The Apprentice, den verdifulle nye filmen om relasjonen mellom Donald Trump og Roy Cohn, ble endelig sluppet på amerikanske kinoer sist helg, bare få uker før valget der Trump søker en andre periode, med siktemål å bli president-diktator.

Filmen, regissert av den iransk-danske filmskaperen Ali Abassi (Border, Holy Spider) med manus forfattet av den amerikanske journalisten Gabriel Sherman, ble vist til stor applaus på filmfestivalen i Cannes i mai, men sleit med å finne en amerikansk distributør samtidig med juridiske trusler fra Trump og hans advokater.

Det er åpenbart hvorfor den vil-være Führer forsøkte å blokkere filmen fra kinovisninger. Abassis film behandler slett ikke Trump som en pappskurk. Den seriøse tilnærmingen gjør ting bare verre for ham. I stedet for navn-kalling, prøver The Apprentice å utdanne. Den skildrer treffende og underholdende Trumps framvekst på 1970- og 1980-tallet, fra hans velbeslåtte røtter i eiendomsutvikling til en hvis navn blir synonymt med grusomhet, grådighet, rasisme og forakt for arbeiderklassen. Trump blir avslørt for å være Roy Cohns «apprentice», og gjennom Cohn av den hysteriske antikommunismen knyttet til navnet Joseph McCarthy, republikaneren og Wisconsin-senatoren fra 1947 til 1957.

Trumps framvekst var uatskillelig fra orgien av finansiell parasittisme som ble igangsatt i tiåret etter nesten-konkursen til New York City i 1975. Det fjerde barnet til eiendoms-multimillionæren Fred Trump ble rundt to til tre tiår etter hendelsene denne filmen konkluderer med, den dominerende figuren i Det republikanske partiet.

Dette var ikke resultatet av hans personlige egenskaper, heller ikke hans «genetikk», som den nazi-tilbøyelige tidligere presidenten kan si. Trump var et produkt av den skarpe nedgangen og forfallet av amerikansk og verdens kapitalisme, en nedgang som presset begge de amerikanske kapitalistpartiene skarpt til høyre, fant uttrykk i det tarvelige personellet de i økende grad førte fram, og skapte de objektive betingelsene for framveksten av en demagog som skulle gå mye lenger og stige langt høyere enn McCarthy. Det skapte en lengsel innen deler av finansoligarkiet etter en «sterk mann» for å redde deres utdaterte system fra sosial revolusjon. Trump mottok støtte fra ledende figurer i begge partier. Han ble boostet av pressen. Alt av dette bevitnet det faktum at kapitalismen ikke hadde noe progressivt alternativ, fra Det demokratiske partiet eller noe annet sted, til reaksjonen som har vedvart i mer enn 40 år.

Bruken av «The Apprentice» i tittelen er et ordspill som ser både framover og bakover. Trump, overbevisende portrettert av Sebastian Stan (Captain America: The First Avenger), blir veiledet av Cohn, brakt til liv (og død) av Jeremy Strong (Succession). Filmen presenterer også Maria Bakalova i hovedrollen som Trumps første kone, Ivana Trump, mens veteranskuespilleren Martin Donovan spiller Trumps rasistfar Fred Trump sr. De fleste av filmens publikum vil selvsagt være klar over at The Apprentice også er navnet på reality-fjernsynsprogrammet (2004-2017) som noen år seinere gjorde Trump til et velkjent navn. Cohns tidligere «apprentice» hadde da hans egne lærlinger, og i dag har han som målsetting å gjøre det store flertallet av befolkningen, ikke til lærlinger, men til de som ikke har annet valg enn å følge hans ordrer og tjene oligarkiets interesser.

Filmen åpner med president Richard Nixon som i 1973 beryktet erklærer, midt under Watergate-skandalen som mindre enn et år seinere skulle tvinge ham til å trekke seg: «Jeg er ikke en kjeltring. Jeg har tjent alt jeg har.» Dette er konteksten der vi først ser en noen-og-tjue-år-gammel Donald Trump (Stan), fortsatt litt våt bak ørene. Blond, selvsikker, men ikke desto mindre uerfaren, går Trump inn i en mørk og eksklusiv klubb full av noen av New Yorks rikeste og best tilknyttede.

Inne i etablissementet låser Trump og Cohn blikk, og danner snart det som skulle bli en gjensidig fordelaktig relasjon som skulle fortsette i det meste av perioden inntil Cohns død av AIDS i 1986. Mye av Trumps politiske personlighet, fra hans voldelige og bøllete tale og hans «Stor løgn»-teknikker anvendt mot politiske rivaler, til hans fascistiske og antikommunistiske politikk, stammer fra Cohns spillebok.

Med Cohn som hans advokat begynner Trumps framvekst i eiendomsutviklingsverdenen. Han satser på en transformasjon av det gamle Commodore Hotel nær Grand Central Station i sentrum av New York til et skinnende og glitrende høyhushotell, en del av Hyatt-kjeden. Filmen viser Cohn, fikseren, som introduserer Trump for Hyatts administrerende direktør, Jay Pritzker (onkel til den nåværende Illinois-guvernøren, og spilt av Chris Owens). Til slutt blir avtalen sluttet, etter at Trump har sikret en enestående skattereduksjon på $ 100 millioner fra byen, med Cohn ved hans side. Dette etterfølges av planer for en enda mer høyprofilert struktur, det grufulle Trump Tower på Fifth Avenue.

Andre som Cohn introduserer for Trump inkluderer ultrahøyre-mediemogulen Rupert Murdoch (Tom Barnett) og New York Yankees-eieren George Steinbrenner (Jason Blicker), en annen oligark notorisk for hans følelsesløshet og mobbing.

Cohn, subjektet for 2019-filmen, Where’s My Roy Cohn?, ble født i 1927 inn i en velstående jødisk familie i New York City, hvor hans far var en demokrat og en føderal dommer. Cohn ble, etter å ha gått på eliteinternatskoler, i en alder av 20 uteksaminert fra Columbia Law School, unngikk militærtjeneste gjennom familieforbindelser og ble en assisterende amerikansk advokat i den uforlignelige unge alder av 21.

I Abassis verk søker Trump, allerede kjent med Cohns renomé for hensynsløshet, hans hjelp i møte med et søksmål for diskriminering mot hans fars eiendommer, anlagt av den føderale regjeringen og NAACP, National Association for the Advancement of Colored People. Trump forteller Cohn, i et forsøk på å forklare familiens rasistiske forretningspraksis: «10 prosent av våre bygninger går til svarte mennesker. Det er bare at de må tjene fire ganger leiebeløpet i form av deres inntekter for å bli godkjent.» Cohn bruker hans mobbete taktikker og sikrer en svært gunstig avgjørelse for Trump-familien. Trump er høvelig imponert.

Cohn gjenkjenner en beslektet ånd i Trump, og tar den yngre mannen under hans vinger. Han lærer ham «Roy Cohns regler» – 1) Angrip, Angrip, Angrip; 2) Innrøm Ingenting, Benekt Alt; og 3) Hevd Seier, Innrøm Aldri Nederlag. Cohn levde etter dette brutale «Stor Løgn»-credoet, både i små saker så vel som store. En notorisk homofob i offentligheten, gikk han til hans død der han benektet å være homofil, og hevdet at den AIDS som drepte ham var «leverkreft».

Når Trump, fortsatt litt grønn, uttrykker en viss nøling overfor Cohns bøllete og illegale taktikker, inkludert hemmelige opptak av samtaler for utpressingsformål, svarer Cohn:

Å, det er ulovlig? Donald, våkn opp. Du vet, da jeg tiltalte Rosenberg-ene, jeg ville så inderlig se de pinko-kike-ene stekes for det de gjorde. Nå, dommer Kaufman hadde ingen problemer med å sende Julius til stolen, men Ethel var ei mor med små barn. De ville at hun skulle leve, som om det er en slags spesiell immunitet for å forråde ditt land.

Så under rettssaken, jeg smatt ut ved lunsj til en telefonkiosk og ringte Kaufman. Du vet, teknisk sett, ex parte-samtaler de er ikke tillatt, men når demokratiet står på spill, du har faen så rett i at jeg er villig til å bryte noen tekniske detaljer. Jeg bryr meg ikke om hun er ei mor med små barn, hun forrådte vårt land, og hun må dø. Du må sette et eksempel og ta livet av denne kvinna.

Cohns hensynsløse rettsforfølgelse av paret Rosenberg og hans hat mot kommunisme tiltrakk seg oppmerksomheten til FBIs J. Edgar Hoover og fra senator McCarthy selv. Etter rettssaken begynte Cohn å arbeide for paret, og ble del av McCarthys stab som sjefsrådgiver i sistnevntes underkomité for etterforskinger. Mens Wisconsin-senatoren ble vanæret i 1954 under de såkalte Army-McCarthy-høringene gikk Cohn videre til privat advokatpraksis i New York, hvor han representerte bosser fra mobben, millionærer og til slutt Trump. Han var ikke bare en mektig og velstående advokat, han var en velkjent «fikser», mannen som brakte sammen big business, politikere og organisert kriminalitet til deres gjensidige nytte. Gjennom det hele fortsatte Cohn å være Hoovers venn og brevvenn.

New York Times rapporterte i 2019 om utgivelsen av over 750 sider med FBI-mapper om Cohn, og skrev at mappene «antyder at Mr. Cohn og Mr. Hoover delte en spesiell affeksjon». Cohn skrev i et brev til Hoover fra 1969: «Du er en så flott institusjon opp og ned denne nasjonen.» Der han svarte til «Kjære Roy», skrev Hoover at «dine sjenerøse kommentarer om meg er virkelig gledelige».

Det er interessant å merke seg at Cohn rettferdiggjør hans umoral og regelrette løgnaktighet på grunnlag av oppfatninger promotert av ulike postmodernistiske trender som kom på mote på 1970-tallet, ofte assosiert med det som misvisende kalles «venstre». Gjennom hele Abassis film blir Trump instruerer av Cohn om nødvendigheten – dersom han skal oppnå hans mål om makt og rikdom – av å kaste ikke bare hans menneskelighet til side, men også enhver forestilling om eksistensen av objektiv sannhet.

«Det er en fordel ikke å bry seg om hva folk tenker om deg,» forsikrer Cohn. «Det er ikke noe rett og galt. Det er ingen, eh, moral. Det er ingen sannhet med stor S. Det er en konstruksjon. Det er en fiksjon. Ingenting av det betyr noe, bortsett å vinne. Det er det.»

(Langs disse linjene ble en journalist i 2004 fortalt av en ikke-navngitt tjenestemann i Det hvite hus, at Bush-administrasjonen avviste det han kalte det «virkelighetsbaserte samfunnet», grunnlagt på «en nitid studie av sansbar virkelighet», og hevdet: «Vi er et imperium nå, og når vi handler, da skaper vi vår egen virkelighet.»)

Beklageligvis for Cohn, Trump og systemet de representerer, er det en objektiv virkelighet, en objektiv historisk prosess som kan forstås, forklares og handles på. Ut fra denne virkeligheten kommer det en klassekamp og en arbeiderklassemoral, en som vil inspirere mange millioner til å slåss for å befri planeten fra kapitalisme før kapitalismen gjør det av med menneskelig sivilisasjon.

Det er også viktig å spore utviklingen av den fascistiske demagogien til McCarthy og Cohn for 70 år siden til de mer utviklede truslene representert av Trump i dag. McCarthy ble utestengt og fjernet fra innflytelse i 1954 fordi amerikansk kapitalisme, den gang midt i etterkrigstidens boom, ikke hadde behov for slike metoder. Men Cohn levde lenge nok til å veilede en ung mann som bare var et lite barn da McCarthy red høyt. Trump, som nå er den eldste kandidaten som noensinne har stilt som presidentkandidat i USA, har avventet hans tid og forberedt seg på et øyeblikk når krisa i verdenskapitalismen er moden for ultrahøyre- og fascistbevegelser rundt om på kloden. Han leder enda ikke en fascistmassebevegelse, men det er hans mål, og også det til hans mest fanatiske supportere.