Den fortsatte stigningen av gullprisen – den nådde i forrige uke et rekordnivå på mer enn $ 2 700 per unse og har det siste året steget 40 prosent – har reist anliggender om hva dette betyr for framtiden til det dollarbaserte internasjonale pengesystemet.
Dollarens rolle som den globale valutaen gir USA «uovertrufne privilegier» ettersom den tillater oppbygging av statsgjeld på en måte som ikke er mulig for noe annet land.
Donald Trump, for å ta en, pekte nylig på betydningen av dollardominans, der han sa at å tape den ville tilsvare å tape en krig. Disse synspunktene deles ikke mindre i Det demokratiske partiet.
I en kommentar publisert i Financial Times forleden uke, indikerte den kjente finansanalytiker og kommentatoren Mohammed El-Erian at det var dypere krefter i sving enn markedssvingninger og umiddelbare geopolitiske anliggender.
«Noe merkelig har skjedd med prisen på gull det siste året,» skrev han. «Ved å sette det ene rekordnivået etter det andre, ser det ut til at det har koblet seg fra sine tradisjonelle historiske påvirkere, som rentenivåer, inflasjon og dollaren. Forøvrig, konsistensen i stigningen står i kontrast til svingninger i avgjørende geopolitiske situasjoner.»
El-Erian listet opp ei rekke faktorer som trekkes fram som forklaringer på den fortsatte stigningen av gullprisen det siste året.
Disse inkluderer: den generelle stigningen av priser på verdipapirer; sentralbankers økte kjøp av gull; tap av tillit til USAs ledelse av den globale ordenen; USAs bruk av tollsatser som våpen sammen med landets gradvise fratredelse fra et samarbeidende regelbasert system, og søket etter et betalingssystem utenfor dollaren som følge av utstøtingen av Russland fra Swifts internasjonale betalingssystem ved starten av Ukraina-krigen.
Søket etter et alternativt betalingssystem var et sentralt punkt på agendaen på det tre-dager-lange toppmøtet til BRICS-koalisjonen (Brasil-Russland-India-Kina-Sør-Afrika) som ble holdt i Kazan, Russland i forrige uke, hvor representanter for rundt 36 land var tilstedeværende. Hvorvidt ved uhell eller design, BRICS-toppmøtet ble holdt samtidig med IMF-Verdensbankens samling i Washington.
Deltakelsesnivået på BRICS-konferansen reflekterte frykten i mange land for at frysingen av russiske dollar-eiendeler av USA og landets europeiske allierte kunne brukes mot ethvert land som krysser deres vei.
Toppmøtet godkjente bruken av «lokale valutaer i finansielle transaksjoner mellom BRICS-land og deres handelspartnere» og besluttet å «studere muligheten for å etablere en uavhengig grensekryssende oppgjørs- og depositum-infrastruktur, BRICS Clear.»
Hvor langt et slikt initiativ kan gå gjenstår å se – det er betydelige splittelser blant de involverte landene, men det faktum at alternativer til det dollarbaserte systemet til og med diskuteres er bemerkelsesverdig.
Det er også en erkjennelse av skiftet i finanskretser. Sist torsdag på en konferanse i Beijing kunngjorde Hong Kong-enheten til den globale banken HSBC at de «formelt slutter seg til» Kinas grensekryssende interbank-betalingssystem (CIPS). David Liao, administrerende direktør for bankens virksomhet i Kina, sa at dollarens dominerende rolle ble «utvannet».
I en kommentar til forsøkene på å skifte vekk fra dollaren, bemerket El-Erian, helt korrekt, at «ingen annen valuta eller betalingssystem er i stand til og villig til å fortrenge dollaren ved kjernen av systemet.»
«Men et økende antall små rør bygges for å gå rundt denne kjernen; og et økende antall land er interesserte og stadig mer involvert.»
I denne konteksten var det som har skjedd med gullprisene ikke bare uvanlig med tanke på tradisjonelle økonomiske og finansielle påvirkninger. Det var uttrykket for et «breiere fenomen som bygger sekulært momentum».
Som en forsvarer av den nåværende finansielle og politiske orden, var det dette som førte El-Erian til hans sentrale bekymring, som han sa vestlige regjeringer burde rette mer oppmerksomhet på.
«Der det utvikler dypere røtter, risikerer dette vesentlig å fragmentere det globale systemet og erodere innflytelsen fra dollaren og det amerikanske finanssystemet. Det ville ha en innvirkning på USAs evne til å informere og påvirke resultater og undergrave landets nasjonale sikkerhet.»
Det er også en enda dypere betydning av at gullprisens stigning går forbi USAs posisjon som den dominerende imperialistmakten, så avgjørende som det spørsmålet er.
Det er et initielt uttrykk for ei gryende krise i hele den globale kapitalismens penge- og verdisystem som bare kan fattes når den settes inn i dens historiske kontekst.
På Bretton Woods-konferansen i 1944 kom lederne for de snart seirende imperialistmaktene sammen for å skape et nytt internasjonalt pengesystem, akutt inneforstått med at en tilbakevending til kaoset på 1930-tallet preget av tollsatser, valutablokker og mangelen på et internasjonalt betalingssystem ville føre til ei krise og utløse sosial revolusjon av en gjenoppreist arbeiderklasse.
I mediekommentarer på konferansens 80-årsmarkering blir Bretton Woods-samlingen hyllet som en modell for globalt samarbeid som det burde være en retur til i møte med de nåværende stadig dypere økonomiske og politiske krisene.
Faktisk, den var så langt fra det. USA brukte sin dominerende økonomiske makt til å lage et internasjonalt pengesystem basert på dollaren. Landet avviste et forslag fra den britiske hovedforhandleren, John Maynard Keynes, om etablering av en internasjonal valuta, bancor. Akkurat som USA kjempet for å fremme sine interesser, var Keynes’ forslag ment å forsvare posisjonen til et synkende britisk imperium og legge lokk på USAs dominans.
USAs overveldende økonomiske makt sørget for at landet seiret, men samtidig måtte det gi innrømmelser i form av en garanti for at amerikanske dollarbeholdninger kunne konverteres til gull som det ultimate verdilager, til en kurs på $ 35 per unse.
Bretton Woods-systemet var imidlertid basert på en dyp motsetning. Dollaren ble den internasjonale valutaen og for å sikre tilstrekkelig likviditet måtte det bli en utstrømming av dollar fra USA.
Forøvrig, for å forhindre verdensøkonomien, og i siste instans USA, fra å falle tilbake i depresjon, med de revolusjonære omveltningene det ville ha ført til, måtte de beseirde imperialistmaktene gjenopplives. Dette var grunnlaget for den amerikanske Marhsall-planen fra 1947, gjennom hvilken den krigsherjede økonomien i Vest-Europa ble rekonstruert.
Det nye systemet var i stand til å fungere i knapt et kvart århundre.
Det brøyt sammen da USAs handelsbalanse ble negativ på grunn av den økte konkurransen fra rivalene på verdensmarkedene, som organiserte deres gjenopplivning. USAs gullbeholdning ble langt oppveid av dollarene som sirkulerte i resten av verden. Dette førte til president Nixons beslutning den 15. august 1971 om å fjerne gullstøtten fra den amerikanske dollaren.
Dollaren fortsatte å fungere som den globale valutaen, men den opererte nå som en fiat-valuta, ikke lenger støttet av gull som et verdilager, men av den amerikanske statens makt.
Det teoretiske anliggendet som dukket opp var hva som var disse pengenes karakter, og kunne dette systemet fortsette i det uendelige. Borgerlig politisk økonomi ignorerte generelt disse spørsmålene så lenge systemet fortsatte å fungere – penger var rett og slett en teknisk innretning.
Slike oppfatninger hadde blitt tilbakevist av Karl Marx i de innledende kapitlene av hans mesterverk Kapitalen. Der forklarte han at penger ikke på en eller annen måte var blitt oppfunnet, men var et objektivt produkt av varesystemet for produksjon, det vil si produksjon for et marked, som det kapitalistiske systemet var basert på.
I et system for sosial produksjon, hvor kapitalisme var den mest utviklede formen, ble verdien av hver vare i siste instans bestemt av mengden sosialt nødvendig arbeid som den inneholdt. Og denne verdien måtte finne selvstendige materielle uttrykk i form av en annen vare, pengevaren, som av historiske årsaker og dens fysiske egenskaper var gull.
I kjølvannet av sammenbruddet av Bretton Woods-systemet, hevdet forskjellige kritikere av Marx, inkludert noen selvutnevnte marxister, at den fortsatte operasjonen av det monetære systemet på grunnlag av en fiat-valuta og kreditt, ikke støttet av gull, hadde tilbakevist hans analyse.
I den grad de engang vurderte spørsmålet om verdien representert av disse papirpengene, skapt av ei trykkpresse eller i dagens forhold ved å trykke på en datamaskinknapp, tok det form av et sirkulært argument.
Dollaren var et verdilager og grunnlaget for finanssystemet fordi den var ettertraktet for å kunne utføre handel og andre transaksjoner, og den var ettertraktet for å utføre disse funksjonene fordi den var et verdilager.
Marx’ analyse stoppet ikke ved de innledende kapitlene av Kapitalen. Han forklarte seinere at kreditt, som på samme måte er en sosial form for rikdom, kunne fortrenge gull og tilrane seg dets posisjon. Det var «tillit til produksjonens sosiale karakter som får produkters pengeform [som er uttrykket for deres verdi i gull] til å framstå som noe bare flyktig og ideelt, som bare forestillinger». (Marx, Kapitalen bind 3, Penguin, s. 707-708)
Utvilsomt har denne usurpasjonen vart mye lenger enn Marx forventet.
De tiltagende stormene i finanssystemet, spesielt siden 2008-krisa, viser at grunnleggende motsetninger i den kapitalistiske produksjonsmåten og dens pengesystem kommer til overflata.
Signingen i gullprisen avslører at en fiat-valuta, basert på en stats økonomiske og finansielle makt, ikke kan fortsette å fungere som verdens penger på ubestemt tid. Ikke når den staten, USA, har mistet den økonomiske makten den en gang hadde, er forgjeldet med $ 36 billioner, må påta seg mer gjeld bare for å betale renter på tidligere gjeld (nå rundt $ 1 billion i året) og nå er den mest gjeldsatte nasjonen i historien.
Denne krisa kan ikke løses ved å skape en multipolar verden slik BRICS-landene gjerne vil tro. Konfrontert med ei krise forankret i selve kapitalismens DNA, er amerikansk imperialisme drevet til å prøve å løse den på en voldelig måte, som man kan se i dens stadig ekspanderende krigsfront og stadig dypere angrep på arbeiderklassen hjemme.
For arbeiderklassen er den eneste løsningen kampen for internasjonal sosialisme, overtakelsen av politisk makt og slutten på kapitalist-vare systemet, der krisa i sist instans er forankret, og etableringen av den historisk nødvendige høyere økonomiske og sosiale orden.