Dr. Feroze Sidhwa er en traumekirurg som arbeider på San Joaquin General Hospital i Stockton, California. Han ble født i USA av pakistanske foreldre som tilhører den ikke-muslimske parsiminoriteten, og ble radikalisert mens han gikk på college i 2000 med utbruddet av den andre intifadaen i Gaza. Dypt påvirket av den forferdelige brutale behandlingen og mord av palestinere, fordypet han seg i å studere regionens historie og politikk.

Etter to uker som frivillig ved Det europeiske sykehuset i Gaza, og basert på hans kunnskap om historien om konfliktene i Midtøsten og spesielt den israelsk-amerikanske kampanjen for etnisk rensing og avfolking av Gazastripa og Vestbredden, utarbeidet han utkast til to åpne brev til Biden-administrasjonen, som ble signert av dusinvis av andre leger som hadde arbeidet i Gaza, for å rette oppmerksomheten mot den brutale og grusomme volden som utøves mot befolkningen. Han var også medforfatter av en rapport publisert av Politico om de forferdelige forholdene på Gazas sykehus.

World Socialist Web Site kontaktet dr. Sidhwa etter at det andre åpne brevet ble offentliggjort, og han snakket lengre med dr. Benjamin Mateus om hans erfaringer. Intervjuet nedenfor ble utført kort før publiseringen i New York Times av en ytringskronikk skrevet av dr. Sidhwa, som oppsummerte 65 legers erfaringer, som hadde vært vitner til israelske krigsforbrytelser i Gaza.

Han skrev at han hadde «arbeidet som traumekirurg i Gaza fra 25. mars til 8. april. Jeg har arbeidet frivillig i Ukraina og Haiti, og jeg vokste opp i Flint, Michigan. Jeg har sett vold og arbeidet i konfliktsoner. Men av de mange tingene som skilte seg ut med å arbeide på et sykehus i Gaza, var det én som slo meg: Nesten hver dag jeg var der så jeg et nytt lite barn som hadde blitt skutt i hodet eller brystet, som nesten alle gikk hen til å dø.»

Hensikten med rapporten var å fortelle verden hva «uavhengige observatører som har sett krig fra bakken, dag etter dag, frivillige helsearbeidere erfarte,» sa han. Kronikken var den første betydningsfulle rapporten i the Times om bevisst massedrap av barn og andre hjelpeløse ofre for genocidet, og vakte stor oppmerksomhet.

På tidspunktet for vårt intervju med dr. Sidhwa var det ikke klart om the Times ville gå videre og publisere hans kronikk, siden avisas redaktører fortsatt insisterte på endringer som ville redusere skarpheten i hans kritikk av israelske myndigheters handlinger i Gaza.

Benjamin Mateus (BM): Hei dr. Sidhwa. Takk for at du tok deg tid til å snakke med meg. Kan du begynne med å fortelle meg om deg selv og din politisering om Israel-Palestina-konflikten?

Feroze Sidhwa (FS): Jeg arbeider i Stockton, California. Jeg er på San Joaquin General Hospital, som er det eneste traumesenteret for omtrent en million mennesker i [fylket] San Joaquin County.

Mine foreldre er fra Pakistan. Vi er av en liten etnisk minoritet kalt parsiere [Ifølge Wikipedia stammer de fra persere som migrerte til det indiske subkontinentet under den arabiske erobringen av Iran på det syvende århundre, da zoroastrerne ble forfulgt av tidlige muslimer]. De flyttet til USA i 1982, bare ei uke før min mor fødte meg. Jeg ble født i Flint, Michigan, og vokste opp der til vi flyttet til Houston, Texas, da jeg var 16.

Jeg studerte medisin i San Antonio. Men jeg tok en pause fra studiet for å ta en mastergrad i folkehelse i Boston og returnerte deretter for å fullføre medisinstudiet. Jeg fullførte prakisperioden min ved Boston Medical Center, spesialisert ved Cooper i Sør-Jersey og kom hit til Nord-California for min første traumejobb.

Hva angår min politisering, da jeg begynte på college i 2000 brøyt den andre intifadaen ut i oktober samme år. Det var en stor ting på campusen. Og så skjedde 9/11 året etter. Det hele var en ganske formativ erfaring for meg. Du må forstå at jeg vokste opp i et veldig islamofobisk hjem. Foreldrene mine er fortsatt veldig islamofobe mennesker. De vokste opp i Pakistan og var en religiøs minoritet der. Jeg ble formet av deres erfaring.

Så jeg visste egentlig ingenting om konflikten i Palestina. Da intifadaen brøyt ut så jeg de første ukene på CNNs dekning. Den syntes ganske likefram. Israelerne drepte bare en haug med mennesker i territoriene. Jeg begynte å interessere meg for denne utviklingen og ønsket å lære mer om regionens historie og hvorfor disse konfliktene oppsto. Jeg plukket opp flere bøker og leste dem. Jeg tok til og med kurs om emnet ved Johns Hopkins International Relations Department, som er veldig høyreorientert. Ingen av kursene var sympatiske, men de var, mildt sagt, interessante.

Da jeg ble lege, mitt mål hadde alltid vært å gjøre internasjonalt arbeid. Jeg fikk gjort litt under medisinstudiet, i praksisperioden, men siden jeg ble spesialisert har jeg vært i stand til å arbeide i Ukraina tre ganger. Jeg dro til Gaza i april. Jeg har også vært i Burkina Faso og Ghana. Jeg arbeidet i Haiti da jeg var i praksis, da jeg var i forskningsårene mine.

Det er den typen arbeid jeg alltid har ønsket å gjøre, mest fordi jeg ble eksponert for det rett etter college, da jeg bodde i Israel i et år. Jeg reiste rundt på Vestbredden, og en dag møtte jeg en fyr bare for noen få timer, men han ble en mentor for meg. Jeg vet ikke engang navnet hans. Jeg tror han var ortopedisk kirurg; han var i organisasjonen Physicians for Human Rights-Israel.

Jeg husker han tok meg til side og sa: «Se på hva de araberne», det var det han kalte dem, «går gjennom hver dag. Legene også. De lider det samme som alle andre i deres samfunn. De er ikke privilegerte. De kan ha en inntekt, og de har kanskje råd til å kjøpe en bruktbil eller noe, men de har ingen spesielle privilegier. Israelerne vil banke dem opp akkurat som alle andre. Dersom de kommer i veien for Hamas eller Fatah, de vil banke dem opp akkurat som alle andre. De vil drepe dem hvis de vil.» Og så sa han: «Hvis du ville bli lege, selv om du måtte leve som de gjør, da bli en lege...»

Menneskeligheten han viste etter å ha tilbrakt tid sammen med disse menneskene, og hans vilje til å ofre hans egen sosiale status, sannsynligvis hans egen inntekt, var overbevisende. Det å dra og arbeid med palestinere var ikke en lett ting å gjøre om du er israeler, selv den gangen. (Jeg var der fra 2004 til 2005.) Han var en privilegert person. Han trengte ikke å gå inn på territoriene. Jeg tok disse tingene til meg, og tenkte at det var den typen arbeid jeg ønsket å bli involvert i.

Da jeg gjorde praksisperioden min på Boston Medical Center – det er Bostons fylkessykehus og betjener den fattige befolkningen – var det menneskene jeg alltid ønsket å arbeide med. Jeg så hvordan folk bodde ikke bare i utlandet, men her også. Det er akkurat det jeg alltid har gjort; arbeidet med fattige mennesker som ikke har det de trenger.

Ærlig talt, alt jeg har gjort siden jeg fylte 18 har vært fokusert på å prøve å kunne gjøre noe med Israel-Palestina-konflikten. I morgen kommer jeg sannsynligvis til å publisere en artikkel i New York Times om hva leger og sykepleiere som har arbeidet i Gaza erfarte. Siden jeg kom tilbake fra Gaza, har jeg holdt omtrent ett foredrag i uka i Bay Area, og ikke bare for lokalsamfunnsgrupper. Jeg var hovedtaler på Stanfords traumesymposium i år. Jeg hadde et fordrag på UCSF medisinske institutt. Jeg skulle talt på UC Davis for store kirurgikonferanser, men de bestemte seg for å avlyse det i siste liten.

Den offentlige responsen på antigenocidkampanjen

BM: Hvordan har publikum reagert på din frittalende kritikk av Israel og amerikansk politikk? Har du møtt noen tilbakeslag i ditt arbeid?

FS: Det er variabelt. Jeg jobber for eksempel på et fylkessykehus. Det er to grunner til dette. For det første er det der fattige mennesker får deres omsorg. For det andre, jeg er ansatt av fylket. Jeg er fagorganisert. Det ville være veldig vanskelig å sparke meg, med mindre jeg kom ut som en hitlerist eller noe sånt. Jeg er også en føderalt ansatt i VA-systemet. Hvis noen skulle si jeg er en antisemitt, da er det på dem, men ingen kommer til å sparke meg for det.

Her på mitt sykehus, jeg ble faktisk gledelig overrasket. Jeg gikk til min styreleder/adm. dir. og fortalte ham at jeg skulle ta ferie og dra til Gazastripa. «Jeg vil bare fortelle deg,» sa jeg, «fordi sykehuset kan få et tilbakeslag.» Men de sa at de ikke hadde hørt noe.

Ting har vært bra på jobben min. Sykepleierne organiserte en utstyrskampanje for turen min. De begynte å spare hvert uåpnede ET-rør, hvert uåpnede laryngoskop. Jeg tok med meg rundt 850 pund med ting til Gaza, og jeg ga ytterligere 250 eller 300 pund til en fyr som bor like nord for meg som dro på en annen flyvning. Jeg tok med meg mye utstyr over dit, og mye av det ble donert.

En av mine venner sa vi burde gjøre turen og forespørre offentlig om donasjoner. Og responsen var overraskende positiv. Jeg tror halvparten av donasjonene jeg mottok bokstavelig talt var fra folk som bare brukte Venmo til meg. Jeg aner ikke hvem de var. Etter navnene å dømme, omtrent en tredjedel av dem var jøder. Jeg ble ikke overrasket over det faktum at jøder donerte, men bare at folk som bokstavelig talt ikke har noen anelse om hvem jeg er, de bare går ut fra en venns anbefaling om å donere penger til meg fordi jeg skulle til Gaza … dette var i januar og februar.

Åpne brev til Det hvite hus

BM: Du utarbeidet to åpne brev til Det hvite hus, ett i juli og et annet mer nylig. Begge er svært kraftfulle dokumenter. Hvorfor skrev du det, og har du hørt fra Biden eller Harris?

FS: Det første brevet ble utformet rundt en oppfordring om våpenhvile og våpenembargo og det andre brevet er utformet rundt det samme, men også med anmodningen om et møte med administrasjonen. Jeg fikk aldri en respons på noen av brevene, eller noen meningsfull respons.

Jeg sendte det første brevet til folk i Det nasjonale sikkerhetsrådet. De responderte bare med en én-setnings floskel om hvordan alle ønsker en våpenhvile. Ingen i Det hvite hus har svart på noen av brevene. Og jeg vet at det har blitt gitt til Harris og Walz-kampanjen, og de har heller ikke svart.

Oppsummert, målet med de åpne brevene var todelt. Først og fremst, det var viktig å holde Gaza i nyhetene. Jeg ønsket også å besørge vitnesbyrd fra folk på bakken. Hver gang du leser en nyhetsartikkel i hovedstrømsmedia, der står det at administrasjonen har måttet balansere ei fin linje mellom å tilfredsstille jødiske amerikanere som ønsker mer støtte til Israel, selv om det ikke er sant, og araber-amerikanere som ønsker mindre støtte til Israel. Men det er i det hele tatt ikke tilfelle.

Situasjonen er at bokstavelig talt hele verden, inkludert det meste av USA, er på den ene siden og regjeringene i Israel og USA er på den andre. Vi ønsket å gi noen upåklagelige vitnesbyrd fra amerikanere. Jeg vil legge til, ingen har engang beskyldt oss for å lyve. Ingen har kommet med noen utfordringer av våre vitnesbyrd.

Som jeg nevnte tidligere, New York Times-artikkelen som skal bli publisert i morgen, de sendte Israel Defense Force [IDF] en forespørsel om kommentarer og IDF sa, i stedet for å svare på noen av spørsmålene som ble stilt til dem, bare at IDF alltid følger folkeretten. De brydde seg ikke om å svare på noen av de spesifikke spørsmålene: «Har dere lagt merke til at barn blir skutt i hodet av deres styrker? Har dere lagt merke til at kvinner blir sultet i hjel med deres nyfødte?» De brydde seg ikke, for hva skulle de si?

For å være ærlig, jeg tror ikke jeg hadde noen forventning om at denne New York Times-artikkelen noen gang faktisk skulle komme ut. Jeg er fortsatt skeptisk til om den vil bli trukket i siste liten, men hvis den blir publisert, da kan det bli mulig at administrasjonen blir tvunget til å møte oss.

«Vennligst møt disse legene,» det syntes å være et likeframt spørsmål, eller taktikk, kall det hva du vil. Jeg trodde det var en enkel sak å motivere folk til å forbli engasjerte, og ikke bare rekke hendene i været og gi opp, fordi vi alle er utrolig lei av alt dette og nivået av frustrasjon over å innse at våre to store politiske partier, ingen av dem er engang prinsipielt motstandere av genocid.

BM: Jeg leste nylig at USA har sendt mer enn 50 000 tonn våpen til Israel, levert i 600 forsendelser i året siden den 7. oktober 2023.

FS: Ja, det var tallene for to måneder siden.

Imperialistisk omstrukturering av Midtøsten

BM: Og nå tar Israel deres genocidale kampanje inn på Vestbredden, i Libanon og Syria, og med fortsatt støtte fra USA, inn i Jemen, og Iran er helt sikkert neste. Vi skrev at Israel fungerer som USAs angrepsbikkje. De har fått en blankosjekk for å restrukturere hele kartet i Midtøsten. Hva er dine tanker?

FS: Jeg mener at den 7. oktober ga USA og Israel – og for alle praktiske formål, USA og Israel fungerer som en enkelt enhet – anledningen til å fremme planer som hadde vært utarbeidet ei stund. Israel er sentralt i USAs evne til å kontrollere Midtøsten. USA eier nesten alle regjeringer i den regionen, bortsett fra kanskje Syria. Men Israel er den eneste seriøse kampstyrken der. Hizbollah er ganske svak i forhold til Israel. Den syriske hæren kan kanskje terrorisere sitt eget folk, men den kan ikke gjøre så mye annet. Den kan absolutt ikke projisere styrke utover landets grenser. Samme med Jordan og det samme med Saudi-Arabia. Saudierne kan invadere Bahrain, men det er i grunnen som om jeg går inn i stua mi.

Den største hindringen for virkelig å styrke USAs kontroll over Midtøsten siden Den arabiske våren er Iran, fordi landet forblir uavhengig, og oljeressursene strømmer bort fra vesten. Iran har blitt energiknutepunktet for Shanghai Cooperation Organization.

Syria er i det alt vesentlige ødelagt. Det vil ta en generasjon å komme seg på beina. Libanons Hizbollah, når det gjelder deres evne til å projisere styrke, kommer ikke til å invadere Israel selv om organisasjonen var i stand til å motsette seg USAs design i Syria. Så da 7. oktober skjedde, det var bare en stor anledning.

Det var også en stor propagandamulighet for USA, fordi det som skjedde den 7. oktober var forferdelig. Det var ganske brutalt. Jeg kjenner mange palestinere som tror at det bare var en falsk flagg-operasjon. For den andre siden, det var absolutt mye overdrevet, uten tvil. Likevel, drap av 800 eller 900 sivile er ganske brutalt.

Men USA innså at de hadde en anledning til å la Israel gå fullstendig ballistisk. Og det virker som at så snart USA ga Israel grønt lys har det vært vanskelig å trekke dem tilbake fra det. Og Israel har ødelagt stedet. Det var hovedmålet deres. De bryr seg egentlig ikke om Hamas utførte terroristangrep. Det var bare påskuddet. Det de ønsket å gjøre var å ødelegge Gaza, og i bunn og grunn gjøre stedet ubeboelig, i håp om at Gaza bare forsvinner i løpet av de neste 10 til 20 årene; at alle dør; at alle drar. De bryr seg egentlig ikke, uansett.

Men når det gjelder Hizbollah, det er veldig annerledes. En reporter som deltok på en presseorientering i Det hvite hus sa til Matthew Miller [utenriksdepartementets talsperson] noe i retning av: «Det ser ut til at vi ser det samme mønsteret i Libanon som vi så i Gaza, der USA sier de ikke vil ha noe gjort, men Israel gjør det allikevel, og man fortsetter å sende dem våpen og så sier man at man vil ha en diplomatisk løsning, og Israel forpurrer den diplomatiske løsningen.»

Og Miller, nå som Gaza er ødelagt, trenger ikke forstille seg lenger. Han avbrøyt reporteren og sa: «Vi ønsket aldri å se en diplomatisk resolusjon med Hamas. … Vi har alltid vært forpliktet til å ødelegge Hamas.» Og så innser han at han kanskje hadde sagt for mye – du kan se dette skje i hodet hans i sanntid – så sier han at han hadde håpet Hamas ville ha kommet til våpenhvilebordet. Men det har alltid vært israelerne som har forpurret disse forhandlingene.

Jeg er ganske sikker på at USA nettopp har løyet offentlig om alle disse hang-ups som de har hatt. De sier: «Vi ba israelerne redusere antallet sivile ofre.» Det virker ikke som de har gjort det i det hele tatt.

Reuters publiserte nettopp en nylig rapport om e-poster som ble sendt til Det hvite hus av en høytstående tjenestemann i Pentagon som leverte en skarp advarsel tidlig under konflikten, i oktober i fjor. De sa at masseevakueringsordren for det nordlige Gaza kom til å forårsake en humanitær katastrofe. De sa også at det var helt illegalt, ensbetydende med krigsforbrytelser.

Men det er ikke sånn at dette er en slags åpenbaring. De visste godt hva israelerne planla å gjøre i Gaza by, deretter i Khan Younis og deretter i Rafah. Det er USA som prøver å omforme Midtøsten. Det er den samme grunnen som at USA tillot Indonesia å begå et genocid i Øst-Timor, fordi det var gunstig for USA.

Det er ikke noe politisk parti som faktisk er imot genocid, der et genocid er bare et skritt for langt. La oss si at de ønsker å kontrollere verden med makt, opprettholde kontroll over oljen fra Midtøsten og opprettholde de arabiske diktaturene over regionene. Fint. Men kan de si seg enige i at genocid er et skritt for langt? Nei, åpenbart ikke. De kan ikke påstå at de ikke vet. Det er helt latterlig. Videre har tjenestemenn i utenriksdepartementet, minst et dusin offentlig, og sannsynligvis mange privat, sagt opp og fordømt Biden-administrasjonen for å muliggjøre den genocidale kampanjen.

BM: Disse kommentarene du har kommet med er kritiske og viktige, angående punktet at genocid nå er et utenrikspolitisk våpen under dekke av at Israel bare prøver å beskytte seg.

FS: Men det er viktig å erkjenne at det alltid har vært det.

Dette bringer meg tilbake til New York Times, som jeg synes er et viktig poeng, ytringskronikken som i teorien skal publiseres i morgen. Redaktøren jeg diskuterte den med utfordret rapporten, og spurte hva de amerikanske legene og sykepleierne som har arbeidet i Gaza så med deres egne øyne.

Vi skrev i vår rapport at USA har gjort alt de kan for fortsatt å sende våpen til Israel. Selv i henhold til våre egne interne myndighetsprosesser forstår administrasjonen at det er illegalt, men holder det gående. Og på slutten skriver vi at det er på tide å slutte å bevæpne Israel, men enda viktigere, vi må virkelig se på oss selv og hva vi gjør.

The Times prøvde å få meg til å fjerne den siste setningen. Jeg fortalte dem hele tiden at vi la ned mye arbeid i dette, men jeg kaster gjerne alt ut av vinduet og utgir den selvstendig. Men jeg hadde gjerne kastet alt ut av vinduet fordi det er hele poenget: vi er ansvarlige. New York Times burde fortelle oss hva vi må gjøre med vårt eget samfunn og ikke fortelle andre mennesker hva de må gjøre med deres samfunn.

Israelerne har allerede bestemt seg for hva de vil gjøre i Gaza, men vi trenger ikke gå med på det. Som Netanyahu så berømt sa: «Jeg vil slåss med mine negler om jeg må.» Ok, bra. Så gå å gjør det. Du liker å gjøre det. Slåss med neglene og se hvor langt du kommer. Fordi vi vet alle at de ikke kommer langt uten våre våpen.

Gaza-befolkningens motstandskraft

BM: Din artikkel i Politico var åpenbart veldig rørende og detaljert. Men nå som du har hatt noen måneder til å reflektere over det, kan du kanskje dele dine erfaringer fra Gaza? Hva skjedde? Hva så du? Hovedstrømspressen og politiske organer, inkludert Harris og Biden, har gått langt for å demonisere Hamas og palestinerne. Likevel, hver en helsetjenestearbeider eller person jeg har hatt en sjanse til å snakke med besørger det stikk motsatte av det som blir skrevet – en veldig human og rik kultur.

FS: Folket i Gaza, i mangel av en bedre betegnelse, har holdt ut. Den eneste virkelig moderne omfattende boka om Gaza, en politisk historie om Gaza, antar jeg ville være Norm Finkelsteins Gaza: Inquest Into Its Martyrdom. Begrepet martyrium er riktig. Men den første linja i boka begynner: «Denne boka handler ikke om Gaza. Den handler om hva som er gjort mot Gaza. Det er på mote i dag å snakke om et offers representasjon. Men man må være realistisk med hensyn til begrensningene som objektive omstendigheter pålegger en slik representasjon.»

Gaza har vært et sted med praktisk talt ingen representasjon overhodet, i svært lang tid.

Det er politisk ukorrekt å si, men palestinerne har rett og slett ikke mye innflytelse over hvordan deres liv blir ledet, hvordan deres liv er, ikke særlig mer enn et konsentrasjonsleiroffer har. Og det mener jeg seriøst.

Om du skulle fortelle meg i 2004 at et helt samfunn på mer enn to millioner mennesker, hvorav halvparten er barn, skulle bli tvunget til å leve i en konsentrasjonsleir som er 40 kilometer lang og 10 kilometer brei, ville jeg anta at de skulle bli fordervede monstre. Tjue år seinere ser du ikke noe slikt. Det er utrolig hvor mye av deres menneskelighet de har bevart.

Noe av det første du legger merke til når du setter foten i Gaza er at det ikke er noe rennende vann. Det er ingen måte for de fleste folk til å kunne vaske seg. Og med halvparten av befolkningen som barn, det er bare alle disse barna som løper rundt over alt. Til tross for dette, folk gjør alle forsøk på å lufte deres klær, for å opprettholde litt privatliv, for å bo i familieenheter. Det er et veldig konservativt samfunn. Beskjedenhet og familie er virkelig de verdiene som er viktigst i deres samfunn, og opprettholder deres tro. Jeg er ikke en religiøs person i det hele tatt. Jeg er ikke muslim, men den grad folk der opprettholder deres tro er imponerende.

Jeg husker jeg var ute og gikk og disse to gutta som ikke snakket engelsk i det hele tatt kom bort til meg. Og det de prøvde å spørre meg om var om jeg ville bli med og be med dem. De var begge skitne. De kunne ikke bade eller noe sånt. Jeg fortalte dem at jeg ikke var muslim. Og de sa: «Velkommen», kysset meg på kinnet og gikk så bort.

Når du går bort dit der mennene ber – menn og kvinner ber hver for seg – og de vet at de ikke kan vaske hender og føtter slik de ville gjort før bønn. I stedet tar de bare ut ei vannflaske og sender den rundt, hver person tar en dråpe og vasker symbolsk deres hender og føtter. Det er disse forsøkene på å bevare deres verdighet og deres menneskelighet og deres kultur og deres samfunn, som er så bemerkelsesverdige.

Rundt to tre dager før vi forlot Gaza, dagen jeg dro til Rafah, la jeg merke til på området med de fordrevnes leir ved Det europeiske sykehuset at hvert eneste telt hadde en betegnelse med engelske bokstaver. Jeg syntes det var veldig rart. Og da jeg kom til Rafah, så jeg det samme. Det viser seg at stort sett alle disse stedene spontant har organisert et ledersystem som ikke har noe med Hamas eller noen andre å gjøre.

I dette systemet, som alt er organisert gjennom WhatsApp-dokumenter, som er grunnen til at de bruker engelske bokstaver, er det én person som er den utpekte, ikke talsperson, men kanskje i mangel av et bedre ord vil jeg bruke en vaktmann, som er ansvarlig for ei gruppe på flere dusin personer, et visst antall familier. De holder styr på alle som er funksjonshemmede, alle barna, alle som er såret, osv.

De beholder disse detaljerte listene på deres telefoner og tekster dem til hverandre. Det er en primærkomité for hele leiren som avgjør om en bestemt familie trenger en ekstra rasjon med mel, eller om de har en såret person som må fraktes til sykehuset for operasjon neste dag, slik at de sørger for at folk er der klokka to morgenen, bokstavelig talt for å hente dem fordi de ikke kan bevege seg. Det er fenomenalt.

Du må lure, om amerikanere ble utsatt for det palestinerne går gjennom, hvordan ville de stå opp mot det. Men i dette samfunnet hvor familieenheten er svært utvidet – søskenbarn av søskenbarn – og utrolig sterke og utholdende, til tross for alt har de klart å ta seg sammen og organisere seg på en måte som maksimerer overlevelse.

I vedlegget til vårt nylig åpne brev ga vi en detaljert beregning av minimum antall dødsfall som følge av sult og sultrelaterte årsaker som man kan estimere basert på tilgjengelige data. Jeg husker ikke tallet nøyaktig nå, men jeg tror det var rundt 62 000. Det å prøve å estimere disse tallene er tydeligvis veldig vanskelig, men ifølge dataene fra Integrated Food Security Classification er det det mest konservative tallet vi har kalkulert. Og om det tallet ikke viser seg å være nøyaktig, eller la meg si, dersom det tallet viser seg å være en overestimering, årsaken vil være på grunn av den omfattende og utrolige delingen som foregår i dette samfunnet.

Hvordan Times forsøkte å redigere Gaza-beretning

Igjen, jeg fortsetter å referere til Times-artikkelen, fordi det å gå fram og tilbake med dem har nesten vært en interaksjon med amerikansk makt, som jeg fant veldig interessant.

Seniorredaktørene insisterte på å endre ett avsnitt i artikkelen der vi allerede har slått fast at Israel gjør alle disse tingene med hensikt, at fordi vi aldri personlig så noen bli skutt i hodet – en latterlig standard å tilfredsstille – kunne vi ikke si at Israel med hensikt gjorde det. Vi kunne ikke si det med den aktive stemmen; vi måtte si det med passiv stemme. I stedet for å ta det helt ut, som var det andre alternativet, fordi de ikke ville rokke ved dette, sa jeg: «Ok, greit, la det være der, men med den passive stemmen.»

Men hva er det andre alternativet? At Hamas skyter alle disse barna? Det er vanvittig. Poenget er at det ikke skjedde bare én gang, to ganger, fem ganger eller hundre ganger. Det skjer hele tiden. Det skjer bokstavelig talt hele tiden. Alle som drar til Gaza ser det samme.

Så denne falske anklagen at palestinere vil at deres barn skal drepes, til og med at det kan være mulig at regjeringen i Gaza skyter barn i hodet med vilje, på en utbredt, kontinuerlig, daglig måte, og ikke en eneste person har sagt noe om det, det er vanvittig, men åpenbart politisk motivert. Jeg mener ikke å være støtende, men dette er som å spørre om jøder gasset seg selv i Auschwitz. Det er opprørende. Kan du forestille deg at en nazist spurte deg om du noen gang så en nazist trekke i spakene? Det er som å si at det alternative valget er at alle disse menneskene marsjerte seg inn i et gasskammer. Er det troverdig? Er det troverdig at Hamas skyter deres eget folks barn i hodet hver eneste dag i hele Gaza, og i et samfunn der barn er æret, og at ingen sier noe om dette?

Det er absurd, men ikke desto mindre ser det ut til å være forståelsen som mange av disse menneskene i the Times har, som sier mye om hvor dypt dehumaniserte de har blitt. Det er ikke bare i Israel, men også her.

BM: Hvorfor velger the Times å publisere artikkelen din nå?

FS: Jeg aner ikke. Hvis jeg måtte gjette … la meg innlede svaret mitt ved å forklare at ytringskronikken er basert på en meningsmåling blant 65 leger og sykepleiere som har arbeidet i Gaza siden den 7. oktober 2023, om hva de så. «Så du barn skutt i hodet? Så du kvinner og babyer sulte?»

Anta, hypotetisk, at alle 65 av oss hadde sett de samme tingene i den første måneden av angrepet. Jeg tror ikke de ville ha publisert dette den 1. november, etter den første måneden, for på det tidspunktet hadde ikke det genocidale angrepet lyktes. Nå trenger de kanskje ikke holde fast på de samme forstillingene. Det er som at Matt Miller ved et uhell slapp ut at vi [USA] alltid ønsket å ødelegge Hamas. «Ok, så nå sier du at du har løyet det siste året, hver dag, på den scenen.»

Så jeg tror ikke de ville ha publisert den den gangen, men nå med de åpne brevene der ute og fordi the Times må opprettholde et visst nivå av troverdighet, så kommer slike ting inn på deres sider. Det er også interne motsetninger til disse systemene, som nivået av profesjonalitet og journalistisk integritet. De yngre og mer juniorfolkene i institusjonen var de som tok kontakt med meg og ba meg skrive artikkelen.

Jeg har lært noen ting av å snakke med journalister (jeg kjenner nå tilfeldigvis mange journalister, ganske mange fra the Post og the Times, også noen fra britisk presse), spesielt etter vårt første åpne brev i juli og etter en kongressorientering som vi ga sammen med gjenoppbyggingsalliansen tilbake i april eller mai. De hadde alle henvendt seg og sa de ville gjøre en historie, og de fleste av dem var interessert i det at barn ble skutt i hodet, fordi det er så fordømmende bevis.

Jeg snakket med dem, ga dem informasjonen, ga dem mange andre mennesker de kunne snakke med. Og du ville ikke tro det. De er likefram om det. De sa: «Jeg trenger en massiv og overveldende mengde bevis å ta med til min nyhetsredaktør, fordi dette ikke er meningsmennesker, dette er nyhetsfolk,» eller «jeg trenger et enormt antall vitnesbyrd med belegg for å kunne få dette publisert.»

Og selv da, de ville sannsynligvis ikke publisere den, men jeg ville prøve likevel.

Jeg tror både Guardian og Independent publiserte en rapport angående vårt åpne brev som refererte til skyting av palestinske barn i hodet, men ingen amerikanske aviser dekket det. (Jeg tror de canadiske og britiske legene skrev lignende brev til dere egne folk etter vårt brev i juli.) Så det ble dekket i Storbritannia hvor 30 personer signerte et brev, men ikke i USA hvor 45 opprinnelig hadde signert et brev og deretter mer nylig hundre gjorde. The New Republic, besynderlig nok, publiserte en artikkel om at Huffington Post fikk fatt i brevet.

Men når det gjelder leserskapet av medier som er breit lest, tror jeg spillet er ute nå hva angår deres forsøk på å undertrykke slike historier. Jeg tror ærlig talt at folk bare vet for mye om det. Det er åpenbart at Israel har ødelagt hele Gaza, og dessuten er israelerne bare smålige på dette tidspunktet og bare insisterer på å fortsette hver dag å bombe helvete ut av Gaza. Jeg mener, de to siste ukene har nesten hundre mennesker blitt drept i Gaza hver eneste dag i bombemassakrer. Voldsnivået har ikke gått ned i det hele tatt.

USA har sannsynligvis i lang tid nå fortalt Israel om å slutte med det. De er sannsynligvis bak lukkede dører der de sier: «Hvor mye mer ødelagt vil dere at dette stedet skal bli? Dere har allerede nådd deres mål. Det er nå ingen måte Hamas kommer til å gjøre noe av verdi på lenge.» På toppen av det blir situasjonen mer enn pinlig for USA med amerikanske gisler som fortsatt holdes i Gaza.

Det er alle disse motsetningene som framkommer i fullt skue. Jeg tror villigheten til New York Times til å publisere dette ett år seinere, gjenspeiler alt dette satt sammen.

De historiske parallellene for Gaza-genocidet

BM: Du nevnte at til tross for de grufulle scenene med død og herjing, palestinerne forblir motstandsdyktige. Men man kan ikke unngå å se en kultur bli åpent utryddet foran hele verden. Kanskje må man tilbake til den andre verdenskrig for å se et slikt bevisst blodbad – Hiroshima, Nagasaki, Holocaust, og angrepet på Sovjetunionen.

FS: Som du nevnte, dette er en veldig uvanlig situasjon. Du har et ødeleggelsesnivå som er betydelig større enn atombomba i Hiroshima. Tilbake i desember sa FNs spesialrapportør for tilstrekkelige boliger, Balakrishnan Rajagopal, at bombeødeleggelsen av Gaza var verre enn Hamburg og Dresden i den andre verdenskrig, som bokstavelig talt er stereotypiene om overkill i militære operasjoner.

Dette var bokstavelig talt amerikanske og britiske terrorbombekampanjer. De var spesielt ment å få tyskerne til å styrte naziregjeringen, hvilket de av åpenbare grunner ikke gjorde. Men samtidig kunne innbyggerne i Dresden og Hamburg flykte fra byene. Det var ikke lett, innebar mye motgang, åpenbart. Men de kunne dra. Atombomba på Hiroshima, derimot, var en hendelse, og så var det over. Og så var krigen noen dager seinere faktisk over.

Palestinerne har ikke noe sted å unnslippe den uopphørlige volden som blir utført mot dem. Det er ingen steder for dem å dra. Akkurat nå blir befolkningen tvunget inn i området Al-Mawasi, som ligger vest for Khan Younis, langs havet. Statistikken er sannsynligvis feil nå, men da Oxfam estimerte at det var en halv million mennesker i området, var det ett toalett for hver 4 130 personer i al-Mawasi.

En bevisst politikk av ødeleggelse og sult

Gaza var allerede et av de tettest konsentrerte stedene i verden. Nå er det mest sannsynlig det mest befolkede stedet som noen gang har eksistert i verdenshistorien. Det er tettere befolket enn Tokyo sentrum midt på arbeidsdagen med alle høyhusene og de massive kommunale tjenestene tilgjengelige. Denne forferdelige sosiale katastrofen kommer til å bli verre med regntiden som snart kommer. Det kommer til å bli massive flommer og med hvert kloakkbehandlingsanlegg ødelagt i Gaza … det krever ikke mye fantasi å forstå hva disse menneskene står overfor.

Tidligere generalmajor og sjef for Israels Nasjonale sikkerhetsråd, Giora Eiland, nå del av krigskabinettets rådgivende råd, sa i Ynet, noe om at epidemiene forårsaket av krigen ville være en god ting. [«Epidemier sør i Gaza vil bringe seieren nærmere og vil redusere antallet tap blant IDF-soldater»]. Han sa også at befolkningen bare hadde to valg; forlate eller bli og sulte. Og det er det de gjør.

Gazas kapasitet til å opprettholde liv var allerede ødelagt, stort sett ødelagt etter Operation Protective Edge i 2014. Den fortsatte å forringes, bevisst, i 10 år deretter. Og i 2023, etter den 7. oktober, så de en anledning til bare å gå hele veien og fullføre jobben.

I de første ukene prøvde de bokstavelig talt å sulte hele befolkningen i hjel. Du husker forsvarsminister Yoav Gallant som sa: «Jeg har beordret en fullstendig beleiring av Gazastripa. Det vil ikke bli noen strøm, ikke noe mat, ikke noe drivstoff, alt er stengt.» Dette er viktig å huske fordi de implementerte det. Absolutt ingenting kom inn. Null! Antallet mennesker som døde av å tilbakeholde vann må ha vært i hundretall om ikke flere.

USA sa at dét er for ekstremt, dét er for pinlig, vi kan egentlig ikke sulte ut alle Gaza-beboere. Så de luftet muligheten om å utvise befolkningen til Sinai. Men selv Egypts president Al-Sisi, et av verdens verste monstre, var ikke villig til å være medskyldig i dette uansett hva USA tilbød ham. Så sa de: «Bra, ingen utvisning til Sinai. Vi vil bare ødelegge hele stedet, og vi lar dem lide og dø.»

FNs miljøprogram estimerte for måneder siden at det er rundt 45 millioner tonn bygningsruiner i Gaza. Det er 107 kilo ruiner for hver kvadratmeter av Gazastripa akkurat nå. De anslår under de beste forhold at det vil ta 15 år bare å rydde vekk ruinene. Og det inkluderer ikke ruinene som har vært tilstede siden 2014 og som ikke hadde blitt ryddet vekk.

Historien om hva FN, USA og Israel gjorde mot Gaza etter Operation Protective Edge i 2014, det som kalles mekanismen for Gazas gjenoppbygging, GRM, er fullstendig opprørende. FN ble grunnleggende sett Israels håndhever av blokaden av Gaza. Det er derfor ingenting ble gjenoppbygd. Oxfam har sagt dette siden operasjonen ble avsluttet i 2014.

Hvordan opponere mot det amerikansk-israelske genocidet

BM: Hva må gjøres? Det hvite hus har ikke respondert på deres åpne brev, og har heller ikke akseptert noe press fra demonstrasjoner og organiserte protester.

FS: Jeg tror ikke vi vet hva som fungerer og hva som ikke gjør. Og vi vet ikke hvordan eller i hvilken grad det fungerte. Jeg antar at du ville si, har noe av det vi har gjort fungert med tanke på å få slutt på konflikten?

BM: Streiken til titusenvis av havnearbeidere på øst- og Gulfkysten, hadde de ikke blitt stengt ned av fagforeningsbyråkratiets samspill med Det hvite hus, ville ha gått langt for å sikre at sendingen av våpen ble stoppet og at internasjonal oppmerksomhet hadde blitt rettet mot anliggendet.

Hvis du skal prøve å få en slutt på dette genocidale angrepet, som du har sagt, vi må kutte all militærhjelp til Israel. Men hvem skal så gjøre det? Ikke Det hvite hus, ikke fagforeningsbyråkratiet eller noen i utenriksdepartementet. Men arbeiderklassen har kapasiteten og evnen til å få slutt på denne konflikten og til å sikre at en våpenhvile blir akseptert og Gazas får hjelp i form av mat, vann, sanitæranlegg og medisinsk bistand. Det betyr at det grunnleggende spørsmålet blir et klasseanliggende.

FS: De fleste europeiske land synes å ha fortalt USA at de ikke vil tillate at deres havner eller luftrom brukes til disse våpenforsendelsene lenger. Det siste jeg så om dette var en forsendelse av flydrivstoff som Spania eller Portugal sa de ikke ville tillate at deres havner bli brukt til. De dro til Marokko i stedet. Disse problemene eksisterer på grunn av globaliseringen av økonomien.

Jeg hadde en egyptisk reporter som ringte meg og spurte meg om et intervju, og jeg fortalte ham at jeg gjerne ville gjøre et intervju med ham, men at mitt mål er å endre USAs opptreden, så jeg så ingen grunn til å kritisere USA i ei egyptisk avis. Men dersom han ville jeg skulle snakke om den egyptiske regjeringen, ville jeg gjerne gjøre det, men jeg ville ikke få satt ham i fengsel. Han spurte hvorfor, hva gjør den egyptiske regjeringen?

Jeg fortsatte med å forklare forskjellige ting som hadde blitt gjort, og han ble enig i at vi kanskje ikke skulle ha den diskusjonen. Jeg forstår hans dilemma. Jeg ville heller ikke vært i et egyptisk torturkammer. Men, ja, det er et klasseanliggende; det er komponenter av klasseanliggendet, ingen tvil om det.

Men dessverre, vi har egentlig ikke den klassebevisstheten i USA enda. Jeg vet at det er noe din publikasjon arbeider med, som er flott, og det er viktig at den bygges. Jeg vil oppfordre folk til ikke å bli motløse. Det er veldig vanskelig, tro meg. Jeg har sett det helt nært og personlig. Jeg har sett Gaza på nært hold.

Til slutt vil presset bli nok til at administrasjonen må trekke seg tilbake, ellers vil Gaza til slutt bli fullstendig ødelagt. Det er bare ett av disse to alternativene. Og hvis du ikke gjør noe i dag, fortsetter folk å dø. Men det gjør de kanskje ikke i framtiden. Det er hele saken.

Og, forøvrig, Gaza er ikke det eneste stedet i verden hvor denne typen ting skjer. Dersom Israel slipper unna med det de har gjort i Gaza, og det de gjør på Vestbredden og andre steder, vil dette trolig gjenta seg i India med deres muslimske befolkning på 200 millioner mennesker, og mange andre steder hvor det er helt «uønskede» populasjoner som folk ønsker å bli kvitt.

Det er ei veldig farlig tid, og folk må ikke tillate seg å bli selvtilfredse og gi opp, fordi de ikke ser umiddelbare resultater. Vi lever i en veldig røff og brutal verden, og vi har mye å organisere, og mye utdanning å gjøre før vi forandrer verden. Det er en vanlig klisjé at bare en informert befolkning noen gang har forandret verden, ikke sant?