Rapportene utarbeidet av Det internasjonale pengefondet (IMF) for møtet i Washington denne uka peker på en global økonomi merket av lav vekst i overskuelig framtid, høynede risikoer for finansiell turbulens, stigningen av tollsatser og andre restriksjoner på internasjonal handel og tiltakende problemer forårsaket av stigningen av statsgjeld.

Åpningsavsnittet i prognoserapporten World Economic Outlook (WEO) sier at den globale økonomien har vist «evne til å restitueres totalt sett» i møte med en en-gang-i-århundret pandemi, utbruddet av konflikt, mat- og energikriser og regjeringers økte utgifter. Den angivelige evnen til å restitueres er en referanse til at den globale økonomien, til tross for den høyeste inflasjonen på fire tiår, har blitt redusert ved å heve rentenivåene uten å forårsake en global resesjon.

Men gransker man innholdet i rapporten avsløres et annet bilde.

Rapporten bemerker at «nivået av usikkerhet rundt prognosen er høyt» og «gjenkomsten av finansiell volatilitet i løpet sommeren har vekket gammel frykt for skjulte sårbarheter.»

Ett av de sentrale områdene for bekymring er stigningen av handelsrestriksjoner. Ifølge rapporten, mens den globale handelen som andel av verdens BNP ikke har falt under «pågående geopolitiske spenninger», er det «tegn til geoøkonomisk fragmentering» der økende mengder handel finner sted innenfor geopolitiske blokker i stedet for mellom dem.

Disse bekymringene ble understreket av en modelleringsøvelse som forsøkte å kalkulere effektene på vekst dersom tollsatsøkninger – slike som de forespeilet av Donald Trump i USA – skulle treffe en «betraktelig andel» av verdenshandelen innen midten av neste år. Slike tiltak ville redusere den globale veksten med 0,8 prosentpoeng neste år, og med 1,3 prosentpoeng i 2026.

IMF forutser en vekst i verdensøkonomien på 3,2 prosent både i år og neste år. Den advarer at i de store økonomiene var det et oppsving i 2022, men at veksten «avtok markant i 2023 og forventes å forbli stabil, og pendle mellom 1,7 og 1,8 prosent fram til 2029». Med andre ord, i beste fall vil de store økonomiene bare gjevnt over holde seg gående.

På den finansielle fronten sier Global Financial Stability Report at umiddelbare risikoer har blitt begrenset. Men den advarer at imøtekommende finansielle betingelser som hadde holdt kortsiktige risikoer i sjakk, også muliggjorde «oppbyggingen av sårbarheter – slike som høye verdivurderinger, den globale økningen av privat og offentlig gjeld og finansinstitusjoners økte bruken av giring [gjeld]». Dette reiser risikoen for framtidig finansiell ustabilitet.

Mens institusjoner som IMF har et breit utvalg av data og informasjon, har de ingen reell anelse om når og hvordan slik ustabilitet kan oppstå.

Som rapporten erkjenner, markedsuroen i begynnelsen av august «da volatiliteten i aksjemarkedene toppet seg både i Japan og USA og de globale verdipapirprisene falt betydelig» besørget et «glimt av de voldelige reaksjonene som kan oppstå når topper i volatilitet samhandler med finansinstitusjoners bruk av giring (gjeld) for å skape ikke-lineære markedsreaksjoner og framskynder nedsalg».

Med andre ord, fordi finanssystemet er så sterkt avhengig av gjeld og så mye av det er involvert i refinansiering av gjeld på daglig basis, kan relativt små bevegelser i finansielle og økonomiske betingelser produsere en uforholdsmessig, ikke-lineær reaksjon.

Hva angår finansuroen i august var det en kombinasjon av en litt lavere enn ventet økning i antallet nye jobber i USA og et trekk fra Bank of Japan for å heve rentenivået marginalt til positivt territorium, som påvirket såkalte carry trades der penger lånt i Japan brukes til å finansiere avtaler inngått i USA.

August-hendelsene var et annet eksempel, sier rapporten, på hvordan ikke-bankfinansinstitusjoner [NBFI-er] kan overføre stress gjennom finanssystemet ettersom «den raske avviklingen av belånte posisjoner [det vil si finansmarkedsveddemål og handler finansiert av gjeld] kan generere likviditetsubalanser som øker volatiliteten».

Problemet for ville-være regulatorer er at de ikke har noen reell anelse om hva som skjer i dette området av systemet, ettersom NBFI-er, avhengige av gjeld, spiller en stadig økende rolle.

Med rapportens ord: «Datahull, som hindrer myndighetenes evne til å vurdere sårbarhetene knyttet til ikke-bankers låneopptak og til å identifisere store og konsentrerte posisjoner, utgjør en sentral utfordring i å håndtere disse anliggendene.»

For å understreke disse økende bekymringene sier rapporten at på grunn av den stadig mer betydningsfulle rollen til privat kreditt i finansmarkeder, er økte rapporteringskrav for å forbedre vurderingen av risikoer «imperative».

Fiscal Monitor Report beskriver stigningen av statsgjeld, som den sier vil nå $ 100 billioner i år og er satt til stige i framtiden.

IMFs økonomiske rådgiver Pierre-Olivier Gourinchas skisserer de politiske tiltakene som må iverksettes, og sier at «finanspolitisk spillerom» er nøkkelen til finansiell stabilitet, og at etter år med slakk finanspolitikk er det nå på tide å «stabilisere gjeldsdynamikken og gjenoppbygge sterkt tiltrengte finanspolitiske buffere».

Oversatt til vanlig språk betyr dette at offentlige utgifter – framfor alt de som er rettet mot sosiale tjenester – må kuttes, siden militærutgiftene overalt øker.

«Veien er smal», advarer han, og «unødig utsettelse av justering øker risikoen for uordnede markedspålagte justeringer, mens en altfor skarp vending ville være selvødeleggende og skade økonomisk aktivitet».

Hans «løsning» på dette dilemmaet er «troverdige flerårige justeringer uten forsinkelser». Det vil si, implementering av år med innstramminger for å iverksette «disiplinerte» finanspolitiske tilpasninger.

Klassekampen vies knapt en omtale i offisielle IMF-rapporter, men er alltid i tankene til deres utformere av politiske orienteringer.

I hans policystipuleringer understreker Gourinchas nødvendigheten av «strukturelle reformer» – de vanskeligste av alle å implementere, sier han – som «den eneste måten vi kan møte de mange utfordringene vi står overfor» som følge av lavere vekst.

Men «strukturreformer» i en kapitalistisk økonomi handler aldri om å heve produktivitet og produksjon per se, for eksempel gjennom rasjonell anvendelse av ny teknologi. Produktivitetsøkninger i systemet med privat eierskap til produksjonsmidlene handler alltid om å heve profittrater på bekostning av arbeiderklassen, hvis arbeid er kilden til all profitt.

Følgelig, som Gourinchas erkjenner, «mens strukturelle reformer er like presserende som alltid, møter de ofte betydelig sosial motstand». IMF vier et helt kapittel av sin WEO-rapport til faktorer som former den sosiale aksepten av reformer. En klar melding fra den analysen er imidlertid at «bedre kommunikasjon kan bare gå så langt». Det er nødvendig å bygge tillit mellom regjeringen og folket gjennom implementering av «riktige kompenserende tiltak».

Men dette er bare en annen form for vindusdekor fordi, som den politiske økonomien de fire siste tiårene og mer avslører, den nesten universelle fiendtligheten mot regjeringer og hele det politiske etablissementet er et resultat av angrepene på den sosiale posisjonen til arbeiderklassen og ungdommen, som har vært sentrale i alle tidligere «reformer».

I dag, under betingelser med avtagende vekst, stadig dypere finansiell ustabilitet og voksende statsgjeld, intensiveres disse angrepene og vil bli pålagt gjennom den økte bruken av statens makt.