For å høre denne uttalelsen i lydformat, lest på engelsk, klikk her.
1. Der det nye året innledes har Covid-19-pandemien gått inn i sin farligste og mest dødelige fase. Omikronvarianten, først identifisert mot slutten av november 2021, er nå den dominerende avgreiningen globalt. Den sprer seg med ekstraordinær hastighet på tvers av hele Europa og USA, og driver daglig nye tilfeller til de høyeste nivåer hittil registrert. Gjennomsnittlig daglige infeksjoner i USA nærmet seg 500 000 den siste uka av 2021.
2. Den globale pandemien er en katastrofe av historiske dimensjoner. Den er også en forbrytelse, fordi pandemiens katastrofale innvirkninger er resultat av beslutninger truffet av kapitalistregjeringer – først og fremst i USA og Vest-Europa – om bevisst å prioritere profitt framfor liv, og for å avvise implementeringen av folkehelsetiltak påkrevde for å eliminere SARS-CoV-2, og i stedet vedta retningslinjer som lar viruset spre seg vilt gjennom hele den globale befolkningen.
3. Gjennom hele 2020 og langt inn i 2021 framholdt regjeringer og media påskuddet at kampen mot pandemien kunne gjennomføres på en næringslivsvennlig basis, gjennom en kombinasjon av vaksineringer og et eklektisk utvalg av avbøtende tiltak. De hevdet at denne tilnærmingen ville tillate skoler trygt å gjenåpne, og at arbeidere kunne forbli på deres arbeidsplasser. Disse påstandene var fra starten av basert på en bevisst undertrykking av vitenskapen, som hadde fastslått at SARS-CoV-2 ble overført hovedsakelig gjennom aerosoler, som er småpartikler som henger i lufta i timevis. Innendørsrom som mangler riktig filtrering og ventilasjon, deriblant de aller fleste skoler og arbeidsplasser, har derfor vært de primære sentrene for viral overføring. Ei enda mer grunnleggende løgn var at pandemien kunne undertrykkes på grunnlag av nasjonale initiativ, som dermed legitimerte fraværet av en global strategi og effektive programmer for å gjøre vaksiner fritt tilgjengelige for alle land. Men alle løgnene og de falske strategiene har blitt totalt eksplodert av utbruddet av omikronvarianten.
4. Responsen på omikron har vært den fullstendige kollapsen av påskuddet at regjeringene er fokusert på å få slutt på pandemien. Med USA og Vest-Europa i spissen er «flokkimmunitet» den strategien som åpent følges av de fleste regjeringer over hele verden. Den underliggende oppfatningen av denne kriminelle politikken er at på et eller annet tidspunkt, enda ukjent, vil så mange mennesker ha blitt smittet at viruset vil tømme den tilgjengelige mengden av lett tilgjengelige ofre. Som Financial Times uttalte i sin redaksjonelle leder den 3. januar: «Det er rimelig å konkludere med at interaksjonen mellom viruset og det menneskelige immunsystemet betyr at jo flere mennesker som får en viss beskyttelse mot alvorlige Covid-symptomer gjennom vaksinering eller infeksjon, jo bedre er utsiktene».
5. Det bør spesielt bemerkes at FT ikke engang vurderer muligheten for å eliminere sykdommen. «Uansett den lille sjanse vi kunne hatt i begynnelsen av 2020 for å kunne eliminert Covid-19, den er for lengst borte,» hevdes det. «Anstrengelser for å kontrollere pandemien har så langt vært berettiget i kontekst av en global helsekrise, men de kan ikke fortsette i det uendelige. Følgeskadene – på mental helse og velvære, sosial samhørighet og den globale økonomien – ville bli for store.»
6. Betydningen av denne uttalelsen er klar og tydelig: SARS-CoV-2 vil vedvare i årevis, ja tiår, som en endemisk sykdom. Hva blir så konsekvensen i mengden lidelse og antall menneskeliv? Selskaps-finans-oligarkiene, og regjeringene de kontrollerer, kunne ikke brydd seg mindre. En avskyelig antisosial tankegang er dypt forankret i kapitalistklassen. Den er ikke fokusert på antallet dødsofre, men på verdivurderinger i aksjemarkedet.
7. Charles Dickens beskrev så velkjent årene før Den franske revolusjonen som «de beste av tider» og «de verste av tider». Hvor godt disse ordene passer på den nåværende virkeligheten. For kapitalistklassen har årene med pandemien vært intet mindre enn en velsignelse. Markedsverdien av Apple har steget 125 prosent til mer enn $ 3,0 billioner. Microsofts har steget 110 prosent til $ 2,5 billioner. Alphabets markedsverdi er opp 108 prosent til $ 1,9 billioner. Børsverdien til Tesla, kontrollert av sosiopaten Elon Musk, har steget 1 311 prosent til $ 1,1 billioner. Den kollektive formuen til de rikeste 5 prosentene og de mest velstående delene av middelklassen har skutt i været.
8. Men den overveldende massen av samfunnet har levd i «de verste av tider». Offisiell statistikk viser at 5,5 millioner mennesker har dødd i løpet av de to årene siden pandemien begynte. Dette inkluderer mer enn 840 000 bare i USA. De reelle dødstallene, målt ved hjelp av «overtallige dødsfall», dvs. rapporterte dødsfall over hva som hadde vært forventet uten pandemien, er anslått til mer enn 18 millioner. Totale dødsfall fra pandemien på bare to år siden januar 2020 konkurrerer dermed med de rundt 20 millioner militære og sivile dødsofrene i løpet av de fire årene av den første verdenskrigen (1914 til 1918).
9. Dødstallene, hvor forferdelig de enn er, er et utilstrekkelig mål på pandemiens ødeleggende innvirkning. En stor prosentandel av personer som blir infisert med SARS-CoV-2, sliter med langvarige symptomer kjent som Long Covid, som påvirker flere organsystemer og produserer et bredt spekter av svekkende, fysisk smertefulle og følelsesmessige arrdanningseffekter. Ifølge en rapport publisert på nettet av EClinicalMedicine i juli 2021, trengte et flertall av respondentene til studien mer enn 35 uker (nesten ni måneder) for å komme seg etter Long Covid.
10. Dette utfallet var ikke uunngåelig. Erfaringene i Kina, med en befolkning på 1,4 milliarder mennesker, viser at en «Zero Covid»-politikk er både holdbar og ekstremt effektiv. Ved å implementere denne politikken har Kina lyktes med å begrense antallet dødsfall til under 5 000, med bare to døde siden mai 2020.
11. Etter å ha avvist alternativet om å eliminere viruset framstiller media i USA og Europa Kinas politikk som en brutal og til-og-med bisarr reaksjon på sykdommen. Kinas regjering er absolutt «autoritær». Men begrepet brukes ondsinnet for å diskreditere en korrekt respons på pandemien, som har bred offentlig støtte. Kina har faktisk så langt vært i stand til å inneslutte viruset ved å anvende grunnleggende folkehelsetiltak utviklet over århundrer – deriblant målrettede nedstengninger, massetesting og kontaktsporing, og isolering av infiserte individer.
12. Bruken av karantener for å stoppe infeksjoner er for eksempel en metode for sykdomsforebygging som dateres til svartedaudens tid, i Venezia på 1300-tallet. Selvfølgelig er de moderne midlene som anvendes for å sette syke i karantene langt mer sofistikerte og humane enn det som var mulig under de primitive forholdene som rådet for 800 år siden. Men selv i middelalderens Europa ble døden ansett som det verste utfallet av en sykdom, som skulle forebygges såframt det var mulig. Hvorfor er det slik at land med den mest avanserte teknologien til rådighet, nå i det 21. århundre beslutter som et politisk anliggende å se tapet av liv som å foretrekke framfor tapet av penger? Den butte kraften av «flokkimmunitet»-responsen, som vedtatt av eksisterende kapitalistregjeringer – der de bevisst avviser tiltak som kan stoppe overføringen av SARS-CoV-2 og få en slutt på pandemien – representerer en skremmende sosial og moralsk regresjon.
13. Trotskij observerte en gang at nødvendighet i historien «realiseres gjennom den naturlige seleksjonen av ulykker». At et bestemt flaggermusvirus infiserte mennesker på et våtmarked i Wuhan var ei ulykke. Men muligheten for en slik hendelse – forankret i et komplekst samspill mellom sosiale, økonomiske og miljømessige betingelser – hadde vært forutsett. I denne historisk forstand, den zoonotiske overføringen av viruset var «ei ulykke som ventet på å skje». På tilsvarende måte, fraværet av seriøse forberedelser for en slik hendelse fra de vesentlige kapitalistlandenes side, og den katastrofale rekka av beslutninger som fulgte, var bestemt av den globale kapitalismens historisk foreldede strukturer, og dens styringsklasses reaksjonære sosiale og økonomiske interesser.
Folkehelse og sosial framgang i historien
14. Folkehelsens tilstand er blant de mest kritiske indikatorene for sosial framgang og samfunnets generelle status. Framskrittene innen offentlig hygiene, forståelsen av den menneskelige organismen, behandlingen av sykdommer, erkjennelsen av viktigheten av antiseptiske omgivelser for å bekjempe infeksjoner, utviklingen av vaksiner og antibiotika, reduksjonen av spedbarnsdødelighet og stigningen av forventet levealder – slike oppnåelser har blitt vurdert som landemerker i den menneskelige sivilisasjonens historie.
15. Et kritisk element i Opplysningstidens tenkning på 1700-tallet var overbevisningen om at det eksisterte en dyptgående relasjon mellom et lands befolknings fysiske helse og kvaliteten på landets sosiale og politiske organisering. Denne forståelsen ble opprettholdt av tilhengere av Opplysningstiden i Nord-Amerika, og påkalt til støtte for kolonibefolkningens revolusjonære kamp mot Storbritannia. Benjamin Rush, den nære vennen til Thomas Jefferson og blant de mest innflytelsesrike eksponentene for den amerikanske Opplysningstiden, observerte i en artikkel som i 1774 ble opplest for American Philosophical Society – som bemerket av folkehelsehistorikeren George Rosen – «at sykdom, politiske institusjoner, og økonomisk organisering var så innbyrdes forbundet at enhver stor sosial endring resulterte i medfølgende endringer i helse.» [1]
16. Denne innsikten i Opplysningstidens tenkning ble bekreftet av påfølgende framskritt innen feltet folkehelse, som ikke kunne blitt oppnådd uten arbeiderklassens kamper i de revolusjonære demokratiske og sosialistiske bevegelsene som oppsto i det 19. og, enda sterkere, det 20. århundre. Sammenhengen mellom veksten av den industrielle arbeiderklassen som en stadig sterkere sosial, politisk og potensielt revolusjonær samfunnskraft, og framveksten av folkehelse som et sentralt tema i det moderne samfunnet, er et udiskutabelt historisk faktum. Framskrittene som ble gjort av arbeiderklassen ble reflektert i forbedringen i folkehelsen. Det viktigste av disse framskrittene var Oktoberrevolusjonen i 1917.
Oktoberrevolusjonens verdenshistoriske betydning
17. Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, ledet av Bolsjevikpartiet og med utspring fra den første imperialistiske verdenskrigens blodbad, markerte et vendepunkt i verdenshistorien. Etableringen av den første arbeiderstaten, i et land med 150 millioner mennesker, demonstrerte i praksis den historisk forbigående karakteren av kapitalismen og borgerskapets styre. Oktoberrevolusjonens sosiale innvirkning og historiske implikasjoner var av en global karakter. Etableringen av arbeidermakt og avviklingen av det kapitalistiske eierskapet av produksjonsmidlene begynte i Russland. Men, som det var forutsett av Trotskij:
Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arena, den utspiller seg på den internasjonale arena, og den fullbyrdes på verdensarenaen. Dermed blir den sosialistiske revolusjonen en permanent revolusjon i en nyere og bredere betydning av ordet; den oppnår sin fullføring, bare i det nye samfunnets endelige seier på hele vår planet. [2]
18. Oktoberrevolusjonen gjennomførte ikke bare en uhyre progressiv sosioøkonomisk og kulturell transformasjon innenfor Sovjetunionens grenser. Dens største innvirkning var impulsen den ga arbeiderklassens og de undertrykte massenes kamper over hele verden. Grunnleggingen av Den kommunistiske internasjonale og dens fire første kongresser, avholdt i årene fra 1919 til 1922, plasserte problemet med å forberede og lede den sosialistiske revolusjonen på den internasjonale arbeiderklassens politiske agenda.
19. De styrende klassene erkjente fra begynnelsen av den enorme faren Oktoberrevolusjonen utgjorde. Etter hvert som omfanget av nederlaget kapitalistklassen hadde lidd i Russland ble klart grep den i Europa til brutal vold for å undertrykke faren for sosialistisk revolusjon. Det var i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen at fascismen først oppsto som en signifikant bevegelse.
20. Til tross for all dens rikdom og makt var den amerikanske styringsklassen uten sidestykke i sin frykt for sosialistisk revolusjon. Denne frykten var ikke uttrykk for en irrasjonell paranoia. Amerikansk kapitalismes massive skala, slik den raskt utviklet seg i kjølvannet av Borgerkrigen, produserte en enorm arbeiderklasse, multietnisk og sammensatt av representanter av alle hudfarger, som med dens makt, om den ble tilført klassebevissthet og ble politisk rettet, kunne utgjøre en ustoppelig utfordring for den eksisterende sosiale ordenen. Den amerikanske styringsklassen responderte allerede i 1871 på framveksten av Pariskommunen med et utbrudd av antikommunistisk vanvidd. Etter hvert som klassekampen i USA utviklet seg, fra 1870-tallet og framover, ble en hensynsløs vold anvendt av regjeringen og selskapene for å undertrykke arbeidsstyrken, understøttet ideologisk av antikommunisme.
Som historikeren Nick Fischer skrev:
Til tross for den kaldblodige effektiviteten som antikommunisme vanligvis anvendes med, uttrykte den ofte en primal frykt for at «kommunismens» krefter kunne lykkes der alle tidligere doktriner og folkebevegelser hadde mislyktes; «kommunister» kunne kanskje få smeltet sammen de ulike elementene i USAs enorme underklasse til en samlet styrke som ville reise seg i revolusjon, slik det hadde funnet sted i Paris, og seinere i Russland i 1905. «Kommunisme» kunne kanskje triumfere der hvor Progressivism, Populism, Free Silver, homesteads [‘husmannsplasser’], Free Soil [‘gratis land’], Redemption, Reconstruction og emancipation [‘frigjøring’] kom til kort. Under dens fane kunne kanskje de enorme urbane og rurale proletariatene få senket dere forskjeller; det samme kunne kanskje også de hvite og svarte arbeidere og sharecroppers [‘leilendinger’], urbefolkningene og immigrantene i arbeid i fabrikkene, katolikker og protestanter, kristne og jøder, få gjort. Dét var marerittet. [3]
Den amerikanske imperialismens svar på Den russiske revolusjonen
21. Oktoberrevolusjonen ble av den amerikanske styringsklassen ikke bare ansett som en trussel mot den interne stabiliteten. Det er én av de største historiske ironiene at to av historiens monomentale begivenheter – den ene kontrarevolusjonær og den andre revolusjonær – fant sted i samme måned det samme året, den ene innen uker etter den andre. President Woodrow Wilson, en Demokrat, ba den amerikanske Kongressen 3. april 1917 om å erklære krig mot Tyskland, en begivenhet som markerte framveksten av USA som verdens viktigste imperialistmakt. To uker seinere, 16. april 1917, ankom Lenin Petrograd fra hans eksil, og oppfordret Bolsjevikpartiet til å forberede seg på omveltningen av Russlands provisoriske kapitalistregjering, og for etableringen av arbeidernes makt, basert på sovjeter (arbeiderråd).
22. Betydningen av dette bemerkelsesverdige skjæringspunktet mellom historiske prosesser er at framveksten av amerikansk imperialisme utviklet seg i parallell med den alltid tilstedeværende trusselen om sosial revolusjon. Det sentrale strategiske problemet som konfronterte USAs styringsklasse gjennom det 20. århundre var hvordan de skulle reagere på den kombinerte innenlandske og globale faren.
23. Den initielle responsen var anvendelsen av vold. Woodrow Wilsons administrasjon sendte tropper til Sovjetunionen, i det som skulle vise seg å være en katastrofal militærkampanje for å styrte Bolsjevik-regjeringen. Innen USA reagerte den «progressive» Wilson-administrasjonen på bølga av militans med en paroksysme [‘raserianfall’] av undertrykking. Årene 1919 og 1920 bevitnet den beryktede «Red Scare» [‘Den røde frykten’], de beryktede Palmer Raids, arresteringen av Sacco og Vanzetti og den brutale undertrykkingen av den landsdekkende stålarbeiderstreiken. Gjennom hele 1920-tallet var det den politiske reaksjonen – under slagordet «Return to Normalcy» [‘Tilbake til normalitet’] – som seiret. Ku Klux Klan vokste raskt. Henry Ford, den bitre fienden av arbeidere, og en antisemitt, fulgte Hitlers framvekst i Tyskland med entusiasme og besørget nazistene økonomisk støtte. Sacco og Vanzetti ble til slutt, i august 1927, myrdet av delstaten Massachusetts i den elektriske stolen, til tross for verdensomspennende protester.
24. Wall Street-krakket i 1929 og begynnelsen av Depresjonen tvang fram en endring i den amerikanske styringsklassens innenrikspolitiske orientering. De dystre sosiale betingelsene radikaliserte arbeiderklassen. Til tross for det faktum at det stalinistiske regimet i Sovjetunionen stadig mer eksplisitt avviste perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen, fryktet administrasjonen til Franklin Delano Roosevelt, som kom til makten i 1933, innvirkningen av Oktoberrevolusjonens eksempl på arbeiderklassens bevissthet. Roosevelts lovnad om en «New Deal» for den amerikanske befolkningen, som ble fulgt opp med reformer som innføringen av «social security» [‘sosial sikkerhet’; offentlig alderspensjon], var motivert av frykt for at den voksende bølga av klassekamp i USA – anført av dannelsen av [sentralorganisasjonen/fagforbundet] Congress of Industrial Organizations, og ei uforlignelig streikebølge der den sosialistiske venstresiden spilte en vesentlig rolle – kunne, som antydet av sitt-ned-streikene som involverte okkuperingen av fabrikker, anta en åpenlyst revolusjonær karakter.
25. Utbruddet av den andre verdenskrigen hadde den langsiktige effekten å radikalisere arbeiderklassen og de undertrykte massene i en internasjonal målestokk. Selv om de politiske orienteringene ført av Stalin gjennom hele 1930-tallet, medregnet de morderiske utrenskningene og signeringen i 1939 av Ikke-angrepspakten med Hitler, hadde brakt Sovjetunionen helt på randen av katastrofe, muliggjorde Sovjetunionens økonomiske og sosiale oppnåelser en gjenvinning fra de første nederlagene som etterfulgte den tyske invasjonen i juni 1941. Etter at USA i desember 1941 gikk inn i verdenskrigen, var en seier over Tyskland og Japan ikke mulig uten en allianse med Sovjetunionen.
Sosiale reformer i kjølvannet av den andre verdenskrigen
26. Sovjetunionen spilte den avgjørende rollen i Nazi-Tysklands nederlag. Selv om det stalinistiske regimet søkte en innordning med USA kunne det ikke helt få kontrollert bølga av massekamper som skyllet over hele kloden i krigens etterdønninger. USA og landets imperialistallierte forsøkte på deres side å avverge den revolusjonære trusselen med en dyktig kombinasjon av brutale militære aksjoner, politisk undertrykking og reformistiske kompromisser. Samspillet mellom disse elementene, internasjonalt og innenlands, var de definerende kjennetegn for den kalde krigen.
27. I løpet av det kvarte århundret som etterfulgte slutten av den andre verdenskrigen dominerte innenrikspolitiske orienteringer med sosiale kompromisser. Den generelle ekspanderingen av verdensøkonomien, som muliggjorde innvilgelsen av sosiale reformer, var det materielle grunnlaget for kompromiss. På den internasjonale fronten ledet USA den globale imperialistmotstanden mot antikoloniale frigjøringsbevegelser etter den andre verdenskrigen. Den orkestrerte omveltningen av regimer – som i Iran og Guatemala – som ble ansett for å undergrave amerikansk imperialismes globale interesser. USA tydde i Korea og Vietnam til et svimlende nivå av militær vold. Men dens evne til å utfolde den fulle tyngden av dens militærmakt – spesielt med anvendelsen av atomvåpen (som USA i 1945 hadde tydd til mot Japan) – ble i vesentlig grad bestemt av begrensningene som ble pålagt den av Sovjetunionens eksistens. USA kunne ikke utelukke muligheten for at ubegrensede militæraksjoner mot en sovjetisk alliert kunne utløse en militær respons fra Kremls side, potensielt med globale ødeleggende konsekvenser. Dette var absolutt den avgjørende faktoren som førte til at president Truman bestemte seg imot å føre atomkrig mot Kina i 1950, president Kennedy imot å invadere Cuba i 1962, og presidentene Johnson og Nixon imot å slippe atombomber på Nord-Vietnam.
28. De vesentlige reforminitiativene innen USA og Vest-Europa ble dypt påvirket av Oktoberrevolusjonens gjenværende politiske og sosiale konsekvenser. Etableringen i Tyskland av sozialmarktwirtschaft (sosial markedsøkonomi) og i Storbritannia av National Health Service (det nasjonaliserte helsevesenet), samt de mange andre formene for sosiale velferdsstater som dukket opp i kjølvannet av den andre verdenskrigen, var alle produkter av Oktoberrevolusjonens etterskjelv. Innen USA var utvidelsen av New Deal i form av 1960-tallets Great Society manifesteringen av den samme prosessen. Av alle initiativene iverksatt som følge av Great Society, var de viktigste introduksjonene av Medicare, og seinere Medicaid. Begge skulle i de påfølgende årene av politisk reaksjon bli mål for uopphørlige angrep fra de to kapitalistpartiene.
29. Sammenbruddet av etterkrigsordenens internasjonale og innenlandske politiske ordninger var resultatet av kapitalismens krise og svakhet, ikke av dens styrke. Den langsiktige nedgangen av USAs globale økonomiske posisjon, gjenspeilet i den stadige forverringen i handels- og betalingsbalansen, nådde et krisepunkt på slutten av 1960-tallet. Økende inflasjon og press på nasjonalbudsjettet ble ansett som advarsler om at USA ikke samtidig kunne finansiere kriger utenlands og sosiale reformer på hjemmebane. Arbeiderklassens voksende militans, en internasjonal prosess, truet med å unnslippe de reformistiske partienes og fagforeningenes kontroll. USAs 1971-beslutning om å avslutte Bretton Woods-systemet, etablert i 1944 og basert på dollar-gull konvertibilitet, lød dødsklokka for nasjonale reformistiske politiske orienteringer, og innledningen av en ny periode av kapitalistisk sosial reaksjon.
30. Sovjetunionen og dens østeuropeiske «bufferstater» ble ikke unntatt fra den tiltakende krisen for nasjonalt basert reformisme. Den sovjetiske økonomiens utvikling og dens voksende kompleksitet gjorde systemet med nasjonal planlegging stadig mindre levedyktig. Økonomien fordret tilgang til verdensøkonomiens ressurser, men det kunne bare oppnås på én av to måter: Enten gjennom kapitalismens omveltning og verdensøkonomiens omorganisering på et sosialistisk grunnlag; eller gjennom integreringen av sovjetøkonomien inn i verdenskapitalismens strukturer. Den sistnevnte kursen ville fordre avvikling av den nasjonaliserte industrien, oppgivelse av det statlige monopolet på utenrikshandelen, opprettingen av et arbeidsmarked, og fjerningen av begrensninger for eierskap av privateiendom og akkumulering av personlig formue.
31. Det første kursen var absolutt uforenlig med det sovjetiske byråkratiets interesser. Forsvaret av byråkratiets materielle privilegier var uløselig betinget av den politiske orienteringen om «fredelig sameksistens» med imperialismen, som var en omdefinering av det gamle stalinistiske programmet for «sosialisme i ett land». Kursen som stalinistregimet valgte var dermed den endelige forkastingen av hele den progressive økonomiske og sosiale arven fra Oktoberrevolusjonen. Resultatet av dette monstrøse sviket var tragisk, og ikke bare for det sovjetiske folket. Det åpnet slusene for et globalt angrep på alle progressive framskritt oppnådd av arbeiderklassen i løpet av det 20. århundre. Bare i denne historiske konteksten kan styringsklassens brutale respons på pandemien forstås.
Sovjetunionens oppløsing og den sosiale innvirkningen av 30 år med kapitalistreaksjon
32. Det er nå 30 år siden oppløsingen av Sovjetunionen, som fant sted i desember 1991. Beslutningen truffet av stalinistregimet ledet av Mikhail Gorbatsjov om å gjenopprette privateierskap til produksjonsmidlene ble hyllet av styringsklassen som kapitalismens avgjørende og irreversible historiske triumf. Noen erklærte sågar «historiens ende». De hevdet at slutten på Sovjetunionen beviste at det borgerlige demokrati, basert på kapitalisme og nasjon-stat-systemet, representerte klimakset av menneskelig framgang. Utfordringen reist av sosialisme for kapitalismen hadde blitt beseiret for alle tider.
33. Denne villfarne historietolkningen var basert på to fundamentale feiloppfatninger: Den første var at sovjet-stalinismen hadde noe som helst med sosialisme og marxisme å gjøre; den andre var at stalinistregimets bortgang betydde transcendensen og løsningen for kapitalismens historiske krise.
34. I mai 1990, da staliniststatene i Øst-Europa begynte prosessen med å likvidere nasjonaliserte eiendomsrelasjoner, og da Gorbatsjov fulgte politiske retningslinjer som skulle kulminere i Sovjetunionens oppløsing, diskuterte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) implikasjonene av disse utviklingsforløpene for perspektivet for sosialistisk revolusjon. En rapport til ICFIs 10. plenum forklarte:
Det er to mulige tolkninger som kan gis, relatert begivenhetene i Øst-Europa. Man kan si dette representerer en historisk triumf for kapitalisme over sosialisme; arbeiderklassen har lidd et massivt historisk nederlag; sosialismens perspektiv har i all hovedsak falt i grus, og vi står på terskelen til en helt ny periode av kapitalistisk utvikling. Eller – og dette er, selvfølgelig, Den internasjonale komitéens standpunkt, som skiller oss fra alle andre tendenser – at den imperialistiske etterkrigsordenens sammenbrudd åpner for en periode med dyp ubalanse, som vil bli løst internasjonalt i forløpet av massive politiske og sosiale kamper; at det som er dominerende karaktertrekk i dag er et nivå av ustabilitet uten sidestykke siden 1930-tallet. [4]
35. Tre tiår seinere er det ingen tvil om hvilken av de mulige tolkningene av Sovjetunionens oppløsing som har blitt bevist riktig. Så langt fra at kapitalistsystemet har overvunnet sine motsetninger og igangsatt en ny epoke av framskritt, har de tre siste tiårene vært preget av den ekstreme veksten av sosial ulikhet, ei rekke endeløse og ekspanderende imperialistiske aggresjonskriger, og det eskalerende sammenbruddet av demokratiske styreformer. Alle disse tendensene har blitt akselerert i løpet av de to årene pandemien har pågått.
Den massive veksten av sosial ulikhet
36. Finansoligarkiet har anvendt pandemien til å stjele som det aldri har stjålet før. Den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve oversvømte Wall Street med billioner av dollar i cash, sanksjonert av CARES Act, vedtatt i mars 2020 på basis av en overveldende topartienighet. Ifølge magasinet Forbes hadde amerikanske milliardærer første nyttårsdag 2020 en samlet formue på $ 3,4 billioner, allerede en svimlende sum. To år seinere er deres samlede formue på nesten $ 5,3 billioner – en økning på mer enn $ 1,8 billioner i løpet av pandemien.
37. Den samme politikken har blitt implementert i alle de vesentlige kapitalistlandene. Ifølge en rapport i Financial Times 28. desember («Companies raise over $12tn in ‘blockbuster’ year for global capital markets»), samlet globale selskaper i 2021 inn
$ 12,1 milliarder ved salg av aksjer, utstedelse av gjeld og opptak av nye lån, der en strøm av sentralbankstimulans og den raske gjenvinningen fra pandemien drev mange globale markeder opp.
Pengemengden er allerede, med noen få dager igjen av året, opp nesten 17 prosent fra 2020, som i seg selv var et historisk år, og er nesten en fjerdedel høyere enn hva den var i 2019 før koronakrisen, ifølge Financial Times-kalkyler basert på på Refinitiv-data. Det voldsomme tempoet i pengeinnhentingen understreker hvor lette de økonomiske betingelsene er i mange deler av verden, og spesielt i USA, hvor det ble hentet inn mer enn $ 5 billioner.
38. Følgekonsekvensen av redningsaksjonene for finansmarkedene er imperativet at arbeidere forblir i arbeid og produserer profitter, og at deres barn sendes tilbake til skolene for å bli smittet og spre viruset videre. Dette er den klasselogikken som har drevet styringsklassens politiske orientering relatert pandemien, enten det er i form av åpen promotering av masseinfeksjon, eller det er «bare vaksiner»-strategien, som promotert av Biden-administrasjonen.
Det globale utbruddet av amerikansk imperialisme
39. I tillegg til styringsklassens rovgriske interesser har en rasjonell, vitenskapelig basert respons på pandemien blitt blokkert av oppdelingen av verden i konkurrerende nasjon-stater. Pandemien er i seg selv et globalt problem som kun kan løses på grunnlag av internasjonalt samarbeid. Dette har blitt umuliggjort av de nasjonale og geopolitiske konfliktene mellom de store kapitalistmaktene.
40. Sovjetunionens oppløsing for tre tiår siden ble etterfulgt av ei uendelig rekke kriger, anført av amerikansk imperialisme, i Midtøsten og Sentral-Asia. USA har i løpet av det siste tiåret flyttet sine mål for krigsplanleggingen stadig mer direkte imot det de anser som landets viktigste geopolitiske rivaler, framfor alt Russland og Kina.
41. De militaristiske truslene har bare blitt intensiverte i løpet av de to årene pandemien har pågått. Det nye året begynner med at Biden-administrasjonen fører an med en hensynsløs NATO-støttet militæroppbygging i Ukraina, og ansporer den høyreorienterte ukrainske regjeringen til å utplassere 125 000 soldater til grensa til Russland, og advarer Russlands president Vladimir Putin om at USA ikke vil «godta noens røde linjer». Så langt fra å holde igjen Ukrainas regime synes Biden-administrasjonen innstilt på å oppmuntre til et militært sammenstøt. Demokrat-senatoren Chris Murphy truet i desember med at «Ukraina kan bli det neste Afghanistan for Russland, dersom landet velger å gå videre.»
42. Men provokasjonene mot Russland, enn så farlige de er, er i vesentlig grad drevet av USAs besluttsomhet for å blokkere det de anser Kina å utgjøre som trussel mot USAs globale hegemoniske posisjon. Muligheten, sågar uunngåeligheten, for krig med Kina er et dominerende tema i USAs utenrikspolitiske etablissement og media. USA eskalerer sine fordømmelser av Kina for påståtte brudd på menneskerettighetene, og for «genocid» mot uigurene. Den systematiske militariseringen av Sør-Kinahavet og omringingen av Kina fortsetter.
43. Pandemien har forsterket krigsfaren. En vesentlig og tiltakende faktor i verdenssituasjonen er fristelsen for USA og landets imperialistallierte i Europa og Asia-Stillehav-regionen til å anse krig som et virkemiddel til å få avledet oppmerksomheten fra de katastrofale konsekvensene av deres innenrikspolitiske orienteringer, og få fiksert offentlighetens oppmerksomhet utad mot en ekstern fiende. Dette har så absolutt vært motiveringen bak «Wuhan Lab Løgna», som hevder, stikk i strid med veldokumentert bevismateriale, at pandemien var forårsaket enten av en lekkasje eller en kriminell produksjon av et dødelig patogen.
Demokratiets sammenbrudd
44. Og i siste instans, pandemien har enormt akselerert sammenbruddet av demokratiske styreformer, der finansoligarkiet har implementert en politisk orientering som har ført til millioners død. I løpet av pandemiens første år ble fascistiske organisasjoner mobilisert av Trump-administrasjonen anvendt som spydspisser for kampanjen mot nedstengninger og alle de folkehelsetiltak som er nødvendige for å få innesluttet og kontrollert viruset. I forkant av 2020-valget, da likene hopet seg opp, engasjerte Trump seg i en systematisk konspirasjon for å undergrave resultatet av avstemmingen og omstøte Konstitusjonen.
45. Trumps konspirasjoner kulminerte i det fascistiske kuppforsøket den 6. januar 2021, et vendepunkt i USAs politiske historie. Etter feilaktig å ha hevdet at Bidens seier i generalvalget var resultat av valgsvindel, organiserte Trump og fasciststrategen Stephen Bannon et nettverk av Republikaner-medlemmer av Kongressen og mobiliserte fascistiske paramilitære, med siktemål å forpurre valgdelegatkollegiets sertifisering av valget. WSWS skrev i sitt 7. januar-perspektiv:
De gamle forherligelsene av det amerikanske demokratiets uovervinnelighet og tidløshet har i sin helhet blitt avslørt og diskreditert som en hul politisk myte. Den populære frasen «Det kan ikke skje her» [‘It Can't Happen Here’], hentet fra tittelen på Sinclair Lewis’ berettiget berømte fiktive fortelling om fremveksten av amerikansk fascisme, har med brask og bram og i all entydighet blitt overgått av begivenhetenes gang. Ikke bare kan et fascistkupp skje her. Det har skjedd her, på ettermiddagen den 6. januar 2021.
46. Selv mens Det republikanske partiet forvandler seg mer og mer til et åpent fascistisk parti, fortsetter Demokrater, fra Joe Biden til Alexandria Ocasio-Cortez, å omtale dem som «våre kolleger», mens Biden den 8. januar erklærte: «Vi trenger et Republikaner-parti som er prinsippfast og sterkt.» Trump har blitt aleine om å planlegge hans neste trekk fra hans Florida-palass, mens hans kongressallierte fortsatt innehar deres stillinger. Forberedelsene for å frata millioner av velgere deres innflytelse ved framtidige valg er langt framskredent i mange delstater.
47. Trump er forøvrig del av en internasjonal prosess, som inkluderer promoteringen av det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland, partiet Vox i Spania, statsminister Modi i India og president Bolsonaro i Brasil, og den universelle eleveringen av det ytre høyre i land over hele verden.
Pandemien og den globale klassekampen
48. De to siste åreneserfaringer viser at en slutt på pandemien ikke vil oppnås kun gjennom medisinske tiltak. Veien ut av det som i bunn og grunn er en sosial krise krever en politisk kamp for omorganisering av verden på et annet økonomisk og sosialt fundament. Alle appeller til kapitaliststaten om en endring av den politiske orienteringen vil mislykkes. Implementeringen av en vitenskapelig veiledet og progressiv respons på pandemien er bare mulig i den grad disse politiske retningslinjene finner det nødvendige sosiale fundamentet i en massebevegelse av arbeiderklassen, på en global skala.
49. Men hva er så utsiktene for utviklingen av en slik massebevegelse? Faktisk er det allerede underveis. I 2019, året før pandemien begynte, brøyt det ut klassekamp og sosiale protester over hele verden. Det året var det massedemonstrasjoner og streiker i Mexico, på Puerto Rico, i Ecuador, Colombia, Chile, Frankrike, Spania, Algerie, Storbritannia, Libanon, Irak, Iran, Sudan, Kenya, Sør-Afrika og India. I USA lanserte arbeidere ved General Motors bilarbeidernes første nasjonalstreik på mer enn 40 år.
50. Den globale pandemien forpurret klassekampens «normale» forløp. I løpet av de innledende stadiene var det arbeidsnedleggelser og spontanstreiker i Italia, USA og andre land som tvang frem midlertidige nedstenginger av fabrikker. Men med den kritisk viktige bistanden fra fagforeningene ble imidlertid arbeiderne sendt tilbake i arbeid, og skolene ble gjenåpnet, som i sin tur førte til den enorme økningen av antallet infeksjonstilfeller og sykdommens dødofre.
51. Den midlertidige undertrykkingen av arbeiderklassens opposisjon har imidlertid veket plassen for en kraftfull gjenoppblomstring av klassekampen. Det siste året har sett ei rekke vesentlige klassekamper, som har gitt uttrykk for harme og motstand både mot selve pandemien og mot de økonomiske og sosiale konsekvensene av styringsklassens respons på den, medregnet, etter hvert som året nærmet seg slutten, den tiltakende inflasjonen for grunnleggende forbruksvarer.
52. I USA var det store streiker ført av gruvearbeidere i Alabama; sykepleiere i New York, Massachusetts og Minnesota; Volvo Trucks-arbeidere i Virginia; John Deere-arbeidere og Kellogg’s kornproduktarbeidere i Midtvesten; og graduate-studentarbeidere ved Columbia University og andre campuser; sammen med spontane sykefravær-aksjoner og andre protester blant lærere og apotekarbeidere.
53. Globalt har det siste året sett streiker og protester fra 170 000 metallarbeidere i Sør-Afrika; titusenvis av transport- og bilarbeidere i India; 50 000 helsearbeidere og titusenvis av offentlig ansatte på Sri Lanka; en spontanstreik ført av tusenvis av energiarbeidere i Tyrkia; streiker av tusenvis av offentlige helsetjenestearbeidere og gruvearbeidere i Chile; og masseprotester fra helsetjenestepersonell i Frankrike mot de forferdelige betingelsene på sykehusene. I oktober startet den britiske forelder Lisa Diaz #SchoolStrike-protester mot utrygge skoleforhold, som vant bred internasjonal støtte.
54. Etter hvert som 2022 nå begynner og omikron stiger ut av kontroll, er det en voksende bevegelse av lærere som forlanger nedstengning av skoler for tilstedeværende undervisning, og av arbeidere for å stoppe ikke-essensiell produksjon på fabrikker og arbeidsplasser som er sentre for sykdommens spredning. Tiltaket fra [den føderale folkehelseetaten] US Centers for Disease Control and Prevention (CDC) for å redusere karanteneperioden fra 10 ned til fem dager – et politisk trekk som ble diktert av storselskapene, ikke minst i flytransporten – har produsert en kolossal grad av sosialt sinne og opposisjon.
Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer
55. Klassekampen er objektiv, og har sitt utspring i kapitalistsamfunnets karakter og i styringsklassens respons på pandemien. Milliarder av arbeidere internasjonalt kommer ikke til passivt å akseptere det faktum at millioner av mennesker har dødd, dødsfall som i sin helhet kunne vært forebygget.
56. Denne objektive prosessen må få en organisatorisk form, og den må bevisstgjøres politisk. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har i løpet av det siste året lansert to kritisk viktige initiativ som respons på pandemien: Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer, The International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), og Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien, Global Workers’ Inquest into the Covid-19 Pandemic.
57. IWA-RFC ble lansert i april 2021, da pandemiens globale dødstall var på mer enn tre millioner. Nødvendigheten av IWA-RFC har utspring fra det faktum at arbeidere ikke har noen organisasjoner som representerer deres interesser. Alle de politiske partiene og organisasjonene i alle vesentlige kapitalistland, hvorvidt de er eksplisitt høyreorienterte eller nominelt «venstre», har implementert politiske orienteringer for masseinfeksjon og død, og har avvist tiltakene som fordres av forskere og offentlige representanter for helsemyndighetene for å få stoppet pandemien.
58. Hva angår fagforeningene har de, i USA og alle andre land, arbeidet i flere tiår for å undertrykke klassekampen og påtvinge selskapenes forlangender. Under pandemien har de spilt en kritisk viktig rolle i å håndheve styringsklassens morderiske politiske retningslinjer, og tvunget arbeidere til å arbeide under utrygge forhold.
59. ICFI forklarte, ved initieringen av IWA-RFC:
IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den blir lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.
IWA-RFC vil bli et virkemiddel som arbeidere over hele verden kan dele informasjon og organisere en samlet kamp gjennom, for å kreve beskyttelse for arbeidere, nedstengning av utrygge anlegg og ikke-essensiell produksjon, og andre nødtiltak som er nødvendige for å stoppe spredningen av viruset.
60. IWA-RFC er basert på en kamp mot alle bestrebelser for å splitte arbeiderklassen gjennom de utallige formene for sjåvinisme av nasjonal, etnisk og hudfargebasert karakter, og identitetspolitikk. Pandemien er en global krise som påvirker alle arbeidere. Den avslører som like fullstendig reaksjonære alle bestrebelser promotert av pseudo-venstresiden, for å elevere hudfarge og kjønn som de grunnleggende sosiale kategoriene, og for å undergrave kampen for å forene alle arbeidere på grunnlag av deres felles klasseinteresser.
Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien, og kampen for utryddingen av SARS-CoV-2
61. World Socialist Web Site initierte 21. november Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien – Global Workers’ Inquest into the COVID-19 Pandemic. Granskningen er nødvendig for å avsløre tildekningen, forfalskningene og feilinformasjonen som har blitt spredt, og fortsatt blir distribuert, for å berettige politiske orienteringer som er ansvarlige for de unngåelige dødsfallene til millioner av mennesker fra pandemien.
62. Oppropet til Granskningen kom fra et samarbeid mellom World Socialist Web Site og ledende forskere og epidemiologer for å slåss for en global eliminering av SARS-CoV-2. Dette samarbeidet inkluderte to internasjonale webinarer, 22. august og 24. oktober, som besørget detaljert vitenskapelig informasjon som beviser nødvendigheten og holdbarheten av en strategi for global eliminering. WSWS skisserte under introduksjonen av 24. oktober-webinaret prinsippene som en kamp for å få slutt på pandemien må baseres på:
1. Målet for Sars-CoV-2 – viruset som forårsaker Covid-19 – er ikke individer, men hele samfunn. Virusets overføringsmodus er innrettet mot å oppnå masseinfeksjon. Sars-CoV-2 har utviklet seg biologisk for å ramme milliarder, og i-og-med dét, drepe millioner.
2. Derfor, den eneste effektive strategien er en som er basert på en globalt koordinert kampanje innrettet mot elimineringen av viruset på hvert kontinent, i hver region og i hvert land. Det er ingen effektiv nasjonal løsning på denne pandemien. Menneskeheten – mennesker av alle hudfarger, etnisiteter og nasjonaliteter – må konfrontere og overvinne denne utfordringen gjennom en enormt vidtrekkende kollektiv og en virkelig uselvisk global innsats.
3. De politiske retningslinjene som praktisk talt alle regjeringer har ført siden pandemiens utbrudd må avvises. Underordningen av det som burde være sosialpolitikkens ubestridte prioritet – beskyttelsen av menneskeliv – til selskapsprofittenes og den privat formueakkumuleringens interesser – kan ikke tillates å fortsette.
4. Initiativet til å foranledige en avgjørende vending til en strategi innrettet på global eliminering må komme fra den sosialt bevisste bevegelsen av millioner av mennesker.
5. Denne globale bevegelsen må trekke på vitenskapelig forskning. Forfølgelsen av forskere – mange av dem som arbeider under trusler mot deres levebrød, og til-og-med deres liv – må opphøre. Den globale elimineringen av viruset fordrer den tetteste arbeidende alliansen mellom arbeiderklassen – samfunnets store masse – og det vitenskapelige samfunn.
63. WSWS forklarte, i sin uttalelse som lanserte granskningen, at «kun vaksine»-strategien, fokuspunktet for styringsklassens politiske retningslinjer i alle de vesentlige kapitalistlandene det foregående året, hadde mislyktes. Ikke bare at flertallet av verdensbefolkningen fortsatt er fullstendig uvaksinert, men WSWS skrev også: «Forskere har gjentatte ganger advart for at fortsatt masseinfeksjon midt under en langsom utrulling av vaksiner skaper et evolusjonært press som truer med å produsere en vaksineresistent virusvariant.» Bare fire dager seinere ble disse advarslene bekreftet med kunngjøringen av identifisering av omikronvarianten.
64. I løpet av de fem ukene siden Granskningen ble initiert har den begynt å samle inn vitnesbyrd fra forskere og fra arbeidere, om årsakene til og konsekvensene av den pågående katastrofen. Granskningen er livsnødvendig for å bevæpne arbeiderklassen med en forståelse av hva som har funnet sted, og om hva som nå må gjøres for endelig å få slutt på pandemien, én gang for alle.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales oppgaver
65. Der vi nå går inn i pandemiens tredje år er det klart at styringsklassen forfølger en politisk orientering for å «gjøre pandemien endemisk», det vil si å tillate viruset å vedvare som en permanent tilstand i samfunnet. Det er ingen grense for antallet døde styringsklassen vil tolerere når det gjelder å bevare dens rikdommer og få opprettholdt profittsystemet. Men masser av arbeidere kommer ikke til passivt å akseptere det faktum at millioner av mennesker har dødd av en forebyggbar pandemi, og at millioner skal fortsette å dø hvert år.
66. De objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon hadde allerede utviklet seg i en ekstraordinær grad, selv før pandemien rammet. World Socialist Web Siteskrev ved begynnelsen av 2020, i en uttalelse som gjennomgikk den stadig dypere økonomiske, politiske, geopolitiske og sosiale krisen som hadde utviklet seg i løpet av det foregående tiåret, at «det nye års ankomst markerer begynnelsen på et tiår med intensivering av klassekamp, og sosialistisk verdensrevolusjon.»
I fremtiden, når lærde historikere skriver om Det tjueførste århundrets omveltninger, vil de liste opp alle de «åpenbare» tegn som eksisterte, da 2020-tallet begynte, for den revolusjonære stormen som snart skulle feie over hele kloden. De lærde vil beskrive – med et stort utvalg av fakta, dokumenter, diagrammer, nettsteder og posteringer på sosialmedier, og andre former for verdifull digitalisert informasjon til deres disposisjon – 2010-tallet som en periode preget av en uløselig økonomisk, sosial og politisk krise for verdens kapitalistsystem.
67. Det vil si, de sentrale motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet – mellom den globale økonomien og nasjon-stat-systemet, og mellom sosialisert produksjon og privat eierskap til produksjonsmidlene – har skapt forutsetningene for massive, revolusjonære kamper.
68. Utviklingen av en revolusjonær situasjon involverer imidlertid to elementer: De objektive motsetningene i det gamle samfunnet, og massenes bevissthet og politiske organisering – den subjektive faktoren. Men samspillet mellom de objektive og de subjektive faktorene er komplekst. «Samfunnet endrer ikke sine institusjoner når behovet oppstår, slik en mekaniker endrer sine instrumenter,» forklarte Trotskij i hans monumentale verk History of the Russian Revolution [‘Den russiske revolusjonens historie].
Helt eksepsjonelle betingelser, uavhengige av personers og partiers vilje, er nødvendige for å få revet konservatismens lenker av misnøyen, og få brakt massene til opprør.
De raske endringene i massenes synspunkter og stemninger i en revolusjonsepoke stammer således ikke fra menneskesinnets fleksibilitet og mobilitet, men fra akkurat det motsatte, fra dets dype konservatisme. Ideenes og relasjonenes kroniske etterslep, bak nye objektive betingelser, helt fram til det øyeblikket da de sistnevnte krasjer over menneskene i form av en katastrofe, er dét som i en revolusjonsepoke skaper den byksende bevegelsen av ideer og lidenskaper, som for politiets tenkning synes bare å være et resultat av «demagogers» aktiviteter. [5]
69. Pandemien – som har avslørt det kapitalistiske verdenssystemets foreldede og uopprettelig reaksjonære karakter, som gjelder for alle dets politiske institusjoner og dets klassestruktur – er katastrofen som ikke bare framprovoserer streiker og andre former for sosiale protester, men som også dyptgående endrer bevisstheten til arbeiderklassen og ungdommen. Styringsklassen beklager hyklersk nedstengningen av skoler, som i flere tiår har vært underfinansierte, underbemannede og overfylte. Det er ikke fraværet av formell utdanning den frykter. Kapitalistregjeringer vet at de unge ikke har sluttet å tenke mens de har vært ute fra skolene. Pandemien har besørget dem en egen utdanning, og har lagt det kapitalistiske samfunnets natur for dagen.
70. Men samtidig som bevisstheten gjennomgår en dyp endring, gjenstår spørsmålet om revolusjonært lederskap. Sosialistisk bevissthet – det vil si, den vitenskapelig forståelsen av kapitalistsamfunnet og det politiske programmet som fordres for transformeringen av samfunnet – oppstår ikke spontant eller automatisk. Overgangen av den objektive krisen til en bevisst politisk bevegelse for sosialisme, det er den store utfordringen i vår tid.
71. Når menneskeheten blir konfrontert med store sosiale saksanliggender, er ingenting mer fåfengt, for ikke å si nytteløst, enn passive spekulasjoner om hva som kan oppnås, eller hva ikke. Det har aldri vært en kriseperiode hvor veien til framgang har vært strødd med roser. I slike historiske øyeblikk, som Lincoln en gang observerte, «er anledningen fylt høyt opp av vanskeligheter». Det å syte over fagforeningenes og de gamle eks-reformistiske og eks-liberale kapitalistpartienes impotens og direkte forræderi, er en distraksjon fra de seriøse oppgavene som står foran. Disse organisasjonene, deres representanter og medskyldige, er alle pillråtne tvers igjennom.
72. Det er ingen vei ut av den nåværende katastrofen, enn si de truende katastrofene fascisme, krig og irreversibel økologisk skade på planeten, bortsett fra gjennom målbevisst og urokkelig kamp.
73. Marxismen, basert på historisk materialisme, forstår meget godt de lovstyrte prosessene som gir opphav til ekte revolusjonære massebevegelser. Men denne forståelsen av objektive prosesser og nødvendigheten av handling fra massenes side, har aldri vært noen unnskyldning for en individuell passivitet. Enkeltpersoner treffer beslutninger, inkludert beslutningen om å motsette seg ulikhet, urettferdighet og undertrykking. Det har aldri vært, og kan aldri bli, noen stor revolusjonær massebevegelse uten at individer treffer den bevisste beslutningen om å slåss.
74. Derfor oppfordrer vi arbeidere og ungdommer, når vi nå går inn i det nye året, om å trekke de nødvendige og uunngåelige politiske lærdommene fra de to siste årene av krise – og faktisk av historie. Kapitalismen har fordømt seg selv. Menneskehetens framtid avhenger av sosialismens seier. Bli med i denne kampen. Bygg Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer! Delta i Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien! Utvid World Socialist Web Site’s sirkulering! Framfor alt, treff beslutningen om å melde deg inn i Socialist Equality Party, og bygg Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI), som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon!
Fyll ut skjemaet nedenfor for å bli involvert.
Fotnoter:
[1] “Social Stress and Mental Disease from the Eighteenth Century to the Present: Some Origins of Social Psychiatry,” in The Milbank Memorial Fund Quarterly, Jan. 1959, Bind 37, Nr. 1, s. 9
[2] The Permanent Revolution (Seattle: Red Letter Press, 2010), s. 313
[3] Spider Web: The Birth of American Anticommunism, av Nick Fischer (Urbana: University of Illinois Press, 2016), s. 8
[4] Workers League Internal Bulletin: 10th Plenum of the ICFI, May 1990, Remarks by David North, s. 13
[5] The History of the Russian Revolution (London: Pluto Press, 1977), s. 18.