2024-valgene i USA avslørte en brei kollaps av støtten til Det demokratiske partiet, der millioner flyttet deres stemme vekk fra visepresident Kamala Harris’ valgkamp.

Valgkollapsen demonstrerer, for å sitere David North, styrelederen av World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, «det katastrofale resultatet av Det demokratiske partiets langsiktige og svært bevisste avvising... av enhver programmatisk orientering til arbeiderklassen» som er mest karakterisert av «identitetspolitikkens fjas».

I kjølvannet av nederlaget har identitetspolitikkens forfektere, stukket av slaget mot deres politiske prosjekt, angrepet befolkningen for dens angivelige rasisme ved å ikke stemme på Harris.

Mest ondskapsfull i hennes beske kommentarer på sosiale medier har vært Nikole Hannah-Jones, skaperen av New York Times’ hudfargebaserte historieforfalskning, The 1619 Project.

Det politiske målet for Hannah-Jones og andres angrep er todelt. På den ene siden har de som målsetting å baktale befolkningen for å ha avvist Harris. For det andre ønsker de å fjerne enhver forestilling om at anliggender av sosial klasse hadde noe med nederlaget å gjøre. Ved å gjøre det arbeider de for å undergrave en reell kamp mot den påtroppende Trump-administrasjonen og styringsklassens vending i retning fascisme og diktatur.

«Vi må ikke lure oss selv i dette øyeblikket», skrev Hannah-Jones på Twitter/X den 6. november. «Siden denne nasjonens grunnleggelse har store deler av hvite amerikanere – inkludert hvite kvinner – hevdet en tro på demokrati mens de faktisk håndhever et hvitt etnokrati.»

Andre steder uttaler hun: «I møte med skiftende demografi der hvite amerikanere vil miste deres tallmessige flertall ser vi en tiltakende omfavnelse av autokrati for å holde de ‹legitime› styrerne i dette landet ved makten.»

Hvilke skitne injurier! Den bratteste nedgangen i Harris’ støtte kom fra sjikt av befolkningen som tjener under $ 100 000, arbeiderklassen. Harris, som nest-ansvarlig i Bidens Hvite hus, er helt og holdent ansvarlig for Biden-administrasjonens likegyldighet og fiendtlighet til millionene av arbeidende menneskers sosiale behov, som åpnet veien for Trump til å utnytte sosialt sinne.

Dette, kombinert med Biden-administrasjonens endeløse støtte til å bevæpne den folkemorderiske israelske regjeringen og utvidelsen av krigen med Russland i Ukraina, som truer planetens nukleære utslettelse, førte til en massedesertering blant velgere, spesielt blant de fattige og arbeiderklassen.

Den eneste demografien som faktisk økte sin støtte til Harris var blant de mer privilegerte sjiktene av samfunnet, de som tjener $ 100 000 og mer. Hannah-Jones, fullstendig uvitende om den sosiale eksistensen til dem under hennes føtter, har blitt gjort til en mangemillionær for hennes hudfargebaserte tolkninger av historien. Hennes rikdom har plasserer henne komfortabelt i de mest selvtilfredse og isolerte sjiktene som hadde fordeler av Biden-administrasjonens Wall Street-vennlige politiske retningslinjer.

Der hun nekter å se noe annet enn hudfarge snubler Hannah-Jones inn en innrømmelse av Det demokratiske partiets klassekarakter. «Til tross for at svarte amerikanere er blant nasjonens økonomisk mest sårbare mennesker, og til tross for at de står overfor betingelser som av noen tiltak har blitt forverret [under demokratene], 90 prosent stemte ikke på Trump.»

Harris vant faktisk 80 prosent av de svarte stemmene i 2024, en historisk nedgang i støtten til en presidentkandidat fra Det demokratiske partiet. Harris vant 10 prosentpoeng færre av de svarte stemmene enn hva Biden gjorde i 2020, og 16 prosentpoeng færre enn Barack Obama i 2008.

Obama-administrasjonen var en klar erfaring av identitetspolitikkens reaksjonære karakter. I 2008 stemte titalls millioner fra alle hudfargebaserte demografier på Obama, den første svarte presidenten, i avsky for den tidligere republikanske administrasjonens kriminelle kriger i Midtøsten og Wall Street’s kriminalitet, som det året provoserte fram den økonomiske kollapsen.

Obamas valg vek imidlertid raskt plass for styringsklassens angrep på arbeiderklassen. Obama gjorde ingenting for å redde huseiere med lån høyere enn deres husverdier under den økonomiske 2008-resesjonen. I stedet orkestrerte hans administrasjon en av historiens største overføringer av rikdom fra bunnen opp til toppen, og reddet Wall Street-banker som hadde forårsaket kollapsen.

Hans administrasjon greip til krisa i den amerikanske bilindustrien for å halvere lønningene for alle nyansatte, og skapte et to-nivå-system som har blitt allestedsnærværende i alle bransjer og har bidratt til et fall i arbeiderklassens levestandarder.

Obama gjennomførte massedeportasjoner av migranter, fikk kallenavnet «deporter-in-chief», utvidet krigene startet av Bush og utvidet presidentens fullmakter som «commander-in-chief» til å utføre utenomrettslige attentater, som han i 2011 gjorde mot amerikanske statsborgere.

Denne reverseringen av arbeiderklassens levestandarder bidro til demokraten Hillary Clintons valgnederlag i 2016, der hun beryktet kalte velgere som støttet Trump for «ei kurv av begredelige».

Etter å ha erklært at det store flertallet av hvite i USA stemte for «autokrati» snur Hannah-Jones seg deretter mot den latinamerikanske befolkningen, som så et tosifret skifte i støtte blant latinomenn fra Biden i 2020 til Trump i 2024:

Antisvarthet kan ikke bare tilskrives hvite amerikanere. Sjokket over den betydelige økningen av latinoer som valgte Trump, med hans antiimmigrantretorikk, politikk for familieseparasjon og fornærmelser mot latinske land, framfor ei svart kvinne, forteller meg at altfor mange mennesker ikke forstår at antisvarthet også er dypt forankret i latinokulturer, og at interessene til de som er del av den veldig store, multirasiale, multinasjonale latinokategorien ikke er og aldri har vært på linje med de til svarte mennesker, rett og slett fordi mange hvite amerikanere ikke anser dem for å være hvite.

Denne uttalelsen, at interessene til «latinokategorien ikke er og aldri har vært ... på linje med svarte menneskers» antyder at svarte arbeidere burde stå til side, og til og med tilrettelegge for angrep på immigranter.

Ibram X. Kendi, forfatter av boka How to Be an Antiracist, foreslår for hans del ganske enkelt å overlate arbeiderklassen til dens skjebne. «Jeg tror ikke det er lurt å tro at dersom ting blir virkelig ille for Trump-velgere [under Trump] vil de i hopetall komme tilbake til virkeligheten – og slåss med oss for alle våres levebrød og friheter,» uttaler han på Twitter. «Det er derfor jeg har tenkt mye på hva dr. Yaba Blay forteller oss: ‹Vi er alt vi har.›»

I deres angrep forsterker de hudfargebesatte ganske enkelt Hannah-Jones’ påstander, først framsatt i det originale 1619 Project, at «svarte amerikanere sloss imot aleine» for å «gjøre Amerika til et demokrati». De hevder at USA er splittet av hudfargebaserte konflikter, og aksepterer implisitt påstanden fra genuine fascistiske sjikt at Trump representerer interessene til alle «hvite mennesker».

Det er faktisk ingen sosiale vinninger, fra borgerrettighetsbevegelsen, til kampen for åttetimersdagen til byggingen av industrielle fagforeninger, som ble oppnådd på et eksplisitt hudfargebasert grunnlag. Dette var klassekamper, ikke hudfargebaserte kamper.

Trump og republikanerne samler en administrasjon av, ved og for selskaps- og finansoligarkiet. Apparatet for represjon og diktatur vil bli brukt mot all opposisjon i arbeiderklassen, av alle hudfargebaserte og etniske bakgrunner.

Det demokratiske partiet er imidlertid et instrument for Wall Street og militær- etterretningsapparatet. Ikke mindre enn Det republikanske partiet er det absolutt forpliktet til å føre imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme. Det er ingen del av styringsklassen som opprettholder noen forpliktelse til grunnleggende demokratiske rettigheter.

Hendelser det siste året har bekreftet dette. Fra angrep på antigenociddemonstranter, til å erklære «fullskala krig» mot tredjepartier som søkte retten til å stille til valg, til å forby jernbanearbeidernes rett til å gå til streik, har Det demokratiske partiet vært den viktigste antagonisten mot demokratiske rettigheter. For øyeblikket er det engasjert i et forsøk på å undertrykke masseopposisjon mot den påtroppende Trump-administrasjonen, og lover en «glatt» og «fredelig maktoverføring» til en vordende diktator.

Til slutt, påstanden at hvite har stemt for et «etnokrati» ignorerer realiteten. Det er faktisk Det demokratiske partiets Biden-administrasjon som har brukt hele $ 17,9 milliarder på militærhjelp for å støtte opp om en reell etno-stat, Israel, mens den deltar i et regelrett genocid på det palestinske folket.

Identitetspolitikken til Hannah-Jones og andre, adoptert fullt ut av Det demokratiske partiet, uttrykker interessene til privilegerte seksjoner av den øvre middelklassen, i konkurransen om posisjoner og makt innen staten og selskaps-Amerika. Partiet er fiendtlig innstilt til alle arbeideres interesser, uansett hudfarge og kjønn.

Kampen mot Trump-regimet krever utvikling av en bevegelse i arbeiderklassen i USA og internasjonalt, basert på et program som artikulerer dens reelle interesser. For å kunne gjøre det er det en absolutt forutsetning at «identitetspolitikkens fjas» forkastes en gang for alle.