Dette er del tre av en femdelt artikkelserie.
«Her, inntar vi den første posisjonen.» – Norman Hocker, flygeleder på LaGuardia i Bulletin 5. august 1981
«Den eneste ulovlige streiken er en som mislykkes.» – Robert Poli
PATCO-streiken begynte den 3. august 1981. Rundt 90 prosent av flygelederne i USA stemte for streiken, og rundt regnet 13 000 la ned arbeidet.
Reagan-administrasjonens respons var å gjøre det klart at planen om å knuse flygeledernes fagforeningen var utarbeidet lang tid i forveien. Reagan påkalte umiddelbart klausulen om en nasjonal nødssituasjon i antiarbeiderklasseloven Taft-Hartley Act, vedtatt i 1947, med oppsigelse av alle arbeidere som ikke var tilbake på deres arbeidplasser innen 48 timer.
Reagan beordret transportminister Drew Lewis til ikke å forhandle med PATCO. Regjeringen hadde med andre ord bare ett mål den gikk for – ødeleggelsen av fagforeningen.
Fristen for Reagans trussel, tilbake-til-arbeid-eller-sparken, var onsdag morgen den 5. august, kl. 11:00. Da klokka slo 11:00 og masseoppsigelsen var offisiell brøt de tusenvis av flygelederne som var samlet i fagforeningshaller, sto på streikevakter eller befant seg i parker over hele landet, samstemte ut: «Streik! Streik! Streik!»
Hundrevis av flygeledere fra New York Citys flyterminaler, sammen med deres støttespillere, samlet seg i East Meadow, Long Island. Samlet i en krets hevet de knyttede never i lufta i trass, da fristen gikk ut. I midten sto seks streikere med et stort «Ikke tråkk på meg»-flagg [‘Don't Tread on Me’], et symbol fra Den amerikanske revolusjonen. Arbeiderne marsjerte deretter til det nærliggende TRACON-anlegget (Terminal Radar Approach Control).
I Detroit trosset 132 av de 134 flygelederne Reagans tilbake-til-arbeid ordre. Fagforeningens visepresident Steve Conaway fortalte mengden som var samlet ved storbyområdets flyplass: «Regjeringen og FAA får ikke intimidert oss. Våre klager er reelle, og vi kommer til å holde ut i streik så lenge som det måtte ta.»
I Lorain, Ohio, lokaliseringen for flytrafikk-kontrollsenteret Oberlin Air Traffic Control Center, møtte mer enn 500 medlemmer av PATCO Local 203, landets største lokalforening, fristen kl. 11:00 med knyttnevene i været, og et samstemt utbrudd: «Streik!».
Fem-hundre-flygeledere og støttespillere samlet seg mellom de to terminaltårnene på lufthavna Twin Cities International i Minnesota.
Det store flertallet av de streikende trosset Reagans tilbake-til-arbeid ordre. Regjeringen responderte med å eskalere det PATCO-president Robert Poli kalte dens «intensive fascisttaktikker». Administrasjonen sikret seg en rettskjennelse som erklærte streiken ulovlig, gjorde det mulig å fengsle streikeledere og bøtelegge grunnplanarbeidere, og forbød utbetalinger fra fagforeningens fond til de streikende.
Den nasjonale styret for arbeidslivsrelasjoner – National Labour Relations Board (NLRB) – anla umiddelbart et søksmål for å få strippet PATCO for fagforeningens sertifisering. FBI-agenter og føderalt politi ble utkommandert til streikevaktene, for å fotografere og på annen måte intimidere de streikende. Kona til en PATCO-streiker rapporterte at en FBI-agent fortalte henne at parets søknad om å få adoptert et barn ville bli blokkert med mindre hennes mann stilte på jobb.
Det hvite hus’ talsmann David Gergen bekjentgjorde på streikens tredje dag at alle flygeledere som ikke var tilbake i arbeid ville bli svartelistet. «Det vil ikke være noen vei tilbake, ingen andre sjanse,» sa han. De ville bli «utestengt for alltid fra arbeid for den føderale regjeringen».
Reagan-administrasjonen gjorde bruk av retorikken fra dens imperiale handler i utlandet, og kalte streiken en «gisselsituasjon». Den ville ikke forhandle med «terrorister».
Den amerikanske styringsklassen rev i stykker den sosiale kontrakten om klassekompromiss for arbeidernes øyne. Som i Robber Baron-dagene på 1800-tallet [o. anm.: stål- og jernbanemagnatenes glansperiode] ble lovens og domstolenes fulle kraft satt inn mot streikende arbeidere.
Innen timer etter at streiken var et faktum ble det utstedt midlertidige restraining-ordre og injunctions mot streiken – juridiske påbud og restriksjoner – fra 40 føderale distriktsdomstoler, og minst 12 påtalemyndigheter fikk medhold for juridiske forakt-sanksjoner mot lokalavdelinger av fagforeningen og deres ledere.
Allerede den første dagen frøys føderale embetsrepresentanter flygelederforbundets streikekasse. Føderale bøter overskred veldig raskt PATCOs eiendeler, som var på $ 4 millioner. Én dommer, Harold Greene, påla bøter på $ 1 million per dag. Ved streikens slutt hadde PATCO pådratt seg $28,8 millioner i rettslig tilkjent erstatningsansvar, langt mer enn fagforforbundets eiendeler.
PATCO-streikere ble trukket inn for dommere i håndjern og lenker. Samlet sett ble hundrevis av PATCO-streikere og deres støttespillere arrestert eller pågrepet av politiet i løpet av streiken, og 78 konfronterte faktiske rettslige anklager. Fengslingstiden varierte fra dager og opp til et år. Andre oppnådde plea deals [o. anm.: juridiske avtaler med innrømmelser for å unngå rettsprosess], og noen fikk deres siktelser henlagt. Domstolene frifant bare et lite fåtall.
Tiltalene mot arbeidere var vanligvis basert på anklager for å ha deltatt i en «illegal streik», selv om flygelederne allerede hadde fått sparken og derfor juridisk sett ikke kunne være i streik. Denne kafkaeske situasjonen ble til-og-med erkjent av domstolene.
Dommer Greene, en bitter fiende av PATCO, besluttet den 11. august imot Reagan-administrasjonens forlangende at alle bøter skulle betales umiddelbart, og at retten måtte utstede et påbud om å opphøre med streikevakter, og konkluderte med at regjeringens påstand om «uopprettelig skade» for flysikkerheten ble motsagt av dens gjentatte offentlige påstander at streiken ikke hadde noen effekt. Han bemerket at PATCO-medlemmer «ikke kunne rettferdiggjøre seg fra en forakt-ordre om ikke å streike, når overholdelsen av ordren var blitt umulig» – det vil si, fordi de var sparket.
Carl Kern var én av syv flygelederne i Chicago-området som i midten av august ble tiltalt. Kern var, som mange andre som ble arrestert eller tiltalt, en frittalende leder av kampen. «Jeg antar jeg og andre har blitt utpekt på grunn av vår aktive rolle, og for våre uttalelser under streiken,» sa Kern. «Loven anvendes veldig selektivt mot de mest aktive PATCO-medlemmene.»
Arbeidere fra Den føderale luftfartsadministrasjonen Federal Aviation Administration (FAA) som ga uttrykk for deres støtte, eller som til-og-med var assosierte med PATCO-streikende, fikk sparken. Harry Brown, en arbeidsveileder ved TRANCON-anlegget på Long Island, fikk sparken for offentlig å ha støttet flygelederne. Janice Wakefield, en teletype-ansatt ved kontrollsenteret i Aurora, Illinois, fikk sparken for å ha besøkt arbeidere på ei streikevakt. Brian Power-Waters, pilot for US Air, ble permittert for å ha fortalt hans flypassasjerer at flyvningens forsinkelse skyldtes ukvalifiserte arbeidere som bemannet kontrolltårnet.
Mandag den 17. august erklærte transportminister Lewis at «streiken er over». Han sa flytrafikk-kontrollsystemet skulle gjenoppbygges, med ansatte hentet blant streikebrytere, tilsynsfunksjonærer og militært personell. Reagan-administrasjonen gjorde det da klart at den ikke bare ville nekte å forhandle, men at den ikke under noen omstendighet ville godta at PATCO-streikerne kom tilbake til deres funksjoner.
PATCO-arbeiderne sto besluttsom på sitt, og trakk seg ikke. Faktisk fortsatte motstanden mot Reagan-administrasjonens undertrykkingstaktikker å vokse gjennom august og september. Den 23. august fant det sted et stevne som samlet rundt 2 000 i Houston. Den 26. august samlet over 1 000 seg på et stevne i Twin Cities.
Disse demonstrasjonene ble i vesentlig grad overskygget av stor-skala-demonstrasjonen som fant sted på Labor Day, den 7. september 1981, i New York City, der mer enn 250 000 arbeidere demonstrerte. De 2 000 PATCO-medlemmene som marsjerte i midten foran i opptoget, ble stormende bejublet. Andre store Labor Day-demonstrasjoner med PATCO i front fant sted over hele landet, også i Detroit, der over 3 000 marsjerte ned Woodward Avenue.
Sentralorganisasjonen AFL-CIO hadde opprinnelig sammenkalt for Solidaritetsdag-demonstrasjonen den 19. september i Washington D.C. for å for å støtte de polske arbeidernes Solidaritetsbevegelse mot det stalinistiske regimet i Warszawa, og ikke for å opponere mot Reagan-administrasjonens politiske orienteringer. Utenlandsoperatører for AFL-CIO, finansierte av CIA, var travelt opptatt med å få styrt den polske bevegelsen inn i en pro-kapitalistisk retning.
Sammenkallingen av demonstrasjonen, og dens navn, ga imidlertid en åpning for arbeiderne til å la høre fra seg.
AFL-CIO-funksjonærene ble alarmerte etter hvert som dimensjonene på den kommende demonstrasjonen begynte å bli åpenbare, med utsikter til et massivt oppmøte «som raskt skapte mer angst enn entusiasme på [AFL-CIO-president Lane] Kirklands kontor,» ifølge én historiker. [1] Fagorganisasjonenes smale og bankerotte mål ble oppsummert av William Wynn, president for fagforbundet United Food and Commercial Workers. «Vi kommer ikke til å få mye fra Det hvite hus, men forhåpentligvis vil vi kunne få tilført noen av våre venner i Kongressen litt stivelse, som har vaklet litt,» sa han.
«Våre venner i Kongressen,» betydde selvfølgelig Det demokratiske partiet.
Arbeidere grep anledningen demonstrasjonen bød til å iscenesette en mektig protest mot Reagan og hans angrep på PATCO og arbeiderklassen. Noen arbeidere holdt plakater som trakk sammenligninger mellom statsundertrykkingen utført av det stalinistiske regimet i Polen og statsforfølgelsen av PATCO-arbeiderne.
AFL-CIO-lokalfagforeninger organiserte minst 3 000 busslaster med arbeidere. Nesten alle fagforbund i hele landet var representert, i tillegg til borgerrettighetsgrupper og andre organisasjoner som var berørt av Reagans budsjettinnstramminger.
Blant de største kontingentene var de fra bilarbeiderfagforbundet UAW, med 30 000 medlemmer som deltok; International Association of Machinists (IAM) brakte inn 20 000 medlemmer; og International Brotherhood of Electrical Workers mobiliserte 20 000. Kontingenten fra fagforbundet AFSCME, offentlig ansatte organisert av American Federation of State, County and Municipal Employes, ble også anslått til 30 000, og var så stor at «det tok mer enn 40 minutter for dem å marsjere forbi, og hele Constitution Avenue var et hav av fagforbundets grønne og hvite bannere, plakater, flagg og t-skjorter,» som Bulletin opplyste. PATCO-kontingenten besto av 6 000 arbeidere, eller rundt halvparten av de streikede.
Den enorme demonstrasjonen gjorde det klart at det var bred støtte i arbeiderklassen for å utvide kampen mot Reagan. AFL-CIO-byråkratiet nektet imidlertid kategorisk å ta opp en slik kamp, og gradvis dabbet kampånden i den bredere arbeiderklassen av.
AFL-CIO’s rolle i å isolere og beseire PATCO-streiken, og perspektivet for kampens utvidelse til en generalstreik og en politisk kamp ført av hele arbeiderklassen, framført av trotskistene i Workers League (forløperen for Socialist Equality Party), vil undersøkes i neste del av denne artikkelserien.
PATCO-arbeiderne fortsatte deres kamp og opprettholdt i flere måneder bemanningen av streikevaktene, som daglig ble krysset av andre fagorganiserte luftfartsarbeidere. Statsundertrykkingen fortsatte å fokusere på de mest militante og frittalende streikelederne, deriblant tre fagforeningsledere for lokalavdelingen PATCO Dallas–Ft. Worth, som i november 1981 ble stilt for retten for føderale forbrytelser.
Lee Grant, Ron May og Gary Greene ble i mars 1983 dømt til fengselstraffer på tre måneder til et år, av US Fifth Circuit Court of Appeals, for «forbrytelsen» å streike mot den føderale regjeringen, som faktisk hadde sparket dem. De ble alle tre dømt til 90 dagers fengsel, og som dømte kriminelle ble de permanent fratatt deres borgerrettigheter.
Workers League, ikke AFL-CIO, ledet den offentlige forsvarskampanjen. Spesielt Ron May brukte Bulletin regelmessig for å oppfordre til støtte for PATCO fra arbeiderklassen, og for fagforeningsmedlemmer som var forfulgte for deres streik. Han var ikke alene. Bulletin snakket med mange titalls PATCO-medlemmer, og publiserte regelmessig helside-intervjuer og innspill fra streikeledere.
PATCO ble den 22. oktober 1981 fratatt sertifiseringen for å representere flygeledere, av Federal Labor Relations Authority. Nå var det ikke bare streiken som var erklært ulovlig, og deltakerne som var svartelistet, men selv fagforeningen var ikke lenger legal. Den 11. juni 1982 ble avgjørelsen stadfestet etter at den var anket [i en federal appeals court]. Den 2. juli 1982 ble organisasjonen PATCO oppløste en føderal konkursdomstol. Sommeren 1983 begynte Greene, May og Grant soning av deres fengselsstraffer.
Fortsettelse følger.
Fotnoter
[1] Buhle, Paul: Taking Care of Business: Samuel Gompers, George Meany, Lane Kirkland, and the Tragedy of American Labor: New York: Monthly Review Press, 1999: 224.