Vedtaket av den såkalte «migrasjonspakten» i april har fått EU og ledende EU-stater til å eskalere deres antiflyktning- og antimigrantpolitikk og angripe arbeidernes demokratiske rettigheter over hele linja. Mens den italienske regjeringen under fascisten Giorgia Meloni på noen måter fungerer som en spydspiss, har det for lengst brutt ut et kappløp blant de europeiske maktene for å se hvem som begår de tøffeste og mest kriminelle handlingene mot migranter.
På et ekstraordinært spesialmøte tirsdag kveld i Roma utstedte det italienske kabinettet et dekret som lovfester regjeringens definisjon av «trygge» opprinnelsesland og som umiddelbart trer i kraft. Meloni-regjeringen opphever dermed en rettsdom som erklærte overføringen av flyktninger til Albania for å være ulovlig. For framtiden vil Italia drive to store interneringssentre på albansk territorium hvor asylsøkere skal holdes under umenneskelige betingelser.
På denne måten skal italienske tjenestepersoner ta stilling til opptil 36 000 asylsøknader per år «i en hurtigspor prosedyre» utenfor EU. De som blir avvist skal deporteres fra Albania. En artikkel i Der Spiegel beskriver prosjektet som «Melonis mini-Guantánamo» og fastslår at mange EU-stater anser tiltaket som en «rollemodell». Sammen det amerikanske torturfengselet på Cuba er det sannsynlig at de konsentrasjonsleirlignende betingelsene i flyktningsentre som Moria (Hellas) vil tjene som en modell som snart kan råde overalt ved Europas ytre grenser.
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen (Den kristelig-demokratiske union, CDU), som jobber tett med Meloni på EU-nivå, kunngjorde noen dager tidligere et nytt utkast til et lovforslag for utvisning av migranter. Ifølge Der Spiegel er det planlagte forslaget fra Brussel ment «effektivt å strømlinjeforme returneringsprosessen» og har som mål å «sikre at hvert EU-land anerkjenner beslutningen om utvisning i et annet medlemsland». Dette krever et «nytt juridisk rammeverk i EU for å forbedre vår evne til å handle». Von der Leyen fortsatte med å forklare at i tillegg til eksisterende migrasjonsavtaler med Tunisia, Libya og Tyrkia, søker EU ytterligere lignende «partnerskap» med vestafrikanske stater som Mauritania, Mali og Senegal.
I mellomtiden overgår europeiske regjeringer hverandre med reaksjonære trekk mot flyktninger og demokratiske rettigheter. Ifølge en artikkel i Le Monde søker den franske ytre høyre regjeringen nylig utnevnt av president Emmanuel Macron en ny lov som vil tillate at flyktninger blir internert i opptil 210 dager i stedet for dagens 90 dager. Regjeringen under statsminister Michel Barnier og innenriksminister Bruno Retailleau kunngjorde også denne uka at grensekontrollene mot Belgia, Luxembourg, Tyskland, Italia og Sveits vil bli forlenget til minst 30. april 2025. Lignende grensekontroller innenfor Schengen-området ble nylig gjeninnført av Tyskland, Østerrike, Norge og Danmark.
I mellomtiden tar den polske regjeringen under tidligere EU-rådspresident Donald Tusk enda tøffere grep mot immigranter enn dens forgjengerregjering av PiS-partiet. Den godkjente nylig bruk av skytevåpen i visse tilfeller av «irregulære» grensepasseringer. Tusk kunngjorde også en «midlertidig territoriell suspensjon av asylretten», spesielt med hensyn til Belarus og Russland. Planene er et klart brudd på internasjonale og europeiske traktater og den polske konstitusjonen.
I stil med en eksemplarisk fascist erklærte Tusk: «Vi befester grensa, og når det gjelder illegal migrasjon, vil jeg være absolutt tøff og hensynsløs, selv om jeg blir banket opp for det, og vil ikke godkjenne og implementere noen europeiske ideer som setter vår sikkerhet i fare. Jeg snakker om migrasjonspakten her, ingen får tvunget meg til å gjøre det.»
Brutale og illegale tiltak som de Tusk kunngjorde utgjør faktisk selve essensen av den såkalte migrasjonspakten og er dens ønskede resultat. I en artikkel om innføringen av Det felles europeiske asylsystemet (CEAS), skrev World Socialist Web Site:
[blockqoute]Med det endelige vedtaket av CEAS den 10. april har EU-parlamentet effektivt sett suspendert retten til asyl og gjort det ekstreme høyres immigrasjonspolitikk til lov. De vedtatte tiltakene sørger for at Europas ytre grenser skal stenges av hermetisk. Det betyr at flyktninger må gjennomgå deres asylprosedyrer utenfor EU, i lukkede, militært bevoktede interneringssentre.[/blockqoute]
Innenriksminister Nancy Faeser (Det sosialdemokratiske partiet, SPD) skrøyt av at Tyskland ville gå foran i implementeringen av migrasjonspakten og kunngjorde ei «sikkerhetspakke» av nye lovforslag, inkludert ytterligere fullmakter for sikkerhetsmyndigheter og strengere regler for oppholdsrett. I tillegg vil flyktninger som er pålagt å forlate landet og allerede er registrert i et annet EU-land, i framtiden få kansellert deress sosiale ytelser.
Kansler Olaf Scholz reiste forrige helg til Istanbul for å forhandle akselerert returnering med den tyrkiske presidenten Recip Erdoğan i bytte mot ytterligere våpenleveranser. Det har siden 2016 vært en uformell avtale mellom EU og Tyrkia for å forhindre at flyktninger i Tyrkia reiser til Europa. Nyligst deporterte den tyrkiske regjeringen 50 000 flyktninger tilbake til Syria. Etter møtet signaliserte Erdoğan at han var «åpen» for å skjerme EU-statene også mot flyktninger fra Libanon.
Scholz og Kenyas president William Ruto signerte tilbake i september en annen omfattende migrasjonsavtale i Berlin, som gir Tyskland tilgang til «kvalifisert arbeidskraft», men som også er ment å framskynde deportasjoner og støtte Rutos regjering. Den korrupte kenyanske regjeringen har i flere måneder blodig undertrykt masseprotester som har krevd Rutos avgang og kanselleringen av innstramminger pålagt av Det internasjonale pengefondet (IMF). Ruto, som med hans politi har drept minst 39 demonstranter og i årevis har vært beryktet for utenomrettslige drap, snakket med pressen om avtalen med Tyskland som et «vinn-vinn-resultat».
EU inngikk i juli 2023 en avtale med den høyreorienterte tunisiske regjeringen til Kais Saied, som blant annet besørget at det tunisiske grenseregimet skulle finansieres med € 105 millioner for å forhindre flyktninger fra å krysse Middelhavet.
Den marokkanske regjeringen til kong Mohammed VI har siden sommeren 2022 fungert som Europas brutale «portvakt» ved Spanias ytre EU-grense i en avtale med PSOE-Podemos-regjeringen i Madrid. Avtalen inkluderer at Spania anerkjenner Marokkos suverenitet over det tidligere spansk-okkuperte territoriet Vest-Sahara. Ifølge de marokkanske væpnede styrkene ble i 2023 rundt 87 000 migranter stanset, en kraftig økning sammenlignet med rundt 56 000 fra januar til august 2022. EU ga Marokko € 1,2 milliarder fra 2014 til 2022, derav hundrevis av millioner for å ta aksjon mot migranter.
Marokkanske «sikkerhetsstyrker» drev i juni 2022 flyktninger fra de krigsherjede regionene i Sahel og Sudan fra den spanske grensa med våpen, og drepte minst 23 mennesker. Flere mennesker enn noen gang før døde i 2023 i Atlanterhavet under forsøk på å nå spansk territorium. Som den østerrikske avisa Kronen Zeitung rapporterer, med henvisning til høytstående EU-representanter, skulle likevel den tidligere avtalen i år utdypes med en «migrasjonspakt», der hovedtrekkene ble avtalt mellom EU og Marokko i desember i fjor. I januar i år fordømte Spanias Høyesterett myndighetenes beslutning om i mai 2021 å sende dusinvis av enslige mindreårige fra den spanske eksklaven Ceuta tilbake til Marokko som «illegale».
EU har også i årevis arbeidet tett med myndigheter og paramilitære styrker i Libya, og overvåket et system med alvorlige menneskerettighetsbrudd. For eksempel kan en nylig EU-kommunikasjon skryte av operativ opplæring av grensevakter fra det libyske innenriksdepartementet som del av EUs grensehjelpsmisjon til Libya (EUBAM Libya). Den såkalte «libyske kystvakta» har i årevis blitt støttet av EU med utstyr og midler verdt millioner av euro.
Nettstedet InfoMigrants har samlet øyenvitnerapporter som viser at flyktninger i Libya «daglig konfronteres med fysisk og seksualisert vold, tvangsarbeid, utbytting, vilkårlig internering og utpressing». Til og med talspersonen for FNs menneskerettighetskontor, Liz Throssell, snakket med Deutsche Welle i juli om «utbredte menneskerettighetsbrudd mot migranter, flyktninger og asylsøkere i Libya», deriblant tortur, tvangsarbeid, utpressing, sult under utålelige interneringsbetingelser, masseforflytting og menneskehandel. Dette skjedde «i stor skala og ustraffet, med både statlige og ikke-statlige aktører som ofte arbeidet sammen».
Etter migrasjonsavtalene med Tyrkia, Tunisia, Libya og Marokko, signerte EU i mai i år også en avtale med Libanon, som fastslår at landet skal forhindre syriske flyktninger fra å reise til Europa mot en økonomisk tilførsel på € 1 milliard. Samtidig med Israels eskalerende militære angrep mot Libanon advarer hjelpeorganisasjoner for at denne avtalen også baner vei for ytterligere menneskerettighetsbrudd.
Kampanjen mot flyktninger og migranter stammer fra den samme kapitalistlogikken som ligger til grunn for den globale eskaleringen av krig. Den er rettet mot den europeiske og internasjonale arbeiderklassen som helhet, som de er del av, og må derfor avvises på det sterkeste av arbeidere over hele Europa. Svaret må være en sosialistisk politikk basert på arbeiderklassens internasjonale enhet, en erkjennelse av deres felles interesser og et perspektiv for å styrte kapitalismen. Socialist Equality Parties i Europa og verden over slåss for denne orienteringen.