Cubas nasjonale elektriske forbund (UNE) hevdet tidlig mandag ettermiddag å ha gjenopprettet strømmen til 89,3 prosent av hovedstaden Havana, der den bringer den nasjonale strømforsyningen tilbake på nett etter gjentatte sammenbrudd i helga. Kollapsen av strømnettet, som forårsaket en øy-dekkende blackout for nasjonen på 10 millioner mennesker, er et resultat av drivstoffmangel og forringende infrastruktur, forårsaket i siste instans av den mange-tiår-lange USA-blokaden, og forverret av fallitten av den såkalte cubanske veien til sosialisme.

Cubas kraftnett led en fullstendig kollaps som begynte sist fredag rundt kl. 11:00, etter sammenbruddet i landets største kraftverk, Antonio Guiteras-kraftverket nært Matanzas. Dette forårsaket en kjedereaksjon av utkoblinger rundt om i landet. Bidragende til nettsammenbruddet har vært mangelen på drivstoff til kraftverkene, deriblant til syv skipsbaserte, flytende kraftverk Cuba har leaset av tyrkiske leverandører for å kompensere for landets egne nedslitte anlegg.

UNE forsøkte uten hell å få brakt nettet opp igjen, flere ganger i løpet av helga, og led til slutt innen søndag fire nettkollapser på 48 timer. UNE sa søndag at de hadde gjenopprettet strømleveransen til 216 000 innbyggere i Havanna før nettet kollapset for fjerde gang. Mange deler av landet var i skrivende stund fortsatt uten strøm.

Energi- og gruveminister Vicente de la O Levy hevdet at de fleste vil se deres elektrisitet gjenopprettet innen mandag kveld, selv om han sa noen kunne vente litt lenger, og at «den siste kunden kan få tjenester innen tirsdag».

Statsminister Manuel Marrero Cruz sa «drivstoffmangel er den største faktoren» for nettkollapsen. Som et resultat innførte den cubanske regjeringen nødstiltak for å kutte det elektriske forbruket for å få leveransene gjenopprettet. Som et resultat ble alle skoleaktiviteter og ikke-nødvendige aktiviteter kansellert til og med onsdag. Som Marrero formulerte det: «Vi har lammet økonomisk aktivitet for å generere strøm til befolkningen.»

Under det forlengede strømbruddet gikk til og med mange hoteller tomme for drivstoff til deres generatorer, og en rapport på CNN indikerte at José Martí internasjonale lufthavn i Havana kun var på nødstrøm, med store deler av flyplassen mørklagt. I det minste noen sykehus fungerte fortsatt ved bruk av generatorer, men offentlig transport og mye av økonomien ble stort sett nedstengt.

For vanlige cubanske arbeidere, hvorav svært få har tilgang til generatorer, ble deres mat, som koster en betydelig del av deres magre inntekter, forringet i kjøleskapene. I mange hjem ble også innlagt vann avstengt, da det er vanlig at bygninger er avhengige av elektriske pumper for å flytte vann opp fra underjordiske sisterner.

Etter den cubanske presidenten Miguel Díaz-Canels påstand at landets situasjon var resultatet av USAs «finans- og energiforfølgelse», hevdet en talsmann for Det hvite hus’ Nasjonale sikkerhetsråd absurd: «USA kan ikke klandres for dagens blackout på øya, eller den generelle energisituasjonen for Cuba.»

Blokaden har faktisk berøvet Cuba for nødvendige investeringer, så vel som tilgang til forsyninger og deler til landets aldrende kraftverk. De viktigste termoelektriske anleggene som brukes til elektrisitetsproduksjonen er nærmere 50 år gamle, og har en levetid på bare fra 25 til 30 år.

I tillegg, da disse kraftverkene er basert på råolje og raffineringskapasitet for å fungere, har USAs embargo på finans- og oljetjenester forhindret den cubanske regjeringens evne til å forsyne disse anleggene med tilstrekkelig drivstoff. Dette er for ikke å si noe om de pågående bestrebelsene fra amerikansk imperialisme for å gjennomføre regimeskifte i Venezuela, som har vært Cubas hovedleverandør av drivstoff. Økonomiske sanksjoner mot Venezuela har forårsaket en betydelig nedgang i landets oljeproduksjon, som har resultert i mindre forsendelser til Cuba der Venezuela sliter med å imøtekomme sin egen interne etterspørsel.

Ifølge en New York Times-rapport halverte Venezuela sine oljeleveranserer til Cuba i år, til 25 000 til 30 000 fat per dag (bpd). Dette er ned fra toppen på rundt 130 000 bpd Venezuela leverte for et tiår siden. Importen fra Mexico og Russland, som utgjorde balansen av Cubas innenlandske drivstoffbehov, har også falt. Drivstoffsituasjonen er faktisk så prekær at dårlig vær i forrige uke som forhindret dokking av et skip som fraktet drivstoff, bidro til den manglende kraftproduksjonen.

Cubanere opplevde selv før nettkollapsen utkoblinger, i noen tilfeller i 10 til 20 timer per dag, spesielt utenfor Havana. Den totale blackouten har reist spøkelset om gjenkomsten av sosiale protester til øya. I juli 2021 oppsto det omfattende protester mot strømutkoblinger og strømmangler, og det var også noen mindre protester tidligere i år etter nedskjæringen av drivstoffsubsidier og implementeringen av et «makroøkonomisk stabiliseringsprogram». Seinere i juni kunngjorde regjeringen at den ville begynne å implementere innstramminger under banneret av en «krigsøkonomi», som et resultat av den dype sosiale, økonomiske og politiske krisa som grep øya.

Etter at nettkollapsen begynte opptrådte president Miguel Diaz-Canel på fjernsyn iført militæruniform for å advare befolkningen mot eventuelle protester, hvor han sa: «Vi kommer ikke til å akseptere eller tillate noen å handle med vandalisme, og langt mindre endre vårt folks ro.»

Han sa overtredere ville bli behandlet «med den strengheten revolusjonære lover besørger», og hevdet at demonstranter handlet «under rettledelse av de utenlandske operatørene av den cubanske kontrarevolusjonen».

Rapporter indikerte at det har vært spredte protester rundt om på øya, inkludert barrikaderte gater, selv om mangelen på internettilgang og strøm uten tvil har forhindret rapporter fra å framkomme.

O Levy hevdet at det i hovedsak var imot cubansk kultur å kritisere regjeringen, og sa: «Det er cubansk kultur å samarbeide,» og han la til at rapporter om protester var «ukorrekte» og «usømmelige».

Mens Cuba led av strømutkoblingene kom orkanen Oscar i land nært den østlige byen Baracoa som en kategori 1-orkan, og brakte vindstyrker på 130 km/t (80 mph) og store nedbørsmengder til et område der mye elektrisk infrastruktur er konsentrert, deriblant flere større kraftverk i Holguín og Renté. Selv om det er uklart om stormen forårsaket mye skade, har øya de siste årene blitt gjentatte ganger rammet av orkaner. Landets langtrukne krise, bortsett fra å hemme dets evne til å holde seg flytende økonomisk i sammenheng med endringer og nye forlangender fra kapitalistiske globale industrier, forhindrer det også i å motstå klimaendringer forårsaket av global oppvarming.

På grunn av de dype krisene og den utbredte mangelen på elektrisitet, mat og andre nødvendigheter rundt om i landet, har Cuba opplevd en av de største nedgangene i folketallet som er registrert foruten en åpen krig. Siden 2022 har mer enn en million mennesker, eller 10 prosent av befolkningen, forlatt øya, ifølge Juan Carlos Alfonso Fraga, sjefen for National Statistics and Information Office, som i juli avslørte tallet under en sesjon i Nasjonalforsamlingen.

De offisielle tallene som ble bekjentgjort av regjeringen avslørte at folketallet falt til 10 055 968 i desember 2023 fra 11 181 595 i desember 2021. Fraga bemerket at trenden i befolkningsnedgangen hadde fortsatt i 2024, som betyr at befolkningen har falt til under 10 millioner. Minst ett estimat, av Juan Carlos Albizu-Campos fra Christian Centre for Reflection and Dialogue in Cuba, anslår Cubas nåværende befolkning til 8,62 millioner, og bemerker at regjeringen ikke hadde gjennomført en nødvendig folketelling, som for øyeblikket er utsatt til minst 2025.

Tilsynelatende døde også 405 512 mennesker i løpet av perioden skissert av Fraga, eller 3,6 prosent av befolkningen, et høyt tall som sannsynligvis er resultatet av en eldrende befolkning der en fjerdedel av cubanerne er over 60 år gamle, og den fortsatte Covid- 19-pandemien, som fortsetter å infisere cubanere mens folkehelsetiltak for å dempe sykdommens spredning i utgangspunktet ikke eksisterer, som i andre land rundt om i verden.

Sammenbruddet av den cubanske elektrisitetsinfrastrukturen, så vel som skrotingen av nesten alt som gjenstår av Cubas sosiale sikkerhetsnett og infrastruktur, understreker amerikansk imperialismes rolle, som aldri tilpasset seg eksistensen av Den cubanske revolusjonen og noen utfordring av dens uhemmede hegemoni i Karibia. Det viser også umuligheten av den såkalte cubanske veien til sosialisme, som egentlig bare var en mer radikal form for etterkrigstidens borgerlige nasjonalistiske bevegelser, og som i det hele tatt bare har forsøkt å bli erkjent som legitim av den amerikanske regjeringen.

Som WSWS nylig bemerket relatert de borgerlige nasjonalistregimene i Midtøsten, et sentralt trekk ved borgerlig nasjonalisme er «å tilby imperialistmaktene kompromisser i det uendelige i et forsøk på å inngå en slags forhandlet overenskomst som tillater dem å forbli intakte. De er desperate etter å finne en innordning med Israel og USA, fordi de er livredde for de revolusjonære implikasjonene av enhver seriøs kamp mot dem.»

Den eneste løsningen for den dype krisa på Cuba er å trekke lærdommene fra den lange historien til castroismen og alle former for småborgerlig nasjonalisme, og arbeide i retning byggingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) på Cuba.