En gjennomgående kynisk mediekampanje sentrert i USA skrus opp for å presse Kina til å droppe landets «null Covid»-strategi, som i vesentlig grad har undertrykt viruset innenfor Kinas grenser. Små drypp av kommentarer den siste måneden har den siste uka blitt til en flom, ansporet av beslutningene fra regjeringene i Australia, New Zealand og Singapore om raskt å oppheve helserestriksjoner.

Offensiven drives av to hensyn – politiske og økonomiske. For det første, det at den kinesiske regjeringens vitenskapelig baserte pandemipolitikk har minimert lidelse, sykdom og dødsfall av Covid-19, er en knusende tiltale av den morderiske orienteringen for «flokkimmunitet», ført spesielt av USA.

Det totale antallet dødsfall i Kina – de fleste av dem fant sted tidlig i 2020, da regjeringen bekjempet en ukjent sykdom – er færre enn 6 000. Det er mindre enn antallet mennesker som dør hver uke i USA, til tross for relativt høye nivåer av vaksinering.

Arbeidere i USA og rundt om i verden kan med rette stille spørsmålet: Dersom Covid-19 med hell kan undertrykkes i verdens mest folkerike land, hvorfor anvendes ikke da disse retningslinjene internasjonalt, for å eliminere det dødelige og svært smittsomme viruset?

Dette spørsmålet peker på finans- og selskapselitens dominerende underliggende forlangender om at millioners liv og helse – i Kina og rundt om i verden – må ofres for profittkravene. New York Times-artikkelen i forrige uke, med overskriften «Hvorfor er Kina verdens siste til å opprettholde ‘Zero Covid’-strategien?» – antar stilltiende at den politiske orienteringen som så langt har kostet godt over 700 000 amerikanere livet er den som må følges over hele verden, også av Kina.

Ikke rent tilfeldig er det næringslivs- og selskapspressen som leder angrepet for at den kinesiske regjeringen skal åpne opp – Wall Street Journal, Bloomberg, Financial Times og Australian Financial Review, for å nevne noen.

En Wall Street Journal-overskrift i forrige uke beklaget at «Kina holder fast på Covid-Zero-orienteringer, til tross for stigende press for å lette restriksjonene,» hvor det sto videre: «Selskaper har oppfordret om en plan for å avslutte det strenge pandemiregimet, og advarer for den stigende økonomiske belastningen.»

Det Journal først og fremst er bekymret for er den økonomiske belastningen på den globale kapitalismen, og spesielt på Wall Street, der avisa framhever innvirkningen Kinas folkehelserestriksjoner har på globale forsyningskjeder.

«Det faktum at Kina er i sentrum for de fleste globale verdikjeder og opprettholder en så drakonisk null-tilfeller-orientering, har betydning for de dysfunksjonelle globale forsyningskjedene,» forteller Alicia García-Herrero, sjeføkonom for den franske banken Natixis’ Asia-Stillehav-region, til talerøret for Wall Street’s bankfolk, fondsforvaltere og aksjemeglere.

Selv om USA ikke på nåværende tidspunktet tyr til militær makt påminner mediekampanjen for å «åpne opp» Kina de barbariske metodene som imperialismen anvendte for å påtvinge Kina deres forlangender – som startet med opiumskrigene ført av Storbritannia, 1800-tallets ledende stormakt.

Den tidens ekstremt lønnsomme Kina-handelen med med te, porselen og silke var en magnet for alle handelsmaktene, men Qing-regjeringens insistering på at betalingen måtte være i sølv ble en uutholdelig økonomisk byrde. Handelshuset Det britiske øst-India kompaniet – British East India Company – omgikk problemet ved å ekspandere dyrkingen av opium i deres indiske territorier, en handelsvare som ble solgt til private handelsmenn som videreførte opiumen til kinesiske smuglere som i sin tur fikk byttet den mot sølv.

Denne handelen hadde en forferdelig konsekvens, der opiumsrøykingen eskalerte eksponentielt, og det samme gjorde antallet rusavhengige. Andre handelsmenn, deriblant Warren Delano Jr., bestefaren til USAs president Franklin D. Roosevelt, tok del i handelsoperasjonene med narkotika. Qing-keiserens mislykkede forsøk på å utrydde smuglingen kulminerte i 1839 med utplasseringen av kinesiske tropper til Kanton, for å tvangsstenge utenlandske fabrikker tilknyttet opiumshandelen.

Resultatet av den første opiumskrigen var et ydmykende nederlag for Qing-dynastiet, konfrontert med britisk marinemakt. Nanking-traktaten av 1842 tvang Kina til drakoniske innrømmelser – avståelse av Hong Kong til Storbritannia, etableringen av fem traktathavner åpne for britiske handelsmenn, og betaling av en enorm skadeserstatning til Storbritannia. Assosiert med havnene var det «konsesjoner» – områder kontrollert av britiske myndigheter og okkupert av britene, ikke kineserne. Andre makter påla snart Kina deres egne «urettferdige traktater».

Et nytt forsøk på å få slutt på den både økonomisk og sosialt ødeleggende narkotikahandelen førte i 1853 til en ny opiumskrig, som også endte med nederlag og en ny runde med ydmykende tariffer og tvangspålagte krav mot Kina.

Imperialistmaktenes plyndring av Kina svekket Qing-dynastiet drastisk, som samtidig konfronterte vesentlige interne opprør – Taiping-opprøret i årene fra 1850 til 1864, og Boxer-opprøret i årene 1899 og 1901 som ble undertrykt av utenlandske tropper – og dynastiet ble til slutt styrtet i Den første kinesiske revolusjonen, i 1911, som etablerte Den kinesiske republikken.

Det borgerlige nasjonalistpartiet Kuomintang (KMT) og partileder Sun Yat-sen, som ble Kinas første president, viste seg imidlertid ute av stand til å forene Kina og få slutt på imperialistisk undertrykking. Selv om landet aldri ble forvandlet til en koloni, forble det en enorm arena for rivaliserende makters plyndringer.

Det nåværende forlangendet om at Kina må gjenåpnes finner enda et ekko i «Åpen dør»-politikken som ble fulgt av amerikansk imperialisme på 1920- og 1930-tallet, rettet spesielt mot Japan etter at landet i 1931 invaderte Manchuria, og Kina i sin helhet i 1937. «Åpen dør»-politikken hadde ingenting å gjøre med bekymringer for den kinesiske befolkningen, men var et forlangende om at Kina ikke skulle være én bestemt makts eksklusive domene, og måtte forbli «åpent», spesielt for amerikansk utbytting.

Leo Trotskij forklarte i 1924: «Beldam-historien gjorde ting enkelt for amerikansk kapitalisme: For hver voldtektshandling er det et frigjørende slagord klart for hånden. Med hensyn til Kina, er det – «Åpen dør»-politikken! Japan forsøker å få stykket opp Kina og få underlagt seg visse provinser med militærmakt, fordi det ikke er jernmalm i Japan, ikke kull og ingen olje. Disse råvarene utgjør tre kolossale minuselementer i Japans tvekamp med USA. Av denne grunn søker Japan gjennom erobringer å sikre seg tilgangen til Kinas rikdommer. Men USA? De sier: ‘Åpen Dør i Kina.’»

Som den gang har kravet om at Kina «åpner opp» og avslutter landets helserestriksjoner ikke noe å gjøre med noen bekymring for den kinesiske befolkningen, men er innrettet på å fjerne alle hindringer for profitt, til en forferdelig menneskelig pris. Dersom den politiske orienteringen for «flokkimmunitet» skulle bli adoptert i Kina ville det utvilsomt føre til hundretusener, om ikke millioner av dødsfall.

Forøvrig, mens USA enda ikke har truet Kina militært på grunn av landets null-Covid-orientering, har landet i løpet av det siste tiåret samlet seg andre påskudd for krig – fra deres hyklerske «menneskerettighetskampanjer» over Hong Kong og de muslimske uigurene, til oppblåste beskyldninger om «aggresjon» i Sør-Kina- og i Øst-Kina-havet, og over Taiwan. Kina blir, i kraft av landets økonomiske størrelse, ansett som en utålelig trussel for amerikansk globalt hegemoni, som må reduseres, om nødvendig ved hjelp av militærmakt, til den nye versjonen av den semi-koloniale status landet led under på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Den nykoloniale underkastelsen av Kina, og dens oppheving som et resultat av Den kinesiske revolusjonen i 1949 er fortsatt dypt forankret i bevisstheten til arbeidende mennesker i Kina. President Xi Jinping og Kinas Kommunistparti-regjering (KKP) forsøker å utnytte dette sentimentet med uopphørlige proklameringer om at KKP er ansvarlig for «den kinesiske nasjonens foryngelse». Dette nasjonalistiske slagordet er blottet for ethvert progressivt innhold – så langt fra å legemliggjøre noen kamp mot imperialismen, gjenspeiler det ambisjonene til et superrikt oligarki, skapt av flere tiår med KKPs politiske pro-markedsorienteringer, om en plass ved imperialismens bord.

Restaureringen av kapitalisme i Kina har skapt enorme sosiale press, der antallet kinesiske milliardærer fortsetter å multipliseres mens hundrevis av millioner slåss for å overleve. KKP-regimet er seg meget bevisst at det sitter på ei sosial tidsinnstilt bombe, og dette har vært en kraftfull motivering for å opprettholde landets politiske orientering for å eliminere Covid-19.

Så godt som alle artiklene som for tiden presser på for en endring av Kinas Covid-19-politikk erkjenner faktisk at den har bred støtte blant arbeidende mennesker. Wall Street Journal refererer for eksempel til Yanzhong Huang, fra den amerikanske tankesmia Council on Foreign Relations (CFR) i New York, som erklærer: «Denne politikken er også fortsatt veldig populær i Kina, og får sterk støtte i offentligheten: Folk er veldig stolte over hvor bra statslederne har kontrollert viruset.»

Elimineringen av Covid-19 fordrer imidlertid en global strategi, som det går fram av de fortsatte utbruddene i Kina, blant annet av den ekstremt smittsomme Delta-varianten. KKP-regimet fører imidlertid ikke noen kampanje for tilsvarende tiltak globalt, mens det søker støtte på den internasjonale scenen for å motvirke truslene fra USA, og kritiserer ikke engang andre regjeringer.

Den eneste sosiale kraften som er i stand til å slåss for en global eliminering av pandemien er den internasjonale arbeiderklassen, som vil finne bred støtte blant arbeidere og ungdom i Kina. World Socialist Web Site og Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – utarbeidet det vitenskapelige grunnlaget for en politisk orientering for eliminering og for nødvendigheten av at arbeiderklassen slåss for den, i sitt online-seminar den 24. oktober. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer til å se det, og til å kontakte oss.