Krisen innen det amerikanske politiske systemet har nådd et uforlignelig stadium med FBI-raidet på Donald Trumps eiendom i Mar-a-Lago den 8. august. Det er den mest betydningsfulle politiske aksjonen tatt mot Trump siden han framkom som en nasjonal politisk figur i 2015.
Ti uker før et nasjonalt midtperiodevalg der pro-Trump-kandidater figurerer prominent på Det republikanske partiets valgsedler, har justisdepartementet besluttet at Biden-administrasjonens globale overordnede strategiske interesser – sentrert på eskaleringen av USAs konfrontasjon med Russland og Kina – fordrer handling mot Trump på et nivå langt utover dets beskjedne og ubesluttsomme respons på hans forsøk på å omvelte presidentvalgets resultater den 6. januar 2021.
Dokumentene Trump tok med seg til Mar-a-Lago omfattet noe av den viktigste informasjonen i det amerikanske militære etterretningsapparatets besittelse. Den amerikanske styringsklassen har utviklet nitidige prosedyrer for sikring av slike statshemmeligheter, som håndheves hensynsløst.
Washington Post rapporterte torsdag at dokumentene inkluderte «nukleære materialer», dvs. informasjon om atomvåpen, enten det er USAs, landets alliertes, eller de forvaltet av en eller annen utenlandsk motstander eller mål. Slik informasjonen er så sensitiv at den er gradert under spesielle lover, og ikke kan avgraderes, selv av en president, uten overholdelsen av rigorøse betingelser.
Post rapporterte lørdag at da Trump i januar returnerte den første samlingen av dokument til National Archives, som utgjorde 15 esker, «innså offisielle embetsrepresentanter at noe av det returnerte materialet var klart gradert, deriblant svært sensitivt signaletterretningsmateriale – avlyttet elektronisk kommunikasjon, som utenlandske statslederes e-poster og telefonsamtaler».
Den spesifiserte lista over material beslaglagt av FBI i Mar-a-Lago, offentliggjort av en domstol i Florida fredag, inkluderte også ei dokumentfolder merket «Info re: President of France». Hemmelighetene til Emmanuel Macron, avledet fra amerikansk elektronisk overvåkning og/eller informanter på høyt nivå i den franske regjeringen, kunne omfatte alt fra hans personlige liv og finansielle disposisjoner, til bakkanalkommunikasjon med Vladimir Putin og franske hemmelige operasjoner i Nord- og Sentral-Afrika.
Ransakingsordren som autoriserte FBI-raidet, offentliggjort sist fredag, ble personlig autorisert av [justisminister] Merrick Garland, en statens mann med flere tiårs erfaring i å håndtere styringsklassens sensitive affærer. Han overvåket rettsprosessene mot Timothy McVeigh, Ted Kaczynski, bombemannen fra De olympiske leker i Atlanta, og Marion Barry, tidligere borgermester/byrådsleder i Washington D.C. Garland satt fra 1995 til 2021 på dommerbenken for Court of Appeals for the D.C. Circuit, den viktigste føderale ankedomstolen, som behandler de fleste saker som berører nasjonal sikkerhet. Han ble i 2013 domstolens øverste dommer.
Garlands ransakingsordre erklærte at føderale påtalemyndigheter hadde berettiget grunn [‘probable cause’] til å tro Trump kunne ha engasjert seg i opptreden som brøyt USAs spionasjelov – Espionage Act. Siden loven ble vedtatt i 1917, året for Den russiske revolusjon og amerikansk imperialismes inntreden i den første verdenskrigen, har den amerikanske styringsklassen påkalt denne loven i saker av eksepsjonell betydning for forsvar av staten. Den ble anvendt for fengslingen av sosialisten Eugene V. Debs for hans opposisjon mot den første verdenskrig. Den ble anvendt for
å henrette Julius og Ethel Rosenberg i 1953. Den har også blitt påkalt mot Daniel Ellsberg, Chelsea Manning og Edward Snowden, som avslørte amerikanske krigsforbrytelser, og nyligst for å kreve utleveringen av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange.
Det å påkalle loven mot den tidligere «commander in chief», dvs. øverstkommanderende for det amerikanske militær-etterretningsapparatet, er ingen liten affære. Det er en erkjennelse av at Trump har fortsatt å operere en stat innen staten, under mantraet l’état, c’est moi («Staten, det er meg»). Som Trump erklærte på Den republikanske nasjonalkonvensjonen i 2016: «Bare jeg kan fikse det.»
Trump er ikke et offer for en antidemokratisk konspirasjon. Presidenten tjener sin periode som statens offisiell representant, og har ingen rett til å gjøre bruk av statens hemmeligheter og opptegnelser over dens forbrytelser for sin egen personlige vinning. Det fordrer ikke så mye fantasi å forstå hvorfor Trump har beholdt denne informasjonen: For å anvende den i forfølgelsen av hans pågående politiske fascistkonspirasjon, gjennom utpressing og andre virkemidler.
Samtidig, til forskjell fra anliggendene som framkommer i 6. januar-etterforskningene er det i denne saken ingen ting som involverer vesentlige demokratiske rettigheter. Det er en klar og tydelig forskjell i aggressiviteten justisdepartementet og Biden-administrasjonen legger for dagen i deres trekk relatert dette anliggendet sammenlignet med deres bremsende, ambivalente tilnærming til etterforskningen og avsløringen av det første forsøket i USAs historie på å styrte regjeringen og etablere et diktatur. Ved å forfølge Trump på grunnlag av statshemmeligheter vil Demokratene la alle anliggender reist den 6. januar forbli ubesvarte og tildekket.
Disse hendelsene avslører imidlertid hva styringsklassens reelle prioriteringer er. Staten kan ikke tolerere Trumps forstyrrelser av dens krigsinnsats. Demokratenes appell er til militæret og statens repressive apparat, slik det har vært siden Trumps valg. Bidens strategi har alltid vært å appellere til militærledelsen, og å «redde» hans «kolleger» i Det republikanske partiet, gjennom en allianse basert på imperialistisk krigshissing og «tverrpartienighet».
Det demokratiske partiet håper at Det republikanske partiet vil respondere på publiseringen av Mar-a-Lago ransakingsordren og avsløringer om statshemmeligheter ved å trekke seg tilbake fra Trump. Påstandene fra Bidens pressesekretær, som uttalte at presidenten ikke visste noe om raidene før de fant sted, kan bare bety at Biden bak kulissene er engasjert i intense forhandlinger med Republikanerne, ikke for å sikre enighet om å opponere mot fascisme, men for å beskytte amerikansk imperialismes globale operasjon.
Republikanernes seniorrepresentanter har avvist angrepene på FBI framsatt av fascistiske figurer som kongressrepresentant Paul Gosar og kongressrepresentant Marjorie Taylor Greene, som har forlangt tiltak for å «de-finansiere» og sågar «ødelegge» den føderale politietaten. Republikanernes toppfunksjonærer tonet ned deres angrep på Mar-a-Lago-raidet da de uttalte seg på søndagens
fjernsynsintervjuprogrammer, hvor de sågar forsvarte FBI og foreslo at de selv trengte mer informasjon fra Garland om de involverte nasjonale sikkerhetsanliggendene.
Trump har respondert med å signalisere at han er villig til å snakke, et tegn på at han er nervøs for en konfrontasjon over disse anliggendene. I et intervju med Fox News på mandag meldte Trump en halv-trussel: «Landet er i en veldig farlig posisjon. Det er et enormt raseri, som jeg aldri har sett det før, over alle svindlene, og denne nye – årevis med svindel og heksejakter, og nå dette. Om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe, da ville jeg, og mine folk, så absolutt være villige til å gjøre det.»
Justisdepartementet og mektige deler av rettsvesenet presser på med etterforskninger og rettsforfølgelser mot Trump og hans nærmeste krets. Mar-a-Lago-raidet fant sted den 8. august. Den 10. august ble eks-presidenten trukket inn for en storjury på Manhattan, hvor han 440 ganger påberopte seg Den femte tilleggsendringen [o. anm.: Fifth Amendment to the Constitution; retten til å nekte å besvare spørsmål, for ikke å komme med selv-inkriminerende utsagn] under en stevning for delstaten New Yorks etterforskning av Trump-organisasjonens økonomi. Den 11. og 12. august kom Garlands pressebrifing og offentliggjøringen av ransakingsordren.
Den 15. august besluttet en føderal dommer i Georgia at senator Lindsey Graham, en hardnakket Trump-tilhenger, må vitne for en lokal storjury som etterforsker Trumps forsøk på å presse delstatens embetsrepresentanter til å omstøte 2020-valgresultatet. Samme dag kunngjorde advokater som representerer Trump-rådgiveren Rudy Giuliani at han ville bli pålagt å møte personlig for Georgias storjury.
Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet har gjort alt hva de kan for å unngå å lage noen kobling mellom raidet og hendelsene den 6. januar 2021. Demokratene har desperat bestrebet seg på å håndtere fraksjonskampen med Trump bak kulissene, utenfor den amerikanske befolkningens synsfelt, for å minimere risikoen for å skulle berøre noe som helst anliggende som ville utløse folkelig misnøye. Demokratene har alltid fokusert motstanden mot Trump på spørsmål om formynderskapet av imperialistisk utenrikspolitikk, som vist av deres riksrettssak mot Trump i 2019 for midlertidig å holde igjen amerikansk militærbistand til Ukraina.
Biden-administrasjonen forvalter i dag svært liten offentlig støtte. Den står overfor valgnederlag i november, som kanskje plasserer Trumps støttespillere som lederskap for Representantenes hus, eller sågar for hele Kongressen. Administrasjonens krig i Ukraina er fastlåst, og dens kampanjer mot Russland og mot Kina har ikke vekt noen vesentlig massestøtte. Av størst betydning er at administrasjonen står overfor vokende misnøye i den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen over inflasjonens sløying av levestandarder og over Covid-19-pandemiens forferdelige, stadig stigende antall dødsofre. Administrasjonens primære mål er å smi enhet i styringsklassen for å videreføre krigen og knuse opposisjon nedenfra, uten overraskelser fra den uforutsigbare Trump.
Det å fjerne Trump fra den politiske scenen vil ikke stoppe høyreekstreme tendensers voksende kraft innen det kapitalistiske topartisystemet, som ikke er produkt av én manns geberder, men av et råttent politisk system basert på massive nivåer av ulikhet og permanent krig. Det som er nødvendig er ikke bare et politisk oppgjør med Trump, men med hele kapitalistsystemet som produserte ham. Dét er bare mulig gjennom arbeiderklassens masseaksjon.