For åtti år siden, den 22. juni 1941, invaderte det tyske militæret Sovjetunionen. Det startet en krig som menneskeheten aldri før hadde opplevd. Middelalderens barbari ble kombinert med det 20. århundres mest moderne teknologi.
Det hadde tidligere vært forferdelige kriger, med millioner av ofre. Den første verdenskrigens kanoner ble tause bare 23 år tidligere. De blodgjennomtrukne markene ved Verdun og Marne, hvor blomsten av tysk, fransk og britisk ungdom ble meid ned av maskingeværer, ble ansett som et monument over det menneskelige barbari.
Men angrepet på Sovjetunionen gikk mye lenger. Fra starten av var det planlagt som en utslettelseskrig. Det var ikke bare en krig for territorium, råvarer og markeder, men også en krig drevet av rasisme og ideologi. Ødeleggelsen av Bolsjevismen, utryddelsen av jødene og opprettelsen av livsrom – Lebensraum – i øst, som Hitler hadde forkynt i 20 år, ble nå satt ut i livet.
«I motsetning til hva mange i Vesten tror så snublet ikke Hitler inn i krigen i øst,» skrev historikeren Stephen Fritz i hans landemerke av et verk, Ostkrieg: Hitlers utryddelseskrig i øst. «For ham var den ‘rette’ krigen alltid den mot Sovjetunionen, fordi for ham var Tysklands skjebne avhengig av å oppnå Lebensraum og løsningen på ‘jødespørsmålet’. Begge disse elementene var i sin tur avhengige av å få ødelagt Sovjetunionen. Hvilket av disse målene var viktigst? Gitt Hitlers synspunkter ville det være kunstig å forsøke å prioritere, eller skille dem. For ham var krigen mot ‘jøde-bolsjevisme’ og for Lebensraum helhetlig og av samme stykke.» [1]
Da 3 millioner tyske soldater, 600 000 kjøretøy, 3 500 stridsvogner, 7 000 artillerielementer og 3 900 fly den 22. juni 1941, kl. 03:00, invaderte Sovjetunionen, hadde de med seg detaljerte ordrer og planer for fysisk å utrydde millioner av mennesker. Invasjonsarméen ble ledsaget av fire Einsatzgruppen (operasjonelle enheter) der medlemmene var nøye utvalgt og opplært av Reinhard Heydrich, leder av Reichssicherheitshauptamt – Rikssikkerhetshovedkontoret. Oppgaven gitt disse 3 000 medlemmene av «Sturmtruppe des Völkermords» (Ian Kershaw) [‘Folkemordets stormtropper’] var umiddelbart å drepe de kommunister, partisaner, jøder og sinti som de fikk hånd om.
«De fire Einsatzgruppen og deres hjelpere drepte i løpet av de seks første månedene av Operasjon Barbarossa godt over 500 000 sovjetiske jøder, i tillegg til titusener av partisaner og sovjetiske krigsfanger, hvilket ikke hadde vært mulig uten Wehrmachts medvillige og aktive samarbeid,» skrev Fritz. [2]
Wehrmachts aktive medvirkning til massedrap, som ble benektet i Tyskland i mange tiår, og til-og-med så sent som i 1999 førte til sensur av utstillingen [tysk tekst] «Utslettingskrig. Wehrmachts forbrytelser», er ugjendrivelig dokumentert. Allerede i januar 1941 beordret Hitler ei utvalgt gruppe SS-ledere med det mål at den slaviske befolkningen i øst skulle reduseres med 30 prosent. Deretter oversatte hele militærstaber, i tillegg til rasistiske teoretikere, «Der Führers vilje» [‘Willen des Führers’] til presise ordrer om hvem som skulle skytes og utryddes.
Generalene signerte på disse planene og sørget for at de ble gjennomført. I løpet av krigen kom det ifølge Fritz til-og-med til «en utveksling av ideer og erfaringer mellom hærens befal og SS-offiserer. ... Som stedshendelsene demonstrerte skapte kriminelle ordrer ovenfra og hevngjerrige impulser nedenfra, et voldsklima som skulle komme til å fjerne enhver hemning for myrderi.»
Tyske professorer underbygget de morderiske planene med pseudo-vitenskapelige argumenter. I juni 1942 ble Generalplan Ost (Generalplan Øst) publisert, som mange akademikere hadde bidratt til utviklingen av. Også den planla for drap av millioner av slavere, for å tilrettelegge for tyske bosettere. Det tyske forskningssamfunn – Die Deutsche Forschungsgemeinschaft (DFG) – en koalisjon av renomerte forskere, hadde allerede under Weimar-republikken finansiert studier som «hevdet den tyske befolkningens generelle overlegenhet over den slaviske», og «forstod raseforskning som en anvendt vitenskap».
Innsatsplanene for Operasjon Barbarossa, som var kodenavnet for invasjonen av Sovjetunionen, ble utarbeidet i løpet av flere rundbordssamtaler tidlig i 1941, mellom Reichkanzlei [kanslerens kontor], SS, Reichssicherheitshauptamt [Rikssikkerhetshovedkontoret] og Oberkommando der Wehrmacht (OKW) [overkommandoen for Tysklands militærvesen]. Målet som gjentatte ganger ble formulert var å ødelegge «Bolsjevikiske småhøvinger og kommissærer», «jødisk-bolsjevikiske intellektuelle» og «den sosialistiske idé».
Den 2. mai diskuterte flere statssekretærer og ledende Wehrmacht-offiserer konsekvensene av Operasjon Barbarossa for krigsøkonomien. Ifølge et møtereferat kom de til den konklusjon at «utvilsomt vil titalls millioner mennesker sulte, når vi henter oss det nødvendige ut av landet.»
Den 13. mai utstedte Wilhelm Keitel, leder av Wehrmachts overkommando (OKW), autoriseringsordren Kriegsgerichtsbarkeitserlass. Denne forordningen besørget at forbrytelser begått av sivile mot Wehrmacht ikke lenger skulle etterforskes av domstolene, men at siktede på ordre fra en offiser umiddelbart kunne skytes. Kollektive voldshandlinger mot hele bebodde områder var også tillatt. Dette resulterte ofte i at kvinner og barn (mennene var ved fronten) ble samlet sammen i store bygninger og skutt med maskingevær, før bygningene ble brent ned slik at de gjenværende overlevende ble levende fortært av flammene.
Den 6. juni, to uker før overfallet, utstedte OKW under ledelse av oberstgeneral Alfred Jodl kommissærordren benevnt Kommisarbefehl. Den forordnet at de sivile og militærpolitiske kommissærene skulle identifiseres og «i prinsippet umiddelbart avrettes med våpen». Det er dokumentert av bare på grunnlag av denne ordren ble det gjennomført minst 140 000 henrettelser, med estimater som strekker seg så høyt som til 600 000.
Dette viser at den 22. juni ble en godt forberedt drapsmaskin satt i gang. De siste moralske hemningene var allerede overvunnet i Polen, der Wehrmacht to år tidligere hadde invadert og sluppet løs en voldsorgie. Polsk territorium skulle senere også fungere som stedet for de beryktede utryddingsleirene. Men før millioner av jøder fra hele Europa ble drevet sammen og sendt til gasskamrene i Auschwitz og Majdanek, hadde de framrykkende tyske troppene allerede massakrert hundretusener av dem i Sovjetunionen.
Den mest kjente av de mange massakrene fant sted 29. og 30. september 1941, ved kløfta Babi Yar nær Kiev, der en Sonderkommando, en spesialoperasjonsenhet, i løpet av to dager skjøt 33 771 jøder – menn, kvinner og barn – fra den ukrainske hovedstaden. I løpet av de påfølgende månedene ble ytterligere 70 000 sivile henrettet ved samme kløfta.
Utslettelseskrigens balanseregnskap var uhyrlig. Totalt ble 27 millioner sovjetborgere krigens ofre. Det sovjetiske forsvarsdepartementet og det russiske vitenskapsakademiet organisert i årene fra 1987 til 1991 en kommisjon som gjennomgikk tallene, og satte dem så høyt som til 37 millioner. Av disse var bare 8,6 millioner soldater og fra 27 til 28 millioner var sivile, hvorav mange mistet livet på grunn av sult og uutholdelige levekår. Den 28-måneder-lange blokaden av byen Leningrad, som Wehrmacht med vilje utsultet, krevde alene 470 000 menneskers liv.
Blant Wehrmachts mange, aldri sonede krigsforbrytelser var drapet av 3 millioner sovjetiske krigsfanger. Den 8. september utstedte Wehrmachts overkommando (OKW) en ordre som plasserte Den røde armés soldater utenfor internasjonale lovers beskyttelse: «Den bolsjevikiske soldaten har mistet enhver rett til behandling som en hederlig soldat under Genève-konvensjonen ... Bruk av våpen mot sovjetiske krigsfanger er generelt legitimt.»
Anslagsvis 60 prosent av krigsfangene mistet livet. Der de ikke ble myrdet eller døde av sult ble de ført til konsentrasjonsleirene, hvor de måtte utførte tvangsarbeid under umenneskelige betingelser for den tyske krigsproduksjonen.
Krigens forløp
Wehrmacht trengte raskt inn i Sovjetunionen i løpet av de første ukene av krigen. De første suksessene var framfor alt takket være den kriminelle politikken til Stalin og det privilegerte byråkratiet, som hans styre legemliggjorde. De hadde blødd Sovjetunionen tørt, og etterlatt landet totalt uforberedt.
Stalin hadde innen rammene av Den store terroren, som nesten hele ledelsen av Oktoberrevolusjonen og hundretusener av oppriktige kommunister og intellektuelle ble ofre for i årene 1937 og 1938, i tillegg til at Terroren også halshugget Den røde armé. Av Den røde armés militære lederskap, som hadde talt 178 000, ble 35 000 arrestert og noen av dem ble henrettet. Dobbelt så mange generaler ble drept under Terroren som under hele forløpet av den andre verdenskrigen, deriblant så framragende militære ledere som Tukhatsjevskij, Jakir, Gamarnik og Uborivitsj, som steg i gradene opp til ledelse av Den røde armé under Trotskij under borgerkrigen.
Det dreide seg om generasjonen som hadde fått sin ilddåp under borgerkrigen, som «plutselig raget fram over massene og avslørte talent for organisering og kapasiteter for militært lederskap,» «de tempererte og fastla deres vilje i en storstilt kamp» og fikk deretter videre militær utdanning, som Trotskij i 1934 bemerket. «Militærteorien gjorde det mulig for dem å disiplinere deres sinn, men den drepte ikke den dristigheten som ble utmeislet under borgerkrigens impulse manøvrer.» [4] De ble erstattet av mindre erfarne offiserer, som framfor alt utmerket seg ved deres underdanighet til Stalin.
Stalin ble for sin egen del totalt overrasket av det tyske overfallet, selv om han hadde blitt advart av både hans egne og vestlige etterretningsbyråer. Kommunistspionen Richard Sorge besørget og overleverte sågar fra Japan hele angrepsplanen, som inkluderte tidsangivelsene. Men Stalin ignorerte alle advarsler og stolte på ikke-angrepspakten, som han hadde avtalt med Hitler i august 1939. Han var overbevist om at Tyskland, som allerede var i krig med Storbritannia, ikke ville risikere en to-frontskrig. Etter overfallet forsvant Stalin fra scenen i flere dager, og etterlot Sovjetunionen praktisk talt lederløs.
Men Oktoberrevolusjonen levde fortsatt i den sovjetiske arbeiderklassen. Stalin kan ha drept dens ledere, men han hadde ikke fått ødelagt dens oppnåelser: Statlig eierskap av produksjonsmidlene og planøkonomien, som nå skulle vise seg å være enorme fordeler. Wehrmacht måtte snart nok fastslå at den tyske krigsmaskina denne gangen ikke kjempet mot tsarens hær av tvangsrekrutterte halv-livegne småbønder, men mot en arbeiderstats motiverte hær, som til tross for barbarisk terror ikke kapitulerte, og i stedet utviklet en bemerkelsesverdig energi og offerberedskap.
Også det hadde Trotskij, som selv hadde bygget opp Den røde armé, i 1934 forutsagt. Han skrev at Den røde kriger skiller seg skarpt fra tsarsoldaten. «Kulten av passivitet og underdanig kapitulering for hindringer, har blitt fortrengt av kulten av politisk og sosial dristighet og teknologisk amerikanskisme. ... Skulle Den russiske revolusjon, som i nesten tretti år – siden 1905 – har fortsatt å flo og fjære, bli tvunget til å lede sin strøm inn i krigskanalen, da vil den slippe løs en fryktelig og overveldende kraft.» [5]
Selv om krigen fortsatte i over tre-og-et-halvt år og på tysk side mer enn 6 millioner soldater enten ble drept eller hardt såret, ble det allerede etter de første ukene klart at Wehrmacht ikke hadde noen sjanse til seier. «Allerede lenge før vinterens første snø falt, og selv før de første høstregn forhindret det meste av forflytninger, faktisk så tidlig som sommeren 1941 var det tydelig at Barbarossa hadde uttømt seg, og var uunngåelig dømt til fiasko,» skrev militærhistorikeren David Stahel. [6]
Også i den så avgjørende sektoren våpenproduksjon viste den sovjetiske planøkonomien seg å være langt overlegen den tyske økonomien basert på privateiendom. I 1941 produserte den tyske industrien 5 200 stridsvogner, 11 776 fly og 7 000 artillerikanoner av kaliber over 7 millimeter. I første halvdel av 1941 klarte den sovjetiske økonomien bare å levere 1 800 stridsvogner, 3 900 fly og 15 600 artillerikanoner. Men i løpet av andre halvdel av året økte landet våpenproduksjonen, til tross for at hele fabrikker måtte flyttes, og alle ødeleggelsene forårsaket av krigen, til 4 740 stridsvogner, 8 000 fly og 555 500 artillerikanoner. I 1942 produserte Tyskland 15 409 fly, mens Sovjetunionen presterte 25 436. Mens Tyskland produserte 9 200 stridsvogner, produserte Sovjetunionen 24 446.
Sovjetunionen, med sitt utspring fra Oktoberrevolusjonen, viste seg derfor til tross for landets stalinistiske degenerering å tjene som den avgjørende barrieren mot hele menneskehetens stup ut i barbari. Seriøse historikere etterlater ingen tvil om hva Hitlers seier ville ha betydd.
Stahel bemerker: «Hitlers nye krig i øst ble på den tiden forstått av alle sider som det definitivt avgjørende øyeblikket for den ekspanderende verdenskrigens framtidige resultat. Enten ville Hitler snart stå nesten uberørbar i spissen for et enormt Reich, eller hans største felttog ville fallere (som ingen regjering på det tidspunkt antok var sannsynlig), som hadde ført til de alliertes farlige omringning, som Hitler hadde som mål å få eliminert en gang for alle. Det er derfor ingen overdrivelse å hevde at det tyske overfallet på Sovjetunionen representerer et ekstraordinært vendepunkt i verdenshendelsene, som ikke bare er sentralt for vår forståelse av den andre verdenskrigen, men som utgjorde en av de mest dyptgripende begivenhetene i den moderne historie.» [7]
Krigens opprinnelse
Etter det tyske nederlaget ville ingen i Tyskland ha vært ansvarlige for utslettelseskrigen. Det fantes bare ofre og mottakere av befalsordre – ingen gjerningsmenn. Hitler var skyld i alt. Den andre verdenskrigen var «Hitlers krig».
Adolf Hitler, som skjøt seg selv kort før Wehrmachts betingelsesløse kapitulasjon, forvaltet rett nok ekstraordinære fullmakter og var personlig involvert i alle større politiske og militære beslutninger. Til tross for det var han bare et tilbud til en samfunnsmessig etterspørsel. Bare besvaringen av spørsmålet om hvordan denne mislykkede østerrikske kunstneren og en forbitret krigsveteran fra første verdenskrig kunne stige opp til posisjonen som Tysklands «Führer» fører til den uunngåelige slutningen at han hadde mektige understøttere i næringslivet, politikken, militæret, aristokratiet, i kulturlivet og ved universitetene.
En av hans mest kjente støttespillere allerede i de tidlige årene var general Erich Ludendorff, hærens nestkommanderende under første verdenskrig, som i 1923 ledet kuppforsøket i München sammen med Hitler. Andre av dem var Fritz Thyssen og Erich Kirndorf, sentrale størrelser i industrien, kronprins Wilhelm av Preussen, og komponistenka Cosima Wagner. Medieimperiet til nasjonalisten Alfred Hugenberg, som var en sentral størrelse i tysk våpenindustri og ble økonomiminister i Hitlers første kabinett, spilte en vesentlig rolle for hans framvekst. Hitlers opptreden i Düsseldorfs industriklubb, i januar 1932, sikret ham politisk og økonomisk ryggdekning fra de viktigste næringslivskretsene.
Hitler måtte ikke erobre makten med vold; den ble servert ham på et sølvfat. På tidspunktet for maktøverføringen til Hitler var hans naziparti – Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) – i en dyp krise, politisk og finansielt. I Reichstag-valget [parlamentsvalget] i november 1932 fikk partiet bare 33 prosent av de avgitte stemmene – 4 prosent mindre enn i juli, og 4 prosent mindre enn totaloppslutningen for de to store arbeiderpartiene SPD og KPD – Sosialdemokratene og Kommunistpartiet. Hitler lekte sågar med tanken på selvmord.
Beslutningen om å utnevne Hitler til kansler, i januar 1933, ble til slutt fattet av en liten krets av konspiratorer, som legemliggjorde interessene til toppene innen staten og det sentrale næringslivet, rundt oldingen Reichspräsident Paul von Hindenburg. To måneder senere – Kommunistpartiet var allerede forbudt, og konsentrasjonsleirene begynte å fylles – stemte alle de borgerlige partiene representert i Reichstag for Aktiviseringsloven [‘das Ermächtigungsgesetz’], som gjorde Hitler til diktator.
Under selve krigen fant Hitler deretter hundretusenvis av villige medhjelpere i offiserskorpset, som utførte hans morderiske befalinger, blant funksjonærene i stats- og embetsvesenet, som terroriserte befolkningen og sorterte ut jødene for utryddelse, i industrien, som økte sine profitter gjennom krigsproduksjonen og tvangsarbeid utført av millioner, blant professorene ved universitetene, som besørget et anstrøk av vitenskapelighet for raseteoriene og justisvilkårligheten, og så mange flere.
Utryddelseskrigen hadde ikke sitt utspring i «den Willen des Führers» – som utvilsomt ønsket den. Stryringselitene understøttet og fremmet Hitler og plasserte ham i spissen for staten, fordi de selv ønsket og trengte krigen. Den hadde dypt anlagte objektive årsaker i kapitalistsystemets uløselige motsetninger.
Leo Trotskij, som forsto faren for fascisme og krig mer enn noen annen, og som mobiliserte arbeiderklassen i opposisjon mot den, skrev ett år før invasjonen av Sovjetunionen: «Det eneste karaktertrekket ved fascismen som ikke er forfalsket er dens vilje til makt, underkastelse og plyndring. Fascismen er den kjemisk rendestillerte imperialistkulturen ... Denne tyske epileptikeren [Hitler], med ei regnemaskin i sin skalle og med ubegrenset makt i sine hender, falt ikke fra himmelen, eller steg opp fra helvete: Han er ingenting annet enn personifiseringen av alle imperialismens ødeleggelseskrefter. ... Akkurat som Djengis Khan og Tamerlane framsto for de svakere halv-nomadiske befolkningene som Guds forødende pest og plager, mens de i virkeligheten ikke gjorde annet enn å gi uttrykk for alle halv-nomadiske stammers trang til mer beitemark, og til plyndring av bosatte områder ... så framstår Hitler, som har skaket de gamle kolonimaktene til fundamentet, som ingenting annet enn det mer ferdige uttrykket for den imperialistiske viljen til makt. ... Med Hitler har verdenskapitalismen, drevet til desperasjon der den har ankommet enden av sin egne blindgate, begynt å presse en sylskarp dolk inn i sine egne tarmer.» [8]
Allerede under første verdenskrig forsøkte tysk imperialisme å få Europa underordnet sine egne interesser, med mislyktes i forsøket. Det forsøkte den nå for en andre gang.
Den første verdenskrigen var en imperialistkrig der alle stormaktene sloss om den nye omfordelingen av verden, og om underordningen av verdensøkonomien til deres hegemoni. Tysk imperialisme spilte en spesielt aggressiv rolle fordi kapitalismen der utviklet seg sent, på grunn av den forsinkede borgerlige revolusjonen, men takket være moderne teknologi nøt landet en enorm dynamikk. Innesluttet i Sentral-Europa, konfrontert av den britiske og den franske kolonimakten, og av en enda mer potent amerikansk rival, kunne tysk imperialisme bare med voldelige midler stige opp til å bli Europas dominerende makt og få sikret sin tilgang til råvarer og markeder.
Tyskland tapte krigen. Svekket og sterkt forgjeldet på grunn av Versailles-traktaten, og rystet av heftige klassekamper, ble alle problemene som drev tysk imperialisme inn i den første verdenskrigen på nytt reist med dobbelt skarphet. I tillegg kom det at det nå i øst, den tyske imperialistiske ekspansjonens hovedområde, eksisterte en arbeiderstat som tjente som kilde for revolusjonær inspirasjon for arbeiderne i Tyskland, og i hele verden.
Den eneste utveien ut av denne blindgata som var åpent for tysk imperialisme, var bruken av metoder som var mer brutale og barbariske enn noen noensinne. «Bolsjevismens ødeleggelse», sikringen av «Lebensraum» i øst, og etableringen av tysk hegemoni over Europa, fordret konsentrasjonen av statsmakt i hendene på ett individ, underordningen av alle landets ressurser til krigsproduksjonen, ødeleggelse av den organiserte arbeiderbevegelsen, og en krig som ikke var rettet mot fiendens kapitulering, men dens utslettelse.
Nazistene hadde det beste å tilby for imøtekommelsen av dette samfunnskravet. Topplederne i staten, næringslivet og militæret understøttet ikke Hitler fordi de var ideologisk forblendet, men fordi de trengte ham for å oppnå deres siktemål.
De lyktes bare på grunn av det avgrunnsdype sviket og bedrageriet begått av arbeidernes ledere. SPD nektet bestemt å mobilisere partimedlemmene mot nazistene. De stolte på staten, og støttet alle diktatoriske skritt – fra Brünings nødsituasjonsdekreter og til valget av Hindenburgs som Reichspräsident – som banet vei for at Hitler kunne ta makten. KPD-ledelsen, som var under Stalins innflytelse, skjulte deres passivitet og feighet bak radikale venstreorienterte fraser. De nektet bestemt å slåss for en antifascistisk enhetsfront med SPD, som Leo Trotskij og Venstreopposisjonen fordret, og fordømte SPD-arbeiderne som «sosialfascister», og ikke annerledes enn nazistene.
Også USA og Storbritannia, og Tysklands andre kapitalistiske krigsmotstandere i den andre verdenskrigen, sloss for deres egne imperialistinteresser, og ikke «mot fascisme» og «for demokratiet». Bare Sovjetunionen sloss for sitt liv og for landets overlevelse. En tysk seier ville ha betydd ødeleggelsen av arbeiderstaten, og dens forvandling til en slavekoloni.
Så lenge Hitlers regime i første rekke var rettet mot den tyske arbeiderklassen og mot Sovjetunionen, nøt det betydelig internasjonal støtte. Den amerikansk industrimagnaten Henry Ford og Storbritannias kong Edward VIII og hans amerikanske ektefelle Wallis Simpson, var blant Hitlers beundrere. Etter Edwards abdisering besøkte ekteparet sågar Hitler på hans landsted Berghof. Det franske borgerskapet reiste under Folkefront-regjeringen i 1936, til-og-med parolen «Heller Hitler enn Blum» (Léon Blum var statsminister for Folkefronten). Tysklands Blitzkrieg-seier over Frankrike var mer et resultat av de franske generalenes defaitisme enn av Wehrmachts våpentekniske overlegenhet. Vichy-regimet under general Pétain oppnådde umiddelbart sin innordning med Hitler.
Men i siste instans kunne ikke amerikansk og britisk imperialisme bare rolig se på at Tyskland reiste seg for å bli hersker fra Atlanterhavet til Ural. I allianse med Japan ville landet blitt en dødelig fare for amerikansk imperialisme. Det førte til USAs intervensjon i krigen, som først fant sted etter at Tyskland allerede var på defensiven etter nederlaget ved Stalingrad.
Faren for en tredje verdenskrig
Lærdommene fra utslettelseskrigen mot Sovjetunionen er av aktuell relevans. Verdenskapitalismens motsetninger – den kapitalistiske nasjonalstatens og produksjonsmidlenes private eierskaps uforenlighet med moderne produksjons sosiale og internasjonale karakter – truer med å kaste verden ut i et inferno av en tredje verdenskrig.
USA er senteret for forberedelsene til krig, og skal bruke $ 753 milliarder på militæret i det kommende budsjettåret, mer enn de neste 10 statene til sammen. Rundt $ 25 milliarder er øremerket for atomvåpen, og $ 112 milliarder til forskning og utvikling av nye våpensystemer.
USA framsto fra den andre verdenskrig som den virkelige vinneren, og landets økonomiske makt – i sammenheng med det stalinistiske byråkratiets og sosialdemokratiske partiers undertrykking av revolusjonære kamper – muliggjorde den midlertidige stabiliseringen av europeisk kapitalisme.
Men siden den gang har USAs tyngde i verdensøkonomien befunnet seg i en vedvarende nedgang, og Washington prøver å kompensere for denne tilbakegangen med militærmakt. USA har i 30 år nesten uavbrutt ført krig. I Irak, Afghanistan, Libya og Syria har landet, sammen med sine allierte, ødelagt hele samfunn.
Den amerikanske krigsmaskina retter seg nå mot Kina, som offisielt er definert som en «systemisk rival». USA vil for enhver pris forhindre å bli økonomisk forbigått av Kina, og måtte se at landet vokser fram til å bli en verdensmakt. Amerikanske strateger anser nå en krig med atomvåpenmakten Kina som uunngåelig.
Tysk imperialisme har heller ikke akseptert sine nederlag i de to verdenskrigene. Den tyske regjeringen forfølger helt offisielt målet å utvide Europa til en politisk og militær verdensmakt, som skal bli i stand til å konfrontere Kina så vel som USA. Dette intensiverer konflikter innen Europa, og spesielt med Frankrike, som er Tysklands rival for hegemoni innen EU.
Tyskland har økt landets årlige militærutgifter fra € 32 milliarder i 2014 til nå € 53 milliarder, og dette er bare begynnelsen. I et strategidokument fra det tyske forsvarsdepartementet, datert 9. februar, heter det at Tyskland har «en spesiell forpliktelse for Europas sikkerhet, på grunn av sin geografiske posisjon i sentrum av Europa og sin økonomiske makt», og må også besørge et relevant bidrag «i militære anliggender». Essensielt for dette er «troverdig militær avskrekking og forsvarsevne i alle dimensjoner – på land, til sjøs, i lufta, verdensrommet og cyberspace» og «våre soldaters beredskap og evne til å lykkes, også i kamp».
En sentral komponent i gjenoppliving av tysk militarisme er trivialiseringen og den historiske revisjonen av utslettelseskrigen.
Med Alternative für Deutschland (AfD) sittende i Bundestag [Forbundsdagen], har man et parti som beskriver naziregimet som en «fugle-skitt på mer enn 1 000 år med vellykket tysk historie», og som blir omfavnet av alle de andre etablissementspartiene.
Den Berlin-baserte historikeren Jörg Baberowski uttalte allerede i 2014 offentlig at Hitler ikke var «en psykopat» og «ikke ondskapsfull». Ett år senere hevdet han at Wehrmacht ble påtvunget krigen. Wehrmacht-soldatene på østfronten var «viklet inn i en morderisk krig av partisanerne». De hadde «ingen andre muligheter» enn å «tilpasse seg partisanernes kampstil». Han fortsatte: «Krigen selvstendiggjorde seg, den løste seg fra de opprinnelige målene som i utgangspunktet var årsakene for konflikten.» Mange tilsvarende sitater er å finne i den høyreekstreme professorens verk.
Da Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE kritiserte disse og tilsvarende uttalelser, og ga uttrykk for den utbredte motstanden i befolkningen mot gjenkomsten av fascisme og militarisme, forsvarte mediene og det politiske etablissementet den høyreekstreme professoren.
En tredje verdenskrig ville bety slutten for den menneskelige sivilisasjon. Men ikke et eneste etablert parti motsetter seg krigspådrivet. I likhet med situasjonen før den første og den andre verdenskrig, stiller de bare tettere opp bak krigspådriverne jo mer de interimperialistiske splittelsene utdypes. Den såkalte fredsbevegelsen har kollapset totalt. Tysklands miljøparti De Grønne, som oppsto fra denne bevegelsen for lang tid tilbake, har blitt de mest motbydelige av krigspådriverne. Åtti år etter overfallet på Sovjetunionen leder de an i agiteringen for krig mot Russland.
Et fornyet tilbakefall til barbari kan bare forhindres av den internasjonale arbeiderklassen, som må knytte kampen mot militarisme og krig med fenomenets kilde – kapitalistsystemet – og ta opp kampen for et sosialistisk program. Dette er perspektivet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), og komitéens seksjoner – Socialist Equality Partiene – slåss for.
Fotnoter
[1] Fritz, Stephen G.. Ostkrieg: Hitler's War of Extermination in the East. The University Press of Kentucky. Kindle Edition
[2] Ebd.
[3] Ebd.
[4]«The Red Army», i: Writings of Leon Trotsky (1933-34), New York 1972, s. 310/311
[5] Ebd.
[6] Stahel, David. «Operation Barbarossa and Germany's Defeat in the East» (Cambridge Military Histories) (s. 2). Cambridge University Press. Kindle Edition.
[7] Ebd.
[8] «Manifest der Vierten Internationale zum imperialistischen Krieg und zur proletarischen Weltrevolution», Mai 1940, i: Leo Trotzki, Das Übergangsprogramm, Essen 1997, s. 224
[9] Jörg Baberowski, Räume der Gewalt, 2015, 159f