Perspective

Pandemiens politiske lærdommer og kampen for sosialisme i 2021

1. Der det nye året nå innledes fortsetter Covid-19-pandemien å feie på tvers av kloden. Dette er en verdenskrise av enorm historisk betydning. Pandemien er en «triggerbegivenhet», som i en svært konsentrert form manifesterer det globale kapitalistsystemets motsetninger og utløser lenge undertrykte krefter for sosial transformasjon.

2. Pandemien kan ikke beskrives som ene og alene en medisinsk krise. I forløpet av det siste året har verdenskapitalismens gjennomgående reaksjonære karakter blitt avslørt. Det gjensidige samspillet mellom profittjaget for enhver sosial pris, oligarkenes begjær etter obskøne nivåer av personlig rikdom, og deres umenneskelige likegyldighet overfor verdensbefolkningens liv og velvære har skapt en global sosial katastrofe.

3. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) har gjentatte ganger sammenlignet pandemien med utbruddet av den første verdenskrigen. Begivenhetene i 1914 og alt som fulgte som en konsekvens av krigen satte i gang en prosess av politisk omveltning som feide over kloden. Arbeiderklassen og de fattige massene ble politisk radikalisert. Imperier som ved innledningen av 1914 hadde fremstått som allmektige og uovervinnelige – det russiske, det østerriksk-ungarske og det preussiske – ble innen noen år styrtet av den sosiale revolusjonens krefter. Det oppsto en antiimperialistisk bevegelse mot kolonidominans, som omfavnet hundretalls millioner mennesker, i Asia, Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika.

4. Det siste årets tragedie, som fortsetter inn i det nye året, fører til en dyp endring i den internasjonale arbeiderklassens og ungdommens bevissthet. Året 2020 – preget av prematur død av masseomfang, økonomiske forvrengninger og den åpenbare krisen og sammenbruddet av tradisjonelle politiske strukturer, enten de er pseudo-demokratiske eller åpent autoritære – vil vise seg å bli et så kritisk vendepunkt i det tjueførste århundres historie som 1914 var i det tjuende århundres. Motsetningen mellom de rikes interesser og massesamfunnets behov er så grell at den må fremprovosere sosial protest og kompromissløs politisk opposisjon.

5. Ved innledningen av fjoråret erklærte Den internasjonale komitéen i sin nyttårserklæring at 2020-tallet ville bli et tiår for sosial revolusjon. Denne spådommen var basert på en analyse av den allerede fremskredne fasen av global geopolitisk og sosioøkonomisk krise. Begivenhetene i 2020 har ikke bare bekreftet denne analysen, men har også gitt den en høynet presserende tilskyndelse.

6. Langt fra å avta blir pandemiens innvirkning tvert imot intensivert. Allerede før oppdagelsen av en ny og mer smittsom virusstamme hadde spredningshastigheten for Covid-19 gjennom verdens befolkning akselerert. Det globale antallet dødsfall nådde før årsskiftet nesten to millioner. I Asia er det rapportert 305 000 dødsfall. I Afrika er det offisielle antallet dødsfall 63 000. I Europa har 552 000 mennesker dødd. På de amerikanske kontinentene har det vært 848 000 dødsfall.

7. Totalantallet dødsfall i de enkelte land er svimlende. I Brasil har nesten 200 000 mennesker dødd. I Storbritannia er totalen i overkant av 71 000. Antallet dødsfall i Italia er 72 000. I Frankrike har 63 000 mennesker mistet livet. I Spania har 50 000 dødd. I Tyskland er dødstallet 30 000.

8. Den mest katastrofale situasjonen i verden er i USA, hvor pandemien raser ute av kontroll. Det totale antallet Covid-19-dødsfall i 2020 nådde 340 000. I desember måned døde rundt regnet 70 000 amerikanere av viruset, med det daglige antallet dødsfall så høyt som 3 500. Det er nå forutsett at anslagsvis 115 000 flere amerikanere vil dø i januar. Til tross for nyhetsmedias anstrengelser for å avlede oppmerksomheten fra det pågående marerittet, ved å fokusere på utviklingen av antiCovid-vaksiner, er virkeligheten den at amerikanere dør i en rate som til-og-med overstiger de årlige tallene fra landets blodigste kriger.

9. Mediehypen som ledsaget utleveringen av Pfizer- og Moderna-vaksinene, blir allerede diskreditert av det helt forutsigbare kaoset som har preget vaksineutrullingen. Bare 3 millioner av de 20 millioner dosene som skulle administreres innen utgangen av desember ble faktisk gjennomført. Men selv om denne mangelfulle organiseringen og inkompetansen på en eller annen måte skulle bli overvunnet i løpet av de neste månedene – et svært usannsynlig prospekt gitt det profittdrevne amerikanske helsevesenets katastrofale tilstand – vil innvirkningen på den akselererende dødeligheten være begrenset. Institute for Health Metrics and Evaluation advarte i desember for at «såfremt ikke delstatene handler for å få oppsvingene under kontroll, kan dødstallet selv med en vaksine innen den 1. april nå 770 000.» Men verken delstatene eller den føderale regjeringen vil iverksett de tiltakene som kreves for å kontrollere, enn si forhindre, den pågående og katastrofale spredningen av viruset, og tapet av liv.

10. Den innkommende presidenten Joe Biden har forutsett at «en veldig mørk vinter» ligger foran oss. Men det eneste tiltaket han foreslår å iverksette i løpet av hans første 100 dager i embetet, der landet er konfrontert med en uforlignelig sosial katastrofe, er å oppfordre alle amerikanere til å bruke munnbind. På dette stadiet av pandemien kan Bidens politikk sammenlignes med det å forsøke å bilegge en orkans stormkast med sommerfuglnett. Bidens patetiske forslag illustrerer kapitalistoligarkiets forakt for menneskeliv.

11. Styringsklassen nekter å iverksette politiske tiltak som må treffes for å stoppe spredningen av Covid-19-viruset: Det vil si nedstengingen av alle ikke-essensielle arbeidsplasser, stengingen av skoler, og nødbesørging av den nødvendige økonomiske støtten for å opprettholde befolkningens livsvilkår inntil krisen er overvunnet. De egeninteresserte påstandene om at ingenting kunne ha vært gjort for å redde liv motsies av Kinas evne – gjennom et stringent program for testing, kontaktsporing og selektive nedstenginger – til raskt å få begrenset spredningen av viruset, der de har fått holdt det totale antallet dødsfall under 5 000.

12. Det faktum at pandemiens innvirkning har vært mest alvorlig i de fremskredne kapitalistlandene i Vest-Europa, og helt spesielt i USA – hjemstavn for den rikeste kapitalistiske styringsklassen, og verdensimperialismens sentrum – bevitner den historiske foreldelsen av et sosioøkonomisk system basert på nasjon-stat-systemet, det private eierskap av produksjonsmidlene og profittjakten gjennom utbyttingen av menneskenes arbeidskraft. Fra de tidligste stadiene av utbruddet avviste styringsklassene alle tiltak, uansett hvor nødvendige fra et standpunkt om å redde liv, som enten var i konflikt med deres akkumulering av personlig rikdom, eller deres nasjonalstaters globale geopolitiske interesser.

13. Nasjonale sikkerhetsbetraktninger, interimperialistiske konflikter og den globale maktbalansen, og transnasjonale selskapers streben (der de forblir tilknyttet de eksisterende nasjonalstatene) etter konkurransefortrinn, utelukket helt fra starten av en globalt koordinert og vitenskapelig styrt respons på pandemien. I stedet for å fremme enhet i møte med en felles trussel mot menneskeliv, har pandemien forsterket motsetningene mellom kapitalistiske nasjonalstater. Strategidokumentet Strategic Survey of 2020 [Den strategiske undersøkelsen av 2020], publisert av International Institute for Strategic Studies (IISS), erkjenner at «selv om viruset spredte seg til nesten alle land, ble splittelsene mellom dem utdypet.» IISS-rapporten fortsetter:

Innen midten av 2020 hadde relasjonene mellom USA, Europa og Kina falt til deres nesten laveste punkt på flere tiår. Russisk-vestlige relasjoner forble fastlåst i mistanker. Kina-India-spenninger blusset opp i dødelige grensesammenstøt. Institusjoner, lover og normer for samarbeid opplevde flere tilbakeslag. USA fordømte eller trakk seg fra flere organisasjoner og traktater, deriblant Verdens helseorganisasjon (WHO). Storbritannia forlot EU. Kina endret Hong Kongs spesielle status.

14. I en usedvanlig pessimistisk vurdering av verdenssituasjonen forklarer Den strategiske undersøkelsen:

Vi går inn i en tid med tiltakende grad av «toleransekrigføring», som IISS definerer som «konstant bestrebelse på å teste toleransene for forskjellige former for intervensjon mot befestede stater». Noen ganger utøves toleransekrigføring åpenlyst, og blir faktisk «erklært». Men ofte blir den ført gjennom utenlandske nettverk eller private partnere, spesielt i operasjonsteatrene som er nærliggende den makt som anvender denne teknikken. Toleransekrigføring, som er et favorisert redskap for aktører som ønsker å endre status quo, er vanskelig å motvirke fordi den genererer konflikt under terskelen av tradisjonell krig, utenfor etablerte lovers avgrensninger, og likevel over de akseptable stabilitetsbegrensningene...

Covid-19-pandemien har knapt innvilget en strategisk pause for disse trendene. Nasjonal motstandskraft og selvforsyning blir hyllet som hovedmål. Omdømme blir gjenopplivet som et viktig element for nasjonal makt.

15. I denne høyst belastede situasjonen advarer IISS: «Anarki synes så ofte bare noen få feiltrinn unna.»

Alt endres raskt, både krigføringens karakter, konfliktformene, strategiene som anvendes, aktørene som involveres og våpnene som blir brukt. Karakteren av makt som stater, selskaper og transnasjonale aktører utøver digitalt og økonomisk, endres i stor hastighet. Regionale ordener muterer. Samspillet mellom normer, retningslinjer, standarder, forskrifter og lover som styrer det internasjonale samfunn er i fri flyt. Det internasjonale samfunn forblir utilstrekkelig regulert, og er nesten i ferd med å bli et «ikke-regjert felt».

16. Det IISS beskriver som «toleransekrigføring» kan lett eskalere til fullskala krig, med den veldig reelle faren for en nukleær utveksling. De uopphørlige amerikanske fordømmelsene av Russland og Kina, kombinert med stadig mer provoserende militærmanøvrer, har en fatal politisk logikk. Denne faren forsterkes av styringsklassens behov for å få avledet internt sosialt trykk utad, det vil si vekk fra innenlandsk klassekonflikt og i retning av krig.

17. Med kapitalistelitene som uopphørlig har forfulgt deres globale geopolitiske interesser har de avvist enhver respons på pandemien som kommer i konflikt med selskapsprofittinteresser og jaget etter akkumulering av privat rikdom. Den svimlende stigningen av aksjeverdier på Wall Street fra mars til desember 2020, og de stigende dødstallene var parallelle og komplementære fenomener. De politiske orienteringene som muliggjorde kapitalistisk berikelse gjorde også massedød uunngåelig. Så tidlig som i januar 2020 tok styringsklassene i USA og Europa en beslutning om å prioritere finansmarkedenes interesser fremfor redningen av liv. Som Donald Trump senere innrømmet i intervjuet med journalisten Bob Woodward ble faren reist av pandemien skjult for allmennheten, mens det bak kulissene ble utarbeidet planer for å organisere en multi-billioner-dollar-redning – i form av CARES Act – av Wall Street og storselskapene.

18. Siden begynnelsen av 2020 har verdens 500 rikeste individers formuer økt med anslagsvis $ 1,8 billioner, til totalt $ 7,6 billioner [NOK 64,85 billioner]. Fem av disse pandemiprofitørene eier nå hver verdier for mer enn $ 100 milliarder, deriblant Amazon-sjefen Jeff Bezos ($ 190 milliarder) og Tesla-sjefen Elon Musk ($ 170 milliarder). Til sammen økte disse to individene i 2020 deres formuer med $ 217 milliarder.

19. Den svimlende økningen av styringssjiktets rikdommer har vært fullt og helt betinget av US Federal Reserves ubegrensede overføring av digitalt produserte penger – «fiktiv kapital», som er helt uten tilknytning til produksjonen av reell verdi – til finansmarkedene. Dette har sluppet løs en spekulasjonsorgie som har drevet prisen på spekulative eiendeler – og rikdommen til de som eier dem – til stratosfæriske høyder. Prisen på cryptovalutaen Bitcoin – penger som ikke har noen fysisk eksistens utenfor cyberspace – steg i 2020 med 360 prosent, fra $ 7 194 til $ 34 000. Fra jul til årsskiftet ble markedsprisen nesten doblet. Slike gaver til de rike, som Edward Luce med et skjevt flir kommenterte i en spalte publisert i løpet av nyttårshelgen, kommer «med hilsner fra US Federal Reserve ... pøseren av gratispenger som har løftet alle verdipapirpriser».

20. Men byrden av Federal Reserves politikk faller på arbeiderklassen. Den massive akkumuleringen av delstatenes budsjettunderskudd og av næringslivets selskapsgjeld som fordres for å finansiere redningspakkene, krever den opprettholdte tilstrømmingen av selskapsinntekter og høye nivå av lønnsomhet. Uten denne tilstrømmingen kan ikke den spekulative bobla opprettholdes, og rikdommen som avhenger av den. Dette økonomiske imperativet kan bare imøtekommes gjennom den uavbrutte utbyttingen av arbeiderklassens arbeidskraft. Akkurat som soldater i første verdenskrig måtte holdes i skyttergravene og tvinges ut i kamp mot maskingeværer og giftgass, må arbeidere i dag holdes i fabrikkene og på arbeidsplasser til tross for virusets ukontrollerte spredning. Og for at foreldre skal kunne møte opp til deres arbeid, må skolene holdes åpne til tross for det faktum at barn er de viktigste overføringsvektorene for Covid-19-viruset til voksne.

21. Dette er de sosialt kriminelle kalkylene som ligger til grunn for implementeringen av programmet for «flokkimmunitet», det vil si å akseptere virusets ukontrollerte spredning, helt til det punkt å fremme det. Ifølge forfekterene av denne politikken vil til slutt en så stor del av befolkningen være infisert av Covid-19-viruset at «flokkimmunitet» vil oppnås.

22. Denne politikken ble med stor fanfare umiddelbart iverksatt av Sverige, og deretter – etter at redningsaksjonene i slutten av mars 2020 var satt på plass – overført til resten av Europa og USA. Denne sosiopatiske politikken ble berettiget ved å hevde at bruk av nedstengninger og skolestengninger for å stoppe spredningen av viruset ville medføre uutholdelige økonomiske kostnader. Thomas Friedman fra New York Times populariserte slagordet: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen». Den reelle betydningen av denne kyniske strofen er at redning av menneskeliv ikke må gå på bekostning av selskapsprofitter og Wall Streets børskurser.

23. Den politiske følgekonsekvensen av styringsklassens økonomiske politikk har vært den stadig mer åpne dreiningen mot promotering av fascistiske bevegelser, demonteringen av det borgerlige demokratiets tradisjonelle institusjoner, og bestrebelser for å etablere autoritære regimer. Donald Trump er med hans konspirering for å velte Konstitusjonen og etablere et presidentdiktatur, ikke en isolert psykopat som strever etter å oppfylle sine personlige hitlerske ambisjoner. Det faktum at hans avvisning av 2020-valgresultatene støttes åpent av en stor del av Det republikanske partiet, medregnet kongressmedlemmer, indikerer i hvilken grad mektige elementer innen styringsklassen er beredt til å bryte med Konstitusjonen og støtte opprettelsen av et autoritært regime.

24. Trumps uopphørlige fordømmelser av «det radikale venstre» og sosialismen, kombinert med hans oppmuntring av fascistgjenger, appellerer til frykten innen oligarkiet om at utviklingen av en folkelig massebevegelse mot sosial ulikhet ikke bare er mulig, men uunngåelig og forestående. Trumps retorikk og handlinger samsvarer med en politisk strategi som den anerkjente venstreorienterte historikeren Arno J. Mayer identifiserte med forberedelsen av en forebyggende kontrarevolusjon:

I en atmosfære tung av mistenksomhet, usikkerhet og forventet vold, prøver kontrarevolusjonære ledere å overbevise de beleirede og traumatiserte elitene om at det bare er et spørsmål om tid før revolusjonære igjen vil utnytte situasjonen for deres formål. Men i stedet for å innrette seg på å kjøle ned den overopphetede atmosfæren, gjør de sitt beste for ytterligere å oppflamme den. De gjør det for å underbygge deres påstand om at revolusjon er nært forestående, samtidig som de leter etter, om de ikke ansporer, konfrontasjoner der de kan demonstrere deres evne til å få slått ned reelle eller påståtte revolusjonære. [Dynamics of Counterrevolution in Europe, 1870–1956: An Analytic Framework (New York: Harper & Row, 1971), s. 86]

25. Denne analysen besørger det nødvendige historiske perspektivet for å forstå de politiske kalkylene bak Trumps angrep på det siste årets antipolitivoldprotester, og hans brutale tilskyndelse til statsdrap av den påståtte Antifa-supporteren Michael Reinoehl den 3. september 2020.

26. Trump-regimets handlinger bekrefter advarslene fra Den internasjonale komitéen, som baserte sin evaluering av den politiske betydningen av hans tiltredelse til makten på en marxistisk analyse av de sosiale fundamentene for kapitaliststyre i USA. World Socialist Web Site advarte i sin nyttårserklæring publisert for nesten nøyaktig fire år siden, den 3. januar 2017, bare to uker før Trumps innvielse:

Valget av Donald Trump har, i all sin motbydelige nakenhet, avslørt realiteten av oligarkisk styre i USA. Det må imidlertid understrekes at Trump ikke er en slags monstrøs inntrenger inn i det som inntil 2016-valgdagen hadde vært et mangelfullt, men essensielt sett anstendig samfunn. Trump – produktet av de kriminelle og besmittede koblingene i eiendoms-, finans-, gambling- og underholdningsbransjene – er den amerikanske styringsklassens genuine ansikt.

Den påtroppende Trump-administrasjonen har, både i den mål som i dens personell, karakteren av et oligarkiets oppstand. Når en sosial klasse skjebnesvangert nærmer seg sin ende antar dens bestrebelser for å motstå historiens tidevann ikke sjelden form av et forsøk på å reversere det den oppfatter som den langvarige erosjonen av dens makt og privilegium. Den søker å få tilbakeført betingelsene til det de en gang var (eller til det den forestiller seg de var) før de ubønnhørlige kreftene av økonomisk og sosial endring begynte å gnage vekk grunnlaget for dens styre.

27. Innsettingen av Joseph Biden som president den 20. januar – forutsatt at Trumps bestrebelser for å iscenesette et statskupp ikke lykkes – vil ikke på noen vesentlig måte få stanset, enn si reversert, det amerikanske demokratiets sammenbrudd. Bevegelsen i retning av autoritært styre drives ikke av personligheter, men av 1) amerikansk kapitalismes sosioøkonomiske motsetninger, som finner deres mest ondartede uttrykk i ekstreme nivåer av sosial ulikhet; og 2) amerikansk imperialismes iboende og ukontrollerbare pådriv, uansett hvor forferdelige konsekvensene måtte bli, for å reversere erosjonen av dens geopolitiske posisjon og få gjenopprettet dens globale hegemoni.

28. Ingen av disse essensielle elementene av amerikansk kapitaliststyre – stadig større nivåer av sosial ulikhet, og den uhemmede global hevdelsen av USAs interesser, som den mest fremtredende imperialistmakten – er forenlige med demokrati. Forsvaret av ulikhet mot voksende innenlandske protester og veksten av klassekamp fordrer at det tys til politistat-tiltak. Kampen for å opprettholde globalt overherredømme krever endeløs og ubegrenset omdirigering av økonomiske ressurser til forberedelsen og føringen av krig. Dette er imperativene som vil bestemme Biden-regjeringens politiske orienteringer, både innen USA og internasjonalt.

29. Men sosial nødvendighet finner ikke bare sitt uttrykk i styringsklassens politikk. Den medfører også enorme endringer i massebevissthet. Tragedien i 2020, som fortsetter inn i 2021, har dypt og irreversibelt undergravd arbeiderklassens tillit til kapitalistordenen. Den grunnleggende lærdommen av pandemien er at det bare er mulig å forsvare arbeiderklassens interesser gjennom en kamp mot kapitalistsystemet. Ikke bare vil det bli voksende motstand mot politikken for flokkimmunitet, det vil bli tiltakende forlangender om endring av de eksisterende samfunnsstrukturene. Skiftet i massebevissthet mot venstre og intensiveringen av klassekamp vil bli klare indikasjoner på den initielle utviklingen av en førrevolusjonær situasjon.

30. Arbeiderklassen har ikke unnlatt å merke seg at den eksponentielle stigningen av dødsraten har gått i takt med en eksponentiell stigning av aksjekursene på Wall Street, og for andre vesentlige børser. Samtidig som tusener har gispet etter luft og lidd en ensom død i overfylte intensivavdelinger, sågar fratatt trøsten av deres nærmestes siste omfavnelse og ømme ord, har klassen av pandemiprofitører feiret deres sosialt destruktive selvberikelse. Ved siden av den obskøne akkumuleringen av privat rikdom, er det en korresponderende akkumulering av sosialt raseri.

31. Raseriet vil føre til utbrudd av klassekamp. Denne utviklingen har vært forventet og oppmuntret av bestrebelsene til Socialist Equality Partiene, som er tilknyttet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), for å initiere etableringen av uavhengige grunnplankomitéer, utenfor de offisielle fagforbundenes kontroll, som er organisasjoner som ikke er noe annet enn selskapsledelse-vedheng dedikerte til undertrykking av enhver av arbeidernes anstrengelser for å motsette seg kapitalistutbytting.

32. Arbeiderklassen blir trukket inn i den revolusjonære kampens malstrøm. Akkurat som de europeiske aristokratenes og de nordamerikanske slaveeiernes rikdommer og privilegier fremprovoserte forlangender om omvelting av de økonomiske og sosiale betingelsene som de gamle styringsklassenes rikdom og makt var basert på, vil den moderne globaliserte verden ikke i det uendelige tolerere konsentrasjonen av sosial rikdom blant en liten kapitalistelite. Kravet om ekspropriering av oligarkenes rikdommer og den sosialistiske omorganiseringen av verdensøkonomien i menneskehetens interesser, oppstår nødvendigvis ut av denne krisen. Erkjennelsen av denne sosiale prosessens objektive logikk er det reelle fundamentet for den trotskistiske verdensbevegelsens politiske perspektiv og praksis.

33. Utviklingen av en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen er av selve sin natur en internasjonal kamp. Pandemien har på den mest direkte måten avslørt det faktum at ethvert større problem som menneskeheten står overfor er et globalt problem, som fordrer en global løsning. Den samme likegyldigheten overfor liv, den samme inkompetansen og desorganiseringen, den samme hensynsløse underordningen av sosiale behov til privat rikdom og geopolitiske interesser, preger styringsklassens respons på alle problemer, enten det er klimaendringer, verdenskrig eller massefattigdom.

34. Foreningen av den internasjonale arbeiderklassen i en felles kamp mot kapitalisme fordrer motstand mot alle bestrebelser for å splitte arbeidere, enten det er gjennom det ytre høyres nasjonalisme eller pseudo-venstres hudfargefikserte identitetspolitikk. I løpet av det siste året har Det demokratiske partiet og New York Times vært spydspisser for en uopphørlig kampanje for å promotere splittelser basert på hudfarge og etnisitet, og har hevdet at den grunnleggende splittelsen i USA er mellom «det hvite Amerika» og «det svarte Amerika», ikke mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen. Dette er den reaksjonære politikken til den øvre middelklassen, som ikke slåss for sosial likhet, men for en mer gunstig fordeling av rikdom og privilegier innen de 10 øverste prosentene av befolkningen.

35. Promoteringen av hudfargebasert politikk er én av metodene som styringsklassen anvender i sitt forsøke på å holde sosial opposisjon innen rammeverket av Det demokratiske partiet. Dette er den sentrale politiske lærdommen som oppstår fra masseprotestene mot politimord som brøt ut våren 2020, og spredte seg over hele USA og internasjonalt. Demokratene og deres hjelpeorganisasjoner innen pseudo-venstre kanaliserte raseriet over epidemien av politivold, som rammer arbeidere og ungdommer av alle hudfarger, bak fordømmelsen av «hvitt privilegium». Den hudfargebaserte historieforfalskningen, initiert av New York Times’ 1619 Project, ble intensivert gjennom en reaksjonær kampanje for å demontere statuene av lederne for de to borgerlig-demokratiske revolusjonene i USA: Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen.

36. Vermont-senator Bernie Sanders, støttet av De demokratiske sosialister i Amerika (DSA) og andre pseudo-venstre-organisasjoner, spilte nok en gang en reaksjonær og bedragersk rolle ved å avlede opposisjonen mot kapitalisme inn bak Det demokratiske partiet. I 2020-valget, som ved 2016-valget, sa Sanders at han ledet en «politisk revolusjon», bare for å kaste sin støtte inn bak den høyreorienterte kandidaten til Det demokratiske partiets etablissement. Påstandene fra Sanders og andre om at en Biden-administrasjon ville skape «spillerom» for gjennomføring av sosiale reformer, har blitt tilbakevist selv før Bidens tiltredelse. Den innkommende presidenten har samlet sammen et høyreorientert kabinett, meldt endeløse oppfordringer om «enhet», og lovet å samarbeide med sine «Republikanske kolleger» – de samme individene som har støttet Trumps forsøk på å stjele valget og etablere et antikonstitusjonelt presidentdiktatur.

37. Forsvaret av demokratiske rettigheter og kampen mot fascisme, i USA og internasjonalt, er uløselig knyttet til den uavhengige mobilisering av arbeiderklassen i kampen for sosialisme. En sentral lærdom fra 2020 er at i den grad det ikke blir funnet noe genuint progressivt utløp som respons på kapitalismens krise, vil alle det 20. århundres uhyrligheter gjenoppstå i enda mer blodige og brutale former.

38. I løpet av det siste året har trotskistbevegelsens lederskap, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), vist i praksis styrken av dens historiske fundamenter og den marxistiske metodens kraftfullhet. Fra pandemiens tidligste stadier av advarte ICFI om den globale faren, avslørte de styrende elitenes konspirasjoner og fremmet et program og perspektiv for arbeiderklassen for å få stoppet det dødelige viruset. Ikke én publikasjon i verden kan forevise en dekning av pandemien som kan sammenlignes med den fra World Socialist Web Site.

39. Den 28. februar, da de globale dødstallene enda var færre enn 3 000 og det foreløpig ikke var registrert noen dødsfall i USA, meldte ICFI en presserende oppfordring om en global nødrespons på pandemien. Mens styringsklassen bagatelliserte faren og utsatte handling, oppfordret ICFI til mobiliseringen av verdens vitenskapelige, tekniske og sosiale ressurser for å bekjempe den dødelige trusselen. Den 17. mars, da antallet amerikanske dødsfall nettopp hadde passert 100, publiserte Nasjonalkomitéen for Socialist Equality Party i USA et «Handlingsprogram for arbeiderklassen», som inkluderte et krav om umiddelbar stenging av skoler og ikke-essensiell produksjon, med full inntektsdekning for arbeidere som ble berørt. Dette er bare to av de utallige uttalelsene og artiklene som besørger en historisk oversikt over det sosialistiske programmatiske og politiske alternativet til den styrende klassepolitikken for massedød og sosial forødelse.

40. Akkurat som første verdenskrig demonstrerte Bolsjevik-partiets fremsynthet, har den nåværende krisen demonstrert den dagsaktuelle trotskistbevegelsens historiske statur. Det er hevet over enhver tvil at dersom den politikken ICFI har kjempet for hadde blitt gjennomført, da ville hundretusener av liv vært reddet.

41. Varigheten av en førrevolusjonær situasjon – det vil si lengden av overgangsperioden inntil en direkte kamp om makten – kan ikke på forhånd forutsies. Bortsett fra deltakelse i arbeiderklassens kamper, kan spekulasjoner om begivenhetenes tempo bare ha en abstrakt og metafysisk karakter. Utfordringen som konfronterer den sosialistiske bevegelsen, i kontekst av kapitalismens objektive krise og veksten av klassekampen, er å heve arbeidernes klassebevissthet og gi til deres bevegelse en sosialistisk retning.

42. Men denne oppgaven består ikke bare av å gi arbeidere råd utenfra. Suksess for kampen for sosialisme avhenger av å etablere Socialist Equality Partys kraftfulle tilstedeværelse i fabrikkene, på skolene og på arbeidsplassene til alle deler av arbeiderklassen. Unge mennesker i International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) [Internasjonal Ungdom og Studenter for Sosial Likhet] vil spille en avgjørende rolle i utvidelsen av SEPs tilstedeværelse i arbeiderklassen.

43. De sosiale og politiske betingelsene er modne for å bygge en mektig internasjonal bevegelse av arbeiderklassen. Vi oppfordrer lesere av World Socialist Web Site til å bli aktive i kampen for sosialisme, bli med i Socialist Equality Party og for å bygge Den fjerde internasjonale som the World Party of Socialist Revolution – Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon.

Loading