[original]

Resistance to war grows among soldiers and civilians in Ukraine

https://www.wsws.org/en/articles/2024/08/12/izrx-a12.html

[/original]

Denne rapporten ble sendt til World Socialist Web Site av journalister fra det ukrainske nyhetsnettstedet assembly.org.ua. Journalistene, som har blitt tvunget under bakken, har støttet kampanjen for å frigjøre den ukrainske trotskisten Bogdan Syrotiuk og ga tidligere et intervju til WSWS. For å støtte deres arbeidet, vennligst klikk her.

«Et forvarsel om borgerkrig» er i lufta i Ukraina. Etter endringen av den militære registreringsloven oppdaterte 4,6 millioner personer, ifølge offisiell informasjon, deres militære registreringsdata i løpet av tomånedersperioden fram til 17. juli. Minst 6 millioner andre «er underlagt automatisk administrativt ansvar». Dette betyr, på administrativt språk, at halvparten av landets mannlige befolkning praktisk talt befinner seg i en tilstand av illegalitet.

Akkurat da vi publiserte vår 15. juli-analyse av dusinvis av direkte gateaksjoner mot tvangsmobiliseringen siden begynnelsen av inneværende år, ble landet rystet av nok et slikt sammenstøt: på kvelden 14. juli, i Odessa-regionen, stoppet grensevakter en bil med fire rekrutter som hadde rømt fra en treningsbataljon. En av disse rekruttene, som hadde blitt mobilisert bare en måned tidligere, begynte angivelig å kvele ei grensevakt og ble skutt og drept. Allerede samme natta, i de første timene av den 15., kastet noen en granat inn i et vervingskontor i Zolotsjiv-distriktet i Lviv-regionen (bare vinduene og fasaden ble skadet). Og til slutt, kvelden den 19. juli, ble fascistpolitikeren Iryna Farion myrdet i Lviv.

Skytingen av Farion, en av de mest skandaløse ytre høyre-opinionsdannerne i Ukraina, var det første gatemordet av en politiker siden begynnelsen av den fullskala russiske invasjonen. Til og med hennes opponenter begynte engstelig å snakke om trusselen for at den imperialistiske stedfortrederkrigen i Ukraina kunne resultere i en borgerkrig. Den 18-år-gamle mistenkte Vyatsjeslav Zintsjenko, en tilhenger av partiet Nasjonalsosialisme/Hvit makt (NS/WP), ble den 25. juli arrestert i byen Dnjepr. Han hadde angivelig seinere planlagt å melde seg med i hæren. I manifestet til denne «autonome revolusjonære rasisten» som dukket opp i nynazistkanaler, ble Farion beskyldt for å oppildne til hat mellom hvite mennesker og blir kalt en indre fiende, mens det ukrainske militæret beskrives som å slåss mot en ytre fiende.

En dag før drapet på Farion ble 32-år-gamle Mikhail Tonkonogov, en velkjent frivillig og formann for byens biltransportforening, funnet død i et skogbelte nært samme Dnjepr. Politiet hevder han den 22. juli møtte to beboere i alder av 23 og 39 år, og som en følge av konflikten mellom dem drepte de ham med seks skudd og begravde liket. De ble varetektsfengslet mistenkt for overlagt drap etter tidligere avtale. Ifølge en annen versjon av hendelsene ble Tonkonogov drept på grunn av ubetalt gjeld: biltransport i Ukraina er en veldig korrupt virksomhet, og det er velkjent at det å nekte å betale noen på toppen for anledningen kan koste ens liv. Kanskje er dette grunnen til at hans drap ikke vakte stor respons i samfunnet.

Disse attentatene har funnet sted samtidig som det er tiltakende tegn på en oppløsing av hæren ved fronten.

I en slik atmosfære er det ikke overraskende at lovforslaget Nr. 6569-d om opprettelse av militærpolitiet i Ukraina for å bekjempe desertering og disiplinære brudd ble vedtatt under første lesning den 19. juni. For i det minste delvis å lette på spenningene i samfunnet stemte det ukrainske parlamentet, Verkhovna Rada, den 16. juli også etter første behandling gjennom lovforslaget Nr. 11322, som sier at en tjenesteperson som har forlatt sin enhet uten autorisasjon (ukrainsk forkortelse: SZCh), eller for første gang har desertert, vil være i stand til å komme tilbake til tjeneste med alle betalinger og støttetiltak uten å konfrontere kriminalanklager. Dersom en soldat som forlot uten autorisasjon nå ønsker å returnere, må returen godkjennes av kommandanten. En advokat fra Kharkov som kommuniserer mye med militæret og sikkerhetsstyrkene fortalte oss:

Det er mer enn 100 000 trente mennesker der, de ønsker å bringe dem tilbake. Det er mer lønnsomt å agitere for at de kommer tilbake. Men i hvilken form vil det skje?... Dersom det er gode betingelser vil minst 40 prosent komme tilbake. Fordi de flyktet på grunn av deres kommandanters dumhet. Dersom de blir behandlet humant, vil mange returnere. Hovedanliggendet er deres tilbud. Mange vil unngå å bli hentet inn med makt og å bli innrullert i angrepsbataljoner av fanger.

Andre kilder i Kharkov fortalte oss følgende:

• Mange tyr til SZCh på grunn av likegyldigheten på toppen, uansett advarsler og trusler.

Jeg har to venner i SZCh fra Saltovka, de prøvde å løse det å bli dimittert gjennom advokater og det fungerte ikke. De var lei av å bli utsatt for det, de så alt med deres egne øyne. Ofte ignorerer kommandoen behandlingen av soldatene, de går ikke tilbake til tjeneste [når de skrives ut] fra sykehuset.

• Min gudfar har allerede fått nok av å slåss. Han dro på ferie og kom ikke tilbake. Alle er lei av alt. Han ringte kommandanten og fortalte ham, han ikke var overrasket. Han bor i leiligheten sin, ifølge hans registrering, så langt har ingen engang kommet dit. Han sloss i halvannet år, det er nok.

• Broren min kom tilbake fra Toretsk uten et bein, og de som var med ham kom ikke tilbake, de dyttet ham inn i en minibuss om kvelden, om morgenen var han allerede i Dnjepr... De pakket ham sammen for litt over en måned siden, brakte ham til sykehuset i Vinnitsa for ei uke siden. Han var ikke lenge under opplæring, [bare] to uker. Han prøvde ikke å komme seg ut derfra. Jeg tror at hvis det var reelt, da ville alle som ble tvunget til det ha rømt. Det er ikke flere patrioter igjen, av de i min familien som dro inn på egen hånd i [20]22, tre er allerede [begravet] i bakken, en er savnet. Men da de var hjemme på permisjon sa de alle at det ikke var noe å gjøre der [på fronten]!!!

Og den 6. august ble følgende spørsmål reist i den største Telegram-chatten som besørger hjelp til dem som ønsker å rømme fra landet:

De skal ta en venn av meg til utlandet for opplæring i slutten av måneden. Etter at han ble kastet inn dit med makt, han ble selvfølgelig ikke en patriot og vil komme seg ut. De bringer ham til Storbritannia, de skal sette ham på et fly. De vil trensportere ham gjennom Polen, noen ideer om hvordan han kan komme seg ut? Trenger å få noen andres erfaring, eller din egen, dersom du har det.

En av moderatorene svarte følgende:

Det var tilfeller da folk forlot rett på veien i Polen. Det er mulig å forlate i hvilket som helst land... Bare det siste halve året har jeg snakket med folk som forlot mens de var i Slovakia, Tyskland, Polen og Storbritannia (men deres videre skjebne er ukjent der). La ham prøve å forlate underveis i Polen, for all del.

Det har vært tilfeller av alvorlig vold rettet av militæret og grensemyndighetene mot dem som prøver eller bare er mistenkt for å forsøke å flykte fra militærtjeneste. Skjebnen til den 20-år-gamle Lviv-studenten Olexandr Gashevskyj er spesielt tragisk. Kl. 09:00 den 14. juli gikk han om bord på en skyttelbuss i regionen Ivano-Frankivsk, der har returnerte fra en fjelltur nært landsbyen Verkhovyna i Karpatene. Da bussen kjørte ringte studenten hans foreldre og sa: «Jeg er på bussen, jeg kommer tilbake.» Etter at bussen ble stoppet av tjenestemennene fra det lokale TCR [Territorial Center for Recruitment and Social Support, byrået som håndhever mobiliseringene], ble den unge mannen med tvang fjernet fra bussen, alvorlig skadet, lastet inn i en Volkswagen T4 med militærnummerskilt, og ført vekk i en ukjent retning. Samtidig ble hans telefon slått av og kontakten brutt. To uker seinere ble liket av den kidnappede gutten funnet i grenseelva Tisza. Foreldrenes advokat uttrykte en versjon av de mulige omstendighetene: «Den unge mannen kunne ha blitt slått enten av grensevakter eller TCR-ansatte. Etter den alvorlige julingen ble han ikke besørget medisinsk hjelp, og han ble i stedet ført til TCR i regionen Ivano-Frankivsk for å formalisere saken,» sa Oleg Veremiyenko.

Den avdødes mor sa:

Kroppen er i en slik tilstand at den er ugjenkjennelig. Det er derfor vi må gjennomføre en DNA-undersøkelse, med resultater som vi må vente en måned på. Det var bare én sko på liket da det ble funnet. Det var ikke pass og telefon i veska, bare en lader. Det var også studentbevis. Allerede den 30. juli ringte de oss og spurte om han virkelig var en student.

Ifølge hans foreldrene kunne ikke sønnen deres engang svømme. Myndighetene hevder at verken militæret, nasjonalgarden eller politiet arresterte Olexandr eller sjekket hans dokumenter.

Det framkommer også flere og flere rapporter om voldsutbrudd fra desperate soldater mot deres kommandanter. Den 6. april, i Kherson-regionen, skøyt en sersjant i den ukrainske hæren mot hans sjef (med rang av major) etter at han nektet å innvilge ham permisjon. Kula traff taket, ingen ble skadet. Skytteren ble fratatt automatgeværet og sendt til et psykiatrisk senter. Han klarte under veis å rømme, og det er ukjent om han er funnet.

En instruktør fra den ukrainske hæren fortalte en av de sentrale politiske Telegram-kanalene i Ukraina om massedesertering fra treningsenheten. I et innlegg fra den 17. juli sa han:

For et par måneder siden ankom forsterkninger – sjøfolk ble tatt av skipene og sendt for å tjene som marinesoldater. Dette er kontraktører, som ved begynnelsen av krigen, da de signerte en kontrakt, ble lovet av den ukrainske marinens kommando at de bare skulle tjene ombord på skip. Men nylig fjernet kommandoen personell fra flere skip samtidig. De ble overført til marine brigader. På vei fra skipene til treningsleiren rømte noen av disse karene. Nesten ingen av rømlingene ble funnet. Jeg tror at mange allerede har flyktet fra Ukraina.

Lokaliseringen av hendelsene er ikke spesifisert. Men siden vi snakker om midten av mai, er det sannsynlig at hendelsene fant sted da ukrainske tropper i all hast samlet sammen reserver for å stoppe den russiske offensiven nord for Kharkov. Marinesoldater fra den 36. brigaden slåss der nå.

Telegramkanalen til Atesh-bevegelsen, som arbeider for den ukrainske militæretterretningen på Krim, skrev den 15. juli om den 810. marinebrigaden fra Sevastopol:

Etter mange mislykkede operasjoner i Krynki, har en del av brigaden allerede rykket fram til Kharkov-delen av fronten. På grunn av store tap i Kherson-retningen, nektet mer enn 100 personer å delta i ytterligere kampoperasjoner. De sårede blir etterlatt på sykehus i Henitsjesk og Skadovsk. De har ikke tid til å fylle staben med nye folk, og kommandoen rapporterer 75% av brigadens kampberedskap.

Hvis sjøfolk fra begge sider nektet å skyte på hverandre, kan dette betraktes som en slags fjern forbrødring?

Politikeren og regjeringspropagandisten Oleksyi Arestovitsj, som er nært presidentkontoret til Volodymyr Zelenskyj, beskrev hærens tilstand som følger i et intervju den 22. juni:

Jeg kan gi dere et eksempel: på en av de viktigste delene av fronten, i forgårs, nektet seks bataljoner å utføre et kampoppdrag. Seks. Tror dere dette er det eneste tilfellet? Tror dere dette ikke vil skje igjen, tror dere det ikke vil eskalere? Det er ikke tilfelle. Til tross for all vestlig hjelp, fordi ved rota ligger en feil holdning til mennesker, og folk gir igjen – hvordan? – med illojalitet. Det er det samme som for 100 år siden. Da 5 tusen bolsjeviker [det var faktisk også mange anarkister og revolusjonære venstresosialister blant dem, – Red.] marsjerte mot Kiev, var det halvannen million soldater i Ukraina med [kamp-] erfaring fra den første verdenskrig... Hvorfor kom de ikke ut, hvorfor kom det ut bare 300 studenter? En-og-en-halv-million veteraner! Helter, som vi sier i dag. Ingen løftet en finger, [bare] studentene kom ut. Fordi regjeringen [på den tiden] hadde ført en slik politikk, ... at ingen brydde seg om den, det var ingen lojalitet, ingen ønsket å beskytte den. Vi går ned nøyaktig den samme veien – se på antallet mennesker som går inn i militærskoler, se på antallet av dem som nekter.

Ifølge Arestovitsj er rekrutteringen av framtidige offiserer til den ukrainske hæren mindre enn halvparten av det fastsatte målet, et tall som, med hans ord, er «veldig lite for den største europeiske staten».

Situasjonen i baklandet blir også stadig mer spent. I vår tidligere studie av voldelige sammenstøt mellom sivile og patruljer som søker å tvangsmobilisere menn, har vi registrert rundt 40 tilfeller fra begynnelsen av inneværende år og fram til midten av sommeren: fra nattlige granatangrep på vervingstorturister til masseopptøyer eller individuell væpnet motstand mot kidnapperne. Folk bruker kniver, spraybokser, tunge stumpe gjenstander, den 4. juni ble det til og med kastet tomater på besøkende under et raid på et marked i Kherson. Samtidig inkluderte ikke undersøkelsen de like regelmessige brannstiftelsene på reléskap, elektriske transformatorstasjoner og militærkjøretøy – ikke bare ukrainske sikkerhetsstyrker, men også ei rekke uavhengige kilder knytter dem til russiske rekrutterere av enkle pengesøkere på Telegram og kriminelle.

Siden publiseringen av denne studien har flere hendelser funnet sted i denne «sosiale krigen i baklandet»: Odessa, kjent for sine tradisjoner med arbeiderklassemilitans, er spesielt rik på nyheter. Den 19. juli blokkerte en mengde forbipasserende veien ved Privoz, og hindret politiet fra å arrestere en sjåfør som angivelig ikke hadde stoppet ved et sjekkpunkt. I tumultene ble politimannens uniform revet av, og han ble etterlatt naken til midja. Deretter avfyrte han en pistol i lufta og angrep ei eldre kvinne med pepperspray. Uka etter, i forstadslandsbyen Tairovo, skal en lokal politimann ha blitt banket og sparket for å ha hjulpet til med å distribuere militærinnkallelser, og i Odessa skal noen angivelig ha brent en nabos Suzuki fordi han hadde en hakekors-tatovering.

Hvis vi tar på alvor uttalelsene fra de ukrainske myndighetene om deres beredskap for forhandlinger med Russland, som er så etterlengtet av en betydelig del av det ukrainske samfunnet, gir den breit annonserte motoffensiven i høst og den totale mobiliseringen ingen mening i det hele tatt. Og selv om disse forhandlingene ikke finner sted, vil praten om dem uunngåelig undergrave troppenes motivasjon. Soldatene vil naturligvis spørre seg: Hva er vitsen med massedødsfall på terskelen til forhandlinger? Forøvrig, den tvungne mobiliseringen på gatene for det planlagte gjennombruddet på fronten ved hjelp av overlegenhet i bemanning blir meningsløs. Det vil gjøre tjenesteunnvikere enda mer overbevist om nødvendigheten for å gjemme seg for myndighetene, da de vil tro det ikke er lang tid igjen som de må vente. Derfor, uansett hvilke triks som står bak slike uttalelser fra myndighetene, kombinert med den katastrofale situasjonen ved fronten, varsler de en enda mer alvorlig vekst av antikrigsmotstand både ved fronten og i baklandet. Prosessen utvikler seg i samsvar med vår vinterprognose om at 2024 vil bli et sentralt år for dannelsen av en revolusjonær situasjon der, som under den første verdenskrig, soldater og arbeiderklassens sivile på begge sider i økende grad blir trøtte av krigen og forflytter seg i retning av forbrødring.