Det internasjonale pengefondet (IMF) forutser at global offentlig gjeld vil nå over $ 100 billioner innen utgangen av inneværende år, tilsvarende 93 prosent av det globale BNP, og vil nå 100 prosent innen slutten av dette tiåret.

Prognosen, framlagt i et sammendrag av Fiscal Monitor Report utarbeidet for møter i IMF og Verdensbanken neste uke, gjør det klart at stabilisering av gjeldsnivået i landene der det vokser raskest vil kreve reduksjoner i offentlige utgifter av en størrelsesorden større enn noe sett tidligere.

Stigningen i gjeldsnivåer akselererer, etter å ha økt med 10 prosentpoeng i forhold til det globale BNP siden 2019, før pandemien rammet.

Mens sammendraget bemerker at gjeldsnivåene i noen land holder på å stabilisere seg, rundt to tredjedeler av totalen, ville de likevel holde seg «godt over nivåene sett før pandemien».

Men der det pekes på omfanget av problemet, fortsetter rapporten: «Land der gjelda ikke er forutsett å stabilisere seg står for mer enn halvparten av den globale gjelda og for rundt to tredjedeler av det globale BNP.»

Disse landene inkluderer USA, Storbritannia, Brasil, Frankrike, Italia og Sør-Afrika. Rapporten oppfordrer til umiddelbar handling, og sier at enhver utsettelse «vil gjøre den nødvendige justeringen enda større».

Selv om det ikke blir behandlet direkte i rapportsammendraget er denne krisa sentrert i USA, hvor statsgjelda raskt nærmer seg $ 36 billioner og én av sju dollar brukes bare til å betale renter på tidligere gjeld.

IMF oppfordrer til presserende handling.

«Det å vente er risikabelt: Lands erfaringer viser at høy gjeld kan utløse ugunstige markedsreaksjoner og begrense handlingsrommet for budsjettmessige manøvre i møte med negative sjokk.»

Kort sagt, jo lenger det er en utsettelse av det IMF anser å være nødvendig handling, desto større er faren for ei finanskrise.

Omfanget av reduksjonen IMF tar til orde for er enestående.

«Kumulativ finanspolitisk tilpasning» – en eufemisme for kontinuerlige kutt av offentlige utgifter – på 3,0 til 4,5 prosent av BNP vil være nødvendig for å stabilisere eller redusere gjeld, sies det.

«Størrelseordenen for den nødvendige finanspolitiske justeringen er høyere enn det som for øyeblikket er anslått, og nesten dobbelt så stor som tidligere justeringer, spesielt i land der gjelda ikke forventes å stabiliseres.»

Med andre ord, den typen kutt i offentlige utgifter som IMF nå sier må gjennomføres, overgår de tidligere kuttene som er gjort i livsviktige sosiale tjenester, som helse, utdanning og inntektsstøtte.

Som ofte er tilfellet, IMF-rapporten forsøker å dekke over sine forordninger med vindusutstillingsreferanser til nødvendigheten av å opprettholde sosiale sikkerhetsbehov og sikringen av offentlige investeringer, for å begrense den negative effekten på produksjonsvolumet.

Det refereres til gradvis, men vedvarende justering som ville «treffe en balanse mellom gjeldssårbarheter og å opprettholde privat etterspørsels styrke» og det advares at «hurtig konsolidering» ville kreve «politisk ugjennomførbare hevinger av skattesatsene så vel om utgiftskutt.»

Allerede neste setning i rapporten strider imidlertid mot denne vurderingen av en gradvis reduksjon.

Den sier at «økonomier med høy risiko for gjeldsstress», det vil si noen av de største økonomiene i verden, og «de som har mistet markedstilgang», som er noen av de fattigste landene, der i dag rentebetalinger aleine allerede overgår utgifter på elementer som helse og utdanning, trenger «forhåndsbelastet justering».

Med andre ord, gjeldsjusteringer må begynne med et frontalt angrep på utleggene.

Utsendelsen av rapportsammendraget i god tid før møtet innkalles, en viss grad i strid med vanlig praksis for konferansene som avholdes to ganger i året, er en indikasjon for at IMF anser anliggendet statsgjeld som en sentral prioritet.

Dette framheves av overskriften til et innlegg om rapporten på IMF Blog, som lyder «Global offentlig gjeld er sannsynligvis verre enn den ser ut.»

Der bemerkes det at «tidligere erfaring tyder på at gjeldsprognoser har en tendens til å undervurdere faktiske utfall med en betydelig margin. Realisert gjeld-til-BNP relasjoner fem år fram i tid kan være 10 prosentpoeng av BNP høyere enn anslått, i gjennomsnitt.»

IMF sier at en ny «gjeld i fare»-modell viser at «i et alvorlig ugunstig scenario kan global offentlig gjeld nå 115 prosent av BNP innen tre år – nesten 20 prosentpoeng høyere enn for øyeblikket anslått.»

Og for å understreke forlangendet om presserende handling, sier blogginnlegget at dersom den offentlige gjelda faktisk er høyere enn den ser ut, er ‹nåværende finanspolitiske tiltak sannsynligvis mindre enn nødvendige».

Dette poenget blir understreket i rapportsammendraget som sier at «risikoen for gjeldsutsiktene er sterkt tiltet nedad og det kreves langt større finanspolitiske justeringer enn for øyeblikket planlagt.»

Risikofaktorer identifisert av IMF inkluderer svakere økonomisk vekst, strammere finansieringsbetingelser, økonomisk og politisk usikkerhet og ringvirkninger fra «større politisk usikkerhet i systematisk viktige land, som USA».

Rapporten peker også på «betydelig uidentifisert gjeld» som oppstår fra tap i statseide virksomheter som økte kraftig i perioder med økonomisk stress.

Krisa i statsgjeld er del av en prosess som strekker seg på tvers over hele økonomien og dens finanssystem som har blitt skapt av bankenes og finanshusenes evne til å meske seg på de ultrabillige pengene besørget av verdens store sentralbanker fra 2008 til 2022 da rentenivåene ble hevet.

I en kommentarartikkel publisert i Financial Times i går under tittelen «Den store gjeldsmuren» skrev Michael Howell, administrerende direktør ved det London-baserte foretaket Crossborder Capital, at «vi går allerede inn i den første fasen av ei ny krise.»

Han sa investorer neste år og i 2026 måtte konfrontere problemet med å refinansiere gjeld tatt opp når rentene var på bunnivå.

«Lignende refinansieringsspenninger har bidratt til å utløse flere tidligere finansielle nedsmeltinger, som Asia-krisa i 1997-1998 og finanskrisa 2008-2009.»

Howell utfordret det han kalte «det standard lærebokargumentet» som ser på kapitalmarkeder som mekanismer for å finansiere produktive kapitalutlegg. Det er ikke tilfelle, og «under den nåværende tyngden av verdens gjeld, anslått av Institute of International Finance til å være $ 335 billioner i første kvartal, har kapitalmarkedene blitt til enorme mekanismer for gjeldsrefinansiering.»

I en verden dominert av gjeldsrefinansiering, fortsatte han, refinansierer ganske enkelt rundt tre av fire handler i finansmarkedene eksisterende gjeld. Dette betyr at «den gigantiske størrelsen av nesten $ 50 billioner i global gjeld i gjennomsnitt må rulles over hvert år».

Gjeldstallene – offentlige og private – har enorme økonomiske og politiske implikasjoner. De betegner ei stadig dypere krise for global kapitalisme som styringsklassene ikke har noen annen løsning på enn krig om markeder og profitter, kombinert med stadig dypere angrep på arbeiderklassen utført med kapitaliststatens kraft.

For arbeiderklassen understreker denne krisa nødvendigheten av en politisk kamp for sosialisme, det vil si kampen for å ta den politiske makten over i egne hender for å gjennomføre den fullstendige omorganiseringen av økonomien.