På mandag, da USA registrerte én million Covid-19-tilfeller, tre ganger flere enn det forrige toppnivået, stengte børshandelen med indeksen Dow Jones Industrial Average opp 400 poeng, der den satte en ny rekord gjennom tidene.
Oppturen fortsatte tirsdag, da USA krysset en annen dyster milepæl: 100 000 sykehusinnleggelser av pandemien, som overskygget nivået fra oppsvinget sist sommer. Sykehusinnleggelser av barn har også nådd et nivå som er rekord.
Gjennom hele 2021, året da 478 000 amerikanere døde, registrerte Dow Jones 70 handelsdager som avsluttet med rekorder, i indeksens tredje år på rad med årlige tosifrede stigninger. «Hvis du så på nye all-time highs i fjor,» sa en trader til Yahoo! Finans, «det var faktisk flere nye all-time highs enn på hele 1970- og 2000-tallet til sammen, begge disse to tiårene.»
Og akkurat som antallet dødsfall var høyere i 2021 enn i 2020, så var avkastningene på aksjemarkedet også det. Dow Jones steg 18 prosent i 2021, sammenlignet med 7 prosent i 2020.
To år inn i Covid-19-pandemien er samsvaret mellom masseinfeksjon og aksjekurser vel etablert. Markedene faller når de mistenker at tiltak vil bli iverksatt for å stoppe spredningen av Covid-19, og de stiger når sykdommen blir tillatt å spre seg ukontrollert.
Forrige måned var det mest konkrete eksemplet. I begynnelsen av desember førte frykten for at den nye, mer smittsomme omikronvarianten ville føre til akutte nedstengninger av skoler og forretningsvirksomheter førte til et vedvarende fall på Wall Street.
Det fallet ble avsluttet 21. desember, da USAs president Biden gikk på nasjonalt fjernsyn, der han talte før børshandelen var over for dagen, og erklærte at hans administrasjon «sørger for at Covid-19 ikke lenger stenger ned forretningsvirksomheter eller skoler».
Siden da har børsindeksen Dow Jones skutt til værs med mer enn 2 000 poeng, og satt rekord etter rekord, selv om antallet infeksjonstilfeller, sykehusinnleggelser og dødsfall har steget kraftig.
Underordningen av folkehelsen til forlangender fra Wall Street har vært det eneste konstante elementet i den amerikanske regjeringens politiske orienteringer siden begynnelsen av pandemien.
I løpet av de første ukene av spredningen av Covid-19 forsøkte Trump å «spille det ned», som han seinere fortalte journalisten Bob Woodward. «Jeg liker fortsatt å spille det ned, fordi jeg ikke vil skape panikk.» «Panikken» Trump var bekymret for var en panikk på Wall Street. Jared Kushner, som organiserte Det hvite hus’ pandemirespons, hadde ifølge Financial Times hevdet at «å teste for mange mennesker, eller bestille for mange ventilatorer, det ville skremme markedene, og derfor burde vi bare ikke gjøre det.»
Men samtidig som Trump «spilte ned» pandemien, justerte kongressmedlemmer deres egne aksjeporteføljer for å minimere innvirkningen på deres egne formuer når det skulle bli uunngåelig at sannheten kom for dagen. Innen det tidspunktet var en massiv redningsaksjon allerede forberedt, a bailout, i form av loven CARES Act fra mars 2020.
Mer enn $ 1,4 billioner av CARES Act, som totalt var på $ 2,3 billioner, besto av redningspakker til næringslivet, og det overveldende hoveddelen gikk til store og godt tilknyttede selskaper. CARES Act la også til rette for en massiv monetær intervensjon fra [sentralbanken] Federal Reserve som samlet sett utgjorde over $ 4 billioner. Som resultat steg Feds balanseregnskap fra $ 4,1 billioner i
februar 2020 til mer enn $ 8,7 billioner i dag, derav $ 1,4 billioner utdelt siden Bidens innvielse.
Så snart redningsaksjonen var sikret ble kravet reist om å få slutt på de begrensede tiltakene som ble iverksatt under den første bølga av pandemien. Alle tiltakene som er nødvendige for å bekjempe Covid-19 – og spesielt nedstengning av ikke-essensielle næringsvirksomheter, og stengingen av skoler for tilstedeværende undervisning – går på tvers av markedets interesser. Et fullstendig falskt narrativ ble skapt, med medienes bistand, om at disse tiltakene på en eller annen måte ikke var nødvendige, og spesielt under Biden ble det til at vaksiner i seg selv kunne stoppe pandemien.
Resultatene var forutsigbare: Massedød på den ene siden, og massiv berikelse av oligarkiet på den andre. Hundretusenvis av mennesker er døde, og milliardærene i USA er nå $ 2,1 billioner rikere enn de var før pandemien begynte.
Pandemiresponsen fra både Trump og Biden ble bygget på Obama- og Bush-administrasjonenes reaksjoner på finanskrisen i 2008, da en lignende redningsaksjon for Wall Street – men i noe mindre skala – ble organisert. Mens mer enn 10 millioner husholdninger mistet deres hjem, kom amerikanske milliardærer ut av krisen rikere enn noen gang før.
Som økonomene Raphaële Chappe og Mark Blyth skrev i Foreign Affairs seint i fjor, har USA kuttet «alle gjenværende bånd mellom finansmarkedene og realøkonomien». USA har skapt «et pengepolitisk regime som har knyttet løs økonomiske eliters skjebne, de som henter mesteparten av deres inntekter fra statsbeskyttede finansielle eiendeler, fra de vanlige menneskenes, som livnærer seg på lave og usikre lønninger. Et slikt regime tilbyr permanent beskyttelse for dem med høye inntekter fra finansielle eiendeler.» («Hocus Pocus?: Debating the Age of Magic Money» [‘Hokus pokus?: Vurdering av epoken med magiske penger’]).
Amerikas styringselite vet at, uansett hva som skjer, regjeringen og Federal Reserve vil sørge for at det ikke blir noen reduksjon av aksjekursene. Men det er en annen faktor som spiller inn. Det er en skitten hemmelighet i amerikansk politikk at stigningen i forventet levealder de to siste tiårene har blitt identifisert som et stort og vesentlig problem.
I 2020, året da 373 000 amerikanere døde av Covid-19, falt den forventede levealderen ved fødsel i USA med 1,8 år, fra 78,8 år ned til 77,0 ifølge føderale dødelighetsdata bekjentgjort i forrige måned. Covid-19-pandemien har bare i 2020 eliminert hele økningen av forventet levealder i USA siden 1995, det vil si, alle framskritt som er gjort i løpet av et kvart århundre.
Nedgangen i forventet levealder produserer betydelige demografiske endringer, hvor andelen av befolkningen i arbeidsfør alder stiger i forhold til de eldre. Syttifem prosent av dem som har dødd har vært personer over pensjonsalderen på 65 år, og 93 prosent har vært over 50 år.
Fra standpunktet til deler av styringsklassen er det en «silver lining», dvs. tross alt en forhåpningsfull konsekvens, av dette enorme antallet døde. Strateger innen økonomien, militæret og politikken har i flere tiår bekymret seg for at når «babyboomerne», dvs. de store barnekullene fra
siste halvdel av 1940-tallet, begynte å pensjonere seg, da ville balansen mellom befolkningen i arbeidsfør alder, som genererer merverdi, og de pensjonerte, som ikke gjør det, endres og skjære inn i profittene. Dette førte til krav om nedskjæringer i «kostbare» medisinske prosedyrer og innskrenkning av velferdsordningene Medicare og Medicaid. [O. anm.: offentlig besørget tilgang til helsetjenester for eldre og uføre, i USAs i all vesentlig grad privateide og profittdrevne helsevesen.]
Et dokument fra 2013, forfattet av Anthony Cordesman fra Washington-tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS), presenterte vanlige amerikaneres stigende levetid som et vesentlig strategisk problem for amerikansk kapitalisme.
«USA står ikke overfor noen utenlandsk trussel så alvorlig som det at landet ikke klarer å ta tak i ... økningen av føderale kostnader for rettigheter,» skrev Cordesman, og sa at gjeldskrisen ble drevet «nesten utelukkende av økningen av føderale utgifter for de store helsetjenesteprogrammene, Social Security [o. anm.: det offentlige pensjonssystemet] og netto rentekostnader på statsgjelden.»
Et essay fra oktober 2020, skrevet av Michael Beckley og publisert i Foreign Affairs, påpekte den enorme rollen som demografi spiller i amerikansk imperialiststrategi. «Russland og Kina vil snart stå overfor alvorlige valg mellom å kjøpe våpen til deres militære og å kjøpe stokker til deres raskt voksende eldrebefolkninger,» skrev han, «og historien tilsier at de vil prioritere sistnevnte for å forhindre innenriksuro».
Implikasjonen av dette argumentet er at USA kan sikre sin plass i den globale ordenen ved å prioritere «innkjøp av våpen» framfor «innkjøp av stokker». Beckley antyder at bekymringer over «innenriksuro» ikke vil ha en tilsvarende innvirkning på den amerikanske styringsklassens bestrebelser for å få redusert utgiftene til helsetjenester.
** image 2; caption: Ezekiel J. Emanuel publiserte i 2014 en artikkel som argumenterte for at «samfunnet» vil få det «bedre dersom naturen fikk gå sin gang, kjapt og raskt».
Bestrebelsene for å popularisere nedgangen av forventet levealder ble eksemplifisert av dr. Ezekiel Emanuels essay fra 2014 i The Atlantic, under tittelen «Why I Hope to Die at 75» [‘Hvorfor jeg forventer å dø som 75-åring’], der han argumenterte for at «samfunnet ... vil få det bedre dersom naturen får gå sin gang, kjapt og raskt.» Emanuel var en ledende arkitekt for Obama-administrasjonens helsetjenestelov Affordable Care Act, som ble kalt Obama-care.
Disse to elementene har diktert «flokkimmunitet»-responsen på pandemien. På den ene siden vil den massivt overforgjeldede kapitalistordenen ikke akseptere noen reduksjon av flyten av merverdi hentet ut fra arbeiderklassen. På den andre siden vil nedgangen i forventet levealder bety en ytterligere utvidelse av andelen sosiale ressurser rettet til profitt.
Av disse grunnene ser Wall Street fordelen av at Covid-19 blir endemisk, sirkulerer vedvarende i befolkningen, tynner ut blant de eldre og reduserer de totale kostnadene for å besørge medisinsk behandling til de eldre, så vel som til de kronisk syke i alle aldre.
En grunnleggende reaksjon på pest og sykdom er å identifisere og rydde ut infeksjonens kilde. Når det gjelder pandemien er den første og nærmeste årsaken Covid-19-viruset. Men den dypere sosiale årsaken er den kapitalistiske sosiale og økonomiske ordenen, som har vist seg å være den største trusselen mot allmennhetens sikkerhet og velbefinnende. Dens avskaffelse, og nedleggelsen av Wall Street, er livsviktige spørsmål hva angår folkehelsen.