Store deler av Italia ble den 20. mai lammet, i en én-dagsgeneralstreik organisert av grasrotfagforeninger. Streiken var rettet mot NATOs krigspolitikk og mot Mario Draghis regjering, så vel som mot de sosiale konsekvensene som påtvinges arbeiderklassen av krigen.

De streikende forlangte også høyere lønninger, en glidende lønnsskala for å møte inflasjonen (Scala mobile), et forbedret sosialbudsjett og trygge arbeidsplasser. «Når da, om ikke nå» og «Kom dere ut av krigen!» var hovedparolene.

Togtjenester var i løpet av dagen fredag 20. mai sterkt begrenset over hele landet. Offentlig transport i Milano, Roma og andre storbyer opprettholdt kun nødtjenester i rushtiden. Arbeidere som opererer ferger ut til øyene, i tillegg til mange som betjener flygninger så vel som motorveibomstasjoner deltok i streiken.

Mange offentlige skoler forble stengt, og det samme gjorde supermarkeder som Lidl, i tillegg til store deler av transport- og logistikksektoren. Det var også stans i industrien, eksempelvis hos varebilprodusenten Iveco i Torino. Leveringssjåfører i Milano og tekstilarbeidere i Prato nær Firenze, la også ned arbeidet. Samlingsstevner og demonstrasjoner ble holdt i sentrum av Roma, Bologna, Genova, Milano, Torino, Venezia, Firenze, Napoli, Palermo og Taranto, i tillegg til mange andre byer.

Oppfordringen til streik ble meldt av de italienske grasrotfagforeningene S.I. Cobas, Sgb, Unicobas, Cub, og andre. De har fått stadig mer innflytelse over de siste årene fordi de tradisjonelle fagforeningskonføderasjonene CGIL, CISL og UIL taper oppslutning i hopetall, på grunn av deres politiske pro-regjering og pro-business orienteringer.

Mange fabrikkarbeidere som deltok i streiken har i årevis kjempet mot hensynsløse nivåer av utbytting, som eksempelvis klesarbeidere hos Prato, og pakkeleveringsarbeidere og sjåfører som jobber for DHL, TNT og FEDEX. FEDEX-sjåfører i Peschiera Borromeo, der flyplassen i Milano ligger, er eksempelvis i streik mot fagforeningenes knefall, som der har akseptert 176 oppsigelser.

Streikene mot krig og massive sosiale kutt er et uttrykk for den internasjonale arbeiderklassens tiltakende militans, kampen mot økende ulikhet, konsekvensene av koronaviruspandemien og de sosiale effektene av regjeringens krigspolitikk.

Pandemien er forøvrig på ingen måte over. Samme dagen som den nylige generalstreiken ble det i Italia rapportert over 26 500 nye infeksjonstilfeller, og 89 Covid-19-dødsfall.

I tillegg kommer prisøkningene på drivstoff og mat. Gjennomsnittsprisen på oppvarmingsgass var i mai 2022 nesten sju ganger høyere enn før pandemien. Kostnaden for brød har økt med 30 prosent, og matolje og pasta blir også dyrere. Kjøpekraften har falt minst 5 prosent i første kvartal 2022.

Krisen rammer den italienske arbeiderklassen hardt, som allerede lider av arbeidsledighet, prekære arbeidsbetingelser, og utbredt fattigdom blant eldre. Med godkjenning fra regjeringen og fagforeningene har selskapene brukt pandemien til å legge kostnadene på arbeideres rygg, i form av permitteringer, lønnskutt og lengre perioder med korttidsarbeid. Ifølge Italias statistikkbyrå Istats er mer enn 3,5 millioner arbeidere for tiden sysselsatt på usikre betingelser, og bare i 2021 ble 430 000 lagt til denne lista. Ungdomsledigheten er offisielt 24,5 prosent, men reelt langt høyere, særlig i sør.

Statsansatte, lærere og omsorgsarbeidere kommer også under økende press. Italia støtter Ukraina-krigen – NATOs stedfortrederkrig mot Russland – forsyner den med våpen, og øker utleggene til de italienske væpnede styrker. Draghi-regjeringen har i denne sammenheng lagt fram et nytt innstrammingsbudsjett. Den planlegger blant annet å kutte i det statlige utdanningsbudsjettet og vil fjerne 9 600 offentlige lærerstillinger.

Generalstreiken 20. mai var ikke den første i nyere tid. Sinest den 22. april la arbeidere over hele Italia ned arbeidet for én dag, under slagordet «Opp med lønningene, ned med våpnene!»

Cargoarbeidere på flyplassen i Pisa nektet den 14. mars å laste våpen og ammunisjon på vei til Ukraina, som skulle forkles som «humanitær hjelp». Ved slutten av mars ble en våpenforsendelse stoppet som skulle gå til Jemen via havna i Genova. Genova-havnearbeidernes boikott fikk også selskap av deres kolleger ved havna i Livorno.

Disse streikene organiseres av grasrotfagforbund, som de siste årene har fått stor innflytelse og da hovedsakelig fordi de tradisjonelle fagforbundene CGL, CISL, UIL, som er tilknyttet etablissementspartiene, skamløst støtter regjeringen. Gang på gang har de solgt ut arbeiderne.

Kort etter at streikene og boikottaksjonene startet organiserte regjeringen den 6. april et politiraid mot Roma-lokalene til grasrotforeningen USB (Unione sindacale di base), angivelig for å søke etter skjulte våpen. Dette var en provokasjon og et gjennomskuelig forsøk på å intimidere den voksende motstanden.

Alt dette har bidratt til at enda flere arbeidere deltok i storstreikene den 22. april og den 20. mai.

Den voksende beredskapen til kamp reiser mer og mer påtrengende spørsmålet om et selvstendig perspektiv og en korrekt orientering. Mens arbeidere ønsker å slåss mot krigen, sosiale nedskjæringer og regjeringens flokkimmunitetspolitikk, organiserer grasrotfagforeningene streikeaksjoner for å holde kontroll over den voksende klassekampbevegelsen, for å få styrt den inn i harmløse kanaler.

Organisasjoner som USB og Cobas forfølger et nasjonalt begrenset, syndikalistisk perspektiv, som har feilet i alle land, og til slutt vil falle inn bak regjeringen og dens kapitalistpolitikk. Til tross for deres nominelle grasrotorientering og føderale struktur, er de ikke fundamentalt forskjellige i politisk orientering fra de forhatte nasjonale fagforbundsammenslutningene.

Samtidig er grasrotfagforeningene nært tilknyttet Italias foreldede pseudo-venstre og stalinistiske partier, som [Partito] Rifondazione Comunista (PRC) [Det reformerte kommunistpartiet], Partito Comunista Italiano (PCI) [Det italienske kommunistpartiet) og Potere al Popolo (PaP) [Makt til folket], som alle støttet streiken den 20. mai. USB-leder Pierpaolo Leonardi er eksempelvis medlem av PCI, som ble nyopprettet i 2016. Lederen for fagforeningen Cobas, Piero Bernocchi, har tette forbindelser til Rifondazione Comunista, som støttet Romano Prodis regjerings politikk fra 2006 til 2008, for nedskjæringer og krig.

I beste stalinisttradisjon appellerte grasrotforeningene og deres støttespillere til «diplomati» i deres oppfordringer til handling, som ble distribuert den 20. mai. De la ansvaret over i hendene på FN, med en appell som sa: «Vi må fullt ut involvere FN for å muliggjøre en bistandsplan for det ukrainske folket, med internasjonale observatører og frie valg.»

På denne måten appellerer de til de samme kapitalistkreftene som organiserer krigen; FNs sikkerhetsråd inkluderer representanter for USA, Frankrike og Storbritannia, sammen med dem fra Russland og Kina.

Kampen mot krig og sosiale nedskjæringer, som kampen mot politikken for bevisst å tillate masseinfeksjon av koronavirus, kan bare bli vellykket dersom den er rettet mot fagforeningenes nasjonalistiske og prokapitalistiske politikk, og baseres på et internasjonalt sosialistisk perspektiv. Dette krever byggingen av uavhengige grunnplanaksjonskomitéer og en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i Italia.