Utstilling på Det tysk-russiske museet i Berlin: «Postskriptum – ‘Øst-arbeidere’ i Det tyske riket»

I lys av det nåværende krigshysteriet er et besøk i hagen til Det tysk-russiske museet i Berlin-Karlshorst vel verdt. Enhver som ønsker å motarbeide den massive kampanjen for tysk militærintervensjon i Ukraina anbefales å studere konsekvensene av den forrige militærintervensjonen i denne regionen, for 80 år siden, som nå presenteres i hagen på stedet der Nazi-Tyskland undertegnet den ubetingede overgivelsen som dermed avsluttet den andre verdenskrig.

Sammen den ambulerende utstillingen «En forbrytelses dimensjoner. Sovjetiske krigsfanger under andre verdenskrig» [engelsk tekst], som dokumenterer drap av millioner av sovjetiske krigsfanger begått av [den tyske hæren] Wehrmacht og av spesialtroppene SS og SA under den andre verdenskrig, er nå også fotopaneler av utstillingen «Postskriptum – ‘Østarbeidere’ i Det tyske riket» utstilt. Utstillingen ble satt sammen av menneskerettighetsorganisasjonen Memorial International Moskva, som Putin-regimet avviklet på slutten av fjoråret.

Denne fotografiske historiedokumentasjonen, skapt som et utdanningsprosjekt i Moskva i 2017 og 2018, ble allerede vist av Det tysk-russiske museet sommeren 2020. Den vises nå igjen, for å protestere mot Memorials tvangsavvikling.

Den ambulerende utstillingen, «En forbrytelses dimensjoner»

Dette postskriptum til hovedutstillingen minnes de sovjetiske kvinnene, mennene og barna som måtte utføre tvangsarbeid for naziregimet under den andre verdenskrig. Rundt 26 millioner mennesker fra hele Europa ble tvunget til å arbeide for Nazi-Tyskland, derav rundt 9 millioner fra Sovjetunionen.

Ifølge estimater utførte 6,4 millioner mennesker tvangsarbeid i de okkuperte sovjetområdene og ytterligere 2,8 millioner ble deportert til Det tyske riket. Disse såkalte «øst-arbeiderne», derav mange fra Ukraina, utgjorde den største gruppa blant de 13 millioner tvangsarbeiderne i Det tyske riket. Påført etiketten «OST» [tysk for øst], ble de utsatt for de uhyrligste arbeids- og livsbetingelser.

Disse ofrene fikk etter den andre verdenskrig ingen anerkjennelse, verken fra Tyskland eller Sovjetunionen for den urett de hadde lidd. Først i 2000 vedtok den tyske Forbundsdagen en resolusjon om å opprette stiftelsen «Minnet, Ansvaret og Framtiden», med det formål å besørge kompensasjon til ofrene for nazistenes tvangsarbeidsprogram. Nesten 1,7 millioner overlevende mottok i 2007 en éngangsutbetaling, i all hovedsak symbolsk, på fra € 500 til € 7 700. Halvparten av mottakerne hadde opphav fra den tidligere Sovjetunionen.

«Jeg skammer meg, jeg skammer meg, jeg skammer meg – over å være tysk,» skrev en besøkende i utstillingens gjestebok. Fotopanelene i museumshagen er faktisk opprivende og sjokkerende, selv for dem som er kjent med de monstrøse forbrytelsene som ble begått av Hitler-regimet i løpet av Tysklands krig mot Sovjetunionen.

Bildene og ofrenes personlige minner kom faktisk frem i lyset stort sett ved en tilfeldighet. I 1990 rapporterte den russiske avisa Izvestia, med den misvisende ordlyden at Memorial, grunnlagt et år tidligere for å revurdere forbrytelsene begått under stalinisttiden, også så inn i anliggendet erstatningsutbetalinger for ubetalt arbeid utført i Tyskland under den andre verdenskrig.

«Postscript» – panel, «Vekktransportering» [WSWS]

Som respons på artikkelen ble det innen to måneder mottatt 320 000 brev fra ofre for tvangsarbeid, som beskrev deres opplevelser i detalj, ved hjelp av dokumenter og bilder. Sommeren 2017 gikk ei gruppe elever og studenter i Moskva i gang med å samle inn og digitalisere disse dokumentene. Samlingen er tilgjengelig online (fond21.memo.ru).

De første rettssakene om krigsforbrytelser i Nürnberg i 1945 skapte ordet «slavearbeid» for det tvangsarbeid som ble utført i nazistenes tjeneste. Anvendeligheten av dette begrepet i forbindelse med dem fra de okkuperte østlige områdene bekreftes smertefullt av utstillingens vitnesbyrd fra berørte kvinner, unge mennesker og barn.

Få måneder etter invasjonen av Sovjetunionen, innledet den 22. juni 1941, begynte nazistene å implementere deres «Generalplan Ost» i de okkuperte områdene av den vestlige delen av Sovjetunionen, spesielt i Ukraina, Hviterussland og de vestlige deler av Russland. Planen så for seg «tømming» av de erobrede områdene, og deres «gjenbefolkning av germanere».

Med matrasjoner som ble redusert til sultenivåer organiserte såkalte arbeidskontorer deporteringen av gamle mennesker, kvinner, ungdommer og barn fra landsbyer for arbeidsanvendelse i Det tyske riket, og i Polen. Noen ganger ble folk arrestert på åpen gate, eller på festivaler og ved samlinger for gudstjenester, for å oppfylle de forhåndsbestemte kvotene. Noen ganger ble hele landsbyer deportert. Den politiske retningslinja var basert på dekretet utstedt i desember 1941 av Alfred Rosenberg, Reichskommisar for De okkuperte østlige områder.

Vera, som ble deportert fra området Pskov i Russland, i en alder av 19 år, skriver: «En tysker drar meg med den ene hånden til vogna, og i den andre hånden drar mamma meg tilbake med begge hender. Mamma gråt og ba dem om å la meg gå, men nazisten slo henne rett i ansiktet og hun falt på bakken. Jeg så meg rundt. Ansiktet hennes var dekket av blod der hun ropte til meg: «Lille datter».

Under et bilde av jernbanestasjonen i Kiev, står teksten: «Toget ble eskortert av bevæpnede soldater, og de tett låste dørene ble ikke åpnet på reisa til Berlin. Et sted i nærheten av byen ble dørene revet opp, og vi ble skjøvet ut. En tredjedel av personene i vogna hadde kollapset, på grunn av stanken og sulten (det var et toalett i ‘kalvebingen’).»

«Postskriptum»-panel – «Ankomst og handel» [WSWS]

Forholdene var tilsvarende dem på deportasjonstogene som fra 1942 fraktet jøder i den andre retningen, til dødsleirene i øst.

Ved ankomst til Tyskland ble arbeidere «desinfiserte» og medisinsk undersøkt i en transittleir. Deres fysiske styrke og helsetilstand ble sjekket, som om de var på et slave- eller storfemarked, med relevante dokumenter utstedt for salg til tyskere.

«De gjetet oss inn i et rom og beordret oss til å kle av oss, de smurte hodene våre inn [med ei spesiell salve] – tyskerne var redde for lus,» skriver Ganna, bortført da hun var 21. Hun havnet på en fabrikk i Nieheim.

«Etter dét kunne man se hvordan bønder i Tyskland kom og begynte å kjøpe oss. De så på tennene og musklene våre, og stakk oss med pinner», skriver Olga. «De valgte ikke meg og søstera mi – tyskerne hang brett rundt halsen på oss, og sendte oss til de forskjellige fabrikkene.» (Bilde på panelet over, andre rekke nr. 3. fra venstre).

«Jeg ble solgt for 15 mark til en grunneier i landsbyen Pogorsch,» står det i brevet fra Klavdiya, som ble deportert som 16-åring, og satt i arbeid på en gård i Gdynia i Polen. «Husbondens elskerinne kjøpte meg for 30 mark,» forklarer Vladimir, som ble fordelt til en bondegård i Weiden i Oberpfalz, som 17-åring. Jefrossiniya, som ble bortført som 20-åring, og til slutt satt i arbeid i en glassfabrikk i Gehren, Arnstadt, skriver: «Vi ble priset billig: 5 mark per hode.»

I fabrikkene, ofte våpenfabrikker eller gruver, måtte «øst-arbeiderne» utføre hardt arbeid i opptil 12 timer dagen, uansett hvor unge de var. De ble innlosjert i trange brakker, fikk sultrasjoner og fikk ingen medisinsk behandling.

Vitali, som ble deportert i en alder av 18 år, rapporterer om hans arbeid i en fabrikk i nærheten av Leipzig: «Vi hadde på oss gummihansker. De ble utlevert for 7 dager, men revnet tidligere og det var ingen måte vi kunne få nye. Syreløsningen nådde huden gjennom hullene, som ble slitt fram. Det dannet seg dype sår på huden vår, som ikke grodde.»

På gårdene og i den urbane overklassens og nazielitens husholdninger var det noen ganger litt mer mat og noe bedre levekår, men de som ble berørt var helt beroende på deres «herrers» innfall.

«Denne merkelige dama, som hadde lest Tolstoj, slo meg en gang i ansiktet med hånda på grunn av en absolutt bagatell. Etter hennes formening hadde jeg skrellet potetene for tykt. Det var da jeg forsto at for henne var jeg ikke var noe som helst, bare et russisk svin,» rapporterte Galina, som ble bortført som 14-åring, og måtte jobbe som hushjelp i Frankfurt.

Og Irina, som ble solgt som ei hushjelp til en husholdning i Freising da hun var 19, skriver: «Vertinna ropte fra soverommet: ‘Ikke glem, det er bare elleve kilometer herfra til Dachau.’»

Graviditet og barnefødsel var tabu for de unge kvinnelige slavene østfra. Zinaida, som ble deportert da hun var 21 og satt i arbeid sammen med hennes mann på en gård nær Nürnberg, fødte deres sønn Oleg i 1944, og måtte etterlate ham uten tilsyn på gården eller i fjøset, mens de arbeidet. «En gang, da han var to måneder gammel, bet grisungene ham nesten i hjel.» Andre nyfødte ble grusomt myrdet.

Det er til ære for museet i Berlin-Karlshorst at det gjør slikt arkivmateriale tilgjengelig, under det nåværende klimaet av fiendtlighet mot Russland.

Museumsforeningen er støttet av Tyskland, Russland, Ukraina og Hviterussland. Siden kuppet i Kiev i 2014 og annekteringen av Krim har imidlertid ukrainske representanter boikottet konferansene og Andriy Melnyk, den ukrainske ambassadøren til Tyskland, en beundrer av den ukrainske nazikollaboratøren Stepan Bandera, boikottet også fjorårets markering av den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941.

Melnyks holdning støttes av miljøpartiet De Grønne. Tidligere parlamentsmedlem Marieluise Beck (De Grønne), som aktivt promoterte kuppet i Kiev sammen med hennes ektemann Ralf Fücks, den tidligere styrelederen for Heinrich Böll-stiftelsen og en tidligere maoist, protesterte mot tilstedeværelsen av forbundspresident Frank-Walter Steinmeier ved markeringen av seremonien, og forlangte at museet måtte få nytt navn. Så langt har museumsledelsen motarbeidet slike angrep.

«Postskriptum – «Øst-arbeidere» i Det tyske riket» er å se inntil videre. Utstillingen «Dimensjoner av en forbrytelse. Sovjetiske krigsfanger i andre verdenskrig» har som nevnt blitt forlenget til den 26. juni. Begge utstillingene på Det tysk-russiske museet har nå fått en enda større aktualitet.

Loading