Med Israels genocidale angrep på Gaza nå i den tiende måneden presser Netanyahu-regimet og dets amerikanske imperialistbetalingsmestere og leverandører uopphørlig Midtøsten over kanten og ned i avgrunnen av en fullskala regional krig.

I det som samtidig var en kalkulert provokasjon og en handling av ekstrem hensynsløshet, likviderte Israel Ismail Haniyeh, lederen for Hamas’ politiske fløy, i Irans hovedstad tidlig onsdag morgen.

Haniyeh, som var i Teheran for å delta i innsettelsen av Irans nye president, ble drept sammen med hans livvakt da et styrt missil, som iranske myndigheter sier skal ha blitt skutt opp fra utenfor landet, traff boliganlegget der han oppholdt seg.

Bare timer før denne nakent kriminelle handlingen demolerte israelske droner en fem-etasjers boligbygning i et tett befolket område av Beirut. Droneangrepet ble beskrevet av den israelske regjeringen som «målrettet», der det drepte fem og såret mange andre beboere i boligblokka. De fem omkomne inkluderer Fuad Shukr, sagt å være høyre hånda til Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah, og to barn i alder av 10 og 6 år.

Den Gaza-fødte 62-år-gamle Haniyeh var Hamas’ hovedforhandler i de langtrukne, på-igjen av-igjen fredsforhandlingene i Gaza-krigen.

«Hvordan kan mekling lykkes når den ene parten myrder den andre sidens forhandler?» spurte Qatars statsminister Sheikh Mohammed bin Abdulrahman Al Thani, vert for fredsforhandlingene, i et innlegg på X.

Realiteten er at forhandlingene har vært et falskt hykleri orkestrert av Biden-Harris-administrasjonen. Israel har, med full støtte fra den amerikanske, canadiske og de europeiske imperialistmaktene, brukt dem som et røykteppe for sin fortsatte forfølgelse, gjennom massedrap, etnisk rensing og ødeleggelse av sivil infrastruktur, av en «endelig løsning» på Palestina-spørsmålet.

Den summariske henrettelsen av Haniyeh var en krigsforbrytelse. At den ble utført på iransk jord og midt under seremoniene som markerte embetsovertakelsen av en ny president, Masoud Pezeshkian, tilfører en ytterligere eksplosiv dimensjon av kriminalitet og provokasjon.

Det israelske angrepet hadde som siktemål å ydmyke Iran, destabilisere landets lederskap, undergrave tilliten til dets sikkerhetsstyrker og, sist men ikke minst, tvinge det til å respondere og besørge Israel et påskudd for enda mer aggresjon. Bare timer før hans død hadde Haniyeh møtt Irans øverste leder Ayatollah Khamenei.

For en israelsk regjering som forfølger genocid og er ansvarlig – ifølge The Lancet, et av verdens ledende medisinske tidsskrifter – for 186 000 dødsofre under Gaza-krigen, er det virkelig ingen grenser. Videre representerer likvideringen av Haniyeh, som de syv siste årene ledet Hamas’ politbyrå og tidligere ledet den sivile administrasjonen i Gaza, et nytt nivå av lovløshet og brutalitet i internasjonale relasjoner. Som en sammenligning vil Israels mord i et missilangrep på lederen av Hamas’ politiske fløy være å sidestille med at Russland skulle bruke en drone for å drepe den ukrainske presidenten Zelenskyj mens han besøkte Washington eller Berlin.

I imperialisthovedstedene er dette ingen grunn til engang et skimmer av forlegenhet. Deres universelle respons på de israelske angrepene i Teheran og Beirut har vært å true Iran og Hizbollah og bekrefte deres forpliktelse til Israels «selvforsvar».

Som det nå kjente mønsteret etter enhver israelsk eskalering er det en strøm av uttalelser fra Washington, London, Berlin og Paris som klandrer Iran og landets allierte for den voksende faren for en breiere krig, med forlangender at de holder tilbake. «Hizbollahs angrep på Israel må stoppe», utbrøyt Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock. «Det er viktig å forhindre en regional brannstorm.»

USAs viseambassadør til FN, Robert Wood, uttalte til en nødssesjon i Sikkerhetsrådet onsdag ettermiddag: «Vi oppfordrer sikkerhetsrådet til å sende en utvetydig melding til Hizbollah, ved å stå med Israel der landet forsvarer seg mot Hizbollahs gjentatte angrep.» Wood fortsatte i samme spor og forlangte at sikkerhetsrådet iverksetter tiltak, deriblant mulige nye sanksjoner, for å «holde Iran ansvarlig, og adressere gjentatte handlinger av landets terroriststedfortredere».

Tidligere på onsdag hevdet USAs utenriksminister Antony Blinken at USA «ikke var klar over eller involvert i» den israelske likvideringen av Haniyeh i Teheran. Selv om man skulle akseptere at Tel Aviv ikke delte de operasjonelle detaljene er Washingtons hender tilsmusset av denne forbrytelsens blod. Blinken, forsvarsminister Lloyd Austin og andre tjenestepersoner i Det hvite hus har offentlig oppfordret Israel til å gjøre større bruk av «målrettede» attentater mot Hamas og dets allierte. Forøvrig, selv midt under de såkalte «fredsforhandlingene» har Washington presset Qatar til å utvise Hamas’ lederskap i eksil.

Israels statsminister Netanyahu har utstedt en illevarslende formulert uttalelse som forbereder befolkningen på en utvidelse av krigen. «Israels borgere», erklærte han, «utfordrende dager ligger foran oss. Siden angrepet i Beirut lyder det trusler fra alle retninger. Vi er beredt for ethvert scenario [og] vi vil hente ut en høy pris for enhver aggresjon.»

Siden Netanyahus besøk til Washington i forrige uke, som inkluderte møter med president Biden og visepresident Kamala Harris, Det demokratiske partiets presumptive presidentkandidat, har Israel lagt ut på et herjingstokt. I tillegg til angrepene på Beirut og Teheran, har Israel utført angrep i det sørlige Libanon, Syria og Irak. Den 20. juli angrep landet Jemens havneby Hodeida, som er under Houthi-opprørets kontroll.

Timingen av Israels eskalering av krigen gjør det klart at utvidelsen av Gaza-genocidet til en stor regional konflikt ble gitt klarsignal av Washington under Netanyahus besøk. Under den sentrale offentlige begivenheten på hans reise, hans tale til en fellessesjon i Kongressen den 24. juli, fokuserte den israelske statsministeren mye av hans kommentarer på krigerske fordømmelser av Iran. Der han snudde virkeligheten på hodet og portretterte Teheran som angriperen, akkurat som han groteskt hevdet det nesten ikke har vært sivile tap i Gaza. Til henrykt applaus erklærte Netanyahu at i kampen mot Iran og landets allierte fører Israel USAs kamp og at Israel fortjener Washingtons uforbeholdne støtte for å anvende genocidale metoder, og forøvrig makulere folkeretten. «Dersom Israels hender er bundet», erklærte han, «Amerika er neste».

Nøyaktig hvordan krigen vil utvikle seg de kommende dagene og ukene kan ikke sies med noen sikkerhet. Det som er udiskutabelt er at krisa til det israelske regimet og dets imperialistsupportere, framfor alt Washington, og logikken i krigen de har igangsatt – de rovgriske målene de forfølger og den eskalerende volden og hensynsløsheten de søker å realisere dem med – fører ubønnhørlig til en regionsdekkende Midtøsten-krig, med USA som tilslutter seg angrepet på Iran og landets allierte.

En slik krig kunne raskt trekke inn ei rekke regionale land og øvrige stormakter, og true å antenne en global brannstorm. På spill ville være skjebnen til regionen som er verdens største eksportør av olje, og på grunn av dens beliggenhet i skjæringspunktet mellom Europa, Asia og Afrika, er den også av enorm geostrategisk betydning.

Imperialistmaktene, ledet av USA, har bakket opp Israel til skaftet i dets genocid, da de ser Gaza-krigen som et første skritt i retning av å realisere deres planer for etableringen av ubegrenset imperialistdominans over Midtøsten. For øvrig, som Biden og Blinken har gjort klart, krigen de gjennomfører med Israel er bare én front i en utviklende global krig. Det å sikre dominans over Midtøsten anses som avgjørende for å underlegge seg Russland, som USA og NATO-maktene allerede er i krig med, og seire i det som er en allsidig militærstrategisk og økonomisk offensiv mot Kina.

Som på slutten av 1930-tallet smelter ulike regionale konflikter ubønnhørlig sammen til en ny imperialistisk verdenskrig. Dersom en slik katastrofe skal unngås – og den må unngås – må den globale arbeiderklassen mobiliseres som en uavhengig politisk kraft, forent i kamp mot imperialistkrig og kapitalistsystemet som er dens kilde.

Stevnet Socialist Equality Party organiserte utenfor den amerikanske Kongressens fellessesjon 24. juli skisserte de programmatiske fundamentene for en slik kamp, for å forene kampen mot krig, kapitalismens forringelser og forsvaret av demokratiske rettigheter, med kampen for sosial likhet og arbeidernes makt.