Perspective

Storbritannias ytre høyre-opptøyer: Klasseanliggendene

Antiimmigrantopptøyene som har brutt ut den sist uka i byer over hele Storbritannia representerer den mest samordnede bestrebelsen siden 1930-tallet på å utvikle en fascistbevegelse i Storbritannia.

Fascister antenner et hotell som innkvarterer asylsøkere i Rotherham, England, under en antiimmigrant pogrom den 4. august 2024 [Photo by REUTERS/Hollie Adams]

Der de grep til forrige mandags drap av tre barn i Southport, England, hevdet høyreekstreme demagoger, deriblant Tommy Robinson, feilaktig at gjerningsmannen var en muslimsk asylsøker, og oppildnet til pogromlignende angrep på moskéer og migrantinnkvarteringer, som fortsatte i helga.

Kjeltringer har angrepet immigranters hjem og butikker, knust vinduer, satt fyr på eiendom og fysisk angrepet svarte og minoritetsungdom. Dette er vandallene som den siste uka har blitt forsvart av Reform UK-MP-ene Richard Tice og Nigel Farage som «bekymrede britiske borgere».

Vandaller innsvøpt i England-flagg, iført ytre høyre-emblemer og som beskriver seg som en «hær av patrioter» har stemplet muslimer som «voldtektsmenn» og krevd massedeportasjon av asylsøkere for å «redde våre barn». Deres kjerne består av ytre høyre-aktivister, som drar bak seg lumpenarbeidere og ungdom som har vært involvert i plyndring og hærverk.

For tiden er styrkene mobilisert av Robinson og hans supportere, som forrige lørdag samlet opptil 30 000 i deres demonstrasjon på Trafalgar Square, i stort undertall mot de hundretusener som har protestert mot Gaza-genocidet. I løpet av helga var fascistene også undertallige i mange byer mot antifascistdemonstranter og lokale innbyggere som kom til forsvar for immigrantmiljøer. Men de uforlignelige scenene med vandaller som angrep immigranter og ga nazihilsen er en alvorlig advarsel.

Det er arbeiderklassens plikt å komme til forsvar av immigranter og asylsøkere, inkludert å beskytte moskéer og migrantherberger mot angrep. Men dette kan ikke gjøres isolert fra den nødvendige politiske kampen mot rotårsaken til denne ondartede samfunnsutviklingen.

Den siste ukas opptøyer har ikke kommet fra ingensteds. Veksten av høyreekstreme fascisttendenser er et konsentrert uttrykk for imperialistpolitikk og kapitalistisk forfall. Styringselitene promoterer ekstrem nasjonalisme og fremmedfrykt for å avlede eksplosive sosiale spenninger inn i en høyreorientert retning mot immigranter, for å fremme Storbritannias rovgriske imperialistkriger og forfølge krig mot arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter.

Utviklingen i Storbritannia gjenspeiler globale prosesser. I USA er det utsikter til et fascistisk presidentskap ledet av Donald Trump. I Frankrike har Marine Le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), framstått som en vesentlig politisk kraft, mens det i Tyskland er det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) som vinner støtte. Ytre høyre-regjeringer er ved makten i Italia, Ungarn og Finland.

Slike bevegelser, dyrket i flere tiår, er resultatet av styringsklassens nakne vending til militarisme, krig og innstramminger.

Labours innenriksminister Yvette Cooper erklærte at den siste ukas opptøyer «ikke representerer Storbritannia». I virkeligheten er påfølgende Labour og Tory-regjeringer ansvarlige for de giftige hendelsene på Storbritannias gater.

Labour fordømmer høyreekstrem «vold og vandalisme» samtidig som partiet sluser milliarder til NATOs stedfortrederkrig i Ukraina, og støtter Zelenskyjs diktatoriske regime som hviler på nynazister. Starmer forsvarer Israels fascistregjerings «rett» til å føre en genocidal krig mot palestinerne i Gaza som har drept mer enn 186 000 mennesker, det store flertall kvinner og barn.

Socialist Equality Party avviser Starmers kunngjøring av lov-og-orden tiltak for å bekjempe det ytre høyre, inkludert en nasjonal politienhet «for å takle voldelige uroligheter». Som alltid, det virkelige målet for slike repressive tiltak, inkludert ansiktsgjenkjenningsteknologi, er venstresiden. Dette er allerede indikert av de lange fengselsstraffene pålagt Just Stop Oil-aktivister for bare å planlegge protester over klimaendringer.

Tiår-langt angrep på sosialisme

Det ytre høyres evne til å utnytte sosialt syt og klager er en tiltale av det offisielle «venstres» partier og deres tiår-lange angrep på arbeiderklassen og sosialisme.

Under Tony Blair og Gordon Brown avviste Labour politikk for sosiale reformer og ble et thatcheristisk parti for finansoligarkiet. Arbeiderklassen ble fratatt politiske rettigheter, og Blair erklærte at «klassekrig er død».

Bare én side av klassekrigen ble avsluttet. Milliardærformuer har økt med mer enn 1 000 prosent siden 1989, der antallet milliardærer siden 2010 ble tredoblet til 164. I løpet av samme periode tapte den gjennomsnittlige arbeideren £ 10 200 gjennom lønnsundertrykking håndhevet gjennom rekordlav streikeaktivitet, med fagforeningsbyråkratiet som politiapparat.

Én-femtedel av Storbritannias befolkning lever i fattigdom, og 25 prosent av alle barn. Nesten 3 millioner baserer seg på matutdelinger. For de 10 prosent fattigste av britiske husholdninger har levestandarden falt med 20 prosent sammenlignet med 2019/2020 – et inntektsfall på £ 4 600.

Understøttende for dette, har Labour omfavnet krig og militarisme. Blair beordret fem ganger britiske tropper ut i strid, mer enn noen annen statsminister i britisk historie. Islamofobi ble gjort til et våpen for å rettferdiggjøre krigsforbrytelser, deriblant den illegale invasjonen og okkupasjonen av Irak i 2003. Innenlands ble «krigen mot terror» brukt til å omstøte sentrale demokratike og juridiske rettigheter, med politiske orienteringer som Prevent-strategien som demoniserer muslimer, og har dyrket et «fiendtlig miljø» mot immigranter og asylsøkere.

Mens fagforeningsbyråkratiet har undertrykt næringslivshandlinger, promoterte representanter for pseudo-venstre kjønns-, hudfarge- og identitetspolitikk som har tjent til å splitte arbeiderklassen langs de samme skillelinjene promotert av Toryene og det ytre høyre.

Labours høyreorienterte offensiv endte med at Brown påla hele byrden av den globale finanskrisa i 2008 på arbeiderklassens rygg, og banet vei for 14 år med De konservatives regjeringer. Den resulterende «Age of Austerity» – «Sparepolitikkens æra» – ble ledsaget av de mest virulente formene for nasjonalisme og xenofobi, og kulminerte med Brexit-avstemmingen i 2016.

Socialist Equality Party skrev i oppfordringen til boikott av referendumet at dette var «et initiativ målrettet på å flytte det politiske livet enda lenger langs et nasjonalistisk utviklingsforløp, og dermed styrke og oppmuntre det ytre høyre i Storbritannia og over hele Europa, samtidig som det svekker arbeiderklassens politiske forsvarsverk.»

Pseudo-venstre-gruppene, som Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP), som forfektet en «venstre-forlat» Brexit-stemme, bidro til å underordne arbeiderklassen til de mest høyreorienterte fraksjonene av den britiske styringsklassen. Det ble symbolisert av «venstre-høyre»-alliansen mellom George Galloway og Nigel Farage. Som SEP skrev: «Etter å ha bidratt til å slippe ut britisk nasjonalismes ånd, er de politisk ansvarlige for konsekvensene.»

Brexit-kampanjen så framveksten av Farages UK Independence Party og til slutt installeringen av Boris Johnson som statsminister. Den flyttet Tory Party stadig mer åpent i en fascistisk retning, der partiet svertet muslimer og asylsøkere via militær-type kampanjer mot båtankomster i Den engelske kanal, og kulminerte med «Rwanda-løsningen».

Labour-partileder Jeremy Corbyn blokkerte systematisk motstanden i arbeiderklassen mot denne høyreorienterte offensiven. Der han forrådte hans millioner av supportere som ønsket å få slutt på blairistenes kontroll over partiet, beskyttet Corbyn høyresiden mot utvisning og opprettholdt dens sentrale politiske orienteringer, deriblant støtte til NATO og Trident-atomvåpen, tillot en fri avstemming om bombingen av Syria, og instruerte Labour-byråd til å pålegge Tory-nedskjæringer. Han kapitulerte for heksejakta mot medlemmer av Labour Party, og nektet å utfordre fabrikkerte anklager om «venstreorientert antisemittisme», som kulminerte med overføringen av makten til Keir Starmer.

Starmer, som under en ett-år-lang valgkamp lovet å forsvare Konge og Land, leder den mest høyreorienterte regjeringen i britisk politiske historie. Han har lovet en «trippel lås» på Storbritannias atomvåpenprogram, mens han forfølger utgiftskutt på £ 23 milliarder, inkludert å fjerne betalinger til eldre for dere vinteroppvarming.

I ukene forut for de antimuslimske opptøyene raslet Labour med sablene mot Iran og sendt båter og fly til Midtøsten som del av en USA-ledet militæroppbygging. Partiets innenrikspolitikk rettet mot asylsøkere er forbundet med disse utenrikspolitiske målene, med Cooper som lover en «sommeroffensiv» med raid og arrestasjoner for å deportere illegale immigranter.

Arbeiderklassens kamp for sosialisme

I deres respons på den siste ukas fascistopptøyer er SWP, Stop the War Coalition og Stand Up to Racism tause om Labours rolle som muliggjørere for det ytre høyre. I stedet slutter de rekkene rundt Starmer-regjeringen, og hevder den har blitt tvunget til venstre. SWP skriver: «Labour har blitt tvunget til innrømmelser på Palestina, lønninger og migrantforvaringssentre siden partiet vant embetet,» og konkluderer: «Det er et tegn på at Labour kan bli presset til å innrømme forlangender.»

SWP og lignende organisasjoner representerer den velstående middelklassens interesser, orientert til og tilknyttet Labour Party og fagforeningsbyråkratiet. De er eksperter på politiske bedrag, rettet mot arbeiderklassens politiske uavhengighet.

Det siste tiåret har bevitnet en klar forflytning av masser av arbeidere og ungdommer til venstre, deriblant masseprotester mot Gaza-genocidet, 2022/2023-streikebølga og bevegelsen bak Corbyn. Men akilleshælen har hver gang vært arbeiderklassens politiske underordning til Labour Party, som har blokkert kampen for sosialisme. Heri ligger kilden til det ytre høyres styrke.

I april 2019 introduserte David North en forelesning på Wayne State University i Detroit om rehabilitering av det ytre høyre i Tyskland: «Trusselen om fascisme og hvordan å bekjempe den.»

North beskrev opprinnelsen til fascismen under Mussolini og Hitler på 1920- og 1930-tallet som styringsklassens bevisste respons på Den russiske revolusjonen og arbeiderklassens bygging av kommunistiske massepartier for å slåss for sosialisme.

Han forklarte: «Det som nå begynner å finne sted over hele verden etter så mange tiår der klassekampen ble undertrykt ... er en voksende bevegelse av arbeiderklassen over hele verden mot betingelsene som eksisterer. Styringselitene ser dette. De vet hvor dette fører. De føler trusselen. Og deres respons på den trusselen er å forflytte seg mer og mer til høyre, og ved å begynne å forberede seg på massive konfrontasjoner, og det er derfor de begynner å oppmuntre veksten av fascistiske bevegelser.»

North konkluderte: «Utfordringen er å besørge den store massen av den yrkesaktive befolkningen med et politisk program, med et perspektiv, og for det kreves det utviklingen av en bevisst revolusjonær bevegelse, et bevisst politisk parti. Dersom det gjøres, dersom de objektive betingelsene blir handlet på, ikke bare kan fascismen beseires, men vi kan etablere et sosialistisk samfunn. Det er vårt perspektiv.»

SEP og våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale slåss for utviklingen av en internasjonal antikrigsbevegelse, som forener alle deler av arbeiderklassen mot krig, innstramminger og fascisme, i den verdensomspennende kampen for sosialisme. Det er svaret arbeiderklassen må gi til ytre høyre-faren.

Loading