Ta opp kampen for grunnplanets kontroll! Fyll ut skjemaet nedenfor for å bli kontaktet om å danne en grunnplankomité på din arbeidsplass.

Med 30. september-fristen mellom United States Maritime Alliance (USMX) og havnearbeidernes fagforening International Longshoremen’s Association (ILA) nå bare noen dager unna, forbereder 45 000 havnearbeidere ved 36 havneanlegg på øst- og Gulfkysten seg til en streik for å bringe selskaps-Amerika på sine knær. Det er brei, målbevisst opposisjon blant grunnplanets havnearbeidere mot utrygge arbeidsvilkår, jobbkutt gjennom automatisering av havneanleggene og hensynsløs kostnadsnedskjæring.

Havnearbeidere har enorm makt. Havneanleggene mot Atlanterhavet og Mexico-gulfen håndterer over 100 millioner tonn cargo hvert år fra Europa, Sør-Amerika og Asia. Ubehindrede operasjoner er avgjørende for de store selskapenes allerede ustabile globale forsyningskjeder, i tillegg til forflyttingen av militært utstyr til amerikanske stedfortrederkriger i Ukraina og Midtøsten.

Det sentrale spørsmålet de står overfor er hvordan de skal bruke denne makten. Ved å etablere kommunikasjonslinjer med arbeidere i andre strategiske industrier må de bygge deres kamp inn i en brei motoffensiv fra arbeiderklassen mot forverrede vilkår og automasjonsdrevne oppsigelser.

Havnearbeidere vil slutte seg til 33 000 Boeing-arbeidere og 5 000 Textron Aviation-arbeidere i streik etter at de avviste utsalgskontrakter. Hundre tusen jernbanefolk kjemper mot enda dypere innrømmelser enn dem de ble pålagt for to år siden av Kongressen og Det hvite hus. Bilarbeidere, UPS- og postarbeidere og andre slåss mot masseoppsigelser.

En klassebevegelse krever at arbeidere tar kontrollen ut av hendene på fagforeningsbyråkratiet. ILA-president Harold Daggett truer å streike innen 1. oktober og kanselleringen av formelle samtaler om automatisering ved Port of Mobile. Men dette er bare varm luft. Han bruker den samme spilleplanen som byråkratene i International Association of Machinists brukte for å prøve å presse en avtale på Boeing-arbeiderne i midten av september.

IAM sa, etter å ha satt en streikefrist, at de forble «langt fra hverandre» med Boeings selskapsledelse mindre enn to dager før de kunngjorde en avtale som ikke møtte noen av arbeidernes krav. De hadde løyet til arbeiderne. I virkeligheten hadde de en avtale hele tiden.

Men Boeing-arbeidere gjorde opprør mot forsøket på å omgå dem og stemte ned kontrakten med 95 prosent. Etter å ha tvunget fram en streik tok mange neste skritt og dannet Boeing-arbeideres grunnplankomité – Boeing Workers Rank-and-File Committee – for å håndheve demokratisk kontroll over deres kamp og knytte seg til den breiere arbeiderklassen for å få støtte.

Gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees – etablerer Boeing-arbeiderne kontakt med arbeidere over hele verden som også slåss mot utsalgstjenestemenn i fagforeningsbyråkratiene.

Østkystens havnearbeidere må følge Boeing-arbeidernes eksempel og danne deres egen Havnearbeideres gunnplankomité. De må bli forberedt for å anvende arbeiderklassens makt mot ILA-byråkratiets utsalgsmanøvrering.

Grunnplanopprør er ikke noe nytt i den over 180-år-lange historien til havnearbeidernes kamp i USA. Fra 1945 til 1954 gjorde arbeidere opprør mot den korrupte administrasjonen til ILA-president Joseph P. Ryan, favoritt-«arbeidslederen» til shippingbossene, Det demokratiske partiet i New York og mafiaen.

Påfølgende ILA-administrasjoner, først under William Bradly, deretter «Teddy» Gleason og videre gjennom tiårene, har spilt kritiske roller i implementeringen av containerisering og andre teknologier som brukes for å ødelegge jobber.

Som et første skritt, havnearbeidere må kreve reell grunnplankontroll over alle samtaler. Dette inkluderer ikke bare framtidige samtaler, men den fulle publiseringen av innholdet i alle tidligere samtaler, både i formelle forhandlingsmøter og uformelle sidediskusjoner. Spesielt må alle samtaler mellom ILA- og USMX-tjenestemenn med Biden-administrasjonen publiseres i deres helhet.

Havnearbeidere må også være forberedt på å svare åpen intervensjon fra Det hvite hus, inkludert et Taft-Hartley antistreikepåbud. Biden-tjenestemenn ligger for øyeblikket lavt og hevder de ikke vil intervenere. Men ingen kan tro dette fra den samme administrasjonen som mindre enn to år siden forbød en streik på jernbanene.

Biden vil ikke sitte stille når en streik av denne skalaen truer profitter på tvers av Amerika. Forrige måned sendte 150 handelsgrupper, inkludert Det amerikanske handelskammeret, et åpent brev til Biden-administrasjonen og oppfordret den til å intervenere for å forhindre en streik på østkystens havneanlegg.

Det hvite hus har utvilsomt vært involvert i samtaler fra starten av, slik det var i kontraktssamtaler på vestkysten, så vel som ved alle store nasjonale kontrakter siden den gang. Biden, en kapitalist, pro-krig politiker, bruker «kollektive forhandlinger» mellom store selskaper og fagforeningenes utsalgsbyråkrater for å begrense streiker og pålegge lønnsøkninger under inflasjonsnivået.

På vestkysten arbeidet hans administrasjon tett med International Longshore and Warehouse Union, som holdt havnearbeiderne der i arbeid i mer enn et år uten kontrakt. Da arbeidere gjorde opprør ved å iscenesette spontane arbeidslivshandlinger, ble fungerende arbeidsminister Julie Su sendt for raskt å presse en ny avtale ned i strupen på arbeiderne.

Bidens strategi er å bruke fagforeningsbyråkratene for å sikre amerikanske forsyningskjeder og begrense innenlandsk dissens for å kunne forberede landet for krig.

Streikefristen på østkysten vil finne sted der NATO slipper løs ubegrensede missilangrep mot Russland, og risikerer atomkrig. Støttet av dusinvis av amerikanske krigsskip forbereder Israel en bakkeinvasjon av Libanon – og etter det, potensielt fullskala krig med Iran.

Disse krigene kan ikke utkjempes uten å sikre «hjemmefronten», framfor alt ved å undertrykke arbeiderklassen, som med dens kamp mot ulikhet kan sette styringsklassens krigsplaner i fare.

Den sentrale lærdommen fra de fire siste årene er at arbeidere er i en kamp ikke bare mot noen enkelte grådige selskaper, men mot kapitalistklassen og selve profittsystemet. Men arbeiderklassen, kilden til all verdens rikdom, er mektigere enn noen selskapsregjering eller noen hundre fagforeningsbyråkrater.

For å forberede seg må arbeidere organisere deres makt uavhengig, ved å etablere en Havnearbeideres grunnplankomité og etablere kontaktlinjer med andre arbeidere gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Gjennom komitéen må arbeiderne også begynne demokratisk å formulere deres egne krav, som de vil avvise enhver kontrakt foruten at de oppnås. Vi foreslår at de inkluderer:

• Lønnsøkninger som overgår inflasjonen, inkludert kraftige lønnsøkninger ved havnene i sørstatene for å bringe dem opp på nivå med resten av landet.

• Arbeideres kontroll over sikkerhet, inkludert retten til å overstyre selskapsledelsesbeslutninger som setter mennesker i fare, og retten til å stenge ned operasjoner når de er utrygge. Slike utrygge vilkår inkluderer utbrudd av koronavirus eller andre farlige sykdommer.

• Arbeideres kontroll over automatisering og andre nye teknologier. Riktig brukt kan de redusere arbeidsbyrden og forkorte arbeidsdagen uten lønnstap. Men det er bare dersom beslutninger om teknologi ikke er underordnet profittmotivet, som bruker disse framskrittene til å utbytte arbeidere enda dypere.

Hvis du er enig i dette, kontakt oss i dag for assistanse til å bygge en komité, ved å fylle ut skjemaet nedenfor.