Den 1. mai 2021 markerer det andre året May Day – den internasjonale dagen for arbeiderklassens solidaritet – holdes under betingelser av en global pandemi. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) markerer denne dagen med et Online-Stevne. Det vil meldes en oppfordring til etablering av Den internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

ICFI og de tilknyttede Socialist Equality Partiene fremmer dette initiativet for å begynne og utvikle arbeiderklassens globale kontraoffensiv mot den morderiske politikken ført av regjeringene som kontrolleres av den kapitalistiske styringsklassen, som er ansvarlig for den verdensomspennende katastrofen.

Dannelsen av IWA-RFC er en kritisk nødvendig respons på en global krise som har hatt en forferdelig kostnad i menneskeliv. Da 1. mai ble markert i 2020 var det totale antallet dødsfall litt i underkant av 250 000. Det er nå 12 ganger det tallet, mer enn 3 000 000.

Dødstall for individuelle land og regioner er svimlende. Mer enn 850 000 mennesker har dødd i Nord-Amerika, derav mer enn 583 000 i USA og 213 000 i Mexico. I Sør-Amerika har 640 000 mennesker dødd, mer enn halvparten av disse, 350 000, i Brasil.

Én million liv har gått tapt i Europa, derav 130 000 i Storbritannia, 120 000 i Italia, 110 000 i Russland, 100 000 i Frankrike og 80 000 i Tyskland. For Asia nærmer dødstallet seg 500 000, ført an av Indias nærmere 200 000 ofre, Iran med 70 000, Indonesia med 44 000 og Tyrkia med 37 000.

Mer enn 120 000 har dødd i Afrika, der nesten halvparten av dødsofrene er i Sør-Afrika.

Utover de umiddelbare dødstallene er de langsiktige konsekvensene kolossale for de som har overlevd. Globalt har nesten 150 millioner mennesker blitt smittet, med millioner som lider av vedvarende symptomer lenge etter at de nominelt er restituert. Ifølge en nylig studie har de som har vært smittet, men uten sykehusinnleggelse, 60 prosent større risiko for å død i løpet av de neste seks månedene enn de som ikke har vært smittet.

Nesten halvannet år inn i pandemien raser viruset over hele verden. Drevet av spredningen av nye og mer smittsomme varianter av viruset er det gjennomsnittlige antallet nye infeksjonstilfeller på tvers av hele verden nå på sitt høyeste nivå hittil.

I India har daglige nye infeksjonstilfeller steget til å ramme mer enn en kvart million mennesker. Helsetjenestesystemene i større byer bryter sammen, og krematorier er overveldet der de døde hopes opp. I Brasil er det rekordnivåer av daglige nye tilfeller og nye dødsfall. I Iran, et første episenter for pandemien, er nye infeksjoner på langt høyere nivåer enn på noe tidspunkt siden viruset først framsto.

USA er det rikeste og det mektigste av alle imperialistlandene. Men til tross for sin rikdom og sin kontroll over de mest avanserte teknologiene, har pandemien avslørt den reaksjonære tilbakeståenheten av landets politiske system og dets sosiale organisering. Fra de aller første stadier av har USAs respons på pandemien vært bestemt – først og fremst, og alltid – av det styrende oligarkiets økonomiske interesser. Regjeringens politiske orientering – først under Trump og nå under Biden – har ikke vært rettet mot utryddelsen av koronaviruset, men mot opprettholdelsen av Wall Street-boomen og fremmingen av amerikansk imperialismes driv for globalt hegemoni.

Resultatet av markedsdrevne politiske orienteringer er en svimlende stigning i den årlige dødsraten. Antallet «overtallige dødsfall» i 2020 er større enn det som fant sted under influensapandemien i 1918 – kjent som Spanskesyken. Til tross for alle framskritt innen vitenskap og teknologi i løpet av et århundre vil flere amerikanere dø i Covid-19-pandemien enn under pandemien i 1918 og 1919.

Med nesten 600 000 døde i USA nærmer virusets dødsofre seg raskt antallet soldater som ble drept i Borgerkrigen, den dødeligste konflikten i amerikansk historie. Mer enn 70 000 nye infeksjonstilfeller rapporteres hver dag, med nesten 750 nye dødsfall. Mange delstater, spesielt i det industrielle Midtvesten, befinner seg midt i et oppsving av tilfeller, med utbrudd sentrert på skoler, barnepassfasiliteter og fabrikker.

Distribusjonen av vaksinen er like ukoordinert og lemfeldig som alle andre aspekter av styringsklassens respons på pandemien. Selv i mange av de framskredne kapitalistlandene er befolkningsandelen av de som har blitt fullvaksinert i ensifrede tall. I mange deler av verden vil en vaksine ikke være bredt tilgjengelig på flere måneder, eller sågar år. Den ukontrollerte spredningen av viruset betyr at nye varianter stadig oppstår, som undergraver vaksineringsarbeidet overalt.

Styringsklassens respons på pandemien

Viruset er et biologisk fenomen, men responsen fra regjeringer over hele verden har vært bestemt av politiske kalkyler og klasseinteresser. Alle de som har makten – regjeringene og de politiske partiene, bankene og storselskapene, markedene og mediene – bærer den fulle tyngden av ansvaret for det som har funnet sted.

Helt fra begynnelsen av pandemien har styringsklassen nektet å iverksette tiltakene som er nødvendige for å stoppe dens spredning – massetesting og kontaktsporing, nedstengning av ikke-essensiell produksjon og skoler, besørgingen av full inntektsdekning til arbeidere og reell bistand til små næringsbedrifter. Styringsklassens bekymring var ikke innvirkningen av pandemien på helsen til millioner, men den økonomiske innvirkningen på selskapenes profitter og de rikes formuer av tiltakene som er nødvendige for å redde liv.

Millioner av liv har gått tapt, men milliarder av dollar har blitt akkumulert. For arbeiderklassen har pandemien vært en menneskelig tragedie. For styringselitene har den vært en finansiell bonanza.

Verdens milliardærers samlede formue eksploderte fra i fjor med 60 prosent, fra $ 8 billioner til mer enn $ 13,1 billioner – fra NOK 66,59 billioner til mer enn 109,04 billioner. Den massive veksten av offentlig gjeld skal betales gjennom en enorm intensivering av arbeiderklassens utbytting.

I løpet av de siste 16 månedene har det blitt helt klart at kapitalistregjeringers respons på pandemien strengt bestemmes av økonomiske og geopolitiske hensyn. For å berettige sin politikk av «ondartet forsømmelse» skiller den amerikanske styringsklassen seg ut fra andre bare i sin egne grad av kynisme og bedrageri. For rasjonaliseringen av sin kriminelle uaktsomhet kan den amerikanske regjeringen stole på medienes kollaborering.

Den kapitalistiske politikken avviser vitenskapelig styrte og realiserbare forslag for global utryddelse av Covid-19-viruset og hevder at pandemien må aksepteres som en evigvarende tilstand, en uunngåelig virkelighet som arbeiderklassen må «leve med», eller mer nøyaktig, dø med. I mediene har rapporter om daglige dødsfall og økningen av nye infeksjonstilfeller blitt trukket tilbake til bakgrunnen. Befolkningen skal desensitiveres for massedød og menneskelig elendighet, og oppmuntres til å innta en stemning av passivitet og fatalisme.

I den grad dens politikk støter på motstand i arbeiderklassen er styringselitenes respons å ty til undertrykking og vold. Regelrette fascister og nynazister blir mobilisert rundt banneret for motstand mot enhver begrensning av forretningsaktiviteter. Trump i USA og Bolsonaro i Brasil er nakne uttrykk for et internasjonalt fenomen. Erklæringen fra en minister på Sri Lanka om at presidenten måtte bli «mer som Hitler» uttrykker styringselitens autoritære tendenser i alle land.

Og selv midt under massedød og sosial elendighet intensiverer USA sin kampanje mot Russland og Kina. Landets siste militærbudsjett, som nærmer seg $ 1 billion, er det største i historien. Det siste året har bevitnet en farlig opptrapping av imperialistprovokasjoner mot Russland og Kina. Spesielt amerikanske medier har forsøkt å anspore til folkelig hat mot Kina, med fullstendig fabrikkerte påstander om at pandemien var forårsaket av et virus produsert i et «Wuhan-laboratorium». Denne løgnen har blitt supplert med en ondsinnet propagandakampanje som anklager den kinesiske regjeringen for å utføre genocid mot uigurfolket.

Den bevisste ansporingen til antiRussland- og antiKina-hat er åpenbart innrettet mot legitimeringen av amerikanske og europeiske forberedelser for krig, i jakten på globale imperialistinteresser. En slik propaganda og de militære konfliktene de fører til, tjener imidlertid et ytterligere kritisk formål: Avledningen av voksende innenlandsk folkelig harme, vekk fra nasjonale regjeringer og utad mot «fremmede fiender». Regjeringer vil utnytte faren for krig, for å eskalere politisk undertrykking innenlands av voksende intern sosial opposisjon.

For den internasjonale arbeiderklassenskontraoffensiv!

Pandemien er en verdenshistorisk begivenhet som vil gi gjenklang i mange tiår framover. I sin innvirkning kan pandemien sammenlignes med Den første verdenskrig. Da krigen brøt ut i juli 1914, etter drapet av den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand, dro soldater avgårde til slagmarkene med forventning om at de ville være hjemme igjen til jul. Men krigen fortsatte, måned etter måned, år etter år. Dødstallene klatret fra tusenvis til titusenvis, og deretter til millioner. Det ville barbariet trakk ut fordi det tjente de geopolitiske interessene til kapitalistmaktene og profittinteressene til krigsprofitørene. Det ble brakt til en slutt først gjennom arbeiderklassens intervensjon, som kulminerte i Den russiske revolusjon i 1917.

Som med krigen, så også med pandemien. Pandemien vil fortsette inntil det er en bevisst og uavhengig intervensjon fra arbeiderklassen for å fjerne kontrollen over forvaltning og retning på responsen mot viruset, fra de kapitalistiske styringselitene og over i egne hender.

Arbeidere har allerede begynt å slåss imot, fra bilarbeidere, helsetjenestearbeidere og lærere i USA og Europa, til olje- og jernbanearbeidere i Brasil, til kollektivtransportarbeidere i India. Det er en voksende forståelse i arbeiderklassen om at pandemien ikke vil bli stoppet uten nødtiltak for å iverksette nedstengninger og skolestenging.

Alt av arbeiderklassens bestrebelser for å motsette seg styringselitens politikk kommer imidlertid i konflikt med alle av statens institusjoner, og hele rammeverket av offisielle politiske orienteringer. Uansett om de er eksplisitt høyreorienterte eller nominelt «venstre», har de offisielle partiene og politiske organisasjonene i alle større kapitalistiske land avvist tiltakene forlangt av forskere og offisiell folkehelseekspertise for å få stoppet pandemien.

Hva angår de offisielle fagorganisasjonene har de så langt fra organisert noen motstand mot styringsklassens politiske retningslinjer, men derimot bidratt til å implementere dem. Disse organisasjonene er «fagforeninger» bare i navnet. I praksis forlot de for lenge siden ethvert forsvar for interessene til arbeiderne de hevder å representere, og de fungerer nå som konsernledelsens og statens medsammensvorne.

Mens den korporatistiske degenereringen av fagorganisasjonene og deres fullstendige integrering inn i ledelsens og statens rammeverk kanskje er mest grotesk i USA, råder de samme betingelsene i hvert land. Det har ikke vært én eneste kamp ført av fagforeningene mot styringsklassens politiske retningslinje for «flokkimmunitet» og de massive utdelingene til de rike.

Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC)

For at arbeiderklassen skal kunne slåss imot må det opprettes en vei til å koordinere dens kamper i forskjellige fabrikker, bransjer og land, i opposisjon til styringsklassen og de korporatistiske fagorganisasjonene. For dette formålet initierer Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens tilknyttede Socialist Equality Partier etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den blir lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.

IWA-RFC vil bli et virkemiddel som arbeidere over hele verden kan dele informasjon og organisere en samlet kamp gjennom, for å kreve beskyttelse for arbeidere, nedstengning av utrygge anlegg og ikke-essensiell produksjon, og andre nødtiltak som er nødvendige for å stoppe spredningen av viruset.

ICFI initierer etableringen av denne alliansen på en global skala, som er den eneste måten pandemien kan bekjempes på. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer (IWA-RFC) vil, med politisk bistand fra Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Partiene, bestrebe seg på å forene arbeidere i en felles verdensomspennende kamp, og motsette seg ethvert tiltak fra kapitalistregjeringer og de reaksjonære forfekterne for de utallige former for nasjonal, etnisk og hudfargebasert sjåvinisme og identitetspolitikk på å splitte arbeiderklassen opp i stridende fraksjoner.

Naturligvis varierer arbeideres betingelser fra region til region, og fra land til land, og disse forskjellene kan påvirke valg av taktikk. Men det er ubestridelig sant, i alle land, at de eksisterende byråkratiserte fagorganisasjonene fungerer som en institusjonalisert politistyrke, som er fast bestemt på å beskytte selskaps- og finansinteressene til styringselitene og deres regjeringer, mot voksende folkelig motstand.

Det må opprettes nye veier for massekamp. For mer enn 80 år siden, på et tidspunkt i historien da degenereringen av de eksisterende fagforeningsorganisasjonene var langt mindre framskreden enn i dag, skrev Leo Trotskij – den største strategen for sosialistisk verdensrevolusjon – at Den fjerde internasjonales oppgave var «å skape, i alle mulige tilfeller, uavhengige militante organisasjoner som korresponderer mer med oppgavene for massekamp mot det borgerlige samfunnet, og ikke unnvike selv konfrontert med et direkte brudd med fagforeningenes konservative apparat».

Kampen for å utvikle nettverket av globalt sammenkoblede grunnplankomitéer er ikke begrenset til fabrikker, skoler og arbeidsplasser der fagforeninger eksisterer. Faktisk, det overveldende flertallet av dagens arbeidssteder er ikke fagorganiserte. Dette sosiale faktum betyr at grunnplankomitéer vil oppstå som den initielle og eneste formen for praktisk organisering på utallige arbeidssteder.

Utviklingen av disse komitéene vil uunngåelig tiltrekke seg støtte fra bredere deler av arbeiderklassen, også fra ungdommen og de arbeidsledige.

Dette er en internasjonal kamp. Framveksten av nye varianter der pandemien sprer seg, potensielt motstandsdyktige mot vaksiner, viser at pandemien ikke kan utryddes i noe enkelt land med mindre den blir utryddet globalt. Nasjonal konkurranse mellom kapitalistmaktene har blokkert for en globalt koordinert respons på pandemien. Nå blir den livreddende vaksinen hamstret av de dominerende kapitalistlandene, og anvendt som et instrument i deres geopolitiske intriger.

Kampen for sosialisme

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) fremmer forslaget om etableringen av IWA-RFC innen rammeverket av perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Utviklingen av et nettverk av arbeiderkomitéer er absolutt essensielt. Det er imidlertid ikke en erstatning for byggingen av det revolusjonære partiet. Det fordres handling, men seriøs handling må baseres på program og prinsipper. Det å opprettholde og utvikle et nettverk av uavhengige organisasjoner fordrer utviklingen av et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen.

Akkurat som spredningen av pandemien er uadskillelig fra finansoligarkiets berikelse, er det å få en slutt på pandemien uadskillelig fra eksproprieringen av oligarkene. Den enorme formuen finanseliten har ansamlet, må bli brukt til å finansiere nødtiltak for å redde millioner av liv.

Kampen mot pandemien, og mot krig, ulikhet, utbytting og diktatur, er en kamp mot hele kapitalismens sosiale og økonomiske orden. Arbeidere i alle land må forenes i en felles politisk offensiv for å ta makten, ekspropriere oligarkene og etablere et sosialistisk samfunn basert på den rasjonelle, vitenskapelige og demokratiske kontrollen av produksjon for å tjene sosiale behov, ikke privat profitt.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale oppfordrer arbeidere over hele verden: Ta opp denne kampen! Etabler grunnplankomitéer på alle fabrikker og arbeidsplasser!