Lederne for alle de europeiske stormaktene – deriblant Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Spania – sammen med Canada, Tyrkias utenriksminister og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj møttes søndag i Lancaster House i London for å formulere en forent respons på USAs president Donald Trumps ensidige jakt på en avtale med Russland over Ukraina.

Toppmøtet, sammenkalt av den britiske statsministeren sir Keir Starmer, bekreftet ikke bare det historiske sammenbruddet av relasjonene mellom USA og Europa, men understreket også de europeiske maktenes respons: en forpliktelse til å fortsette og til og med eskalere krigen med Russland, inkludert utplasseringen av opptil 30 000 soldater i Ukraina.

Starmer kunngjorde umiddelbare planer om å danne en europeisk «koalisjon av de villige» for å håndheve en fredsavtale i Ukraina, som involverer britiske «støvler på bakken og fly i lufta». Mens de fortsatt søker amerikansk støtte i form av en «ryggdekning» av luftforsvar, sentrerer framtidige planer på europeisk militær gjenopprusting av en skala ikke sett siden 1930-tallet.

Europas ledere møttes i kjølvannet av den eksplosive konfrontasjonen i Det hvite hus fredag mellom Trump og Zelenskyj. Trump og visepresident JD Vance skjelte ut Zelenskyj offentlig for å være «respektløs» overfor USA ved å be om «sikkerhetsgarantier» før de signerte en avtale som ville gi USA kontroll over brorparten av Ukrainas mineralrikdom.

Trump anser krigen i Ukraina som en kostbar fiasko. Han ønsker nå umiddelbar amerikansk tilgang til Ukrainas sjeldne jordarter og andre strategiske eiendeler ved å forhandle fram en avtale med president Vladimir Putin – en avtale som Moskva har gjort klart også ville gi USA tilgang til russiske ressurser som langt overgår de i Ukraina.

Et nederlag i Ukraina ville være et vesentlig slag for de europeiske maktene, som også at USA skulle oppnå et strupetak på mineralforekomster som er avgjørende for kontinentets økonomier. Enda mer alarmerende for de europeiske maktene er utsiktene til en breiere USA-Russland-allianse, som de anser som en eksistensiell trussel. Dette er den reelle grunnen til at Storbritannia, Frankrike og andre land nå vurderer å utplassere tropper til Ukraina, og risikerer direkte krig med Russland – med eller uten amerikansk støtte.

På dette stadiet insisterer Starmer, Frankrikes president Emmanuel Macron, Italias fasciststatsminister Giorgia Meloni og andre at ingenting vil gå fram uten USAs godkjenning, og at ethvert europeisk forslag vil bli oversendt for Trumps vurdering. Uansett hvilke forsøk på et kompromiss som foretas og hvilke vanskeligheter som reises for London, Paris og Berlin, retningen er mot åpen konflikt med Washington.

Trumps oppildnende og noen ganger uberegnelige opptreden følger en klar politisk og økonomisk logikk. En seksjon av den amerikanske styringsklassen, eksemplifisert av verdens rikeste mann, Elon Musk, anser ikke Europa som en alliert, men som en direkte konkurrent. Denne gruppa er villig til å vurdere en politisk, økonomisk og til og med militær allianse med Russland for å kontre det de oppfatter som en større trussel mot USAs strategiske interesser: Den europeiske union.

Russland er en mindre økonomisk makt, i stor grad avhengig av å forsyne verdensøkonomien med råvarer, drivstoff og matvarer. Som kontrast, et samlet Europa er USAs største økonomiske rival etter Kina, med en økonomi som er 10 ganger så stor som Russlands. Trump har gjentatte ganger angrepet EU og kalt unionen en «grusomhet» designet for å «utnytte [‹screw›]» Amerika. Sist uke kunngjorde han planer om å innføre 25 prosent toll på europeiske varer «veldig snart».

«America First» betyr at Europa nå kommer sist.

NATO-alliansen, som har holdt Europa under USAs nukleære paraply siden slutten av den andre verdenskrig, står nå overfor en umiddelbar trussel. Musk gjorde dette eksplisitt på søndag ved å reposte en uttalelse fra den ledende Trump-supporteren Gunther Eagleman som erklærte: «Det er på tide å forlate NATO og FN,» og la til hans egen godkjenning: «Jeg er enig.» Han forsterket også et innlegg av det republikanske kongressmedlemmet Thomas Massie, som avfeide NATO som «en relikvie fra den kalde krigen som må henvises til en talende kiosk på Smithsonian».

Et vesentlig aspekt ved Europas appeller – selv om de nominelt er rettet til Trump – er kalkylen at mektige fraksjoner innen den amerikanske styringsklassen er sterkt imot Trumps ouverturer til Putin. Representert politisk av Det demokratiske partiet nærer disse kreftene dyp fiendtlighet mot Russland og anser Trumps trusler om å sprenge NATO og andre pilarer av etterkrigsordenen som en strategisk trussel mot ordninger som har sikret amerikansk hegemoni i mange tiår.

De europeiske maktene har lenge framstilt seg som en tilbakeholdende hånd på den amerikanske imperialismens verste utskeielser. I dag er deres uenighet med Washington åpent sentrert om å opponere mot fred og fortsette krigen i Ukraina, inkludert Starmers løfte om ytterligere $ 2 milliarder for å kjøpe luftvernmissiler.

Den eneste begrensningen for Europas aggressive forfølgelse av sine imperialistinteresser er hastigheten de kan ruste opp med. I alle europeiske hovedsteder dreier den primære diskusjonen seg om å akselerere militær ekspansjon.

Den tyske styringsklassen vurderer et spesielt gjenopprustingsfond på minst € 200 milliarder, i tillegg til de allerede anvendte € 100 milliarder, samtidig som de presser på for konvertering av nøkkelindustrier fra sivil til militær produksjon. I mellomtiden fremmer Den europeiske union (EU) forslag om en «gjenopprustingsbank» basert på € 500 milliarder, for å finansiere kontinentets militære oppbygging.

Det innflytelsesrike Bruegel Institute skrev: «Europa kan trenge 300 000 flere tropper og en årlig økning av forsvarsutgiftene på minst € 250 milliarder på kort sikt for å avskrekke russisk aggresjon.» The Economist refererte et tall på € 300 milliarder.

Handels- og militærkonflikt krever fullstendig mobilisering av samfunnet for krig. Uthuling av restene av Europas etterkrigsvelferdsstat er den eneste måten kontinentets kapitalistregjeringer kan betale for militærutleggene som nå kreves. Og dette betyr å føre krig mot arbeiderklassen.

The Economist beklaget et «forgjeldet, aldrende kontinent som knapt vokser og ikke kan forsvare seg eller projisere hard makt,» og oppfordret til en «finanspolitisk revolusjon». Magasinet forklarte: «Europa vil måtte kutte i velferden: Angela Merkel, Tysklands tidligere kansler, pleide å si at Europa sto for 7% av verdens befolkning, 25% av dens BNP, men 50% av dens sosiale utlegg.»

Bruegel Institute’s tall med en økning på € 250 milliarder i forsvarsutlegg på kort sikt er 5 prosent av EUs rundt € 5 billioner i utlegg til sosiale programmer (primært pensjoner, velferd og helsetjenester) og utdanning. Men selv dette ville bare øke militærutleggene til rundt 3 prosent av BNP, opp fra dagens 1,6 prosent, mens styringsklassens strateger nå åpent diskuterer måltall på 4 eller til og med 5 prosent.

Dette strategiske imperativet for Europas styringsklasser – og ikke bare støtten tilbudt av Trump og Musk – står for kultiveringen av ytre høyre-partier, som Alternative für Deutschland (AfD) og Melonis Fratelli d’Italia. De er spydspissen for det systematiske angrepet på grunnleggende demokratiske rettigheter og den vedvarende kampanjen for å gjøre syndebukker av migrantarbeidere for å promotere nasjonalistisk reaksjon.

De massive protestene og generalstreiken i Hellas på fredag understreker den raske veksten av klasseantagonismer, lenge undertrykt av fagforeningene, sosialdemokratiske og stalinistiske partier og deres pseudo-venstre medskyldige. Der Europas regjeringer eskalerer deres angrep på arbeiderklassen er enda større og mer intense sosiale kamper uunngåelige.

Men disse kampene må bli ledet av et nytt politisk perspektiv: Programmet for sosialistisk internasjonalisme, som forener kampen mot krig med forsvaret av levestandarder og demokratiske rettigheter.

Arbeidere og unge mennesker må avvise alle forsøk på å stille dem opp bak den ene eller den andre imperialistblokka, opponere mot alle nasjonale splittelser med deres brødre og søstre internasjonalt, og trosse alle forsøk på å legge kostnadene av militarisme og krig på deres rygg.

Ingen fraksjon av styringsklassen – i Amerika, Russland eller noe europeisk land – representerer demokrati eller tilbyr noen vei framover for massen av verdens befolkning som konfronterer krig og sosioøkonomisk ødeleggelse. Den veien vil bli smidd av den internasjonale arbeiderklassens kamp for sosialisme.