Er du en Stellantis-arbeider? Fyll ut skjemaet på slutten av denne artikkelen for informasjon om bygging av grunnplankomitéer for å bekjempe den globale jobbmassakren.

Bilarbeidere for den globale bilprodusenten Stellantis og dens leverandører skal fredag streike og avholde en nasjonal demonstrasjon i Roma for å opponere mot jobbnedskjæringer. Under et enormt press fra arbeidere på grunnplanet sa lederne av fagforeningene Fim-Cisl, Fiom-Cgil og Uilm-Uil i forrige måned at de ville holde en én-dagsstreik, etter å ha rapportert stupende produksjonsvolumer i Italia.

Det fransk-italiensk-amerikanske konglomeratet Stellantis reduserte i første halvår dets produksjon i Italia med 25 prosent, ifølge data fra FiM-Cisl. Fagforeningen melder at den forventer at Stellantis vil produsere litt over en halv million biler i år, ned fra 751 000 i 2023.

Trusselen om nedstenging av fabrikker og jobbnedskjæringer i Italia er del av en global kostnadskuttkampanje, som inkluderer forrige ukes eliminering av jobbene til 2 400 arbeidere ved Stellantis-fabrikkanlegget Warren Truck i en forstad til Detroit.

Stellantis sa i selskapets uttalelse som ble utgitt onsdag at de planla å «sikre kontinuiteten» av sine italienske operasjoner, men advarte for at selskapet står overfor «en utfordrende vei, som krever vanskelige valg og ikke tilbyr noen enkle løsninger». Administrerende direktør Carlos Tavares sa tidligere i uka at han «ikke utelukker» ytterligere jobbkutt.

Selskapet sysselsetter rundt 43 000 arbeidere i Italia, hvorav rundt 28 500 er fabrikkarbeidere. Disse ansatte jobber primært på monteringsanlegg lokalisert i Mirafiori (Torino), Modena, Cassino, Pomigliano, Melfi og Atessa. Selskapet produserer ei rekke forskjellige kjøretøy, deriblant varebilmodeller som Fiat Ducato, Citroën Jumper og Peugeot Boxer på Atessa-anlegget, så vel som elektrodrevne og kjøretøy med tradisjonelle forbrenningsmotorer på tvers av de andre italienske lokaliseringene.

Tusenvis av arbeidere ansatt av bilselskapet og dets leverandører er bekymret fordi de massive statsmidlene som Stellantis har mottatt, deriblant oppsigelsesmidler (Cassa Integrazione) og andre tilsvarende programmer, opphører i løpet av de kommende månedene. Så mange som 25 000 arbeidsplasser kan gå tapt.

Administrerende direktør Tavares kastet ikke bort tid før han gjengjeldte, og bare få dager etter kunngjøringen av streiken sa han seg villig til 11. oktober å møte Den 10. parlamentariske kommisjonen for produktive aktiviteter, i et åpenbart forsøk på å avspore den planlagte arbeidslivskampen.

Tavares var trossende og, selv om han reiste bekymringer for Kinas konkurransedyktige elektriske kjøretøy, fortsatte han sin tidligere politikk med å utpresse regjeringer for å få ytterligere subsidier. «I Italia er kostnadene for høye, for eksempel er energikostnadene det dobbelte av hva de er i Spania. Dere må forklare meg hvordan jeg skal håndtere dette problemet. ... Vi ber ikke om penger for oss selv,» sa Tavares. «Vi ber om hjelp til deres innbyggere slik at de har råd til å kjøpe elektriske kjøretøy. Støtten vi snakker om er for å gjøre disse modellene tilgjengelige.»

Den umiddelbare reaksjonen fra fagforeningsrepresentantene var å uttrykke deres bekymring for at de ikke hadde blitt invitert til bordet. I stedet møtte Tavares bare noen få ledere fra mindre fagforeninger, hver for seg, samme dag som han møtte regjeringskomitéen. Den altoverskyggende frykten til fagforeningsbyråkratiet er at arbeidernes raseri skal bryte fri fra deres kontroll.

Tavares sa 30. september at selskapet reduserte prognosen for sine inntjeninger, etter en kunngjøring i juli om at bilprodusentens nettoprofitter i første halvår var ned nesten 50 prosent. Hensikten var åpenbart å intimidere arbeidere over hele verden og oppnå innflytelse i tautrekkingen med regjeringer. Spesielt er rapportene om stupende profitter innrettet på å forberede grunnen for ytterligere omstruktureringstiltak, spesielt i USA, hvor UAW-byråkratiet har vært Stellantis’ foretrukne partner i den nylige permitteringen av tusenvis av arbeidere på fabrikken Warren Truck, så vel som på andre fabrikker. Italienske arbeidere er de neste i Tavares trådkors.

De italienske konfødererte fagforeningene bruker streiken til å avvæpne arbeiderne, ikke for å oppmuntre dem. Mens de begrenser aksjonen til én dag fortsetter de å utstede nasjonalistiske appeller til Stellantis’ administrerende direktør og til fasciststatsministeren Giorgia Meloni. Dette er et forsøk på å underordne arbeiderne til aksjonærenes behov, som klager over en kraftig nedgang i aksjekursene (fra $ 29,36 i mars i fjor til $ 12,91 på tirsdag).

«De siste månedene har vi gjentatte ganger bedt om et møte med alle institusjonelle og businessmellommenn på høyeste nivå, opp til direkte involvering av konsernsjefen og statsministeren. Så mye at vi er engasjert i en viktig streik og et nasjonalt demonstrasjonsinitiativ i Roma den 18. oktober, over hele sektoren», skrev fagforeningenes tjenestemenn i en felles uttalelse.

Dette er ei åpenbar olivengrein til det multinasjonale konsernet og staten: Formålet med streiken, ifølge fagforeningsbyråkratiet, er ikke å imøtekomme arbeidernes behov, men å tilrettlegge for en avtale mellom Tavares og Meloni om hvor mye arbeidere må betale for ei krise de ikke er skyld i.

En vesentlig global omstrukturering av Stellantis tar allerede form der finanskapitalen forlanger massepermitteringer og jobbkutt, uavhengig av konsekvensene for tusenvis av arbeiderklassefamilier. Mens konsernet annonserte at Tavares snart kan bli erstattet, er andre selskapsledere satt til å ta over som øksefektere.

Tavares utnevnte i Italia Antonella Bruno som administrerende direktør med ansvar for 10 bilmerker (Abarth, Alfa Romeo, Citroen, DS Automobiles, Fiat, Jeep, Lancia, Opel, Peugeot og Leapmotor) og fire merker varebiler (Citroen, Fiat Professional, Opel og Peugeot). Hennes historikk for selskapsledelse, fra Ford til Fiat, fra Lancia til Jeep og Peugeot, er en klar advarsel til alle bilarbeidere om at hennes rolle vil være å imøtekomme behovene til aksjonærene, ikke arbeiderne.

Alt dette gjør det mer presserende viktig enn noen gang å organisere uavhengige grunnplankomitéer for å ta kontrollen over kampen ut av hendene på det pro-korporative, nasjonalistiske fagforeningsbyråkratiet og rekke ut til alle andre seksjoner av arbeiderklassen, i Italia og i utlandet, for å organisere en total kamp mot multinasjonale konsern og staten.

Ved Cassino, et av fabrikkanleggene som er kalt ut i streik, har det blitt produsert 7 millioner kjøretøy for Fiat siden 1972, først og fremst bilmerkene Lancia og Alfa Romeo. Foreløpig er merkene Alfa Romeo Giulia og Stelvio, så vel som Maserati Grecale, fortsatt i produksjon.

WSWS snakket med Rita Di Fazio, en arbeider ved Cassino-fabrikken, om streiken. Han sa:

Det blir helt sikkert en storartet streik, men en som kommer enormt seint. I løpet av de 13 siste årene har det ikke funnet sted noen reell kamp, jeg mener en reell konflikt i ordets rette forstand, innen utbyttingens verden. Dessuten må det kalles til streik med forslag som kommer fra grunnplanets side. I stedet har det ikke vært holdt noen forsamling blant arbeidere innen bilindustrien som har produsert forslag fra en base i arbeiderklassen.

Streiken vil bli en politisk catwalk. Jeg ville ikke bli overrasket om til og med Tavares og Meloni skulle være der. På mandag skal vi tilbake i arbeid under de samme betingelsene, i samme tempo. Denne streiken styres fra toppen. Våre forslag er av en annen art, etter å ha hørt på arbeiderne. Stellantis har allerede bestemt seg for å forlate Italia om to år. Vi må arbeide for å nasjonalisere selskapet. Regjering etter regjering har i 50 år gitt penger til selskaper uten å ha en reell utredning, et forslag for framtiden.

Spurt om permitteringer i USA etter fjorårets United Auto Workers-avtale, sa Di Fazio:

Det UAW har gjort i USA overrasker meg ikke. Men så nakent og skamløst? Det har de ikke engang gjort i Italia, i en slik nasjonal målestokk; de har alltid prøvd å skjule det. De [fagforeningsbyråkratiene] har alltid anvendt forstillelsen av et falskt forsvar, et skinn av en demonstrasjon, som det som finner sted med streiken i Italia førstkommende fredag. Jeg tror det i USA finner sted en ny banebrytenede form med det Stellantis gjør, og som så vil bli eksportert hit. Det er jeg helt overbevist om. Etter min mening studerer de en ny sosiopolitisk metode, en ny form for konsernpolitikk, fordi fagforeningsbyråkratiet er så nakent med i samspillet.

Det er det samspillet som fant sted med Marchionne: De later som å rydde opp i lederskapet i fagforeningene; og så er det som kommer inn enda mer kapitalistisk enn det forrige. Og derfor, jeg sier deg, vi ser, i det minste fagforeningsmessig på USA, fordi denne formen vil helt sikkert bli brakt hit og mye avhenger av hvordan arbeiderklassen vil reagere på denne skammelige holdningen til disse pseudo-fagforeningene.

Spurt om en strategi for å forene arbeidere internasjonalt og koordinere deres kamper for å forsvare arbeidsplasser, på tvers av landegrensene, fortsatte Di Fazio:

Her, de eneste som ikke ser det enda er oss arbeidere. Internasjonalisme i dag er et faktum. Storfinansen er veldig forent, veldig samlet, de diskriminerer ikke seg imellom, de bryr seg ikke når det kommer til penger. Før eller siden vil denne bevisstheten måtte bæres også innen oss. Men det er imidlertid ikke lett å kombinere og forene så mange krefter. Det er ikke bare geografisk avstand. For å gjøre dette må det bli en kultur for sosial og politisk selvoppofrelse, og det er ikke lett. Internasjonalisme er fundamentalt. Dersom fienden du må bekjempe allerede er internasjonal, må du også bli internasjonal. Mens bossen snakker samme språk og overalt bruker de samme verktøyene, er de utbyttedes språk dessverre heterogene.

Di Fazio henvendte seg til arbeidere i USA, og konkluderte:

Dere lager historie. Dere må være klar over at dere i dag virkelig blir overvåket av hele den industrielle verden. Jeg beklager at dere må bære denne sosiale byrden. Dere begynner å gi liv til et historisk vendepunkt i finanskapitalismen, og dere må ikke tro at disse krigene ikke er grunnen til det. Disse krigene som har brutt ut over økonomi, både den i Israel og Midtøsten, finansiert i en mannsalder [av USA], og den med Russland. Jeg håper derfor at amerikanske arbeidere innser at dere dessverre er forsøkskaninene i en ny form for mer hensynsløs, mer naken kapitalisme, der de later som om de setter dere i sentrum av alt, mens de faktisk bare ytterligere underkuer dere.

Er du en Stellantis-arbeider? Fyll ut skjemaet nedenfor for informasjon om bygging av grunnplankomitéer for å bekjempe den globale jobbmassakren.