Onsdag 23. oktober fant det sted en massestreik mot regjeringen til president Dina Boluarte og den peruanske Kongressen. Dette markerte den tredje påfølgende streiken ledet av offentlige transportarbeidere.

De umiddelbare katalysatorene for streiken var mangelen på transportsikkerhet som følge av organiserte kriminelle syndikater som utpresser gebyrer og til og med myrder personer som ikke etterkommer deres krav, og Kongressens manglende evne til å gjennomføre løftene om reformer den kom med etter de to foregående streikene.

De streikende transportorganisasjonene – Nasjonalforbundet for integreringen av transportører (ANITRA), Nasjonalalliansen av transportører og Den nasjonale ko-ordineringen av multisektor kampen – som inkluderer transportlinjeoperatører, eiere av busser og minibusser, så vel som bussjåfører, krever skrotingen av lovforslag tilknyttet såkalt urban terrorisme, og opphevelsen av Lov 32108, relatert til organisert kriminalitet.

Lov 32108 fastsetter at en advokat må være til stede når politiet ransaker hjemmet til en mistenkt. Den ble tidligere modifisert som respons på de foregående streikene for å tillate tilstedeværelsen av en advokat oppnevnt av det offentlige departementet, men den fortsetter å tjene som et beskyttende tiltak for utpressingsmafiaer og korrupte kongressmedlemmer.

Sammenlignet med tidligere streiker ble det den den 23. oktober reist krav om vesentlige politiske spørsmål. Demonstranter oppfordret til fratredelser av president Dina Boluarte, statsminister Gustavo Adrianzen, innenriksminister Juan José Santiváñez og medlemmer av kongressen. I tillegg var det et krav om tidlige valg.

I tillegg til transportorganisasjonene som arrangerte streikene 26. september, 11. og 12. oktober, ble andre organisasjoner med i den nasjonale streiken den 23. oktober. Disse inkluderte forretningsorganisasjonene Gamarra og Mesa Redonda, som representerer mikro- og småbedrifter – kjent under det spanske akronymet mypes, micro y pequeña empresas – og Nasjonalorganisasjonen for pårørende av ofrene for massakrene i 2022 og 2023.

I arbeiderklassedistrikter holdt dagligvarebutikker, apoteker og restauranter stengt under den pågående streiken, mens drosjesjåfører stod i solidaritet med transportarbeiderne. Universitetsstudenter tok også del.

Demonstranter samlet seg på forskjellige steder: noen dro fra Puente Piedra, og andre fra Carabayllo-distriktet nord i Lima. I tillegg marsjerte deltakere fra Ate-distriktet, som ligger øst for byen, og fra Ventanilla i El Callao.

De samlet seg alle sammen på Plaza Dos de Mayo, et sted av historisk betydning kjent for massive arbeiderklassedemonstrasjoner gjennom det forrige århundre.

Sosiale medier viste demonstrasjonene som var flere kvartaler lange, og blokkerte motorveien Panamericana Norte og forårsaket betydelig trafikkaos. Demonstrantene fortsatte deretter gjennom gatene i Limas historiske sentrum på deres vei til Kongressen.

Studenter fra universitetene Universidad Nacional Mayor de San Marcos (UNMSM), Universidad Nacional Federico Villarreal (UNFV), Universidad Nacional Agraria La Molina (UNALM), Universidad Nacional de Ingeniería (UNI), og Pontificia Universidad Católica del Perú (PUCP), ankom blant andre til Avenida Abancay, der Kongressen er beliggende.

Regjeringen utplasserte 13 000 polititropper og 800 forsterkninger fra Puno for å forhindre enhver «uorden». De var bevæpnet med skarp ammunisjon, batonger og pepperspray. Hæren var også til stede i Limas historiske sentrum, og blokkerte mange av gatene som fører til Kongressen.

Etter konfrontasjoner med politiet trakk studentene seg tilbake til Plaza San Martin og ble der til langt ut på kvelden.

I motsetning til de tidligere streikene, som først og fremst fokuserte på Lima, fant streiken den 23. oktober sted samtidig i forskjellige byer.

På den nordlige kysten inkluderte den byene Tumbes, Piura, Chimbote og Huacho; i det sentrale høylandet byene Huancayo og Huánuco; i de sørlige Andesfjellene byene Arequipa, Juliaca og Cusco; og Tacna, en by nær den chilenske grensa.

I Juliaca ble protestene ledet av mødrene til ungdommene som ble drept etter Dina Boluartes overtakelse av presidentskapet etter at tidligere president Pedro Castillo ble avsatt og fengslet i et USA-støttet parlamentarisk kupp.

Som respons på streiken den 23. oktober hevdet innenriksminister Juan José Santivañez at bestrebelsene for å bekjempe borgernes utrygghet allerede hadde gitt resultater.

Uttalelsene hans ble raskt motsagt dagen etter den siste streiken, den 24. oktober, da leiemordere i arbeiderklassens nabolag rundt Lima drepte åtte mennesker. Ordføreren i Ate-distriktet har klandret innenriksministeren for disse dødsfallene, og hevdet at «unntakstilstanden har mislyktes».

Arbeiderne må forstå de enorme farene reist av den reaksjonære karakteren av politikken forfulgt av streikenes lederskap. Mens de prøver å presse Kongressen til å handle mot utpressende mafiaer og borgerutrygghet, forblir de tause om de avgjørende spørsmålene som ligger til grunn for den nåværende krisa, som sosial ulikhet, utarmingen av arbeiderklassen gjennom arbeidsledighet og lave lønninger, og den høye frekvensen av mislykkede mypes.

I stedet for å fremme noen uavhengig politisk kamp av arbeiderklassen, søker dette lederskapet, dominert av små arbeidsgivere og forretningsmenn, spesielt innen offentlig transport, styrking av Det nasjonale politiet, Policía Nacional del Perú (PNP), og de væpnede styrkene, som vil bli brukt til å undertrykke enhver oppstand av arbeidere, studenter og andre undertrykte lag av befolkningen.

Selv borgerlige politiske analytikere erkjenner at unntakstilstanden, tilstedeværelsen av de væpnede styrkene i gatene og opphevelsen av lover mot organisert kriminalitet ikke vil effektivt bekjempe kriminelle organisasjoner.

Dette reiser spørsmålet: hva vil styringsklassens respons bli? Loven om urban terrorisme, som henter inspirasjon fra USAs Patriot Act, gjør det klart: den borgerlige statens represjonsapparat vil bli styrket og sluppet løs mot arbeiderne og de mest undertrykte sjiktene i det peruanske samfunnet.

For eksempel, Lovdekret nr. 1589, publisert 4. desember 2023, som tilføyde Artikkel 315 i Straffeloven, kriminaliserer veisperringer og straffer støtte for demonstranter, inkludert finansiering av de som reiser til Lima for demonstrasjoner.

Framveksten av mafiaer som bedriver beskyttelsesutpressinger og bruker leiemordere til å tvinge bussjåfører, passasjerer (hovedsakelig hentet fra arbeiderklassen), lærere, bygningsarbeidere og dagligvarebutikkeiere til å betale avgifter, er resultatet av komplekse sosioøkonomiske prosesser. Det er først og fremst drevet av økende sosial ulikhet, som har størst effekt blant ungdom i alderen 15 til 29, hvorav 40 prosent verken arbeider eller studerer. En resulterende fornemmelse av forlatthet og hjelpeløshet skaper et miljø der unge mennesker blir enkle mål for mafiaer som ønsker å rekruttere og trene individer for ran og drap.

Arbeidere må avvise den statlige propagandaen som framstiller ungdommen som er forlatt av styringsklassen og dens stat som kriminelle. Den forestillingen oppstår fra den oppsiktsvekkende måten den borgerlige pressen skildrer bølga av overgrep og drap på gater, arbeidsplasser og busser.

Fujimori-konstitusjonen fra 1993 har også underbygget sosial ulikhet, som ble skrevet for å besørge utenlandsk kapital og deres nasjonale juniorpartnere uhemmede betingelser for jakten på profitt. For å tiltrekke seg investeringer undergravde denne konstitusjonen, som ble pålagt under det diktatoriske regimet til president Alberto Fujimori, seriøst arbeiderklassens rettigheter, og tillot arbeidsgivere å ansette ut-kontrakterte arbeidere for å unngå arbeidsrelaterte kostnader, og innvilget dem myndighet til raskt å kunne si opp arbeidskontrakter.

Fujimori-konstitusjonen oppmuntrer arbeider-til-entreprenør modellen, og fostrer veksten av mikro- og mellomstore foretak (mypes). En mikrobedrift sysselsetter fra 1 til 10 arbeidere, mens en liten bedrift sysselsetter fra 11 til 100 arbeidere. Mypes spiller en avgjørende rolle i økonomien, og representerer 96,4 prosent av alle selskaper, og står for 45,9 prosent av den økonomisk aktive befolkningen (EAP).

I stedet for å oppfordre til utplassering av politi og soldater, må arbeidere bygge et lederskap som er basert av arbeiderklassens makt.

De tre streikene inkluderte ikke mobilisering av industriarbeiderklassen, bortsett fra byggsektoren. Byggarbeidere utpresses fra 500 soles (US$ 133) til 1 000 soles (US$ 267) i måneden, og byggfirmaer med 1 til 2 prosent av byggkostnadene.

Peruanske byggfagforeninger oppfører seg ofte som mafiaer som konkurrerer om representasjon på byggeplasser. Denne rivaliseringen har ført til voldelige konfrontasjoner, der leiemordere blir ansatt for å drepe fagforeningsledere. Fra 2011 til 2024 møtte 24 byggfagforeningsledere deres død for leiemorderes hender.

Ifølge statistikk fra 2010 sysselsetter peruansk industri 1,75 millioner arbeidere og indirekte 3,55 millioner arbeidere. Hovedhindringen industriarbeiderklassen står overfor når det gjelder å mobilisere sin uavhengige styrke utgjøres av det forræderske eks-stalinistiske lederskapet til fagforbundet General konføderasjonen av Perus arbeidere – Confederacion General de Trabajadores del Perú (CGTP).

CGTP støttet svikefullt streiken den 23. oktober, med sikte på å holde den fanget innenfor rammeverket av den borgerlige staten. I stedet for å ta opp brennende spørsmål angående arbeiderklassen, kritiserte den bare «den lovgivende greina for ikke å forbedre det juridiske rammeverket som trengs for å bekjempe organisert kriminalitet».

Kampen for å mobilisere den fulle makten til den peruanske arbeiderklassen mot de stadig mer utålelige livsbetingelsene krever et brudd med det forræderske lederskapet til CGTP og dens pseudo-venstre-forsvarere og bygging av et nytt revolusjonært lederskap, en peruansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).