FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) rapporterte sist onsdag at «fundamentale friheter i Ukraina har blitt presset» under president Volodymyr Zelenskyjs administrasjon der, samtidig som han dro til Brussel for å trygle NATO om mer militær støtte i hans pågående hensynsløse provokasjoner mot Russland.

Rapporten dekket tildragelser fra 1. november 2019 til-og-med 31. oktober 2021, en periode som i sin helhet faller inn under regimet til Zelenskyj, som ble valgt i mai 2019 hovedsakelig på grunnlag av en utbredt desillusjonering med den høyrenasjonalistiske politikken til den foregående presidenten Petro Porosjenko. Porosjenko-regimet kom til makten i kjølvannet av det USA-støttede kuppet i Ukraina i 2014, der en pro-Russland-regjering ble styrtet gjennom mobiliseringen av høyreekstreme styrker.

Flere av FNs menneskerettighetsråds tidligere rapporter siden 2014 har kommet med tilsvarende uttalelser, som dermed demonstrerer både en videreføring og en ytterligere akselerering av regjeringsangrep på pressen og demokratiske rettigheter under Zelenskyj.

Ifølge Nada Al-Nashif, FNs visehøykommissær for menneskerettigheter, var det «restriksjoner av bekymring i Ukraina for den frie ytringen av kritiske eller upopulære oppfatninger, og for deltakelse i fredelige forsamlinger om sensitive emner, så vel som for menneskerettighetsforsvareres sikkerhet.»

Zelenskyj stengte i februar 2021 ned tre populære fjernsynstasjoner tilknyttet pro-Russland-opposisjonslederen og oligarken Viktor Medvedtsjuk.

Medvedtsjuk ble seinere anklaget av Zelenskyj-regjeringen for «høyforræderi, brudd på krigens lover og skikker, og for å hjelpe terroristorganisasjoner», og de satte ham i husarrest.

Rapporten beskrev disse angrepene som brudd på «internasjonal menneskerettighetslov».

Rettsforfølgelsen av Medvedtsjuk, et Russland-vennlig medlem av det ukrainske oligarkiet, ble av Moskva ansett som en provokasjon, og det bidro til den militære krisen i Svartehavet sist vår. I tillegg til å støtte en forhandlet løsning på den pågående borgerkrigen i Donbass er Medvedtsjuk personlig en nær bekjent av Russlands president Vladimir Putin.

Zelenskyj-regjeringen har nylig kommet med påstander om et angivelig «kupp», for på tilsvarende måte å angripe mediekanaler eid av Rinat Akhmetov, Ukrainas rikeste oligark, der presidenten hevdet Akhmetov uten egen viten var involvert i kuppkonspirering med russisk etterretningsstøtte.

Akhmetovs medier hadde nylig økt deres kritikk av Zelenskyj, før kupp-påstandene kom på banen, på grunn av hans signering av såkalte «antioligark-lover» som potensielt kunne frata Akhmetov hans mediekanaler. Slike lover vil i realiteten med all sannsynlighet bli anvendt for selektiv målretting av Moskva-vennlige medlemmer av det ukrainske oligarkiet, mens Zelenskyj-lojalister får opprettholde deres obskøne rikdommer og business-interesser.

Zelenskyj selv hadde da han tiltrådte embetet i 2019 en estimert nettoformue på $ 1,5 millioner, et beløp som utvilsomt har økt siden han fikk kontroll over den ukrainske staten. De nylig avslørte Pandora Papers indikerte at Zelenskyj i 2012 hadde etablert et nettverk av offshore-selskaper og hadde kjøpt dyre eiendommer i London.

I FN-rapporten står det, relatert angrep på individuelle journalister: «Av spesiell bekymring er mangelen på ansvarlighet overfor trusler og vold rettet mot menneskerettighetsforsvarere, mediearbeidere og enkeltpersoner som uttrykker deres meninger på nettet, eller som forsøker å delta i utformingen av politikk. UNHRC dokumenterte 29 hendelser som målrettet journalister, medieprofesjonelle, bloggere og enkeltindivider som uttrykte meninger som var kritiske til regjeringen eller hovedstrømnarrativer. Gravejournalister og mediearbeidere som dekket politiske emner som korrupsjon og implementeringen av Covid-19-restriksjoner ble i 2020 og 2021 målrettet.»

Det FN-rapporten ikke nevnte er det tunge engasjementet fra nyfascistiske krefter i utføringen av disse angrepene på journalister. Siden 2014-kuppet har ei rekke framtredende ukrainske journalister blitt angrepet og drept av fascistiske gjenger, og helt spresielt Kateryna Handziuk og Pavel Sheremet. I nok et av ytre høyres forsøk på et politisk attentat, i desember 2019, ble en tre-år-gammel gutt drept. [O. anm.: begge lenker til engelske tekster]

I nesten alle tilfeller sleper de ukrainske myndigheter føttene hva angår enhver etterforskning, som sjelden resulterer i arresteringer eller noen betydelig rettsforfølgelse.

Hva rapporten også unnlot å nevne er ny-fasciststyrkers involvering i Zelenskyjs siste angrepet på arbeiderklassens demokratiske rett til bevegelses- og organisasjonsfrihet.

Den 2. desember initierte Zelenskyj fem lovproposisjoner i det ukrainske parlamentet som ville bli anvendt til å benekte innbyggere i Donbass deres statsborgerskap og stemmerett. Den ukrainske regjeringen vil også kunne frata statsborgerskap fra alle som deltar i «handlinger som truer Ukrainas nasjonale sikkerhet og nasjonale interesser».

Slike antidemokratiske tiltak kan lett anvendes til å nekte statsborgerskap og stemmerett, ikke bare for separatister i Donbass, men for enhver ukrainer som motsetter seg den høyrenasjonalistiske og krigshissende politikken til Zelenskyj-regjeringen. Riggede valg som bare er åpne for «ekte» ukrainske statsborgere ville også bli en reell mulighet.

Tiltakene vil også kunne strippe statsborgerskap fra ukrainere med russiske pass. Et slikt grep ville være spesielt straffende mot Donbass-regionens arbeiderklasse, som ofte har slektninger bosatte i Russland, og som har begynt å anvende deres tilbudte russiske pass for å kunne krysse grensa mellom landene. Disse tiltakene vil selvfølgelig ikke ha noen konsekvens for Ukrainas obskønt velstående oligarki som kan reise overalt i verden, hvor de måtte ønske.

FN-rapporten bemerket at «tilsvarende restriksjoner på ytringsfriheten» som de iverksatt av Kiev-regimet, har funnet sted i de separatistkontrollerte regionene Donetsk og Lugansk og på Krim-halvøya, som i 2014 ble annektert av Russland. Men i motsetning til Kiev har verken Donetsk, Lugansk eller Krim mottatt $ 2,5 milliarder i militær bistand fra USA, og regionene blir ikke av amerikansk og europeisk imperialisme regelmessig hyllet som demokratiets høyder.

Mens FN-rapporter som hevder menneskerettighetsbrudd jevnlig anvendes av vestlig imperialisme mot strategisk viktige nasjoner for å bane vei for deres allerede velutviklede krigsplaner, er det hva angår Ukraina vestlig imperialisme som offentlig støtter en ekstremt antidemokratisk nasjonalistisk stat som støtter høyrestyrker, og som støtter nyfascistiske krefter, og som jevnlig utfører angrep på pressen, etniske minoriteter og den politiske opposisjonen. Disse sammenhengene ble selvfølgelig ikke tatt opp i FN-rapporten.

Ikke desto mindre avslører FN-rapporten, enn så begrenset den nå er, forsøket på å framstille en potensiell krig mellom et «fritt Ukraina» mot et «aggressivt» Russland som en «krig for demokrati», som det fullstendige bedrageriet det er.

2014-kuppet, som besørget grunnlaget for en enorm eskalering av den geopolitiske konflikten med Russland, ble promotert av vestlige medier som en «demokratisk revolusjon». Nynazistiske styrkers tunge involvering i kuppet og i den nye regjeringen ble bevisst benektet og tildekket. Den dag i dag promoterer borgerlige tankesmier som Atlanterhavsrådet [The Atlantic Coucil] disse løgnene for å fremme NATOs krigsforberedelser mot Russland. Derfor skrev Atlanterhavsrådet forleden uke: «Vladimir Putin frykter ukrainsk demokrati, ikke en NATO-utvidelse.»

I virkelighetens verden har imperialismen i Kiev systematisk bygd opp et rabiat høyreorientert oligarkisk regime, og nyfascistiske styrker, for å forberede både en militær konflikt med Russland og den voldelige undertrykkingen av arbeiderklassen.