Vi publiserer her åpningsrapporten levert av David North til 2021 International May Day Online Rally, arrangert lørdag 1. mai av World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale(ICFI). North er styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party i USA.
Når jeg åpnet dette 1. mai-stevnet har jeg den ære å melde hilsener fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale til det verdensomspennende publikum som deltar på denne historiske fridagens bekreftelse av arbeiderklassens globale solidaritet.
Under de betingelser som nå råder er det ikke mulig å beskrive avholdelsen av 1. mai 2021 som en «feiring». Til det har omfanget av det siste årets lidelser, som fortsetter til denne dag, vært for store. Menneskeheten betaler en forferdelig pris for de mektigste kapitalistregimenes kriminelle respons på Covid-19-pandemien.
De store imperialistmaktenes prioritering av geopolitiske mål, det ubarmhjertige pådrivet etter selskapsprofitter og kapitalistoligarkenes umettelige grådighet for obskøne nivåer av personlig rikdom har forhindret implementeringen av en vitenskapelig basert og internasjonalt koordinert respons på den globale pandemien.
Konsekvensene av sosiopatiske politiske retningslinjer som følges av kapitalistregjeringer er avslørt av den svimlende kostnaden i menneskeliv.
For nøyaktig ett år siden, på den 1. mai 2020, hadde pandemiens totale globale dødstall nådd opp til 240 000. I dag ligger antallet mennesker som har dødd på nesten 3 200 000 – en økning med en faktor på mer enn 13.
Av dette totaltallet står Europa for 1 015 000 dødsofre. I Nord-Amerika har 861 000 mennesker omkommet. I Sør-Amerika er antallet dødsfall 670 000. I Asia har 520 000 mennesker mistet livet. Og i Afrika er det offisielle antallet dødsofre oppgitt å være 122 000.
Ledende i verden i antall dødsfall er USA, verdens rikeste og mektigste land, og hjemstavn for det største antallet milliardærer. På denne datoen for et år siden var antallet amerikanere som hadde bukket under for pandemien 65 000. I løpet av 12 måneder har antallet amerikanske dødsofre nådd 590 000.
Dette tallet overgår allerede det samlede antallet amerikanske soldater drept i alle kriger ført av USA siden utbruddet av Spania-USA-krigen for 123 år siden. Innen midten av høsten 2021, om ikke før, vil antallet pandemidødsfall ha overskredet tapet av liv påført under landets blodigste konflikt – den fire-år-lange borgerkrigen fra 1861 til 1865.
Ifølge en analyse av dødelighetsdata utført av [den føderale folkehelseetaten] Centers for Disease Control and Prevention, døde fra mars 2020 til 20. februar i år 574 000 flere amerikanere enn forventet i et typisk år.
Den amerikanske tragedien er – som det allerede har blitt vist i gjennomgangen av regionale statistikker – del av en global katastrofe. I Brasil har dødstallet passert 400 000. I Mexico nærmer antallet døde seg 220 000. I Storbritannia har 127 000 mennesker dødd. I Russland har pandemien krevd 110 000 liv; i Frankrike, 105 000; i Tyskland, 85 000; i Spania, 80 000; og i Tyrkia 40 000.
Når vi nå møtes er verdens oppmerksomhet konsentrert om pandemiens forferdelige innvirkning i India, hvor antallet dødsofre har passert 210 000, og klatrer med tusener hver dag. Denne utfoldende tragedien understreker det ubestridelige faktum at det ikke er noen nasjonal løsning på det som faktisk er en global krise.
Så lenge Covid-19-viruset sprer seg gjennom ubeskyttede populasjoner i det ene eller det andre landet eller regionen, og dermed replikeres og muterer, vil det fortsette å kreve en forferdelig kostnad i menneskeliv. I de kommende månedene vil de fattigste landene bære hovedtyngden av krisen. Som en Harvard-lege uttalte i et intervju publisert på fredag i Financial Times, er utbruddet av pandemien i Afrika sør for Sahara nå bare et spørsmål om tid.
Forøvrig, til tross for forsikringer om at vaksinasjoner vil beskytte de velstående landene mot herjingene viruset har påført landene som står foruten den nødvendige forsyningen av vaksiner, advarer epidemiologer mot uberettiget og farlig selvtilfredshet.
Faktum er at pandemien ikke er et forbigående event, som ganske enkelt vil forsvinne og tillate en retur til status quo fra før pandemien. Langt fra å nærme seg slutten av krisen har pandemien dypt destabilisert hele det verdensomspennende kapitalistsystemet. Ikke bare det at verden ikke nærmer seg slutten av pandemien, eller engang begynnelsen av slutten, det som initielt begynte som en medisinsk krise, har metastasert til hele den kapitalistiske verdensordens fundamentale økonomiske, sosiale og politiske krise.
I fjor, helt på begynnelsen av pandemien, definerte World Socialist Web Site – organet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) – den som et historisk «trigger event», en utløsende begivenhet, sammenlignbart med den første verdenskrigen. Det plutselige krigsutbruddet – utløst av det som først så ut til ikke å være mer enn en mindre politisk hendelse på Balkan – antok dimensjoner som svært få, bortsett fra et lite antall isolerte marxistiske revolusjonære internasjonalister, hadde forestilt seg å være mulig i august 1914.
Da krigen først brøt ut dro de unge menn i Europa avgårde til kampen, under utbredt jubel, overbeviste om at de ville være hjemme i tide til å feire jul med deres familier. Det skjedde ikke. Hundretusener av disse unge mennene, fulle av entusiasme i august 1914, var i desember døde. Og krigen fortsatte og fortsatte, inn i 1915 og 1916 og 1917, og gjennomdynket Europas slagmarker, både på øst- og vestfronten, med millioner av soldaters blod.
Krigen utfoldet seg med et forferdelig momentum. Død ble normalisert. Regjeringer og militærkommandører begynte å referere til mennesker som «menneskelig materiell», som abstrakte «ting» som kunne forbrukes som påkrevd av konfliktens logikk. Krigen kunne ikke avsluttes, til tross for dens grusomheter, fordi de stridende kapitalistmaktenes styringsklassers geopolitiske og økonomiske interesser ikke tillot en framforhandlet løsning.
For at krigen skulle ta slutt måtte samfunnets dirigering tas ut av de kapitalistiske styrernes hender. Det vil si, en styrke større enn hærene befalt av datidens regjeringer måtte mobiliseres. Det var alle de stridende landenes arbeiderklasse. Bevæpnet med et revolusjonært program for sosialisme måtte den internasjonale arbeiderklassen føre krig mot krig. Det var perspektivet til Lenin og Trotskij. I september 1915 møttes ei lita gruppe antikrig-sosialister i Zimmerwald i Sveits. Trotskij ble ved avslutningen av en fire-dagers konferanse valgt til å skrive et manifest adressert til arbeiderklassen.
Dette uforlignelige politiske geni, og en revolusjonær kjemper, fant de relevante ordene for å tilkalle Europas arbeidere.
Krigen har vart i mer enn et år. Millioner av lik ligger igjen på slagmarkene; millioner av menn har blitt kvestet for livet. Europa har blitt et gigantisk menneskelig slakteri. All vitenskap, mange generasjoners verk, blir viet til ødeleggelse. Det råeste barbari feirer sin triumf over alt det som tidligere var menneskehetens stolthet.
Uansett hva som måtte være sannheten om det umiddelbare ansvaret for krigens utbrudd, én ting er sikkert: Krigen som har forårsaket dette kaoset er resultatet av Imperialisme, av bestrebelsene til kapitalistklassene i hver en nasjon på å tilfredsstille deres grådighet etter profitt, ved utbyttingen av menneskelig arbeid og Naturens skatter. ...
Der krigen videreføres blir dens reelle drivende krefter synlige, i alt av deres nedrighet. Stykke for stykke faller sløret av, som har skjult betydningen av denne verdenskatastrofen fra folkenes forståelse.
Innen bare 18 måneder, i februar 1917, brøt det ut revolusjon i Russland. Åtte måneder senere, i oktober samme år, ledet Lenin og Trotskij den russiske arbeiderklassen i omveltningen av av den borgerlige provisoriske regjeringen. Sovjet-Russland trakk seg ut av krigen. Ett år senere, i november 1918, inspirert av Bolsjevik-revolusjonen, reiste den tyske arbeiderklassen seg mot krigen. Denne oppstanden fikk endelig slutt på den første verdenskrigen.
I likhet med utbruddet av første verdenskrig kan pandemien først ha framstått som en av disse uforutsigbare tragediene som tidvis rammer menneskeheten, som ingen med rette kan holdes direkte ansvarlig for. Men det var ikke sant hva angår den første verdenskrigen, og det er heller ikke sant hva angår pandemien. Krigsutbruddet i 1914, uansett de umiddelbare omstendighetene, og dens katastrofale konsekvenser, var forankret i de politiske orienteringene og interessene som ble fulgt av datidens imperialistmakter.
De eksakte omstendighetene og den nøyaktige lokaliseringen av den første overføringen av Covid-19-viruset fra dyr til menneske kunne ikke forutsies. Men epidemiologer har advart om et slik event med stadig mer tiltakende og presserende formaninger de 30 siste årene. En pandemis forferdelige innvirkninger hva angår dødelighet, sosiale forvridninger og følelsesmessige traumer, ble beskrevet i detalj. Men verken regjeringene i USA eller Europa var lydhøre for disse advarslene. De nødvendige økonomiske utleggene ble ansett som uberettigede fradrag fra profittmarginene og de enorme beløpene allokert til de utallige formene for finansiell spekulasjon, som har næret de superrikes formuer.
Så tidlig som begynnelsen av januar 2020 visste regjeringene i USA, Canada og Europa så visst at utbruddet av pandemien kunne føre til et massivt tap av menneskeliv. Men de var langt mer bekymret for at implementeringen av de kritiske tiltakene for å forhindre en ukontrollert spredning av Covid-19-viruset – universell testing, kontaktsporing og en streng nedstengning av alle ikke-essensielle arbeidsplasser – ville føre til store tap på finansmarkedene, og avskjære sårt trengte inntekter for massivt forgjeldede selskaper. Trump-administrasjonen bestemte seg – med Kongressens stilltiende godkjenning – for bevisst å bagatellisere faren. De kritiske månedene februar og mars 2020 ble ikke anvendt for å begrense og kontrollere spredningen av viruset, men for å forberede en massiv redning av banker, storselskaper og finansielle spekulanter.
Voksende arbeiderklasseforlangender om en nedstenging av utrygge arbeidssteder og skoler førte til forsinkede og begrensede oppdemmingstiltak. Men så snart redninsaksjonen for finansverden og storselskapene var implementert ved slutten av mars 2020, så slapp styringsklassene løs en ondsinnet kampanje for gjenåpningen av næringsvirksomheter og skoler, under slagordet «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen». Sveriges hensynsløse og katastrofale beslutning om å la viruset spre seg fritt for å oppnå flokkimmunitet ble promotert i kapitalistpressen i Amerika og Europa som en modell for alle regjeringer.
Det er et ubestridelig faktum at underordningen av menneskeliv til finansinteresser er ansvarlig for millioner av for tidlige dødsfall. Det overveldende flertallet av Covid-19-dødsfall kunne vært forhindret. Pandemiens ødeleggende innvirkninger skyldes langt mer kapitalistklassens økonomiske interesser enn virusets biologiske struktur.
Forøvrig har pandemien, som den første verdenskrig, avslørt og forverret kapitalistsystemets dypt forankrede økonomiske, politiske og sosiale motsetninger, både av en nasjonal og en internasjonal målestokk. Pandemien har lagt for dagen en grad av ulikhet som åpenbart er uforenlig med sosial stabilitet, enn si tradisjonelle demokratiske styreformer. President Biden så godt som erkjente i hans tale om unionens tilstand at USA er et dysfunksjonelt samfunn, med millioner av mennesker som lever under akutt desperate betingelser. Han refererte til hans møter med amerikanere som fortalte ham at de sto overfor utkastelse fra deres hjem, som ikke var i stand til å brødfø deres familier, og som ikke hadde råd til medisinske tjenester. Biden innrømmet at trettifem prosent av ruralt bosatte amerikanere ikke hadde tilgang til internett.
Der han talte bare 114 dager etter det bevæpnede fascistangrepet på Kongressen, organisert av den forrige presidenten, erklærte Biden – beskyttet av tropper og politi som omkranset Capitol-bygningen – at det amerikanske folket «har stirret ned i avgrunnen av oppstand og enevelde, pandemi og smerte.» Han beskrev 6. januar-hendelsene som «en eksistensiell krise – en test om vårt demokrati vil kunne overleve».
Han uttalte deretter at «kampen er så langt fra over», og fortsatte med å reise spørsmål om demokrati ville overleve i USA. «Spørsmålet om hvorvidt vårt demokrati vil vare lenge er både eldgammelt og presserende, så gammelt som vår Republikk – og fortsatt aktuelt i dag.»
Aldri i USAs historie har en president uttrykt, i en offentlig tale til hele befolkningen, en slik grad av demoralisering og desperasjon.
Og hva tilbød president Biden som en løsning på denne eksistensielle krisen? Ingenting annet enn en serie vage løfter om halvhjertede tiltak, om ikke av en kvart karakter. Han skal forsøke å tømme et hav av ulikhet med ei teskje. Wall Street og selskapsoligarkiet vil ikke stille noe større redskap til hans disposisjon. Bidens «reform»-program inkluderer ikke ett eneste tiltak som i den aller minste grad vil undergrave den amerikanske styringsklassens rikdom og makt. Han beroliget eksplisitt oligarkene og de mest velstående delene av middelklassen: «Jeg mener dere skal kunne bli en milliardær og en millionær...» Alt han ber om er at de betaler deres «rettferdige andel». Som om kapitalistenes akkumulering av millioner og milliarder er mulig uten den massive utbyttingen av arbeiderklassen i USA, og internasjonalt.
Bidens reelle agenda framsto klart da han vendte oppmerksomheten mot den amerikanske styringsklassens globale mål. Han erklærte at USA er «i konkurranse med Kina og andre land om å vinne det 21. århundre. Vi er ved et stort krysningspunkt i historien.»
Bidens innenlandsprogram var i sin helhet innrammet i begreper om økonomisk nasjonalisme og kampen for å opprettholde USAs globale overherredømme. Han lovet at hans «American Jobs Plan vil bli styrt av ett prinsipp: Buy American. Buy American [Kjøp amerikansk].»
Hovedtyngden av Bidens program for økonomisk nasjonalisme er etableringen av et «Fortress America» [Fort-Amerika], som forbereder seg på å slåss med Kina og andre geopolitiske og økonomiske rivaler, i «konkurransen vi har med resten av verden om å vinne det 21. århundre».
En essensiell og kritisk komponent i det amerikanske pådrivet for globalt hegemoni er undertrykkingen av ethvert uavhengig uttrykk fra arbeiderklassen for dens egne sosiale interesser.
Biden-administrasjonen og styringsklassen som helhet er fullstendig klar over at pandemien har akselerert en radikaliseringsprosess i arbeiderklassen, som har utviklet seg gjennom det siste tiåret. Styringsklassens største frykt er et ukontrollert utbrudd av klassekampen, som overvelder alle de eksisterende institusjoner – to-parti-systemet, propagandamediene, underholdning-idrett-religion-industrien, de akademiske citadellene for politiske orienteringer basert på hudfarge- og kjønnspolitikk, og de eksisterende fagorganisasjonene.
Det er spesielt den langt framskrede diskrediteringen av sentralorganisasjonen AFL-CIO, og dens tilknyttede fagforbund, som vekker dyp bekymring innen styringsklassen. Over de fire siste tiårene har den amerikanske styringsklassen kunnet basere seg på disse korrupte organisasjonene – «fagforeninger» bare i navnet – for å undertrykke arbeiderklassens sosiale motstand. Og det må erkjennes at disse reaksjonære og undertrykkende antiarbeiderklasse-selskapssyndikatene – bemannet av tusenvis av beslutningstakere og administratorer som samler inn milliarder av dollar i lønninger – har utført deres arbeid med stor effektivitet. Over de siste 35 årene har streiker nærmest forsvunnet i USA, lønningene har blitt kuttet og millioner av jobber har blitt ødelagt.
Innenfor denne konteksten er Bidens oppfordring til styrkingen og bemyndigelsen av de eksisterende fagforeningene ikke innrettet for promoteringen av arbeiderklassemilitans, men på å komme utviklingen i forkjøpet og sikre dens videreførte undertrykking.
Forøvrig, utslettelsen av enhver form for uavhengig arbeiderklasseorganisasjon i en regjering-sponset arbeiderbevegelse – fullstendig integrert inn i kapitaliststaten etter korporatistiske linjer – et strategisk imperativ for amerikansk imperialisme der den nå forbereder seg, under betingelser av en dyp økonomisk krise, for det som i styrende kretser blir sett som en uunngåelig konfrontasjon med Kina. Det er høyst signifikant at president Biden, i en utøvende ordre utstedt sist uke, opprettet «White House Task Force on Worker Organizing and Empowerment» [Det hvite hus’ spesialarbeidsgruppe for arbeiderorganisering og bemyndigelse], som inkluderer som dens tre ledende medlemmer forsvarsminister Lloyd Austin, finansminister Janet Yellen – tidligere styreleder for US Federal Reserve – og minister for hjemlandssikkerhet Alejandro Mayorkas. Med andre ord, Bidens «bemyndigelse» av regjering-sponsede fagforeninger skal skje under ledelse av de medlemmene i hans kabinett som er hovedansvarlige for militære operasjoner, økonomisk politikk og innenlandsk represjon.
Det Biden skaper ligner den type korporatistisk statsstruktur, basert på den tvungne sammenslåingen av selskapsledelse og offisielle regjeringstyrte fagforeninger, som ble etablert under fascistiske regimer på 1920- og 1930-tallet. Trotskij forklarte den objektive økonomiske impulsen som er drivende for denne prosessen:
Monopolkapitalisme hviler ikke på konkurranse og det frie private initiativ, men på sentralisert kommando. De kapitalistiske klikkene i spissen for de mektige trustene, syndikatene, bankkonsortiene, et cetera, ser det økonomiske liv fra den helt øverste høyden, som også statsmakten gjør; og de forlanger for hvert et trinn sistnevntes kollaborering. ... Ved å transformere fagforeningene til statens organer, oppfinner ikke fascismen noe nytt; den trekker bare tendenser som ligger innebygget i imperialismen til deres endelige konklusjon.
Biden-administrasjonen er ikke en fascistregjering, men dens politiske retningslinjer, bestemt av amerikansk imperialismes økonomiske og geopolitiske imperativer, forespeiler de politiske orienteringene som vil bli implementert av et fascistregime skulle det komme til makten, om enn da med hemningsløs brutalitet og uten noen form for juridiske begrensninger på utøvelsen av vold mot arbeiderklassen.
Tendensen i retning av den korporatistiske undertrykkingen av arbeiderklassen er på ingen måte et rent amerikansk fenomen. Selv om metodene anvendt av spesifikke kapitalistregjeringer er påvirket av nasjonale betingelser og tradisjoner, manifesterer den grunnleggende tendensen i alle land en stadig strengere begrensning for og undertrykking av arbeiderklassens kamper. Arbeiderklassen kan ikke bli tillatt anledningen til å fremme sine egne sosiale interesser, i opposisjon til de innenlandske og internasjonale agendaene som styringselitene følger. For å kunne opprettholde sosial kontroll er ikke militæret og politiet tilstrekkelig. Spesielt i en periode med økende sosial radikalisering kan for tidlig utkommandering av disse grunnleggende represjonskreftene føre til politisk katastrofe. Fagforeningenes funksjon er å holde arbeiderklassen tett tilknyttet kapitalistagendaen. Apparatet må undertrykke streiker og sørge for at de umiddelbart blir forrådt, om de ikke helt kan forhindres. Forræderiene utført av fagforeningene skaper den demoraliseringen som baner vei for fascismens seier.
Men disse nederlagene må forhindres. Klassekampen – den nødvendige sosiale prosessen som den revolusjonære fornyelsen og den progressive utviklingen av den menneskelige sivilisasjon er avhengig av – må ikke bli undertrykt. Arbeiderklassens store skaperkraft må slippes løs innen USA og på tvers av hele verden.
Dersom pandemien endelig skal bli brakt under kontroll, dersom pådrivet i retning av krig skal stoppes, dersom diktatur skal forhindres, og dersom en økologisk katastrofe skal avverges, da må nye virkemidler og instrumenter for sosial kamp skapes.
Derfor har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) meldt oppfordingen til dannelse av Den Internasjoanle Arbeidsalliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Målet med dette globale initiativet er å utvikle en genuin bredde-basert bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, og å oppmuntre arbeidere i alle land til å bryte ut av de fengselslignende lenkene de er bundet og begrenset av, i de eksisterende statskontrollerte og antidemokratiske fagforeningene, bemannet av høyreorienterte prokapitalisme-beslutningstakere.
IWA-RFC vil streve for å bryte ned nasjonale barrierer, motsette seg alle bestrebelser for å undergrave klasseenhet gjennom promoteringen av hudfargebaserte, etniske og relaterte former for reaksjonær, middelklasse-identitetspolitikk, og legge til rette for koordineringen av klassekamp på en internasjonal skala.
IWA-RFC vil, gjennom disse anstrengelsene for å forene arbeidere på tvers av nasjonale grenser, bidra sterkt til opprettelsen av en global bevegelse for å motvirke og forhindre pådrivet i retning av krig.
Og la meg gjøre dette poenget veldig klart. Den internasjonale komitéen fordømmer ettertrykkelig de bakvaskelser som amerikansk imperialisme slenger ut mot det kinesiske folket. De er løgner, og ingenting annet enn løgner.
I sine tiltak for å bistå arbeidere med dannelsen og byggingen av IWA-RFC, vil Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), dens tilknyttede Socialist Equality Partier (SEP) og World Socialist Web Site forsøke å gi disse tiltakene en klar internasjonal strategi, for å forklare sammenhengen mellom lokale kampene og arbeiderklassens utfoldende globale kamp mot kapitalisme og imperialisme.
Under den første verdenskrigens mørkeste timer erkjente Trotskij at den globale krisen ville frigjøre mektige krefter for revolusjonær endring. Han skrev:
«Den revolusjonære epoken vil skape nye organisasjonsformer ut av den proletariske sosialismens uuttømmelige ressurser, nye former som vil være på høyde med de nye oppgavenes storhet.»
Disse ordene gjelder med enda større kraft for krisen i vår tids verden. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomiéer (IWA-RFC) er en ny organisasjonsform, og skapingen er en respons på en ny epoke av revolusjonære kampers forlangender.
Det er den internasjonale arbeiderklassen og sosialisme som vil vinne det 21. århundre.