I en serie intervjuer og offentlige uttalelser siden søndag har den republikanske presidentkandidaten Donald Trump utvidet hans trusler om voldelig represjon, initielt fokusert på immigranter, til å omfatte breiere seksjoner av arbeiderklassen og ungdommen, Det demokratiske partiets ledere og praktisk talt enhver som opponerer mot hans fascistiske politiske orienteringer.

De nyligste truslene begynte med Trumps opptreden i Fox-programmet «Sunday Morning Futures», hvor han fortalte programvert Maria Bartiromo at «radikal-venstre galninger» var en større trussel mot USA enn noen makt utenfra, og at Nasjonalgarden eller det regulære militæret ville være nødvendig for å gå imot dem.

«Jeg sier alltid, vi har to fiender,» sa han. «Vi har den ytre fienden, og så har vi fienden innenfra, og fienden innenfra er, i min oppfatning, farligere enn Kina, Russland og alle disse landene.»

Trump trakk fram kongressrepresentanten Adam Schiff fra California og tidligere House Speaker Nancy Pelosi, og kalte dem på et town hall-valgmøte tirsdag kveld «ondsinnede» og «farlige». «De er marxister og kommunister og fascister, og de er syke,» hevdet han. Det å håndtere utenlandske antagonister er viktig, erklærte han, men «vanskeligere er, vet du, Pelosiene, disse menneskene, de er så syke og de er så ondsinnede.»

Det å hevde at høyreorienterte kapitalistpolitikere som Schiff, Pelosi, Kamala Harris og president Joe Biden er forfektere av sosialisme og marxisme kan synes å være bevis for den 78-år-gamle Trumps pågående mentale forfall. Men slike anklager er en gjengs del av kapitalistklassens fascistfløy, for hvem selv en påstått sympati for arbeiderklassen anses som en oppfordring til revolusjon.

Den republikanske presidentkandidaten gjentok hans trusler foran et businesspublikum tirsdag i Economic Club of Chicago, hvor han nektet å forplikte seg til å anerkjenne valgresultatene og igjen gjentok hans ønske om å bruke militærmakt mot hans opponenter. Da Bloomberg News-moderator John Micklethwait spurte ham om han ville støtte en fredelig maktoverføring, svarte Trump at i 2020 «hadde man en fredelig maktoverføring». Han refererte til det faktum at han forlot Washington den 20. januar, da Biden ble innviet, fordi hans kuppforsøk mislyktes den 6. januar.

Tidligere, på et valgstevne lørdag kveld i Coachella, California, beskrev Trump hans «Operation Aurora»-plan for massedeportasjoner av immigranter. «Vi er som et okkupert land,» sa han, og la til at 5. november, valgdagen, ville bli «frigjøringsdag». Slikt språk fra Trump har allerede vært forløperen til vold. Da han under Covid-nedstengingene oppfordret supportere til å «frigjøre Michigan» og flere andre delstater, mobiliserte fascister bevæpnet med halvautomatiske våpen ved delstatens capitolbygning i Lansing, og andre steder.

New York Times rapporterte, med åpenbar foruroligelse: «Aldri før har en presidentkandidat – enn si en tidligere president – åpenlyst foreslått å vende militæret mot amerikanske borgere ganske enkelt fordi de opponerer mot hans kandidatur. Mens han eskalerer hans trusler om politisk gjengjeldelse, tilbyr Trump velgerne valget av en helt annen, og langt mindre demokratisk, form for amerikansk regjering.»

Stikk i strid med hva Times hevder, Trump tilbyr ikke velgerne dette som et «valg». Han signaliserer til hans allierte i militær-etterretningsapparatet, Høyesterett og i fascist- og militskretser at de må forberede for å intervenere, enten under eller umiddelbart etter valget, for å kapre valget og nekte velgerne noe valg i det hele tatt.

Trumps bemerkninger kommer kort tid etter publiseringen av ei ny bok, War, av den mangeårige Washington Post-journalisten Bob Woodward, som inkluderer intervjuer med ei rekke ledende figurer i den amerikanske hovedstaden om Trumps planer for diktatur. General Mark Milley, nominert av Trump i 2019 som styreleder den militære fellesstaben, Joint Chiefs of Staff, sa til Woodward at den tidligere øverstkommanderende var «fascist til kjernen».

I hans offentlige omfavnelse av autoritær vold responderer Trump på oppfordringene fra sentrale milliardærstøttespillere, som nylig pumpet $ 220 millioner inn i hans valgkamp, som hadde falt betydelig bak den demokratiske kandidaten Harris i avdelingen for pengeinnsamlinger. Dette inkluderer $ 75 millioner fra Elon Musk, som har startet en serie offentlige valgkamparrangement for Trump, så vel som fra milliardær-sionisten Miriam Adelson, enka etter en Las Vegas-kasinomogul, og den ultrahøyre embalasjemilliardæren Richard Uehlein.

Denne seksjonen av den amerikanske styringseliten er åpenbart alarmert av den utviklende bevegelsen av arbeidere og unge mennesker mot de politiske orienteringene for imperialistkrig, økonomiske innstramminger og angrep på demokratiske rettigheter. De ser på hendelser som Boeing-arbeidernes streik og studentprotester mot det amerikansk-israelske genocidet i Gaza, og har, med god grunn, mareritt om sosial revolusjon.

Den nominelle opposisjonen, Harris, Biden og demokratene, er like heftig forpliktet til den kapitalistiske styringselitens program som Trump og republikanerne. De forfekter bare en forskjellig taktikk, og baserer seg på fagforeningene for å undertrykke klassekampen og på pseudo-venstre-grupper og figurer som Alexandria Ocasio-Cortez for å villede og desorientere de som opponerer mot imperialistkrig og genocid.

Denne fundamentale klasseavtalen forklarer demokratenes halvhjertede og ryggradsløse respons på Trumps trusler om vold og masserepresjon. I flere uker etter at avtroppende president Biden advarte Det demokratiske partiets årsmøte at Trump ikke ville akseptere resultatet av 2024-valget, har Harris-Walz-valgkampen nedtonet fascisttrusselen.

Først denne uka, på et valgkampstevne i Erie, Pennsylvania, på mandag, fokuserte Harris på Trumps oppfordring til bruk av Nasjonalgarden eller militæret mot politiske opponenter, og hun begrenset hennes kritikk til å beskrive Trump som «avhengslet» og mentalt ustabil.

Der hun tirsdag opptrådte på et town hall-møte sammenkalt av den svarte talk-radio-verten Charlamagne tha God, måtte Harris mot hennes vilje bli utfordret til å kalle Trumps politiske orientering ved dens rette navn. «Den andre er om fascisme,» sa Charlamagne. «Hvorfor kan vi ikke bare si det?» Harris responderte, med utilslørt motvilje: «Ja, det kan vi si.»

De to kapitalistpartiene som har et monopol på offisiell politikk er like fiendtlig innstilte til arbeiderklassen. I hans opptreden for businesspublikummet i Chicago hånet Trump bilarbeidere og hevdet deres arbeid var så enkelt at ethvert barn kunne gjøre det. Harris, for hennes del, omfavner fagforeningsfunksjonærene i United Auto Workers, som tjener bilbossene som deres politistyrke inne på fabrikkene.

Mindre enn tre uker før 5. november-valget, med tidlig avstemming allerede på gang i mange delstater, nærmer de politiske spenningene i USA seg antenningspunktet av en eksplosjon. Trump og republikanerne uttrykker på det mest brutale språket styringsklassens besluttsomhet for å opprettholde dens rikdom og makt. Demokratene demonstrerer den samme brutaliteten i handling, der de nærer stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina og muliggjør det israelske genocidet i Gaza, som nå manifesterer en metastase i form av en generell krig i Midtøsten.

Den 5. november vil ikke avslutte den politiske krisa, men bare markere en ny fase. Trump og republikanerne forbereder for å trekke ut stemmeopptellingen dersom Harris er den sannsynlige vinneren, ved å bruke vold og rettsutfordringer for å utsette delstatenes sertifisering og avstemmingen i valgdelegatkollegiet, the Electoral College, den 17. desember. Deres målsetting er å skape betingelsene der Høyesterett kan intervenere, slik domstolen gjorde i 2000, for å velge president eller kaste valget inn til Representantenes hus, nå kontrollert av republikanerne, eller å skape en slik ustabilitet at en ny versjon av 2021-kuppet kan gjennomføres, denne gangen med hell.

Et klart utfall av avstemmingen vil ikke avgjøre noe. En gjenopprettet Trump-administrasjon ville operere med presidenten som en «diktator» fra dag én, slik kandidaten har lovet. En Harris-administrasjon ville være forpliktet til å gjennomføre agendaen til styringsklassens fløy i Det demokratiske partiet: Imperialistkrig mot Russland, Iran og til slutt Kina, og krig mot arbeiderklassen hjemme.

Den eneste veien framover, i Amerika og internasjonalt, er å mobilisere arbeiderklassens uavhengige styrke mot det kapitalistiske profittsystemet. Dette betyr å bygge Socialist Equality Party som arbeiderklassens nye revolusjonære lederskap.