Det hvite hus’ spesialarbeidsgruppe for fagorganisering og styrking av arbeidere – «Task Force on Worker Organization and Empowerment» – publiserte mandag sin rapport til president Biden, som skisserer ei rekke tiltak med siktemål å styrke de prokorporative fagforeningene, som kritisk viktige instrumenter for undertrykking av klassekamp.
Spesialarbeidsgruppa – the task force – ble nedsatt ved en eksekutiv ordre i april i fjor, kort tid etter nederlaget for fagorganiseringen ved Amazons lageranlegg i Bessemer, Alabama, en kampanje som ble aggressivt promotert av Biden-administrasjonen. Spesialarbeidsgruppa ledes i fellesskap av visepresident Kamala Harris og arbeidsminister Marty Walsh, tidligere fagforeningsfunksjonær fra byggebransjen og siden Boston-borgermester/byrådsleder. Gruppa inkluderer kabinettmedlemmer som leder noen av den amerikanske regjeringens mest kritisk viktige funksjoner, deriblant forsvarsminister Lloyd Austin, finansminister og tidligere sentralbanksjef Janet Yellen, og Alejandro Mayorkas, minister for departementet for hjemlandssikkerhet.
Biden-administrasjonens historisk usette intervensjon i arbeidslivet er en respons fra den fraksjonen av selskaps-finanseliten som regjeringen representerer, på veksten av arbeiderklassens opposisjon, som i økende grad tar form av et opprør mot fagforeningene. Det hvite hus vil ha en arbeidsliv-politistyrke, fullt støttet og finansiert av staten.
Spesialarbeidsgruppa trekker opp 70 anbefalinger for å promotere deres «uforlignelige oppdrag» for å styrke fagforeningene, som har sett deres medlemstall falle fra 30 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken på 1950-tallet, ned til 10,3 prosent i 2021, og derav bare 6,1 prosent av arbeiderne ansatt i den private sektoren.
Blant anbefalingene er forslag til så godt som alle føderale myndighetsorganer om å «fjerne unødvendige barrierer som forhindrer fagforeningers evne til å organisere føderale arbeidere, for å bidra til å øke deres medlemskap». Fagforeningsfunksjonærer skal få tilgang til militærbaser, nasjonalparker og føderale bygninger.
Rapporten foreslår å anvende den føderale regjeringens pengemakt til å oppmuntre til fagorganiseringen av offentlige leverandørers ansatte, og instruerer eksplisitt forsvarsdepartementet til å meddele deres leverandører at de kan fakturere regjeringen for «kostnader pådratt av tillitsvalgte, arbeidsledelsesutvalg, publikasjoner for ansatte, og andre relaterte aktiviteter».
Rapporten fortsetter med å bemerke at den føderale regjeringen, som en «innkjøper av varer og tjenester», har «interesse av at deres leverandører oppnår de første kollektivt framforhandlede avtalene, for å promotere stabilitet og minimere forpurringer i leveransene av varer og tjenester som den føderale regjeringen anskaffer».
Med «promotering av stabilitet» og «minimering av forpurringer», mener arbeidsgruppa anvendelsen av fagforeninger for å forhindre streiker hos kritisk viktige offentlige leverandører. Dette punktet har Biden satt på prøve de siste månedene, der han baserte seg på stålarbeidernes fagorganisasjon United Steelworkers (USW), og andre fagforeninger, for å forhindre at arbeiderne streiket ved verft eid av forsvarsleverandøren Huntington Ingalls, i Mississippi og Virginia, som ville ha forsinket ferdigstillingen av skip nødvendige for administrasjonens krigspådriv mot Russland og Kina.
Arbeidsgruppa strekker seg forbi bare selskaper som har direkte kontrakter med den føderale regjeringen, og oppfordrer regjeringsorganet som håndhever lover og regler i arbeidslivet, National Labour Relations Board, til å samarbeide med den uavhengige regjeringsetaten for mekling og bilegging av arbeidslivstvister, Federal Mediation and Conciliation Service, for å «bistå i prosessen for at en arbeidsgiver frivillig anerkjenner ei fagforening». Dette sistnevnte innebærer at fagforeninger regelmessig signerer velvillige arbeidsavtaler – sweetheart deals – bak ryggen for deres potensielle medlemskap, i bytte mot arbeidsgivers «nøytralitet» eller anerkjennelse uten noen avstemming.
Rapporten oppfordrer ikke bare til å oppmuntre til organisering og medlemskap i fagforeningene. Den foreslår direkte statlig finansiering, for å støtte opp disse lenge-diskrediterte organisasjonene. Barrierer som «holder fagforeninger fra å kunne konkurrere rettferdig om, og vinne visse føderale tilskudd og kontrakter» bør oppheves, heter det i rapporten fra arbeidsgruppa. Disse tilskuddene ville finansiere fagforeningskontrollerte opplæringsprogrammer for arbeidsstyrken og arbeidsledelsesorganer, som tidligere har blitt brukt, mest notorisk av bilarbeiderfagforbundet UAW, til å sluse milliarder av dollar over til fagforeningsledere.
Under subheadingen «Det å sikre at fagforeninger har plass ved bordet for mange føderale råd», oppfordrer rapporten praktisk talt alle føderale agenturer til å «inkludere fagforeningsstemmer i deres formelle rådgivende diskusjoner og uformelle nettverk, deres oppsøkende virksomhet, og andre interaksjoner».
Det 43-sider-lange dokumentet er fylt av forslag langs disse linjene, som alle, bortsett fra det absurde språket om «worker empowerment» [‘styrkingen av arbeidere’], er innrettet mot bare én ting: Styrkingen av en arbeidsliv-politistyrke, bestående av ledere fra den øvre middelklassen, for å håndheve styringsklassens diktater.
Leo Trotskij, den store revolusjonære marxisten og lederen av Den fjerde internasjonale, bemerket for 82 år siden (i essayet «Fagforeninger i epoken av imperialistforfall») at «det er ett fellestrekk i utviklingen, eller mer korrekt degenereringen, av de moderne fagforeningsorganisasjonene i hele verden: Det er deres nærhet til, og sammenvekst med statsmakten.»
Trotskij skrev dette kort tid etter utbruddet av den andre verdenskrig, der han forklarte: «Demokratiske fagforeninger i den gamle betydningen av begrepene, organer hvor ulike tendenser kjempet mer eller mindre fritt innenfor rammeverket av en og samme masseorganisasjon, kan ikke lenger eksistere.»
Trotskij skrev dette kort tid etter utbruddet av semi-oppstand-arbeiderkampene, deriblant beslagleggingen av fabrikker i sitt-ned-streiker, som førte til grunnleggingen av de massive industrifagforeningene i USA. Hans analyse av tendensen til «sammenvekst» av fagforeningene, staten og selskapene, var imidlertid usedvanlig forutseende. Denne prosessen fortsatte gjennom perioden etter den andre verdenskrig, inkludert gjennom utrenskingene av sosialister og militante arbeidere fra fagforeningene, før og etter sammenslåingen av AFL og CIO i 1955.
David North, styreleder for WSWS’s internasjonale redaksjonsråd, bemerket i en kommentar til transformasjonene som har funnet sted siden Trotskijs analyse, at «prosessen med global økonomisk integrering og transnasjonal produksjon, fratok fagforeningene det nasjonale rammeverket der de kunne bruke press for å oppnå begrensede sosiale reformer. Det ble ikke levnet noe rom for selv den mest moderate hentydning til klassekampens metoder, for å kunne oppnå de mest minimale vinninger. Fagforeningene, i stedet for å trekke innrømmelser ut fra selskapene, ble forvandlet til statens og selskapenes forlengelser, for å tjener til å trekke innrømmelser ut fra arbeiderne.»
Referanser til AFL-CIO, og sentralorganisasjonen tilknyttede organisasjoner, som «fagforeninger» er en historisk anakronisme. Disse diskrediterte og forhatte organisasjonene eksisterer kun på arbeidsgivernes og statens velvillige nåde.
Konfrontert med en uløselig økonomisk og politisk krise har en fraksjon av styringsklassen, ledet av Trump, svart med å promotere fascistiske konspirasjoner for å omstøte Konstitusjonen. En annen fraksjon, ledet av Biden og Demokratene, forsøker å styrke en type trepartsregjering, bestående av regjeringen, business og fagforeningsstrukturer, systemet først utprøvd i Mussolinis Italia.
Organisert rundt det reaksjonære forsvaret av «nasjonale interesser» er målet å få kvalt ethvert uavhengig uttrykk fra arbeiderklassen for dens egne klasseinteresser, samtidig med undertrykkingen av intern uenighet og disiplineringen av arbeidere for krig mot Russland og Kina. Til gjengjeld skal de allerede overdådig kompenserte fagforeningssjefene få tilgang til fagforeningskontingenter og andre former for godtgjørelse, som kommer direkte fra kapitaliststaten.
Uansett hva Det hvite hus har som målsetninger, logikken i klassekampen er i ferd med å utvikle seg til arbeideres åpne opprør mot fagforeningene. Kontrakter støttet av fagforeningene blir rutinemessig avvist med 90 prosent, eller mer.
Arbeidere ved Volvo Trucks og John Deere, og lærere over hele landet har tatt opp oppfordringen fra World Socialist Web Site om å danne uavhengige grunnplankomitéer, og disse har ledet kampene mot styringsklassen og dens fagforening-politistyrker. Biden, intenst klar over denne utviklingen, besøkte i juli i fjor et Volvo Mack Trucks-fabrikkanlegg for å promotere bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW), mindre enn to uker etter at Volvo og UAW banket gjennom en knefallskontrakt konfrontert med arbeidernes massemotstand ved New River Valley-fabrikkanlegget i det sørlige Virginia.
Under pandemien har fagforeningene gått fra å pålegge arbeidere innrømmelser til å pålegge dem arbeidsbetingelser som har ført til hundretusenvis av arbeideres død, blant annet innen helsevesenet, utdanningsvesenet, i kjøttpakkingsindustrien, og bransjene logistikk og produksjon. Lærerfagforbundet American Federation of Teachers har gått i spissen for den politiske kampanjen tilbake-til-skolen, som har akselerert spredningen av den dødelige sykdommen, mens UAW, USW og andre industrifagforeninger har holdt arbeidere i arbeid i tilsvarende farlige fabrikker.
Konfrontert med et opprør fra BNSF-arbeidere har jernbanefagforeningene håndhevet et streikebrytende påbud fra en føderal dommer, som fratar arbeidere retten til å snakke ut mot en hetsende oppmøtepolitikk. Raffineriarbeidere klør etter å streike mot oljeselskaper som tjener rekordprofitter, mens USW desperat prøver å forhindre en arbeidsnedleggelse, som raskt ville eskalere til en direkte konflikt med Biden-administrasjonen.
Kampen for å utvikle uavhengige grunnplankomitéer på fabrikker og arbeidsplasser, i USA og internasjonalt, må intensiveres og utvides. Den Internasjoanle Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – må utvides til alle deler av arbeiderklassen.
Dette må kombineres med byggingen av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Kampen mot pandemien, mot inflasjonens herjinger og kapitalistregjeringers innstrammingskrav må smis sammen med kampen mot imperialistkrig og diktatur, og med kampen for verdenssosialisme.