Storbritannia forbereder for en dobling av landets eksisterende tilstedeværelse av tropper i Øst-Europa, for å forsterke USA-NATOs militærprovokasjoner mot Russland.

Storbritannia har indikert at de denne uka vil utplassere 1 200 soldater til Estland og Polen, inkludert Royal Marine’s fallskjermjegere og spesialister for fjell- og arktisk krigføring. De vil bli utstyrt med Apache-helikopter-gunships og Deep Fire-missilsystemer, i tillegg til Royal Signals-enheter for elektronikk- og cyberkrigføring, og Royal Marines’ Y Squadron-spesialister.

Det er allerede mer enn 100 soldater som besørger opplæring i Ukraina, i den mest framskutte rollen i den eskalerende krigsfaren ved Russlands grense. Men Storbritannias hovedkonsentrasjon er i Estland, hvor landet allerede har 900 soldater i ei kampgruppe etablert i 2017, etter installeringen av et pro-amerikansk regime i Ukraina. Denne forsterkede framskutte tilstedeværelsen – Enhanced Forward Presence – inkluderer også multinasjonale kampgrupper i Latvia, Litauen og Polen.

En destroyer type 45 og et offshore-patruljefartøy skal stasjoneres i Svartehavet, og en ekstra RAF-skvadron skal utplasseres til Kypros, for patruljering av bulgarsk og rumensk luftrom. Hangarskipet Prince of Wales er satt i beredskap. En lett kavaleriskvadron på rundt 150 personer er allerede utplassert til Polen.

Planene var i løpet av helgen fokuset for gjentatte krigshissende uttalelser fra statsminister Boris Johnson og hans sentrale ministre. Johnson fortalte journalister at han sendte en «klar melding til Kreml» om at Russland ikke må velge «en kurs for blodsutgytelse og ødeleggelse» ved å invadere Ukraina. Storbritannia demonstrerte at de var «i stand til å støtte våre NATO-allierte, på land, til sjøs og i lufta» og ville «stå sammen med våre NATO-allierte, i møte med russisk fiendtlighet».

Tidligere i forrige uke truet han med at en invasjon av Ukraina ville bli «smertelig, blodig og voldelig» og at mange russiske soldater «ikke ville komme hjem».

Johnson skulle mandag kveld ha en telefonsamtale med president Vladimir Putin, med hans talskvinne som skrøyt: «Statsministeren har vært dypt engasjert i dette anliggendet hele veien, og var en av de første verdenslederne som i november tok opp bekymringer om russiske fiendtligheter i en tale i Mansion House, i tillegg til Nord Stream 2.» Han hadde dessuten «et nært personlig forhold» til Ukrainas president Zelenskyj, og hadde snakket med USAs president Joe Biden, Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands kansler Olaf Scholz, og andre om dette anliggendet «ved flere anledninger».

Samtalen med Putin falt igjennom fordi Johnson ble krevd å være i Parlamentet, etter ankomsten av granskningsrapporten om «partygate».

Johnsons uopphørlige selvpromotering er del av hans bestrebelser for å motvirke krisen rundt «partygate», ved å plassere seg selv i spissen for den amerikanske kampanjen for provokasjoner, og forøvrig ei rekke høyreorienterte innenlandske tiltak – framfor alt opphevingen av pandemirestriksjoner. Han skal i dag besøke Ukraina.

Hans appell er til et Tory Party som er forent i støtten for krigshissing over Ukraina, med utenriksminister Liz Truss og forsvarsminister Ben Wallace som er satt til å dra til Moskva for samtaler, etter at Truss skrev i Sunday Telegraph: «Moskvas kampanje mot Ukraina og andre demokratier undergraver selve grunnlaget for europeisk sikkerhet. Og derfor er det viktig at vi konfronterer den klare og nåværende trusselen Russland har reist.»

James Heappey, minister for de væpnede styrker, advarte også i Telegraph om at Putin «kan være dager unna å gi ordren om å invadere».

Tobias Ellwood, leder av Underhusets forsvarskomité – Commons Defense Select Committee – beskrev spenningen mellom Russland og Ukraina som «vårt Cuba missilkrise-øyeblikk, og vi må ikke blunke».

Storbritannia truer også med sanksjoner rettet mot personer nært rundt Putin, med Truss som identifiserte «ethvert selskap av interesse for Kreml og regimet i Russland» som «Putins oligarker». Dette løftet, avgitt midt under tilsvarende trusler fra USA, etterfølger uker med klager fra Washington om at ingen økonomiske tiltak mot Russland ville være effektive mens London fortsatt forble et globalt senter for landets investorer.

Kreml-talsmann Dmitry Peskov lovet «gjengjeldelsestiltak» dersom russiske selskaper blir målrettet, og sa at uttalelsen fra London var «veldig bekymringsfull» og «demonstrerer en god del uforutsigbarhet fra Londons side, og er en grunn til alvorlig bekymring for internasjonale finansielle strukturer».

Washington var tilsynelatende mindre overbevist om Storbritannias intensjoner enn Moskva, med en kilde fra det amerikanske utenriksdepartementet som sa til The Times: «Frykten er at russiske penger er så forankret i London nå, at muligheten til å bruke dem som brekkstang mot Putin kan ha gått tapt.»

Storbritannias andre tjeneste til Washington er å føre en kampanje som fillerister Tyskland for manglende besluttsomhet i håndteringen av relasjonen til Russland. Finansminister Simon Clarke sammenfattet Johnson-regjeringens budskap om hvor mye mer pålitelig en alliert London er for USA, der han sa til Sky News: «Brexit-Storbritannia er en av de fremste motstanderne av Putin-regimets handlinger ... Om du ser på EU er det land som Tyskland som sleper deres føtter i responsen på denne krisen. Det er oss som skjerper dette sanksjonsregimet, og sørger for å støtte våre NATO-allierte og står opp mot Putin på en måte som, ærlig talt, leder kontinentet i stedet for å følge etter det.»

Denne blandingen av antitysk og antirussisk retorikk kommer til uttrykk på tvers av det politiske mediespekteret, med Guardian / Observer som søndag skrev, angående den tyske kanslerens sosialdemokrater: «Ingen parti i Forbundsdagen har brukt Tysklands historiske forbrytelser som et dekke for utvidede bånd med Russland like mye som Scholz’...», og Spectator som erklærte: «Om Tyskland i det hele tatt har kommet seg ut av sitt hjemsel, spiller landet feil spill... Berlin må komme seg opp til streken. For øyeblikket svikter landet siden.»

Ingen steder finner Tory-trommevirvlene for krig et mer entusiastisk ekko enn i Labour Party. Selv der partiets MP-er proklamerer deres harme over drink-parties i [statsministerboligen] Number 10, kjekler de om posisjon som sjefkrigshissere. Mange av deres angrep på Johnson over «partygate» har sentrert seg om krisens innvirkning på hans lederskap i kampanjen mot Russland. «Vi trenger å se lederskap fra denne statsministeren, og ærlig talt, for øyeblikket er hans prioritet å redde hans eget skinn,» beklaget Stephen Morgan MP.

I et intervju i forrige måned med Politico, etter hans besøk i Kyiv, sa skyggeforsvarsminister John Healey at det var en «forlegenhet» at «Storbritannia har en ikke-fungerende statsminister, med Europa som står overfor den alvorligste sikkerhetskrisen siden den kalde krigen.» Johnson «dukket og stupte for å forsøke å håndtere rotet han har skapt rundt fester i Downing Street» og var «ute av stand til å spille statsmannsrollen, og besørge det britiske lederskapet som fordres».

Labour-leder sir Keir Starmer spilte stort ut i forrige uke med hans insistering på at Johnson måtte treffe de «tøffe beslutningene» om sanksjoner, «kutte russisk tilgang til det internasjonale finanssystemet», og stoppe «vaskeriet» i London for illegitime penger. Dette var bare dager etter at han 21. januar tok til sidene i Telegraph for å kreve at Storbritannia «står fast mot russisk aggresjon».

Han skrev: «Jeg må berømme arbeidet til forsvarsministeren, Ben Wallace, i denne saken. Han har jobbet hardt for å bringe personer sammen, skrevet med moralsk klarhet om karakteren av russisk aggresjon, og forsikret at Storbritannia fortsetter å støtte Ukrainas evne til å forsvare seg, gjennom militærbistand.»