Uopphørlige og nådeløse israelske luftangrep drepte i løpet av tre dager helt nylig minst 45 palestinere, deriblant 16 barn, og forårsaket omfattende ødeleggelser.

Minst 400 har blitt såret, mange av dem alvorlig, og ei håndfull knapt fungerende sykehus og klinikker ble overveldet. Det lever rundt 2,3 millioner palestinere i Gaza, innesperret av israelske og egyptiske militærsperringer og høye gjerder. Hundrevis av kraftige bomber og missiler regnet ned over et territorium som omfatter bare 365 kvadratkilometer – helt likt byen Detroits areal.

De hardest bombede nabolagene, der israelske embetsfunksjonærer hevdet lederne av Den palestinske islamske jihad (PIJ) var målene, er scener av apokalyptiske ødeleggelser, der leilighetsblokker er forvandlet til kratere, med kroppsdeler strødd omkring. En billedmontasje Al-Jazeera lagde av 12 martyrbarns portretter, besørget av det palestinske helsedepartementet – somvises her – ble sirkulert over hele den arabiske verden, og forårsaket et utbredt ramaskrik.

Om det var ukrainske barn som led den samme skjebnen er det ingen tvil om at amerikanske korporative media, CIAs og utenriksdepartementets trofaste tjener, ville besørget metningsdekning. Det ville vært endeløse timer viet til sorg over tapet av uskyldige liv, og til stemplingen av de ansvarlige for deres død som mordere og krigsforbrytere. Ingen slike begreper vil bli anvendt for Israels statsminister Yair Lapid, forsvarsminister Benny Gantz og andre av Israels øverste militær- og etterretningsfunksjonærer.

New York Times, som har ledet medias kampanje over angivelige russiske grusomheter i Ukraina-krigen, begynte sin rapport om det midlertidige opphøret av Gaza-bombardementet på denne måten: «En våpenhvile som endte tre dager med voldsomme kamper på tvers av grensa, med Israel på den ene siden og ei militant palestinsk gruppe i Gaza på den andre, så mandag ut til å holde, og livet på begge sider av linjene begynte å vende tilbake til det normale.»

De angivelige «voldsomme kampene på tvers av grensa» var en fullstendig ensidig affære, der det israelske militæret, det mektigste i Midtøsten, bevæpnet til tennene av amerikansk imperialisme, slapp bomber og missiler ned over en forsvarsløs befolkning. Samtidig avfyrte militante fra Den palestinske islamske jihad (PIJ) hundrevis av rudimentære hjemmelagde raketter, som nesten alle landet ufarlig, eller ble skutt ned av Israels antimissilsystem.

Hva angår «å vende tilbake til det normale» for befolkningen i Gaza, betyr dette uutholdelig fattigdom, en arbeidsledighet på 50 prosent og en knust infrastruktur, i det som observatører rutinemessig beskriver som den største friluftsfangeleiren på planeten. Elektrisitet er tilgjengelig bare 11 timer i døgnet selv når Gaza-kraftverket er operativt, men det ble nedstengt, ikke på grunn av bombingen, men fordi Israel og Egypt stanset leveransene av drivstoff som er nødvendig for å holde det gående.

Biden-administrasjonen utstedte en kort uttalelse som ønsket våpenhvilen velkommen, og uttrykte takknemlighet for rollen spilt av Egypt, Qatar, Jordan og andre reaksjonære arabiske diktaturer og monarkier, for deres rolle i diplomatiet som brakte et midlertidig opphør av volden, samtidig som den fordømte Islamsk Jihad for «vilkårlige rakettangrep». Biden bekreftet hans «lengestående og urokkelige» støtte for Israel, og la til: «Jeg berømmer statsminister Yair Lapid og hans regjerings stødige lederskap gjennom krisa.»

Det er ingen tvil om at angrepet på Gaza ble diskutert og godkjent under Bidens besøk i Israel i dagene 13. til 15. juli, bare tre uker før det godt forberedte angrepet startet. Pentagon vil nå haste til med å etterfylle ammunisjonen anvendt av Israel Defense Force (IDF) under bombekampanjen.

Rakettutvekslingene med PIJ ble bevisst framprovosert av Israels arrestasjon og internering av Bassam al-Saadi, seniorleder for gruppa på Vestbredden, i byen Jenin den 1. august. Dette var del av en systematisk kampanje for israelsk militær vold i Jenin, som har drept minst 30 palestinere og såret hundrevis siden begynnelsen av inneværende år.

Tidspunktet for angrepet synes kalkulert for å tjene statsminister Lapids interesse, som leder et midlertidig koalisjonsregime på vei mot et generalvalg den 1. november. Ei overskrift i avisa Times of Israel erklærte: «Med valg som nærmer seg, ser det ut til at Lapids Gaza-gambling har betalt seg,» og refererte til den tidligere fjernsynskringkasterens behov for å pusse opp hans militære kredibilitet under opptakten til en valgduell der hovedopposisjonen kommer fra den høyreorienterte militaristen Benjamin Netanyahu, som ble kastet ut i fjor med hans Likud-partikoalisjon.

Israelske presserapporter antyder at hovedskiftet i politisk orientering siden Netanyahus fall har vært en beslutning om å konsentrere seg om ødeleggelsen av Islamsk Jihad, den minste av de to islamistgruppene i Gaza, og bemerker at Lapid ikke har nevnt Hamas, det regjerende partiet i Gaza, i hans offentlige uttalelser om det israelske militærangrepet. Lørdag kveld fortalte general Oded Basyuk, sjefen for IDFs Enhet for operasjoner, til journalister at den israelske hæren med hell hadde drept «hele det øverste sikkerhetsnivået til Islamsk Jihads militære fløy i Gaza».

De arabiske herskernes respons på det tre-dager-lange bombardementet av Gaza besørget et eksempel på deres kyniske forræderi og svik mot det palestinske folkets interesser, og de arabiske massenes interesser som helhet. De fleste av Gulf-sjeikdømmene fulgte Saudi-Arabias ledelse, der saudi-media fordømte Islamsk Jihad som et verktøy for Iran, og antydet at PIJ hadde framprovosert konflikten i forbindelse med gjenopptakelsen av samtalene om atomenergi mellom Iran og den såkalte P5+1-gruppa (de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, pluss Tyskland). Disse samtalene ble gjenopptatt i Wien den 4. august.

Denne påstanden snur verden på hodet. Det er langt mer sannsynlig at det israelske regimet, ikke Islamsk Jihad, tidsbestemte konflikten for å forpurre forhandlingene om en atomavtale, fordi de intenst motsetter seg enhver avtale som vil lette sanksjonene mot Iran.

Det blodflekkete egyptiske militærregimet meklet fram våpenhvilen, samtidig som det opprettholdt sitt jerngrep på Gazas vestlige grense, som regimet stort sett har holdt stengt siden Hamas kom til makten i territoriet i 2007.

Gaza-blodbadet demonstrerer også impotensen og fallitten til de palestinske borgerlige nasjonalistene av alle varianter, enten de er islamistiske, som Hamas, eller den sekulære Fatah-gruppa som kontrollerer De palestinske myndighetene (PA) og fungerer som Israels utnevnte fangevokter på Vestbredden. Det er verdt å merke seg at mens USA og Israel fortsatt nominelt behandler Hamas som ei «terroristgruppe», var Egypt, Qatar og FN-meklere «i forhandlinger med Hamas-lederne som om de var de legitime og eneste styrerne på Gazastripa,» som Jerusalem Post observert.

Situasjonen i Gaza er fortsatt spent. Det israelske militæret (IDF) har kalt inn 25 000 av sine reservetropper og har ingen planer om å demobilisere dem, mens en leder for Islamsk Jihad sa at dersom Israel ikke løslot to fengslede PIJ-ledere, inkludert Bassam al-Saadi, innen kommende helg – slik Egypt tilsynelatende ble lovet – da ville konflikten bli gjenopptatt.

Det er ingen vei ut av de sammenflettede og blodige konfliktene i Midtøsten gjennom noen av de reaksjonære nasjonalistiske regimene, eller gjennom manøvrer med FN og de europeiske imperialistmaktene, enn si gjennom «freds»-samtaler formidlet av Washington, verdenssentret for reaksjon og militarisme. Den eneste veien videre er gjennom en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen og hele regionens undertrykte masser, som forener arabiske, israelske, tyrkiske og kurdiske arbeidere, på grunnlag av et sosialistisk og antiimperialistisk program.