At president Joe Biden trekker seg fra det amerikanske presidentvalget er en ytterligere demonstrasjon av de enorme dimensjonene av den politiske krisa i USA. I løpet av bare ni dager slapp den republikanske presidentkandidaten så vidt unna et attentat, mens den demokratiske presidenten nå har blitt tvunget til å avslutte hans kampanje for gjenvalg.

Etter hans katastrofale opptreden i en debatt med Trump den 27. juni erklærte Biden i flere uker at han ikke ville trekke seg fra valget. Han bøyde seg imidlertid til slutt for det kombinerte presset fra partiets toppledere i Kongressen og milliardærdonorer. Mens Biden har godkjent visepresident Kamala Harris for å erstatte ham på toppen av demokratenes stemmeseddel er den endelige avgjørelsen i hendene på finansoligarkiet og representanter for militær-etterretningsapparatet.

Bare i årets syvende måned minner 2024 allerede om kriseåret 1968, da amerikansk politikk ble skaket av Vietnamkrigen, attentatene på Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy, og president Lyndon Johnsons beslutning om å trekke seg fra en gjenvalgskampanje. Amerikansk kapitalismes krise i dag er imidlertid langt dypere, og det er flere sjokk i vente.

Bidens tilbaketrekking fulgte republikanernes landsmøte, en orgie av fascistisk reaksjon, antiimmigranthysteri og kristenfundamentalisme. Landsmøtet, som var innrettet mot det laveste kulturelle og moralske nivå, var fullføringen av MAGA-overtakelsen av Det republikanske partiet, det vil si, et parti av amerikansk fascisme.

Trump forlot for mindre enn fire år siden presidentvervet i skam, etter hans mislykkede forsøk på å omvelte Konstitusjonen og blokkere overføringen av makt til Biden og Harris. Men Trump har i dag støtte fra en betydelig del av den amerikanske kapitalistklassen, deriblant milliardærer som Elon Musk. Muligheten for et fascistisk regime er ikke et spørsmål om vidtrekkende spekulasjoner. Det er en politisk realitet.

Trump leder for tiden i nasjonale meningsmålinger, så vel som i «slagmarks»-delstatene der valgdelegatstemmene sannsynligvis vil bli avgjørende. Dette oppstår ikke fra massestøtte for den fascistiske politikken republikanerne forfekter. Snarere har Det demokratiske partiets reaksjonære karakter og dets politikk for krig i utlandet og angrep på arbeiderklassen hjemme etterlatt et stort antall arbeidere sårbare for den høyreorienterte pseudo-populismen personifisert av Trumps visepresidentkandidat, senator J.D. Vance.

Det demokratiske partiet forlot for lenge siden enhver betydelig forbindelse med sosiale reformtiltak som ville fremme arbeidende menneskers levestandarder og demokratiske rettigheter. Det er et parti av Wall Street og militær-etterretningsbyråene, fokusert framfor alt på å hevde amerikansk imperialismes globale interesser. Dette kombineres med promoteringen av identitetspolitikk innrettet på å splitte arbeiderklassen og fremme interessene til privilegerte deler av den øvre middelklassen.

I media og politiske kommentarer om Bidens tilbaketrekking er det allestedsnærværende referanser til hans «store historikk» som president.

Biden-administrasjonen blir faktisk holdt i forakt av breie deler av arbeiderklassen, som står overfor synkende lønninger, inflasjon og konsekvensene av endeløs krig i utlandet.

Biden-presidentskapet hadde fire år til å håndtere trusselen reist av MAGA-fascismens framvekst, og det mislyktes totalt. Da han tiltrådte bare to uker etter 6. januar-oppstanden anstiftet av Trump, proklamerte Biden nødvendigheten for et sterkt republikansk parti. «Toparti»-samarbeid, spesielt mot Russland, ble erklært å være den høyeste prioriteten.

Biden søkte «enhet» med Trump for å få vedtatt antiimmigrantlovgiving, og kongressdemokrater støttet den ultrahøyreorienterte Mike Johnson som Huset speaker for å oppnå titalls milliarder i finansiering for krigen mot Russland i Ukraina.

Biden slapp i hans nylige intervju med ABC News fra seg hans politiske prioriteringers karakter. George Stephanopoulos spurte ham: «Du har hatt tre måneder til å utfordre Trump. Hvorfor har du ikke det?» Biden svarte: «Jeg har gjort en helvetes masse andre ting, som kriger rundt om i verden.»

Selv etter kollapsen av Bidens valgkamp er eskalering av krigen i Ukraina fortsatt hovedfokuset til Det demokratiske partiet og dets støttespillere i selskapsmedia. New York Times, som hyller Bidens avgjørelse, satte på førsteplass blant deres bekymringer: «Dette valget vil avgjøre hvorvidt USA, som landet har gjort under Mr. Biden, står opp mot Russlands aggresjon mot Ukraina.»

Times-lederartikkelen fortsatte med å insistere at Det demokratiske partiet beveger seg enda lenger til høyre, der den argumenterte: «Demokratenes neste nominerte må erkjenne og tilby løsninger for smerten og forpurringene forårsaket av ukontrollert immigrasjon.» Demokratene må med andre ord omfavne det rasistiske bigotteriet og xenofobien som flommet som en åpen kloakk gjennom det republikanske landsmøtet.

Og lederartikkelen hyllet Bidens forsoningspolitikk med fascistrepublikanerne: «I en æra av intens polarisering unngikk Mr. Biden tilfredsstillelsen av prinsipielle standpunkter til fordel for kompromissene som er nødvendige for å gjøre konkrete framskritt. Han engasjerte seg respektfullt og ærefullt med republikanerne.»

Sammen med krigen i Ukraina er den pågående amerikanske støtten til det israelske genocidet i Gaza, og for en større krig i Midtøsten – betegnet av de israelske luftangrepene på Jemen dagen før Biden foldet sammen hans valgkamp. Den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu reiser denne uka til Washington for å rapportere hans prestasjoner for å utrydde palestinerne i Gaza til begge partienes fellessesjon i Kongressen.

Biden-administrasjonen har gjennom dens bevæpning og omfavnelse av genocidet i Gaza forarget og opprørt millioner av arbeidende mennesker og ungdommer i USA, samtidig som den har oppmuntret fascistkreftene som i Netanyahu ser en alliert og medtenker.

Kampen mot faren for fascisme og Det demokratiske partiet, som muliggjør den, krever også den hensynsløse eksponeringen av de kreftene som støtter Det demokratiske partiet og arbeider for å gi det troverdighet i arbeiderklassens øyne.

Biden har lenge hevdet å være den mest «fagforeningsvennlige» presidenten i historien. Med det mente han presidenten som i størst grad baserte seg på fagforeningenes byråkratiske apparat for å stenge ned streiker og kvele arbeiderklassen politisk. Fagforeningsfunksjonærene samler seg til støtte for Harris, med Randi Weingarten, president for lærerfagforbundet American Federation of Teachers, en ledende støttespiller for krigene i Ukraina og Gaza, som søndag kveld kunngjorde at fagforbundets hovedstyre allerede hadde stemt for å godkjenne Harris for demokratenes presidentnominasjon.

Pseudo-venstre-supporterne av Det demokratiske partiet, mange av dem del av fagforeningsapparatet, spiller en spesielt stygg rolle i forsøket på å blokkere enhver uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, og gir dermed frie tøyler til faren for fascisthøyres fortsatte styrking.

Demokratenes kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez motsatte seg hardnakket ethvert forsøk på å presse Biden til å trekke seg, der hun snakket for hele dette sosiale sjiktet, bare for å omfavne Kamala Harris’ kandidatur timer etter at han gjorde det. Vermont-senator Bernie Sanders, som oppnådde 10 millioner stemmer i Det demokratiske partiets forrige primærvalg, har ikke antydet at han ville støtte en annen kandidat, enn si kjempe om kandidaturet for hans egen del.

Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, utstedte en uttalelse postet på X som respons på at Biden trakk seg fra valget. Han skrev:

En kamp mot fascisme er påtrengende nødvendig. Men fascisme kan ikke motarbeides gjennom Det demokratiske partiet. Faktisk, dersom demokratene tross alt klarer å vinne valget, vil de føre politikk som ytterligere vil styrke det ytre høyre. Opposisjon mot fascisme må baseres på kampen for å frigjøre arbeiderklassen, det store flertallet av befolkningen, fra hele topartisystemets kvelertak.

Det er nødvendig å slåss innen arbeiderklassen for et program og perspektiv som artikulerer dens reelle interesser. Dette er kampen for sosialisme. Det er umulig å opponere mot imperialistkrig annet enn i opposisjon til det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, rotårsaken til krig. Og det er umulig å forsvare demokratiske rettigheter annet enn i opposisjon til selskaps- og finansoligarkiet, som kontrollerer begge politiske partier.

Styringsklassens største frykt er at utbruddet av den enestående politiske krisa i USA ikke bare vil oppmuntre veksten av sosial opposisjon mot selskaps-Amerika, men gi arbeiderklassen en åpning for å bryte seg fri fra helheten av det selskapskontrollerte topartisystemet.