Etter søndagens massive avvisning av den andre utsalgsavtalen som ble framforhandlet av pro-selskap bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW), er 3 000 arbeidere ved Volvo Truck North America’s fabrikkanlegg New Valley Plant i Dublin, Virginia, tilbake på streikevaktene. Ettersom det knapt er rapportert om Volvo Truck-arbeidernes kamper i de nasjonale mediene, og de har blitt så godt som ignorert i publikasjonene til middelklassens pseudo-venstre organisasjoner, er det nødvendig å besørge en kortfattet gjennomgang av begivenhetene som førte fram til søndagens avstemming.
UAWs svik
Volvo-arbeiderne gikk først ut i streik den 17. april, med klar besluttsomhet om å reversere innrømmelsene som UAW hadde innvilget det svenskbaserte transnasjonale selskapet over de fire siste kontraktene. To uker seinere, den 30. april, kunngjorde fagforbundsbyråkratiet at det var oppnådd enighet og de avsluttet streiken, uten at arbeiderne verken fikk se eller stemme over kontrakten.
Da detaljer i overenskomsten, full av ydmykende innrømmelser, lekket ut takket være bestrebelser fra grunnplankomitéen Volvo Workers Rank-and-File Committee (VWRFC), feide det ei bølge av grunnplanopposisjon gjennom fabrikken. Den 16. mai ble avtalen nedstemt med en valgskred-margin på 91 prosent mot, og bare 9 prosent for.
UAW nektet å gjenoppta streiken, og fagforbundet gikk inn i en andre forhandlingsrunde. Innen litt mer enn ei uke kunngjorde UAW at de hadde nådd en tentativ avtale. Fagforbundet forsøkte å intimidere arbeiderne, og advarte for at en avvisning av kontrakten ville resultere i en seksmåneders streik uten noen forbedringer i avtalens vilkår.
Til tross for denne trusselen ble grunnplanopposisjonen intensivert, da det ble klart at fagforbundet bare hadde justert språket i den opprinnelige råtne avtalen, og det kulminerte med søndagens andre avvisning av fagforbundets knefall. Nok en gang stemte 90 prosent av arbeiderne mot avtalen.
Helt ute av stand til å få begrenset og kontrollert opposisjonen autoriserte UAW endelig en gjenopptakelsen av streiken på mandag ettermiddag.
Grunnplanopprøret
Den overveldende avvisningen av UAWs forsøkte utsalg, av en kraftfull kontingent av industriarbeidere, er den siste manifesteringen av et oppsving av arbeiderklassemilitans, som nå antar form av et opprør mot UAW og andre AFL-CIO-tilknyttede fagforbund.
De siste månedene har et bredt spekter av arbeidere åpent trosset disse organisasjonene. I Alabama har over tusen gruvearbeidere streiket siden 1. april mot Warrior Met Coal. Den 9. april stemte de ned en tentativ femårskontrakt, som ble forhandlet fram av gruvearbeiderforbundet United Mine Workers of America (UMWA), med den forbløffende marginen 1 006 mot 45.
Arbeidere ser disse organisasjonene for hva de egentlig er: Antiarbeider-institusjoner som bare i navnet er «fagforeninger», og som opereres av velbeslåtte byråkrater fra den øvre middelklassen som ikke kan stilles til ansvar – som selv henter seg seks-sifrede lønninger – og ikke har annet enn forakt til overs for arbeiderne de representerer. Disse «fagforeningene» fungerer ikke som arbeiderklassens defensive organisasjoner, men som selskapenes direkte og entusiastiske medskyldige i utbyttingen av arbeiderklassen.
Fagorganisasjonenes kollaborering med selskapene og staten har antatt sin mest ondsinnede form i deres nekting av å beskytte arbeidere mot faren for smitte i fabrikker, andre utrygge arbeidslokaliseringer, og helt spesielt på skolene, under en pandemi som i USA har krevd 600 000 menneskeliv i løpet av de 15 siste månedene. Lærernes føderale fagforbund AFT, ledet av Randi Weingarten (med ei årslønn på $ 500 000), har vært i fronten for den farlige «tilbake til arbeid» (dvs. flokkimmunitet) kampanjen.
Den historiske bakgrunnen
Betydningen av Volvo Truck-arbeidernes opprør og den voksende bølga av grunnplanmilitans kan bare fullt ut forstås når den plasseres i en bredere historisk kontekst.
Kommende 3. august vil markere 40-årsdagen for innledningen av streiken til flygeleder-fagorganisasjonen Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO). Innen bare få timer etter at streiken startet beordret president Ronald Reagan flygelederne til omgående å gjenoppta arbeidet, der han arbeidet ut fra en handlingsplan utarbeidet av den foregående administrasjonen til Demokrat-presidenten Jimmy Carter. Han truet med oppsigelse av flygeledere som ikke etterfulgte hans ordre. Det overveldende flertallet av de streikende trosset Reagan. Den 5. august gikk Reagan-administrasjonen til verks, med en umiddelbar oppsigelse av 11 345 PATCO-medlemmer. Ledende militante fagorganiserte ble arrestert, og til slutt fengslet for å ha gått til streik.
Dette historisk uhørte angrepet fra den føderale regjeringens side på en fagforening og grunnplanarbeidere, lyktes bare fordi den nasjonale sentralorganisasjonen AFL-CIO blankt nektet å stille til forsvar for PATCO. Det ble allment og helt korrekt antatt av militante PATCO-medlemmer at Reagan-administrasjonen hadde mottatt forsikringer fra AFL-CIO om at sentralorganisasjonen ikke ville handle for å forhindre knusingen av PATCO.
Workers League (forgjengerorganisasjonen til Socialist Equality Party) motsatte seg AFL-CIOs svik og feighet, og forklarte hva som sto på spill i PATCO-streiken. I en uttalelse publisert den 13. august 1981 i Bulletin (forløper for World Socialist Web Site) fastslo Workers League:
Streiken til 13 000 medlemmer av Professional Air Traffic Controllers Organization er et historisk vendepunkt for arbeiderklassens kamp i USA og internasjonalt. ...
Én politisk konklusjon må framfor alt trekkes av PATCO-streiken: Så langt fra å være et avvik eller et unntak, streiken avslører den virkelige essensen av klasserelasjonene i USA.
Styringsklassen angriper alle arbeidernes grunnleggende rettigheter – sosiale tjenester, jobber, sikkerhetsbestemmelser, levestandarder, og nå retten til fagorganisering – og kaller for alt av kapitaliststatens undertrykkende krefter og vold, for å håndheve disse angrepene. [The PATCO Strike: A Warning to the Working Class]
Workers League’s uttalelse klargjorde fire kritisk viktige poenger.
For det første, den understreket at den voldelige handlingen til Reagan-administrasjonen var siktet på implementering av en fundamental omstilling av klasserelasjoner i USA, dvs. på å skape de beste betingelsene for en massiv økning i utbyttingen av arbeiderklassen, og for overføringen av rikdom til styringseliten. Knusingen av PATCO var et signal for selskapenes generaloffensiv mot alle deler av arbeiderklassen.
For det andre, den forklarte at Reagan-administrasjonens angrep på arbeiderne var siktet på reverseringen av USAs globale økonomiske tilbakegang, og på svekkingen av den internasjonale arbeiderklassens motstand mot amerikansk imperialismes geo-strategiske interesser.
Angrepet på PATCO-medlemskapet er uadskillelig fra Reagans politikk for global kontra-revolusjon. Amerikansk kapitalisme kan ikke lenger holde to sett med regnskapsbøker, politisk formulert, dvs. å opprettholde klassekompromiss hjemme mens de med vold forfølger kontra-revolusjon og etablerer og støtter militærer og fascistiske diktaturer oversjøisk.
For det tredje, Workers League advarte for at underkastelsen av AFL-CIO, UAW, Teamsters og andre arbeiderorganisasjoner til kapitalismen og dens to politiske partier, svekket arbeiderklassen drastisk og ville føre til det ene nederlaget etter det andre.
For det fjerde, arbeiderklassens forsvar fordret byggingen av et nytt revolusjonært lederskap, basert på et sosialistisk perspektiv. Workers League advarte:
Arbeiderbyråkratiet vil forråde, og det forråder nå. Kampen mot disse svikene kan ikke baseres på militans, men krever en politisk strategi for kampen mot regjeringen.
Analysen som ble gjort av Workers League, både angående de nasjonale og internasjonale konsekvensene av sviket og nederlaget for PATCO-streiken, ble bekreftet av de påfølgende hendelsene. Innen USA ble knusingen av PATCO fulgt opp av ei bølge av streikebryteri – ved Continental Airlines, Phelps Dodge kobbergruver, Hormel kjøttprosesseringsanlegg og AT Massey kullgruver, for bare å nevne de mest beryktede – som resulterte i en ødeleggende nedgang av den amerikanske arbeiderklassens levestandarder.
Utenfor USAs grenser oppmuntret Reagans knusing av PATCO kapitalistregjeringer over hele verden til å eskalere deres angrep på arbeiderklassen. Storbritannias statsminister Margaret Thatchers brutale nedkjemping av gruvearbeiderne i deres streik fra 1984 til 1985 hentet inspirasjon fra Reagans handlinger.
Den ekstreme svekkingen av arbeiderklassens posisjon i USA besørget ny troverdighet til pro-kapitalistisk propaganda, og bidro i betydelig grad til den atmosfæren av sosial og politisk demoralisering som gjorde det mulig for de reaksjonære stalinistiske byråkratiene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina å kunne gjennomføre restaureringen av kapitalismen i årene fra 1989 til 1991.
I USA så godt som forsvant streiker i tiårene som etterfulgte nederlagene på 1980-tallet. I et land som i løpet av mer enn et århundre hadde vært vitne til de mest voldelige arbeiderkampene i verden, forsvant nesten alle manifesteringer av klassebevisst kamp.
I denne prosessen fungerte fagforeningsbyråkratiet som regjeringens og selskapenes medskyldige. Det avviste enhver tilknytning til klassekamp, omfavnet fullt ut programmet for samarbeid mellom regjering-selskap-fagorganisasjoner, og aksepterte profittenes absolutte prioritet framfor til-og-med det minimale forsvaret av arbeidernes interesser.
I praksis opphørte disse organisasjonene å være fagforeninger. I 1937 listet Trotskij opp kriteriene som definerte den faktiske sosiale karakteren av en organisasjon som hevdet å være en fagforening.
Karakteren av en arbeiderorganisasjon, sånn som en fagforening, defineres av dens forhold til fordelingen av nasjonalinntekten. Det faktum at Green [daværende president for sentralorganisasjonen American Federation of Labor] og hans kompani forsvarer den private eiendomsretten til produksjonsmidlene karakteriserer dem som borgerlige. Skulle disse herrene i tillegg forsvare borgerskapets inntekter fra arbeidernes angrep; skulle de føre en kamp mot streiker, mot hevingen av lønninger, mot bistandsytelser til arbeidsledige; da ville vi ha en organisasjon av streikebrytere, og ikke en fagforening. [Not a Workers’ and Not a Bourgois State?]
Basert på kriteriene som er listet opp av Trotskij – opposisjon mot streiker, hevingen av lønninger og bistandsytelser til arbeidsledige – kan ikke AFL-CIO og sentralorganisasjonens tilknyttede fagforbund (som UAW) legitimt beskrives som fagforeninger.
Kapitalismensglobalisering og arbeiderklassens fornyede oppsving
I historien er det faktisk noe slikt som gjengjeldelse. For alle kapitalismens forbrytelser begått mot arbeiderklassen de 40 siste årene har styringsklassen, i selve prosessen med å angripe arbeiderklassen og enormt berike seg selv, overvåket en omfattende utvidelse og integrering av det kapitalistiske produksjonssystemet. Det mest betydningsfulle og revolusjonære resultatet av denne prosessen – drevet av svimlende framskritt innen vitenskap og teknologi – er den massive veksten av den globale arbeiderklassen.
Kapitalistklassen i USA og internasjonalt har vært i stand til å utnytte de innledende stadiene av denne prosessen til sin egen fordel. Organiseringen av produksjonen i en global skala gjorde det mulig for kapitalistene å sette arbeiderne i ett land opp mot de i et annet. Konfrontert med arbeidsgivernes internasjonale strategi og taktikk var de eksisterende fagforeningene, basert på et håpløst utdatert nasjonalistisk perspektiv, helt ute av stand til å utvikle en effektiv motstrategi. Denne nasjonale provinsialismen var en enda større faktor i fagorganisasjonenes impotens enn fagforeningsbyråkratenes personlige feighet og korrupsjon.
Likevel, uansett hvor vanskelig, langvarig og smertefull prosessen har vært kommer den amerikanske arbeiderklassen til å innse stadig tydeligere at den er del av en massiv global sosial kraft, bestående av milliarder av mennesker. Enn videre, kommunikasjonsteknologiene som har oppstått de siste tiårene har gitt arbeidere tilgang til uvurderlig verdifull informasjon som gjør det mulig for dem å se gjennom desinformasjon og direkte løgner fra deres bedragerske ledere. Disse teknologiene har stilt til disposisjon for arbeidere kraftfulle nye våpen for organisering og utføringen av klassekampen. De er nå i stand til å kontakte hverandre og koordinere deres kamper, ikke bare utover deres lokale, regionale og nasjonale omgivelser. Arbeidere kan etablere forbindelser, utveksle informasjon og iverksette tiltak på en global skala.
Volvo-arbeiderne i Dublin, Virginia, er meget vel inneforstått med at selskapet, med hovedkontorer i Göteborg i Sverige, sysselsetter nesten 100 000 arbeidere på produksjonsanlegg i 18 forskjellige land, som spenner over hvert et kontinent. Mange av disse fabrikkanleggene er gjensidig avhengige av hverandre, og fordrer en strøm av produkter fra det ene fabrikkanlegget til det andre. I motsetning til byråkratiets påstander om at motstand mot selskapene er håpløs innser arbeiderne at deres potensielle makt, såframt den er organisert og globalt anvendt, er enorm.
Derfor er perspektiv, program og lederskap det kritisk viktige anliggendet for Volvo-arbeiderne, og for arbeiderklassen som helhet.
Socialist Equality Party og kampen for grunnplankomitéer
Innen stadig bredere deler av arbeiderklassen er det en tiltakende avsky for, og grensende til et hat mot de eksisterende fagorganisasjonene og byråkratene som opererer dem. Arbeidere vet at ingen kamp mot selskapene kan lykkes med mindre styringen av streiker og hele beslutningsprosessen blir tatt ut av de selv-tjenende byråkratiske parasittenes kontroll. De innser at de er tvunget til å føre en kamp på to fronter, både mot selskapene og mot deres bestukkede agenter i pro-selskap fagorganisasjonsapparatene.
Som respons på den objektive utviklingen av klassekampen og på arbeidernes voksende militans har Socialist Equality Party vedvarende og i all tålmodighet jobbet på fabrikker og på arbeidsplasser av alle slag over hele landet, blant de mange forskjellige seksjonene av arbeiderklassen – fra kullgruvearbeidere og bilproduksjonsarbeidere til lærere, buss-sjåfører og kontorarbeidere – for å bistå arbeidere med opprettelsen av grunnplankomitéer, uavhengige og utenfor pro-selskap byråkratiets kontroll.
Socialist Equality Party gjennomfører dette arbeidet på grunnlag av en internasjonal strategi.
Det er av denne grunn vi vurderer etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Gunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – et initiativ lansert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som å være essensielt viktig for utviklingen av klassekampen i USA.
Målsetningene med IWA-RFC ble konsist formulert i en ICFI-uttalelse som ble publisert den 23. april 2021, på World Socialist Web Site:
IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den blir lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.
IWA-RFC vil bli et virkemiddel som arbeidere over hele verden kan dele informasjon og organisere en samlet kamp gjennom, for å kreve beskyttelse for arbeidere, nedstengning av utrygge anlegg og ikke-essensiell produksjon, og andre nødtiltak som er nødvendige for å stoppe spredningen av viruset.
ICFI initierer etableringen av denne alliansen på en global skala, som er den eneste måten pandemien kan bekjempes på. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer (IWA-RFC) vil, med politisk bistand fra Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Partiene, bestrebe seg på å forene arbeidere i en felles verdensomspennende kamp, og motsette seg ethvert tiltak fra kapitalistregjeringer og de reaksjonære forfekterne for de utallige former for nasjonal, etnisk og hudfargebasert sjåvinisme og identitetspolitikk på å splitte arbeiderklassen opp i stridende fraksjoner.
Naturligvis varierer arbeideres betingelser fra region til region, og fra land til land, og disse forskjellene kan påvirke valg av taktikk. Men det er ubestridelig sant, i alle land, at de eksisterende byråkratiserte fagorganisasjonene fungerer som en institusjonalisert politistyrke, som er fast bestemt på å beskytte selskaps- og finansinteressene til styringselitene og deres regjeringer, mot voksende folkelig motstand.
Det må opprettes nye veier for massekamp. For mer enn 80 år siden, på et tidspunkt i historien da degenereringen av de eksisterende fagforeningsorganisasjonene var langt mindre framskreden enn i dag, skrev Leo Trotskij – den største strategen for sosialistisk verdensrevolusjon – at Den fjerde internasjonales oppgave var «å skape, i alle mulige tilfeller, uavhengige militante organisasjoner som korresponderer mer med oppgavene for massekamp mot det borgerlige samfunnet, og ikke unnvike selv konfrontert med et direkte brudd med fagforeningenes konservative apparat».
Kampen for å utvikle nettverket av globalt sammenkoblede grunnplankomitéer er ikke begrenset til fabrikker, skoler og arbeidsplasser der fagforeninger eksisterer. Faktisk, det overveldende flertallet av dagens arbeidssteder er ikke fagorganiserte. Dette sosiale faktum betyr at grunnplankomitéer vil oppstå som den initielle og eneste formen for praktisk organisering på utallige arbeidssteder.
Utviklingen av disse komitéene vil uunngåelig tiltrekke seg støtte fra bredere deler av arbeiderklassen, også fra ungdommen og de arbeidsledige.
Gjenoppblomstringen av arbeiderklassens militans er ikke bare drevet av betingelser som arbeiderne konfronterer i deres fabrikker og på deres arbeidsplasser. Siden begynnelsen av 2020 har hele arbeiderklassen gjennomlevd Covid-19-pandemiens mareritt. Den har vært vitne til sykdom og til-og-med dødsfall av familiemedlemmer, venner, arbeidskamerater og kolleger. Arbeidere har sett den amerikanske regjeringens inkompetanse og likegyldighet, de valgte embetsrepresentantene fra begge de politiske partiene som har nektet å treffe effektive tiltak for å forhindre spredningen av sykdom og redde liv, og den groteske akkumuleringen av obskøne nivåer av rikdom innen en liten og egoistisk elite, mens vanlige arbeidende mennesker sliter for å holde seg friske og kunne overleve.
Forøvrig har pandemien gjort dem oppmerksomme på krisens internasjonale dimensjoner, og at pandemien ikke vil bli definitivt og trygt stanset i ett land, med mindre den blir utryddet i alle land.
Den amerikanske arbeiderklassen er ikke skremt av revolusjon. Det er heller ikke imot sosialisme. Den trenger bare å forstå hva det tilbyr som løsning, og hvordan det kan realiseres. Akkurat som Den første verdenskrig radikaliserte en tidligere generasjon arbeidere og vendte dem til sosialisme, har pandemien, som har intensivert det moderne samfunnets krise, overbevist arbeiderklassen om nødvendigheten for å søke etter nye svar på det kapitalistiske samfunnets åpenbare mangler og dets urettferdigheter.
Dette er det essensielle innholdet i den nye bølga av sosial militans, sentrert i arbeiderklassen, som feier over USA.