Krigen som brøyt ut den 24. februar 2022 er en begivenhet av verdenshistorisk betydning. Som i alle større konflikter, spørsmålet «hvem avfyrte det første skuddet» er av helt sekundær betydning. Den hensynsløse, inkompetente og desperate karakteren av den russiske invasjonen av Ukraina avslører Putin-regimets politisk bankerotte og reaksjonære karakter, men den forklarer ikke krigens dypere årsaker.

Utbruddet av krig i Ukraina har lenge vært forutsett. Den uopphørlige utvidelsen av NATO i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen har alltid vært innrettet på krig med Russland. Omveltingen av regjeringen ledet av Viktor Janukovitsj i februar 2014, i et kupp organisert og finansiert av USA, var et utilslørt forsøk på å bringe Ukraina inn i NATOs omløpsbane og gjøre landet om til ei utskytningsrampe for en framtidig krig mot Russland. Som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) forklarte [engelsk tekst] på sitt May Day-stevne 2014:

Formålet med dette kuppet var å bringe til makten et regime som ville plassere Ukraina under direkte kontroll av amerikansk og tysk imperialisme. Konspiratørene i Washington og Berlin forsto at dette kuppet ville føre til en konfrontasjon med Russland. Faktisk, så langt fra å forsøke å unngå en konfrontasjon, både Tyskland og USA er av den formening at et sammenstøt med Russland er nødvendig for å realisere deres vidtrekkende geopolitiske interesser.

Denne krigen, oppildnet av USA-NATO-styrkene, har nå begynt. Det overveldende flertallet av dem som har blitt hjemløse, har blitt skadet eller sågar er drept, har ikke noe ansvar for politikken og beslutningene som førte til krig. Men de uskyldige ofrenes lidelser blir kynisk utnyttet, ikke bare for å blokkere for avsløringen av de politiske og økonomiske interessene som førte til krig, men også for å bygge opp under det nødvendige nivået av antiRussland-hat som er nødvendig for eskaleringen av konflikten.

Ifølge amerikansk og europeisk imperialismes propagandaorganer har den russiske invasjonen av Ukraina sjokkert verdens samvittighet, som – slik beretningen presenteres – levde i en salig fred inntil Kreml satte i gang sitt helt uprovoserte angrep mot sin ulastelige nabo.

For ei kolossal og hyklersk løgn! USA har de siste tretti årene vært kontinuerlig i krig, og har utløst konflikter over hele verden. USA har – ofte med direkte støtte fra sine NATO-undersåtter – bombet og/eller invadert land i Sentral-Asia, Midtøsten, Afrika, Balkan og, selvfølgelig, Karibia.

Selv om man skulle akseptere alle påstandene fra Biden-administrasjonen og korrupte amerikanske media, som gurgler opp de daglige snakkepunktene de fôres med fra Central Intelligence Agency (CIA), er det ukrainske tapet av menneskeliv, både sivile og militære, flere størrelsesordener under antallet dødsfall som kan tilskrives krigene som har blitt ført av USA. Ifølge boka The United States of War, skrevet av David Vine, professor i antropologi ved American University:

Et estimat på fra 755 000 til 786 000 sivile og stridende på alle sider har dødd, bare i Afghanistan, Irak, Syria, Pakistan og Jemen, siden amerikanske styrker begynte å krige i disse landene. Dette tallet er rundt femti ganger større enn antallet amerikanske døde.

Men dette er bare antallet stridende og sivile som har dødd av kampene. Mange flere har dødd som følge av sykdom, sult og underernæring forårsaket av krigene, og av ødeleggelsen av helsevesen, sysselsettingsmuligheter, sanitæranlegg og annen lokal infrastruktur. Mens disse dødsfallene fortsatt beregnes og debatteres av forskere, totalen kan komme til et minimum av 3 millioner – rundt to hundre ganger antallet amerikanske døde. Et estimat på 4 millioner dødsfall kan vise seg å være mer nøyaktig, men det er fortsatt et konservativt tall.

I mellomtiden har hele nabolag, byer og samfunn blitt knust av de USA-ledede krigene. Det totale antallet skadde og traumatiserte strekker seg til titalls millioner. I Afghanistan har undersøkelser vist at to tredjedeler av befolkningen kan lide av psykiske problemer, der halvparten lider av angst, og én av fem har diagnosen PTSD – post-traumatic stress disorder. Innen 2007 var 28 prosent av de unge i Irak underernærte, halvparten av dem som bodde i Bagdad hadde vært vitne til en vesentlig traumatisk hendelse, og nesten en tredjedel hadde PTSD-diagnoser. Per 2019 har mer enn 10 millioner sannsynligvis blitt fordrevet fra deres hjem, bare i Afghanistan, Irak, Jemen og Libya, og har blitt flyktninger i utlandet eller er internt fordrevne i deres egne land.

I tillegg til de menneskelige skadene er de økonomiske kostnadene av de USA-ledede krigene siden 2001 så store at de nesten er ufattelige. Per slutten av 2020 har amerikanske skattebetalere allerede brukt, eller de kan forvente å måtte bruke et minimum av $ 6,4 billioner på krigene siden 2001, medregnet framtidige ytelser for krigsveteraner og rentebetalinger på pengene lånt for å betale for krigene. De faktiske kostnadene vil med all sannsynlighet beløpe seg til ytterligere hundretalls milliarder eller flere billioner, basert på når disse tilsynelatende endeløse krigene faktisk slutter. [s. xvii-xix]

Det er faktisk ingen ende i sikte. Bidens kunngjøring i april 2021, at han avsluttet «for alltid krigen» i Afghanistan, var en kynisk tildekking av den strategiske omplasseringen av amerikanske militærstyrker for direkte konflikt med Russland og Kina.

Alle krigene de tre siste tiårene har vært berettiget med åpenbare løgner – hvorav påstanden at Irak hadde «masseødeleggelsesvåpen» bare er den mest notoriske – og er direkte brudd på folkeretten.

Under Nürnberg-prosessene i 1946, krigsforbryterrettssakene der nazilederne ble stilt for retten og dømt på siktelsen «forbrytelser mot freden», som består av å føre krig som et instrument for statspolitikk snarere enn som respons på en umiddelbar eller overhengende trussel om militært angrep. Amerikansk imperialismes kriger faller innenfor den kriminelle kategorien forbrytelser mot freden – det vil si, kriger lansert og ført i forfølgelse av politiske målsettinger.

Den historiske og globale politiske konteksten av amerikansk imperialismes globale herjinger er dypt relevant for en forståelse av den nåværende krigen.

Oppløsingen av stalinistregimene i Øst-Europa og til slutt Sovjetunionen, i årene fra 1989 til 1991, fjernet selv de begrensede restriksjonene som var pålagt amerikansk utøvelse av militærmakt i kjølvannet av den andre verdenskrigen. Som president George Herbert Walker Bush proklamerte da han i 1991 startet den første krigen mot Irak – med Mikhail Gorbatsjovs støtte, der Sovjetunionen gikk inn i sluttfasen av oppløsing og kapitalistrestaurering – var USA fast bestemt på å skape en «ny verdensorden».

Pådriveren for dette prosjektet var mektige objektive økonomiske og geostrategiske imperativer. I motsetning til post-1991-narrativene, som framstiller USA som den kalde krigens uunngåelige og triumferende seierherre, tiårene som gikk forut for oppløsingen av USSR hadde vært en periode med akselererende amerikansk nedgang.

Det globale økonomiske overherredømmet som USA utøvde i 1945 hadde i løpet av 1960-, 1970- og 1980-tallet blitt betydelig forringet. Fundamentene for amerikansk økonomisk verdensdominans – dollarens konvertibilitet til gull til en kurs på $ 35 per unse, som ble etablert under Bretton Woods-konferansen i 1944 – ble uholdbar etter hver som USAs handelsbalanse ble dårligere. Dollarens konvertibilitet til gull ble ensidig opphevet av USA i august 1971.

Nedgangen av den globale økonomiske posisjonen ble forverret av militante utbrudd av innenlandsk klassekamp, der den svarte arbeiderklassens massebevegelse for borgerrettigheter var et kraftfullt uttrykk. Samtidig førte amerikansk imperialismes blodige bestrebelser på å undertrykke massenes antikolonibevegelse over hele verden – mest brutalt i Vietnam – til radikaliseringen av brede deler av studentungdommen, og til framveksten av en enorm antikrigbevegelse.

Årene fra 1960 til 1990 var i USA karakterisert av politisk ustabilitet og sosial polarisering. Urbane opptøyer, masseprotestbevegelser, politiske attentater og voldelige og langvarige streiker var hovedkaraktertrekk for den amerikanske virkeligheten, fra 1960 til 1990.

Den parallelle utviklingen til den amerikanske imperialismens krise var det stalinistiske regimets egen krise i Sovjetunionen (USSR). Det er ingen tvil om at Sovjetunionen, som framsto seirende over Nazi-Tyskland – om enn til svimlende menneskelige kostnader – gjorde betydelige framskritt i kjølvannet av andre verdenskrig. Men Sovjetunionens fundamentale og uunngåelige paradoks var at veksten og den tiltakende kompleksiteten i landets økonomi, intensiverte hele stalinistsystemets krise, som var basert på det nasjonalistiske programmet for «sosialisme i ett land».

Til tross for de imponerende vekstratene Sovjetunionen realiserte i de to tiårene etter krigen ble forestillingen om en nasjonal vei til sosialisme motsagt av verdensmarkedets objektive realitet og av den internasjonale arbeidsdelingen. Ubalansene og det lave nivået av produktivitet som plaget sovjetøkonomien, eksemplifiserte i den mest ekstreme formen av motsetningen mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet, som påvirket alle land.

Sovjetøkonomiens utvikling fordret tilgang til den globale økonomiens ressurser. Men tilgangen kunne kun oppnås på én av to måter: 1) gjennom opphevingen av planleggingsprinsippet, gjeninnføringen av kapitalisme, oppløsingen av Sovjetunionen og reintegreringen av unionens komponenter inn i det kapitalistiske verdenssystemet; eller 2) arbeiderklassens erobring av makten, framfor alt i de framskredne kapitalistlandene, og på dét grunnlaget, nedrivingen av nasjonale grenser og utviklingen av vitenskapelig ledet demokratisk økonomisk planlegging, på en global målestokk.

Det sistnevnte alternativet var umulig innenfor stalinistregimets rammeverk. Sovjetunionens nasjonalistiske politiske orientering var uløselig forankret i Kreml-byråkratiets materielle interesser. Byråkratiets systematiske maktmisbruk var dets virkemiddel for å opprettholde dets privilegerte tilgang til Sovjetunionens ressurser. Kreml så med skrekk og gru på framveksten, innen Sovjetunionen og internasjonalt, av en revolusjonær arbeiderklassebevegelse som truet byråkratiets grep om makten.

Stalins død i 1953 skapte illusjoner om at Kreml-regimet ville innføre vidtrekkende reformer som ville realisere en fornyelse av sosialisme i Sovjetunionen og dens triumf internasjonalt. Denne avvisingen av Trotskijs insistering på stalinismens kontrarevolusjonære karakter, og av nødvendigheten av en politisk revolusjon, var det teoretiske og politiske kjennetegnet for pabloistisk revisjonisme.

Men Sovjetunionens brutale respons på oppstanden i Øst-Tyskland i 1953, og på den ungarske revolusjonen i 1956, med massakren av arbeidere i Novotsjerkassk i 1962, og med invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, demonstrerte i blod at Kreml-byråkratiet ikke ville tolerere en revolusjonær sosialistisk utfordring for dets styre.

Da det ble klart – spesielt i løpet av solidaritetsbevegelsen i Polen, i 1980 og 1981, (som initielt hadde et genuint revolusjonært potensial) – at bevegelsen mot byråkratiet ikke kunne undertrykkes, begynte Kreml aktivt å forfølge den kontrarevolusjonære løsningen på sovjetøkonomiens systemiske krise: Det vil si, med oppløsingen av Sovjetunionen, og restaureringen av kapitalisme.

Valget av Gorbatsjov som partileder i 1985, og introduksjonen av [politikken for ‘ombygging’, kalt] perestrojka markerte begynnelsen av den siste klimaksfasen av den stalinistiske kontrarevolusjonen mot Oktoberrevolusjonen.

Et essensielt element i Gorbatsjovs politiske orientering var den eksplisitte forkastelsen av selv en formell identifikasjon av Sovjetunionen med klassekampen, og med opposisjon mot imperialisme. Den internasjonale komitéen forklarte, i 1989, i ei bok med tittelen Perestroika versus Socialism:

De distinkte karaktertrekkene ved Sovjetunionenes nye utenrikspolitikk var den betingelsesløse forkastelsen av internasjonal sosialisme som et langsiktig mål for sovjetpolitikken, avståelse av enhver politisk solidaritet mellom Sovjetunionen og antiimperialistkamper over hele verden, og den eksplisitte avvisingen av klassekampen som en relevant faktor i utformingen av utenrikspolitikken. Endringene i Sovjetunionens utenrikspolitikk er uadskillelig tilknyttet den pågående integreringen av økonomien inn i verdenskapitalismens struktur. Kremls økonomiske mål fordrer at Sovjetunionen ettertrykkelig og betingelsesløst gir avkall på enhver gjenværende assosiasjon mellom sovjetisk utenrikspolitikk og klassekampen, og antiimperialisme i enhver form. Det var av denne grunn Gorbatsjov valgte FN som forum for hans erklæring, i desember 1988, om at Oktoberrevolusjonen i 1917, i likhet med Den franske revolusjonen i 1789, tilhørte en annen historisk epoke, og er irrelevante for den moderne verden.

Det dukker jevnlig opp artikler i den sovjetiske pressen som fordømmer tidligere Kreml-lederes utenrikspolitikk, ikke for deres svik mot det internasjonale proletariatets interesser, men for å ha vært altfor fiendtlig innstilte mot USA. I den grad sovjetisk utenrikspolitikk reflekterte noen som helst antagonisme mot imperialisme blir den latterliggjort, som en form for politisk irrasjonalisme. Den kalde krigens utbrudd tilskrives nå ikke imperialistaggresjon, men Sovjetunionens tilslutning til en dogmatisk antikapitalistisk ideologi.

Den fundamentalt kontrarevolusjonære stalinistiske revisjonen av marxisme – påstanden at sosialisme kunne konstrueres innenfor et nasjonalt rammeverk – ble av Gorbatsjov-regimet erstattet med det ikke mindre bedragerske og ignorante argumentet at Russland, når landet først hadde forlatt sine sosialistiske pretensjoner, ville bli overøst med rikdommer og bli fredfullt integrert inn i det kapitalistiske verdenssystemets strukturer. Russland hadde ingenting å frykte fra imperialisme, som ble avfeid som marxismens ideologiske oppfinnelse. Blant dem som argumenterte mest høyrøstet langs disse linjene var en ung apparatsjik i det sovjetiske byråkratiet, Andrei Kozyrev. Han skrev i 1989:

Dersom man tar en titt på USAs monopolistiske borgerskap som helhet, er det svært få av gruppene, og ingen av de viktigste, som er forbundet med militarisme. Det er ikke lenger noen grunn til å snakke, eksempelvis om en militær kamp for markeder eller råvarer, eller for oppdelingen og gjenoppdeling av verden.

Når man leser disse ordene på nytt i dag, midt under den katastrofale USA-NATO-krigen mot Russland, kan man ikke unngå å bli forbauset over nivået av forvirring og selvbedrag som rådet innen det sovjetiske byråkratiet og nomenklaturen, der de hensynsløst knuste Sovjetunionen i biter. Men forvirringen og selvbedraget oppsto av byråkratiets materielle interesser, da det forsøkte å forvandle seg selv fra en privilegert kaste til en styringsklasse. Hva angår Kozyrev, han gikk hen til å bli utenriksminister under Jeltsin, og han fungerte som en agent ex officio for amerikansk imperialisme.

USA så på oppløsingen av Sovjetunionen som en historisk anledning til å utnytte sitt utvilsomt totalt militære overherredømme for å oppveie sin egen langtrukne økonomiske nedgang. Det «unipolare øyeblikket» – fraværet av enhver troverdig militær konkurrent – skulle utnyttes til å etablere USAs uimotsigelige globale hegemoni.

Men dette prosjektet har vist seg langt vanskeligere enn hva strategene i Det hvite hus og Pentagon forventet seg. Krigene igangsatt av USA har møtt ydmykende fiaskoer. Ingen av USAs strategiske mål ble oppnådd av de blodige konfliktene i Midtøsten og Sentral-Asia. Dessuten, mens USA var fastlåst i sine «for alltid kriger», framkom Kina som en stor økonomisk og potensielt militær konkurrent for USA.

USAs streben etter hegemoni har blitt ytterligere undergravd av ei rekke ødeleggende økonomiske kriser. Wall Street-krasjet i 2008 brakte hele verdens kapitalistsystem til randen av kollaps, kun forhindret av en desperat redningsaksjon som krevde innsprøyting av billioner av dollar inn i finanssystemet. Men uten å løse de underliggende problemene som førte til 2008-krasjet var det i 2020 nødvendig med ei enda større redningspakke for å stoppe nok et markedskrasj, som ble utløst av Covid-19-pandemiens utbrudd.

Pandemien, som har resultert i én million dødsofre i USA og anslagsvis 20 millioner på verdensbasis, har avslørt kapitalistsystemets dysfunksjonalitet, som ikke er i stand til å reagere på noen progressiv måte på en stor sosial krise. I så henseende er det ingen grunnleggende forskjell mellom regimene i Washington og Moskva. Det amerikanske samfunnets koldbrannsår – landet med mest ulikhet i verden – har brakt helheten av landets politiske system til punktet av sammenbrudd. Den 6. januar 2021 ble den eksisterende konstitusjonelle strukturen i USA nesten omstøtt i et fascist-putsch organisert av USAs president. Selv om landet arrogant opptrer som lederen av den «frie verden», overlevelsen av selv påskuddet om demokrati i USA er under tvil, som Biden selv nylig innrømmet.

Så langt fra å trekke seg tilbake fra sin kampanje for globalt hegemoni, i møte med tidligere fiaskoer, blir USA drevet til stadig mer ekstreme og farlige handlinger. Faktisk har alvorlighetsgraden av landets indre sykdommer blitt en vesentlig faktor som nå tvinger USA i retning av tiltak tidligere utelukket som utenkelige, deriblant anvendelsen av atomvåpen.

Hvorfor har USA, der landet bruker Ukraina som proxy, dvs. en stedfortreder, oppildnet til denne krigen mot Russland? Lenin analyserte den første verdenskrigen som imperialistmaktenes forsøk på å gjenoppdele verden. Denne definisjonen er et grunnleggende utgangspunkt for å forstå hvorfor USA, som leder en allianse av NATO-imperialistmakter, fører krig mot Russland. I den nåværende konteksten betyr gjenoppdelingen av verden å sette Russlands enorme vidder, det største av alle land, under direkte imperialistkontroll.

I den grad Sovjetunionen engang opprettholdt noen formell identifikasjon med sosialisme og opposisjon mot imperialisme, fjernet unionens oppløsing det som ble ansett som en utfordring for den ideologiske og økonomiske legitimiteten til det kapitalistiske verdenssystemet dominert av USA. Post-1991-regimet åpnet opp den russiske økonomien for utenlandske kapitalistinvesteringer. Men den russiske staten strakk seg fortsatt ut over Eurasias globalt strategiske utstrekninger. Dessuten var de russiske oligarkene, som fikk kontroll over den nasjonale økonomien, i stand til å begrense amerikansk og europeisk imperialismes tilgang til Russlands ressurser.

For at prosjektet for amerikansk hegemoni skal oppnås er den tøylesløse tilgangen til Russlands strategiske ressurser, og kontrollen over landets territorium kritisk viktige mål, i to henseender.

For det første, den faktiske verdien av Russlands ressurser er anslått til titalls billioner dollar. I tillegg til den monetære verdien av disse metallene og mineralene, er mange av disse ressursene klassifisert som strategiske materialer, essensielle for det tjueførste århundres avanserte industrielle økonomier.

Russland er ei regelrett skattekiste av verdifulle naturressurser, med enorme reserver – og i noen tilfeller blant klodens største – av olje, naturgass, tømmer, kobber, diamanter, gull, sølv, platina, sink, bauxitt, nikkel, tinn, kvikksølv, mangan, krom, wolfram, titan og fosfater. Omtrent en sjettedel av verdens jernmalmforekomster ligger i Kursk Magnetic Anomaly, nær grensa til Ukraina. Andre sjeldne metaller som finnes i betydelige mengder i Russland er kobolt, molybden, palladium, rhodium, rutherium, iridium og osmium. Russland er også en viktig kilde til uran og sjeldne mineraltyper [‘rare earths’]. De sistnevnte har blitt en viktig kilde til global geopolitisk konkurranse.

Det faktum at det er en intens konflikt om tilgangen til disse kritiske ressursene er velkjent for eksperter innen global geostrategi. Men diskusjon om råvarer og kontroll over Russlands rikdommer finner ikke veien inn i massekringkastingen, på nettet og i de trykte media, som foretrekker å få allmennheten til å tro at amerikansk og europeisk imperialisme fører en edel kamp uten egeninteresser, på vegne av ukrainsk demokrati, selv om det krever, uansett hvor beklagelig, bevæpningen av Azov-bataljonens fascister.

For det andre, fysisk kontroll over russisk territorium er avgjørende viktig for det Washington anser som den uunngåelige konfrontasjonen, og oppgjøret med Kina. Når tiden for åpen krigføring kommer, da vil forsvaret av uigurene mot Kinas «genocid»-forfølgelse bli påberopt, akkurat som påstanden om Russlands genocid mot ukrainere blir påberopt i dag.

Uten tvil, vektleggingen av betydningen av råvarer som en viktig faktor for oppildningen til krig mot Russland vil bli hånet som et eksempel på «vulgær marxisme». Uansett, Lenin la i hans studie av imperialisme enorm vekt på imperialistmakters kamp for å sikre kontroll over råstoffkilder. Han skrev: «Jo mer kapitalismen utvikles, desto sterkere blir mangelen på råvarer følt, jo mer intens blir konkurransen og jakten på råvarekilder over hele verden, og desto mer desperat blir kampen for ervervelse av kolonier.»

Lenin koblet pådriveren for tilgang og kontroll over råvarer til erobringen av territorium, og han understreket som et av imperialismens essensielle elementer betydningen av annekteringer.

Selvfølgelig, det er mange former for hvordan territoriell kontroll kan sikres, uten å måtte gå til åpen annektering, som kan tillate imperialistene å opprettholde luftspeilingen av det underlagte landets uavhengighet. Men luftspeilingen vil ikke være realiteten. Amerikansk imperialisme og dens NATO-allierte forventer at det endelige utfallet av konflikten – uansett hvor langvarig den blir – vil bli ødeleggelsen av Russland i landets nåværende form.

Skiftet til en svært aggressiv politikk ble rapportert av Washington Post den 16. april:

Nesten to måneder inn i Vladimir Putins brutale angrep på Ukraina har Biden-administrasjonen og dens europeiske allierte begynt å planlegge for en ganske annen verden, der de ikke lenger prøver å sameksistere og samarbeide med Russland, men aktivt søker å isolere og svekke landet, som et anliggende av langsiktig strategi.

I NATO og EU, og i utenriksdepartementet, Pentagon og allierte departementer, blir det nå utarbeidet planer for å forankre nye politiske orienteringer på tvers av praktisk talt alle aspekter av Vestens holdninger relatert Moskva, fra forsvar og finans til handel og internasjonalt diplomati. («USA, allierte planlegger langsiktig isolasjon av Russland»)

Hva er de strategiske implikasjonene av å snu ryggen til bestrebelsen «for å sameksistere og samarbeide med Russland»? Dersom USA og landets NATO-allierte mener at det ikke er mulig å «sameksistere» med Russland, da er konklusjonen som følger at de er fast bestemt på å ødelegge landet. Denne «annerledes verden» som imperialistmaktene ser for seg – og som de er beredt til å risikere atomkrig for, og livene til hundrevis av millioner i prosessen – det er en verden der Russland ikke eksisterer i landets nåværende form.

Krigen i Ukraina avslører nå fullt ut de katastrofale konsekvensene av det stalinistiske sviket mot Oktoberrevolusjonen. Dette sviket begynte med forkastelsen av programmet for sosialistisk internasjonalisme, som Lenin og Trotskij baserte arbeiderklassens erobring av makten på i oktober 1917, og også den påfølgende opprettelsen av Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker (USSR) i 1922. Det antimarxistiske programmet for «sosialisme i ett land», avduket av Stalin i 1924, underbygde gjenoppblomstringen av den storrussiske sjåvinismen, som undergravde enheten i de sosialistiske republikkene, og som styrket reaksjonære, antisovjetiske og åpent fascistiske elementer, og spesielt i Ukraina – en nasjon som ble brutalt undertrykt under tsarismen, og som hadde fostret mange av de største lederne av den revolusjonære arbeiderbevegelsen, deriblant Leo Trotskij.

Oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991 var kulminasjonen av den stalinistiske kontrarevolusjonen. Den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen, nå konfrontert med konsekvensene, må trekke de nødvendige politiske lærdommene av denne enorme historiske erfaringen.

I et brev til en russisk sosialist som ble lagt ut på World Socialist Web Site 3. april, forklarte Den internasjonale komitéen det prinsipielle grunnlaget for sin opposisjon mot den russiske invasjonen av Ukraina, til tross for at USA oppildnet til konflikten. Trotskistbevegelsen, hevder brevet, «baserer imidlertid ikke sin strategi på den slags pragmatiske og nasjonalt funderte oppfatninger som bestemmer politikken til kapitalistregimet i Russland». Brevet fortsatte:

Forsvaret av de russiske massene mot imperialismen kan ikke foretas på grunnlag av borgerlig nasjon-statlig geopolitikk. Kampen mot imperialismen fordrer snarere gjenfødelsen av den proletariske strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Den russiske arbeiderklassen må avvise helheten av det kriminelle forehavendet av kapitalistisk restaurering, som har ført til katastrofe, og den må gjenopprette sin politiske, sosiale og intellektuelle forbindelse med sin store revolusjonære leninistisk-trotskistiske arv.

Programmet for sosialistisk internasjonalisme er like relevant for arbeiderklassen i alle imperialistiske og kapitalistiske land.

Krigen i Ukraina er ikke en episode som snart vil bli løst, og som vil etterfølges av en retur til «normalitet». Den er begynnelsen av et voldsomt utbrudd av en global krise som bare kan løses på én av to måter. Den kapitalistiske løsningen fører til atomkrig, selv om ordet «løsning» vanskelig kan anvendes rasjonelt, for det som ville utgjøre planetarisk selvmord. Dermed er den eneste levedyktige og holdbare responsen, med tanke på å sikre menneskehetens framtid, den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Uunngåelig oppstår spørsmålet: Er dette sistnevnte alternativet overhodet mulig?

Svaret er besørget av en forståelse av motsetningene i moderne verdenskapitalisme. Lenins store innsikt, som han utviklet i perioden fra 1914 og til 1916, var at de sosioøkonomiske motsetningene som ga opphav til verdenskrigen de besørget også impulsen for sosialistisk verdensrevolusjon. Denne innsikten ble bekreftet med utbruddet av Den russiske revolusjonen i 1917.

I den nåværende krisen blir Lenins oppfatning – videreutviklet av Trotskij og Den fjerde internasjonale – bekreftet av den raske eskaleringen av klassekampen over hele verden. De hensynsløse tiltakene som er truffet av USA og deres NATO-allierte for å isolere Russland har enormt forverret de allerede langt framskredne økonomiske og sosiale krisene som rammer alle kapitalistregimer. Massedemonstrasjoner og streiker feier over hele kloden. Arbeiderklassen og de undertrykte massene vil ikke akseptere utarming og sult, i interesse for de imperialistiske styringselitenes kriminelt vanvittige jakt på verdensherredømme.

Som Trotskij forklarte, Den fjerde internasjonales strategi er ikke basert på krigskartet, men på den globale klassekampens kart.

Feiringen av May Day 2022 – arbeidernes solidaritets- og kampdag, søndag 1. mai, må dedikeres til foreningen av den internasjonale arbeiderklassen, i en global kamp mot imperialistkrig og dens grunnårsak, kapitalistsystemet.

Strategien og programmet som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) vil utvikle denne historiske bevegelsen på er gjenstand for online-samlingen for arbeidernes May Day som i år arrangeres søndag 1. mai, kl. 21:00 norsk tid.

For å registrere deg for International May Day Online Rally, fyll ut skjemaet nedenfor, eller besøk wsws.org/mayday for mer informasjon.