Sir Keir Starmer tar plass i spissen for en Labour-regjering på kollisjonskurs med den britiske arbeiderklassen. Han skylder hans «valgskred»-seier helt og holdent til hvor hatet mot Den konservative regjeringen de 14 siste årene, det fullstendig udemokratiske «first-past-the-post»-valgsystemet og det faktum at utbredt venstreorientert sentiment ikke har funnet noe organisert sosialistisk uttrykk.

Disse faktorene har plassert et nytt reaksjonært monster ved makten, langt til høyre for enhver tidligere Labour-leder, med litt mer enn en tredjedel av stemmene i en nesten rekordlav valgdeltakelse. Tony Blair brukte flere år på å oppnå hans renomé som en kriminell for hans deltakelse i Afghanistan- og Irak-krigene, og som en thatcheritstisk sosial brannstifter for hans oppmuntring til ulikhet og privatisering.

Starmer begynner hans statsministerperiode med blod på hendene fra hans tilslutning til Gaza-genocidet og Ukraina-krigen, som allerede gir uttrykk for sterk motstand mot arbeiderklassens sosiale forlangender, og er forpliktet til politirepresjon mot demonstranter som protesterer mot genocid. Han snakker, i språket til det politiske høyre, om å forene landet og sette land foran parti. Men «landet» er splittet i to, og tidligere statsadvokat Starmer og hans regjering står på siden til bankene, selskapene og militær-sikkerhetsapparatet.

Spørsmålet mange arbeidere og unge mennesker rundt om i landet vil stille seg, bare et par dager etter å ha tildelt Rishi Sunaks Toryer et uforlignelig valgnederlag, er: «Hvordan blir vi kvitt deres erstattere?» Starmers eget personlige flertall i hans lokale valgkrets, og de til mange av hans ministre, ble allerede på valgnatta kuttet med halvparten eller mer.

Betydelige antaller stemmer for uavhengige kandidater, og til dels for Det grønne partiet, viser ønsket om et politisk alternativ. Men kandidatene som mottok disse stemmene er representanter for den totalt bankerotte politikken for protester, pasifisme og pseudo-reformer som i flere tiår har definert «opposisjon» mot det politiske etablissementet og skapt den nåværende fornemmelsen av stillstand og frustrasjon.

Som i Europa og USA er det en fare for at dette driver arbeidere til det ytre høyre i deres søken etter en vei ut. Selv om Reformpartiet i stor grad fikk sin støtte fra å undergrave Tory-basens ekstreme høyre, er partiets 14 prosent av stemmene en advarsel om at framveksten av Trump og Le Pen er forankret i en global prosess av svik av arbeiderklassens interesser.

Den eneste veien videre er gjennom en kamp mot pseudo-venstre-politikk. Arbeidere som mener alvor med en kamp for sosialisme i Storbritannia må framfor alt trekke lærdommene av Corbyn-erfaringen.

Etter å ha vunnet to kommanderende seire i Labour-lederskapsvalgene i 2015 og 2016 hadde Corbyn et overveldende mandat for å ødelegge Tory Party-substituttet drevet av blairistene. I stedet ga han enhver Labour-MP beskyttelse i hans «breie kirke»-parti, der de konspirerte for å sverte og utvise hans støttespillere, sabotere hans valgsjanser og fjerne ham fra politikken. Starmer begynte hans marsj mot makten fra Corbyns eget skyggekabinett.

Hadde Corbyn tatt opp kampen mot hans svorne motstandere ville hele konstellasjonen av britisk politikk blitt forvandlet. Den tidligere Labour-lederen vant i valget i 2017 nærmere 13 millioner stemmer, mot Starmers denne gang litt mer enn 9 millioner. Men han har opprettholdt hans knefall for Labour Party til den dag i dag, selv etter å ha blitt utvist fra partiets rekker for å stille til valg som en uavhengig – et skritt han måtte tvinges til å ta, og det først i tolvte time.

Intervjuet av Evening Standard i forkant av valget, forklarte Corbyn at han «selvfølgelig» ville være tilfreds med å se Labour vinne og at han ville støtte partiet i parlamentet på de «gode tingene» det gjør. Hans valgkamp i valgkretsen Islington North ble nøye avgrenset for ikke å komme i direkte konflikt med Starmer.

Nok en gang satt Corbyn på potensialet for en massebevegelse mot Labour Party. Der han knuste Labours kandidat Praful Nargund og vant 50 prosent flere stemmer, kunne han ha ledet en nasjonal bevegelse mot partiets kandidater blant arbeidere og unge mennesker som i stedet stemte mot Toryene og motvillig for Starmer, så til ei uensartet rekke uavhengige og Grønne, eller nektet å stemme.

Det var, er og vil alltid være Corbyns valg ikke å gjøre dette, fordi alfa og omega for hans politikk er å forhindre ethvert sammenstøt mellom arbeiderklassen og hans elskede Labour Party – en organisasjon med mer enn et århundres historie av svik mot arbeideres kamper og aspirasjoner. Han opprettholder en personlig tilhengerskare for denne posisjonen ved å stole på valgpolitikkens pragmatisme og kynismen mot muligheten for å styrte kapitalismen.

Slike svekkende oppfatninger må det brytes med. De spiller langt mer en rolle i å holde verdens Starmers ved makten enn noen av disses egne ikke-eksisterende styrker.

Som for å bevise poenget vil Starmer om bare noen dager fly til Washington DC for å delta i et NATO-toppmøte for de politiske walking dead. Han vil slutte seg til den franske presidenten Emmanuel Macron, med hans parti Ensemble som sannsynligvis bare knapt vil ha blitt holdt i regjering på Den nye folkefrontens nåde. Den senile amerikanske presidenten Joe Biden som snubler langs kanten av tvungen fjerning som den demokratiske kandidaten, og den diskrediterte tyske kansleren Olaf Scholz fullfører korthuset ved kjernen av imperialistalliansen.

Men disse invalidene planlegger likevel for en krig og en krigstids sparepolitikk av svimlende dimensjoner. Diskusjonstemaet vil bli hvordan man skal utkjempe den neste fasen av krigen mellom imperialistmaktene og Russland i Ukraina, og hvordan man kan finansiere krigen gjennom den økende utbyttingen av arbeiderklassen og ødeleggelsen av offentlige tjenester. Planer om verneplikt og statsrepresjon vil også stå høyt på agendaen.

Labour har for sin del allerede forpliktet seg til en økning av forsvarsutlegg som koster titalls milliarder og en modernisering av landets atomvåpen, inkludert å bygge fire atomubåter, til en pris av ytterligere milliarder pund.

Dette er den fundamentale motsetningen ved kjernen av dagens verdenspolitiske situasjon, som kommer ned til lederskapskrisa i arbeiderklassen. Styringseliten tar enorme risikoer av desperasjonen over dens svake og kriserammede sosiale posisjon, men om ikke en revolusjonær bevegelse fjerner den fra makten vil de kaste samfunnet dypere og dypere ut i barbari.

Arbeidere og unge mennesker har som oppgave å bygge denne revolusjonære bevegelsen. I Storbritannia må brei motstand mot genocidet i Gaza gjøres til utgangspunktet for en kamp mot Labour-regjeringen og dens program for imperialistkrig.

Denne utfordringen vil Socialist Equality Party ta opp. Vår valgkamp er rettet mot å bryte konspirasjonen av taushet som opprettholdes av kapitalistmedia, de store partiene, fagforeningene og det som går for å være «venstre» om de akutte farene arbeiderklassen står overfor, og å bygge et sosialistisk alternativ til Starmers parti for genocid og krig. Valgkampen var basert på en avvising av og en historikk av 9 års kamp mot corbynismen.

Dette perspektivet har blitt fullstendig rettferdiggjort. Det må nå tas opp av alle sosialistiske arbeidere og unge mennesker over hele Storbritannia.