Ei armensk skissebok, oversatt av Robert og Elizabeth Chandler, New York Review Books, 133 sider.

Vasilyj Grossman (1905-1964), den sovjetiske journalisten og forfatteren, er framfor alt kjent for hans to massive romaner, Stalingrad (1952) og Life and Fate (1960), som omhandler den andre verdenskrigen på østfronten. Han var også en fremragende krigsjournalist, som dokumenterte nazistenes genocid utøvd mot de østeuropeiske jødene, i tillegg til alle Den røde armés store slag, som spilte den avgjørende rollen i nedkjempingen av fascismen.

Den nylige oversettelsen av Stalingrad til engelsk for første gang, påminner et annet verk av Grossman som først i 2013 ble tilgjengelig for et engelsklesende publikum. Ei armensk skissebok, som har sitt opphav tilbake til 1962, er ei veldig forskjellig bok fra de tidligere krigsromanene. Som tittelen antyder, består dette slanke verket av en uformell og tidvis humoristisk, nesten lettsindig beretning om Grossman’s besøk i 1961 til den lille sovjetrepublikken Armenia, da han hadde fått i oppgave å oversette en lengre armensk krigsroman. Det er mye her som gir leseren et smil om munnen.

Men boka er også, på dens enklere måte, like dypt bevegende som Grossmans tidligere verk. I 12 korte kapitler, der den objektivt og med stor hengivenhet beskriver aspekter av armensk liv, fletter forfatteren kunstnerisk og naturlig dyptgående innsikter som er dypt tilknyttet Den russiske revolusjonen, sovjetfolkets uforlignelige kamp mot nazibarbariet, og bitre erfaringer av stalinistisk terror og diktatur.

Det er også en sammenheng mellom denne erindringen om Armenia og skjebnen til hans verk Life and Fate [Liv og Skjebne]. Som oversetteren Robert Chandler forklarer i hans introduksjon hadde sovjetmyndighetene nektet å la hans monumentale oppfølger til Stalingrad trykkes, da han i 1960 sendte inn manuskriptet for publisering. Mer enn det, manuskriptet ble beslaglagt og regimet gikk så langt som til å fjerne alt av blåpapir for kopigjennomslag og sågar fargebåndene fra hans skrivemaskin. Grossman ble knust av det han kalte «arresteringen» av verket han hadde viet mange års kamp til. Life and Fate skulle ikke se dagens lys før verket ble publisert i Sveits i 1980, lenge etter forfatterens død. En engelsk oversettelse fulgte i 1985.

I andre halvdel av 1961, kanskje i et forsøk på å mykne slaget av sensureringen av hans roman, og for å «kjøpe ham» med et annet oppdrag, foreslo offisielle litterære embetsfunksjonærer at Grossman skulle foreta et besøk til Armenia. Selv om han ikke kunne armensk ble han bedt om å redigere («oversette», slik det begrepet vanligvis ble anvendt i den perioden) en bokstavelig oversettelse av en lengre roman.

Det tidkrevende arbeidet med å om-oversette måtte utføres i Armenia, for at Grossman kunne rådføre seg både med bokas forfatter så vel som med den opprinnelige oversetteren. Dette la beslag på hans tid i noen måneder.

I første halvdel av 1962, etter at han hadde fullført oversettingsoppdraget, skrev Grossman ferdig hans minner om turen. Nok en gang sto han konfrontert med offisielt press og sensur. Litterære byråkrater var spesielt bekymret over et kapittel som omhandlet Stalins rolle. Grossman, på dette tidspunkt tilstrekkelig harm over mange års trakassering fra byråkratiets side og klanglingen med dets representanter, nektet å tillate boka publisert. Ei armensk skissebok ble ikke utgitt i Sovjetunionen før i 1965, rundt åtte måneder etter forfatterens død, og hele kapitler ble da utelatt.

Man må ha i minne at denne perioden, på begynnelsen av 1960-tallet, var høyden av Tiningen, under stalinistlederen Nikita Khrusjtsjev, som hadde holdt hans «Hemmelige tale» i februar 1956, som avslørte noen av Stalins uhyrlige forbrytelser. Politiske fanger ble løslatt fra arbeidsleirer, og sensuren ble noe lettere. Millioner av arbeidere og intellektuelle søkte en forklaring for den stalinistiske terroren, mange reiste slagordet «Tilbake til Lenin». Grossmans lille bok gjenspeiler ånden fra disse tidene. Selv da håndhevet selvfølgelig det parasittiske stalinistbyråkratiet strenge grenser for hva som kunne sies eller skrives, som behandlingen av Grossmans i seg selv avslørte.

Den fullstendige engelske oversettelsen av An Armenian Sketchbook, med manglende passasjer og kapitler gjenopprettet, er ei lita perle. Grossmans beskrivelser av hans erfaringer er ikke mindre effektive på grunn av deres kortfattethet. Han skildrer armenske landsbyer, bryske fjell, utsikten til Ararat-fjellet i de østlige ekstremiteter av Tyrkia, og folkets skikker – religiøse og andre. Noen få utdrag kan neppe yte rettferdighet til Grossmans prosas skjønnhet og innsiktsfullhet.

Han skrev: «I Jerevan [hovedstaden], og i byer og landsbyer i fjellene og på slettene, møtte jeg mennesker av alle slag. Jeg møtte forskere, leger, ingeniører, bygningsarbeidere, kunstnere, journalister, partiaktivister og gamle revolusjonære. … Jeg så plogmenn, vinprodusenter og gjetere; jeg så murere; jeg så mordere, fasjonable unge «mods», idrettsutøvere, oppriktige venstreorienterte og utspekulerte opportunister; jeg så hjelpeløse tullinger, oberster i hæren, og fiskere på Sevansjøen.»

Grossman føler seg veldig nær det armenske folket. Han observerer nøye og konkret, ikke tilfreds med avstandsbetraktning. Hans sentimenter er ikke vage og pasifistiske. Han er nært ved massene, med en følelse for deres lidelse, kombinert med en optimisme om menneskehetens potensial.

Han skriver, for eksempel, om å møte «en søt, astmatisk gammel mann med navn Sarkisyan. … Da han var ung var han en viktig størrelse i partiet; i løpet av hans år som emigrant kjente han Lenin. Og så ble han fordømt som en tyrkisk spion, nesten ihjelbanket og sendt til en leir i Sibir, hvor han tilbrakte 19 år.»

«Og så vendte han hjem, ikke forbitret, men overbevist om at folk essensielt sett er gode, glad for å ha fått beriket sitt hjerte gjennom samtaler i leirbrakkene, nord for polarsirkelen, med vanlige russiske bønder og arbeidere, glad for å ha fått sitt sinn beriket gjennom samtaler med russiske forskere og intellektuelle.»

Grossman skriver på disse sidene ofte om anliggendet nasjonalisme på 1900-tallet. Oktoberrevolusjonens dype innvirkning kan sees og føles i hans prosa. Hans kommentarer om trangsynt nasjonalisme gjelder selvfølgelig like mye i dag som i det forrige århundre.

«Nå, etter Hitler, har det blitt viktigere enn noensinne å se på spørsmålet om nasjonalisme – på nasjonalistisk forakt og nasjonalistisk arroganse,» skriver han.

«Tenk deg våre russiske intellektuelle, de vennlige, blide, innsiktsfulle gamle kvinnene i våre landsbyer, våre eldrende arbeidere, våre unge gutter, våre små jenter som har friheten til å tre inn i smeltedigelen av vanlig menneskelig samkvem med befolkningene i Nord- og Sør-Amerika, Kina, Frankrike, India, Storbritannia og Kongo.»

«For et rikt mangfold av skikker, moter, kjøkkener og arbeidskraft som da vil bli avslørt! ... Og den trangsynte nasjonalismens tiggerlighet, blindhet og umenneskelighet, og fiendtligheten mellom stater, vil bli klart og tydelig demonstrert.»

Han fortsetter: «Når en stor og sterk nasjon, med enorme arméer og kraftige våpen, forkynner dens overlegenhet, truer den andre nasjoner med krig og slavebinding. Små undertrykte nasjoners nasjonalistiske overskridelser stammer derimot fra behovet for å forsvare deres verdighet og frihet. Og likevel, for alle deres forskjeller, har aggressorenes nasjonalisme og de undertryktes nasjonalisme mye til felles.»

Marxismens innflytelse kommer til uttrykk i måten Grossman tilnærmer seg ei rekke emner, til tross for stalinistregimets uhyrlige perversjoner, som feilaktig hevdet å representere sosialisme og dreide marxismen til dens motsetning, til et forsvar for nasjonalisme og byråkrati.

Under et besøk til den verdensberømte Sevan-sjøen, for eksempel, skriver han med dyp forståelse om relasjonen mellom objektet og subjektet. Han beskriver «ei lita sky opplyst av en rolig solnedgang» og et «sommerregn, eller en ung måne som speiles i den arrede overflata av en skogsbekk i april». Han fortsetter: «For at en bestemt scene skal komme inn i en person, og bli en del av deres sjel, er det åpenbart ikke nok at scenen er vakker. Personen må også ha noe klart og vakkert tilstede inne i seg. Det er som et øyeblikk av delt kjærlighet, av fellesskap, et sant møte mellom et menneske og den ytre verden.»

En tilsvarende forståelse av marxismen antydes av den følgende digresjonen om kunst, som på uhyggelig vis skildrer «sosialistisk realismes» monstrøse uhyrligheter, den eneste type arbeid godkjent av det stalinistiske regimet: «... det er, overraskende nok, mer sann realisme i det villeste bildet av den mest abstrakte subjektivist, i den dummeste sammensetningen av linjer, prikker og flekker, enn i alle de harmoniske verdener som ble bestilt av byråkrater. Et merkelig, dumt, vanvittig bilde er, tross alt, et sant uttrykk for i det aller minste, én levende menneskelig sjel. Men hvem sin levende sjel kan vi ane i denne harmoniske, offisielt sanksjonerte verden så full av tilsynelatende naturalistiske detaljer, så tett av modne hvetekroner og fine eikeskoger? Ingen – det er ingen sjel i et regjeringskontor.»

I det siste kapittelet gir Grossman en detaljert redegjørelse for et armensk bryllup, som han ble invitert til. Etter flere timers feiring henvender en snekker fra en kollektivgård seg direkte til Grossman. Hans ord blir oversatt for den jødiske russiske gjesten.

«Snekkeren snakket om jødene, og han fortalte at da han ble tatt til fange under krigen, så han at alle jødene som ble tatt de ble ført vekk til et annet sted. Alle hans jødiske kamerater hadde blitt drept. Han snakket om medfølelsen og kjærligheten han følte for de jødiske kvinnene og barna som hadde omkommet i gasskamrene i Auschwitz. Han fortalte hvordan han hadde lest mine artikler om krigen, med skildringer av armenere, og han hadde tenkt på hvordan denne mannen som skrev om armenere var fra en nasjon som også hadde lidd veldig mye. … Lang, tordnende applaus bekreftet at de armenske bøndene virkelig hadde medfølelse med det jødiske samfunn.»

Grossman diskuterer antisemittisme og indikerer difust, men bestemt, at regimet tolererer, sågar promoterer antisemittisme. «Jeg har mer enn én gang hørt russere – både intellektuelle og enkle mennesker – snakke med medfølelse om de uhyrligheter som rammet jødene under naziokkupasjonen.»

«Men jeg har også møtt den brutalt ondskapsfulle mentaliteten til De svarte hundrene. Jeg har følt dette hatet på min egen hud. Fra berusede på busser, fra folk til bords i kantiner eller som sto i køer, har jeg hørt svarte ord om samfunnet Hitler gjorde martyrer av. Og det har alltid smertet meg at våre sovjetforelesere, propagandister og ideologiske arbeidere ikke snakket ut mot antisemittisme – som Korolenko gjorde, som Gorkij gjorde, som også Lenin gjorde.»

Oktoberrevolusjonens varige innvirkning på de beste delene av sovjetintelligentsiaen og arbeiderklassen kan sees i disse linjene, og i det lille bindet. Dette fant sted til tross for stalinismens uhyrligheter, og til-og-med deltakernes egen manglende forståelse. Grossman selv ble i noen grad motløs og desorientert konfrontert med revolusjonens degenerering, men han slapp aldri taket i en dyp tro på menneskelig framskritt. Dette, konfrontert med alt han hadde vært vitne til, har en enorm objektiv betydning. Nesten 60 år etter at denne boka ble skrevet er sosialismens sak særdeles levende.

Grossman’s konkluderende linjer understreker det faktum at, selv om dette besøket hadde påvirket ham dypt, skrev han ikke bare om Armenia:

«Om så fjell blir redusert til bare skjeletter, måtte menneskeheten bestå for alltid. … Jeg har med all sannsynlighet sagt mye som er klønete og feilaktig. Men alt jeg har sagt, klønete eller ei, jeg har sagt det med kjærlighet.»

«Barev dzez - Alt godt for dere, armenere og ikke-armenere!»