Under Forbundsdagsdebatten om budsjettet sist onsdag kunngjorde kansler Olaf Scholz (SPD; Det tyske Sosialdemokratisk Parti) innkalling til en «Samordnet handling». Han sa han inviterer arbeidsgiverforeninger og fagforbund til å jobbe tett sammen med regjeringen. Dette er et «uvanlig» tiltak sa han, men helt nødvendig med tanke på det høye inflasjonsnivået.
«Vi trenger en målrettet innsats i en veldig eksepsjonell situasjon. Vi ønsker samordnet handling mot pristrykkene,» sa Scholz.
I sannhetens navn, kanslerens forslag er en politisk konspirasjon mot arbeiderklassen. I møte med raske prisstigninger, uholdbare arbeidsbetingelser på sykehus og skoler, og masseoppsigelser i mange industrier, vokser motstanden. Styringsklassen og dens institusjoner responderer ved å forflyttet seg tettere sammen.
Forbundsdagsdebatten har nok en gang vist at alle partier – til tross for opphetede meningsutvekslinger – er samstemte om de fundamentale anliggender. De trekker alle i samme retning når det gjelder militær gjenopprusting, politikken for flokkimmunitet med bevisst masseinfeksjon, og for gjeldsbremsa. Nå skal fagforbundene og arbeidsgiverforeningene formelt involveres i disse politiske orienteringene.
«Den samordnede handlingen» har som oppgave å få arbeiderklassen til å betale de gigantiske summene for militær gjenopprusting og milliardgavene til de superrike, gjennom nedskjæring av lønningene og de offentlige sosialutgiftene. Tekstboka deres har tittelen «La arbeiderne betale!»
Dybden av kløfta mellom arbeiderklassen og regjeringen ble vist av en protestdemonstrasjon som fant sted i Köln samtidig som kansleren kunngjorde hans «allianse med arbeidslivets parter». Flere tusen arbeidere fra universitetssykehusene i Nordrhein-Westfalen, som nå er i den femte uka av deres streik, demonstrerte mot uutholdelige arbeidsbetingelser. Alle demonstrantene WSWS snakket med i Køln var i harnisk over at regjeringen bruker € 100 milliarder på militær gjenopprusting, samtidig som sykehus, skoler og andre sosiale institusjoner blir utsatt for nedskjæringer.
Arbeidsgiverne og fagforeningene ønsket derimot kanslerens forslag velkomment. Rainer Dulger, president for arbeidsgiverforeningen, sa: «Vi arbeidsgivere er inneforstått med vårt ansvar. Arbeidsgivernes foreninger og fagforeningene har alltid jobbet konstruktivt med løsninger i tidligere kriser. Det vil vi gjøre igjen, også denne gangen.»
Yasmin Fahimi, den nye toppsjefen for det sentrale tyske fagforbundet (DGB) [Deutscher Gewerkschaftsbund], sa: «Målet med ‘samordnet handling’ må bli å lette de nåværende byrdene på private husholdninger og økonomien, og å bygge en mer robust og bærekraftig økonomi.»
En liten titt på fagforeningenes aktuelle handlinger viser hva som menes med dette.
Roman Zitzelsberger, distriktsleder for metallarbeidernes fagforening IG Metall, i Bundesland Baden-Württemberg, og kandidat til hovedposten for den største enkeltstående fagforeningen i DGB, erklærte [engelsk tekst] for noen dager siden at de nåværende og kommende tariff-forhandlingene ikke var der for å kompensere for inflasjon. «De uvanlige inflasjonsrater kan ikke kompenseres av kollektive forhandlinger,» sa Zitzelsberger. Han la til at de høye inflasjonsratene var resultat av politiske beslutninger, og derfor måtte korrigeres av «politikk».
Scholz berømmet fagforeningenes «veldig forsiktige lønnspolitikk, så langt». Han henviste til tariffavtalene i kjemikalindustrien, som med en engangsutbetaling for de ansatte hadde valgt en «interessant vei». Ifølge Scholz ville denne veien hjelpe arbeidere i tider med forestående tap av kjøpekraft, og samtidig ville slike spesialutbetalinger, i motsetning til generelt høye lønnsoppgjør, ikke ytterligere underbygge inflasjonen.
I realiteten fører veien med spesialutbetalinger på rett kurs til lavtlønnsarbeid og fattigdom i alderdommen. Dette er fordi det holder tariffavtalte lønninger, og pensjonsrettigheter avledet av lønningene, på lave nivåer. Dette gjelder ikke bare de framtidige pensjonene, men også de eksisterende, da de årlige justeringene er basert på tariffavtalene.
Historien med «Samordnet handling»
I Forbundsdagen forklarte Scholz at samarbeid mellom fagforeninger, arbeidsgivere og staten allerede i tidligere tider har bidratt til «å hanskes med en vanskelig utfordring». I krisetider har spesielt SPD alltid forsøkt å integrere fagforeningene og arbeidsgiverforeningene inn i en korporativ modell der de samarbeider enda tettere enn det som allerede er tilfelle innenfor rammeverket av Tysklands lovregulerte system for felles-bestemmelser, det som sørger for det som kalles de «ansattes representasjon» (dvs. fagforeningsfunksjonærer) i selskapsstyrene.
Begrepet «Samordnet handling» dateres tilbake til 1967. På den tiden viste etterkrigstidens oppgang klare tegn på krise. I Tyskland ble vendepunktet i klassekampen allerede forevarslet i 1963 med en metallarbeiderstreik i Baden-Württemberg, som selskapene besvarte med en lock-out, og utestengelsen av hundretusenvis av arbeidere. I Ruhr-området mobiliserte gruvearbeiderne mot dødsfall i kullgruvene.
Den økonomisk liberale CDU-kansleren Ludwig Erhard (Den Kristelig-Demokratiske Union) viste seg ute av stand til å diktere det annonserte innstrammingsprogrammet («Vis måtehold!») til arbeiderklassen. For å få holdt arbeiderklassen under kontroll ble sosialdemokratene (SPD) i 1966 brakt inn i regjering, og det ble dannet en Storkoalisjon med unionspartiene CDU/CSU under CDU-kansler Kurt Georg Kiesinger, et tidligere medlem av nazipartiet.
I 1967 vedtok storkoalisjonen en «lov for å promotere stabilitet og vekst i økonomien», som bar signaturen til SPD. Den forpliktet den føderale regjeringen og delstatregjeringene til å «overholde kravene til makroøkonomisk likevekt i deres økonomiske og finanspolitiske tiltak». Loven fastslo at tiltakene skulle treffes «på en slik måte at de innenfor rammeverket av markedsøkonomien samtidig skulle bidra til prisstabilitet, til et høyt sysselsettingsnivå, og til ekstern økonomisk likevekt med en jevn og hensiktsmessig økonomisk vekst».
Loven inkluderte eksplisitt fagforeninger og næringslivsforeninger. Dersom én av de ovennevnte målsettingene var i fare, sa Paragraf 3 at «den føderale regjeringen skal besørge orienteringsdata for en samtidig koordinert opptreden (Samordnet handling) av de regionale myndigheter, fagforeninger og næringslivsforeninger for å oppnå målsettingene.»
Loven gikk ikke så langt som til fullstendig å avskaffe fagforeningsautonomi i kollektive forhandlinger, slik tilfellet er med fasciststaters korporatisme. Men ved å forplikte fagforeningene til å la seg lede av «makroøkonomiske» mål – heller enn av deres medlemmers interesser – var det et stort skritt i den retningen.
Fagforeningene gikk velvillig med på det. Fra da av møttes de regelmessig for runder med samtaler sammen med representanter for regjeringen, arbeidsgiverforeninger og Bundesbank (den vesttyske sentralbanken) og forpliktet seg til en tilbakeholdenhetspolitikk hva lønninger angikk. Den sosialdemokratiske økonomiministeren Karl Schiller snakket om et «rundbord av sosial fornuft».
Dette kom imidlertid helt på avveie. Bølga av radikale arbeidslivsaksjoner som kulminerte med en fire ukers generalstreik i Frankrike i 1968 stoppet ikke ved Tysklands grenser. Fagforeningene mistet kontrollen over deres medlemmer. Det utviklet seg i september 1969 spontanstreiker innen stålindustrien, som brøyt lønnsretningslinjene IG Metall hadde forpliktet seg til, for mer enn 8 millioner arbeidere.
I 1973 var det ei ny bølge av spontanstreiker. Blant andre okkuperte 12 000 arbeidere Ford-anlegget i Köln. Der bidro metallarbeiderfagforeningen IG Metall til å bryte streiken og få sparket streikelederne.
Likevel, fagforeningene måtte forlate politikken for lønnsbegrensninger for ikke fullstendig å miste deres innflytelse. I 1977 avsluttet de også formelt deres deltakelse i Samordnet handling.
Etter den tyske gjenforening i 1991, da hundretusenvis av arbeidsplasser i løpet av svært kort tid ble ødelagt i Øst-Tyskland, oppfordret tidligere økonomiminister Karl Schiller og tidligere kansler Helmut Schmidt (begge SPD), med støtte fra fagforeningene, til en «ny all-tysk utgave av Samordnet handling».
Neue Arbeiterpresse, WSWS’ forløper i Tyskland, kommenterte den gang at den originale Samordnede handling hadde «blokkert arbeiderklassens offensiv gjennom ei rekke innrømmelser». Nå ville oppgaven til Samordnet handling bli «det motsatte: Det å få presset gjennom framtidige masseoppsigelser, lønnskutt og budsjettkutt mot arbeiderklassen.»
I dag ville den Samordnede handlingen ha som oppgave å danne en slags «Felles Øverstekommando» av de tyske bankene og storselskapene, for deres handelskriger, og kriger for salg, markeder, kilder til råvarer og innflytelsessfærer. Fagforeningsbyråkratene ville ikke bare spille rollen som et lønnspoliti og «rasjonaliseringseksperter» – der de intensiverer utbyttingen i fabrikkene, og overvåkingen av den industrielle våpenhvilen – men snarere, den de allerede tilbyr som de smartere og mer hensynsløse ledere og strateger for klassekrigen hjemme, og den økonomiske krigen i utlandet. (Neue Arbeiterpresse, 21. februar 1992).
Kansler Helmut Kohl (CDU) var ikke motvillig til ideen, men bestemte seg mot å gjenopplive den Samordnede handlingen. Han visste han kunne regne med fagforeningenes støtte selv uten en formell allianse.
Samordnet handling ble derimot gjenopplivet i 1998, etter SPDs og De Grønnes valgseier, av den nye føderale regjeringen under sosialdemokraten Gerhard Schröder, men da under et nytt navn. Den Samordnede handlingen ble nå kalt «Alliansen for jobber, opplæring og konkurranseevne». Alliansen møttes fra desember 1998 til mars 2003 ni ganger for samtaler på toppnivå. I tillegg til kansleren, kanselliministeren og andre relevante statsråder deltok fire styreledere fra nærings- og arbeidsgiverforeningene og fem styreledere fra de sentrale fagforbundene.
På disse møtene ble konseptene utarbeidet som seinere fant veien inn i Schröders «Agenda 2010». Helt spesielt var sentrale temaer opprettelsen av en lavtlønnssektor, arbeidstidsfleksibilitet, reduksjon av ikke-lønnede arbeidskostnader (dvs. sosiale rettigheter) og skattenedskjæringer. Før Agenda 2010 ble kunngjort ble alliansen så erklært en fiasko, men Agendaens forfattere – kanselliministrene Bodo Hombach og Frank-Walter Steinmeier – hadde også vært ledere med i Alliansen.
Historien om den Samordnede handlingen gjør det klart hvilken tradisjon kansler Scholz nå følger. I dag er den økonomiske og politiske krisen langt dypere enn på 1960- eller på 2000-tallet. Samordnet handling i dag er direkte knyttet til innskrenkingen av streikeretten og diktatoriske tiltak for å tvinge arbeiderklassen til å finansiere kostnadene av milliardprogrammene for storselskapene og de rike, og den største gjenopprustingsoffensiven siden Hitler.
Fagforeningene har for lengst sluttet å representere arbeidernes interesser, selv helt minimalt. De anser nedskjæringer av lønninger og sosiale rettigheter som nødvendige tiltak for å forbedre tysk konkurranseevne på verdensmarkedet. Bedriftsråd, fulle av fagforeningsbyråkrater, fungerer nå som selskapspoliti og struper enhver motstand fra arbeiderne.
Innlemmelsen av fagforeningene i regjeringsstrukturer og i selskapsledelser er nært knyttet til globaliseringen. Den verdensomspennende integrasjonen av økonomien og de transnasjonale produksjonsprosessene har fratatt fagforeningene det nasjonale grunnlaget der de tidligere kunne utøve noe slags press for begrensede sosiale reformer. Støtte til gjenopprusting og krig for å sikre råvareforsyninger, salgsmarkeder og tilgang til billig arbeidskraft er den logiske forlengelsen av denne nasjonalistiske politikken.
Leo Trotskij, den mest prominente marxisten i det 20. århundre, hadde allerede i 1940 skrevet:
Det er ett fellestrekk i utviklingen, eller mer korrekt degenereringen, av moderne fagforeningsorganisasjoner over hele verden: Det er at de forflytter seg nært opp til, og vokser sammen med statsmakten. ...
Monopolkapitalismen hviler ikke på konkurranse og fritt privat initiativ, men på sentralisert kommando. Kapitalistklikkene i spissen for mektige truster, syndikater, bankkonsortier, et cetera, ser det økonomiske livet fra de samme høyder som statsmakten gjør; og de forlanger samarbeid fra sistnevnte i ethvert trinn. Fagforeningene i de viktigste industrigreinene finner seg, på deres side, fratatt muligheten til å profittere på konkurransen mellom de forskjellige selskapene. De må konfrontere en sentralisert kapitalistmotstander, nært tilknyttet statsmakten. Derav oppstår fagforeningenes behov – i den grad de forblir på reformistiske posisjoner, dvs. på posisjoner for å tilpasse seg privateiendommen – for å tilpasse seg kapitaliststaten og bestrebe seg for dens samarbeid (Leon Trotsky, Trade Unions in the Epoch of Imperialist Decline).
Arbeiderklassen kan bare motsette seg angrepet på sine rettigheter og sosiale oppnåelser, og faren for en tredje verdenskrig, ved å bygge uavhengige aksjonskomitéer på grunnpanet og slåss for sosialistiske politiske retningslinjer som setter imøtekommelsen av sosiale behov over selskapenes profittinteresser, og arbeiderklassens internasjonale enhet over styringsklassens nasjonale interesser.