Storbritannia fungerer som ei angrepsbikkje for Biden-administrasjonen, for å berettige militær konflikt med Russland. Londons siste provokasjon var et gjennomskuelig forsøk på å besørge et casus belli, for å beskylde Moskva for et eskalerende krigspådriv som blir framprovosert av USA.

Utenriksdepartemetet ga lørdag kveld ut en pressemelding, undertegnet av utenriksminister Liz Truss, som hevdet at Vladimir Putins regjering «forsøker å installere en prorussisk leder i Kyiv, mens den vurderer om de skal invadere og okkupere Ukraina».

Den tidligere ukrainske parlamentarikeren Jevhen Murajev ble referert som «en potensiell kandidat», med koblinger til russisk etterretning, sammen med Serhiyj Arbuzov, en tidligere visestatsminister og seinere fungerende statsminister i Ukraina, Andriyj Klujev, en annen visestatsminister og stabssjef for tidligere president Viktor Janukovitsj, Vladimir Sivkovitsj, tidligere nestleder for det ukrainske nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådet, og Mykola Azarov, en tidligere statsminister.

De fleste av de navngitte er bosatte i Russland, hvilket Observer ble tvunget til å bemerke gjør «at deres bånd til Russlands lederskap mindre er et spørsmål om undergraving enn offentlig kunnskap». Murajev, Moskvas angivelig vordende president i Ukraina, sa til avisa: «Jeg er utestengt fra Russland. Ikke bare det, men penger fra min fars selskap der har blitt konfiskert.»

Historien har bevist at alt som kommer fra Storbritannias regjering og sikkerhetstjenester angående faren for krig og hvem som er ansvarlige, det må antas å være ei pakke løgner.

I årene 2002 og 2003 stilte Tony Blairs Labour-regjering seg til tjeneste for Bush-administrasjonen for forberedelsene til krig mot Irak. Blair møtte Bush i Crawford i Texas i mars 2002, etter å ha lovet at han ville støtte krig mot Irak, og ifølge utenriksminister Colin Powell, for å «foreslå ideer» om hvordan man kunne «framlegge en troverdig offentlig sak om aktuelle irakiske trusler mot den internasjonale freden», og få «håndtert oppfordringer for en velsignelse [fra FNs sikkerhetsråd] som kan øke støtten for oss i regionen, og hos britiske og europeiske publikum.»

MI5 og MI6, med støtte fra CIA, samlet deretter sammen bevismateriale de visste var falskt for å fremme de krigsmålene som allerede var besluttet – dokumentsamlingen kalt the dossier, fra september 2002 som påsto at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og den påfølgende samlingen kalt «dodgy dossier» fra februar 2003, var for det meste plagiert fra en hovedfagsstudents avhandling. [lenker til engelske tekster]

Nok en gang blir det laget en monstrøs løgn for å berettige en imperialistisk voldshandling med potensielt ufattelige konsekvenser. Den samme skitne alliansen er i spill, med Storbritannia som forsøker å forsterke Biden-administrasjonens påstand fra 20. januar om at russisk etterretning rekrutterte nåværende og tidligere ukrainske embetsrepresentanter til å ta over regjeringen etter en invasjon.

Britisk imperialisme har konsekvent forsøkt å utnytte sin relasjon til USA for å projisere sine egne interesser globalt. Denne kriminelle politikken fikk enda større betydning etter Brexit, som et virkemiddel for å motvirke Storbritannias avtagende verdensposisjon, og for å møte de europeiske rivalenes utfordringer.

I dag griper statsminister Boris Johnsons Konservativ-regjering, hardt rammet av en rasende økonomisk krise, allment hatet for dens morderiske politikk for flokkimmunitet og innstilt på å avslutte alle tiltak for å lindre pandemien, til et krigspådriv som en redningsplanke for å berge seg. Målet er ikke å styrke Ukrainas angivelig «defensiv» kamp, men å skape forutsetninger for en aggressiv antirussisk offensiv fra NATO-maktenes side.

For å gjøre dette klart ble utenriksdepartemenets pressemelding ledsaget av en annen, som framstilte Johnson som å slåss for å etablere en ny versjon av Blairs «koalisjon av de villige», denne gangen en antirussisk allianse.

Pressemeldingen var sentrert om kritikk av Frankrike og Tyskland, i tillegg til skryt av Storbritannias større besluttsomhet til å konfrontere Russland. Den fremmet Johnson som forsvareren av et forent NATO, og angrep Frankrikes president Emmanuel Macrons forslag om en uavhengig respons på Ukraina-krisen med en sterkere europeisk forsvarspilar som en form for forsoning. «Statsministeren har vært tydelig overfor hans motstykker de siste dagene, at nå, i møte med den spinnende aggresjonen på grensa, ikke det ikke en tid for å starte en samtale om Europas strategiske autonomi,» het det. Johnsons erklærte motstand mot Nord Stream 2-rørledningen som transporterer russisk gass til Tyskland ble også bemerket, som «et stort strategisk problem for europeisk sikkerhet».

«Den teatralske timingen, og kappe-og-dolk-karakteren av etterretningsbekjentgjøringen, som kom midt under en voldsom politisk skandale innenriks, reiste et mer kynisk spørsmål,» skrev New York Times, «om noen i den britiske regjeringen kort og godt var ivrige etter å få avledet oppmerksomheten fra problemene som truer med å velte statsminister Boris Johnson... Noen Konservativ-lovgivere advarer for at Storbritannia ikke har råd til en sølete lederskapskamp i en tid som dette. Tøft prat om Russland appellerer også til Tory-høyre, og kritikere sier at noen ambisiøse embetsfunksjonærer utnytter spenningen.»

Én av disse ambisiøse embetsfunksjonærene, Tobias Ellwood MP, De konservatives leder av Underhusets forsvarskomité, sa til BBC: «Dette handler om mer enn bare Ukraina, dette handler om at Putin så absolutt ønsker å etablere en innflytelsessfære langt forbi selve Ukraina. …. NATO må utvikle en ny fornemmelse av sin hensikt.» Forsvarsminister Ben Wallace skrev i Times at russisk «aggresjon» i Ukraina var drevet av «etnasjonalismen ved kjernen av hans [Putins] ambisjon».

Alle forsøk på å framstille Russland som angriperen motbevises av en britisk offisiell forskningsbrifing, «Militær bistand til Ukraina», utstedt den 18. januar.

Dokumentet bemerket den store utvidelsen av militære relasjoner med Kiev fra Storbritannias, USAs og NATOs side, som begynte i 2015 med Operation Orbital, da Storbritannia begynte å trene den ukrainske hæren, og nå omfatter «forbedret forsvarssamarbeid», et intensjonsavtale om utvikling av Ukrainas marinekapasitet og tilretteleggingen for massive £1,7 milliarder i finansiering.

Royal Navy-fartøyer har regelmessig blitt utplassert til regionen Svartehavet «for å gjennomføre felles treningsøvelser med den ukrainske marinen, seinest sommeren 2021, som del av øvelsen Cossack Mace [engelsk tekst], og som del av NATOs årlige Sea Breeze-øvelse» – som i juni 2021 førte til en tvist mellom HMS Defender og russiske jetfly.

Storbritannia leder allerede en 1 200 mann sterk kampgruppe i Estland, som involverer 830 britiske tropper, sammen med 300 franske tropper, og har 140 britiske soldater i Polen som del av NATO- oppdraget Enhanced Forward Presence.

Storbritannias gavmildhet blekner imidlertid for de $ 2,6 milliarder besørget av Washington, fra 1990 til 2000, og rundt $ 5 milliarder under USAs orkestrerte kampanje for å få installert en antirussisk regjering i 2014, som akselererte Russlands defensive annektering av den strategiske svartehavshavna på Krim-halvøya. NATO har i tillegg trappet opp maritimt samarbeid med både Ukraina og Georgia, i ei omfattende liste av øvelser som har inkludert Exercise Joint Endeavour i 2020, med britiske, amerikanske og kanadiske tropper.

Dette er en politisk orientering for omringingen av Russland, fokusert på utvidelse av NATO-medlemskap og stasjonering av militære styrker og utstyr direkte på Russlands grenser, eller innenfor angrepsavstand.

Den forrige uka sendte Storbritannia ytterligere 30 tropper fra Ranger-regimentet til Ukraina, og leverte 2 000 antitanks-missilutskytningsramper. Mer generelt vurderer Storbritannia å sende ytterligere hundrevis av tropper til Ukrainas NATO-naboer, for å fungere som en «avskrekking» for Russland, ifølge forsvarskilder. Andre NATO-medlemsland vurderer lignende grep, sa en kilde til Times.

Dette følger opp søndagens rapport i New York Times om at Biden-administrasjonen har diskutert utplassering av 1 000 til 5 000 soldater til Romania og de baltiske republikkene Estland, Latvia og Litauen, med mulighet for å øke dette antallet til 50 000 soldater. I går ble 8 500 amerikanske soldater satt i beredskap. Den amerikanske marinen har sendt ubåten USS Georgia, med styrte missiler, til det østlige Middelhavet, hvor den tilslutter seg kampgruppa rundt hangarskipet Harry S. Truman. En amerikansk forsendelse på 90 tonn «dødelig bistand» ankom Kiev på lørdag, som del av ei sikkerhetsstøttepakke på $ 200 millioner, som ble godkjent i desember.

Dette er den massive kampanjen av militærprovokasjoner Tory-krigshisserne er medskyldige i, og som må motarbeides resolutt av alle arbeidere og unge mennesker.

Som alltid, Johnson og hans klikk av kriminelle blir støttet til skaftet av Labour Party. Sir Keir Starmer skrev en ytringskronikk i Telegraph, Tory Party’s husorgan, under headingen «Storbritannia må stå fast mot russisk aggresjon».

«Ikke bare forstår Labour trusselen som Putins Russland utgjør, vi står resolutt i vår støtte til ukrainsk suverenitet, uavhengighet og territoriale integritet,» sa han. «For lenge har den implisitte beskjeden til Moskva vært at Putin kan gjøre hva han vil, og at vesten vil gjøre lite for å gjengjelde.»