New York Times rapporterte nylig at Washington promoterer Chrystia Freeland, Canadas visestatsminister, som deres «førstekandidat» for å etterfølge Jens Stoltenberg som NATO-generalsekretær når nordmannens periode utløper i september 2023.

Freeland blir støttet av amerikansk imperialisme for å lede den aggressive militæralliansen fordi hun er en krigshauk med omfattende personlige og politiske tilknytninger til ukrainsk fascisme, som har framkommet som den sentrale stedfortrederen for vestmaktenes rovkrig mot Russland.

Valget av den USA-ledede alliansens neste leder blir ansett som et avgjørende anliggende i Washington og europeiske hovedsteder. Den neste generalsekretæren vil føre tilsyn med anslagsvis 300 000 NATO-«styrker under høy beredskap» i Europa, og derfor bli sentral for gjennomføringen av imperialistmaktenes krig med siktmålet å få underlagt seg Russland, til en status som semi-koloni og få kontroll over landets naturressurser.

På måten helt typisk for avisa som svikefullt har propagandert for hver de tre siste tiårenes amerikanske angrepskriger, dekket Times skamløst over Freelands personlige og politiske tilknytninger til høyreekstreme og regelrette fascistkrefter i dens 4. november-rapport.

Etter å ha bemerket Freelands tilstedeværelse i Kiev i 2014 for å «feire» det fascistledede kuppet som styrtet den valgte pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj, observerte Times: «Hennes ukrainske bestefar, en takknemlig immigrant til Canada, var som yngre mann involvert i en ukrainsk nasjonalistbevegelse som anså nazistene som nyttige styrkepartnere for å motarbeide Sovjetunionen.»

I motsetning til denne beroligende framstillingen av Freelands bestefar som en ung mann som ble ført bak lyset, er saken den at Mykhailo Tjsomiak var en nazi-kollaboratør på høyt nivå. Fra begynnelsen av 1940 til de første månedene av 1945 fungerte han som administrerende redaktør for den eneste ukrainskspråklige avisa som ble tillatt publisert i det nazi-okkuperte Polen.

Krakivski Visti (Kraków Nyheter), som ble trykt på ei trykkpresse stjålet fra en jøde som omkom i en nazi-dødsleir, publiserte en jevn strøm av antisemittisk og antipolsk rasistisk skitt, og hyllet jevnlig Adolf Hitler som leder av et nytt Europa og en alliert av Ukraina, og drev en aktiv rekrutteringskampanje for Waffen SS 14. divisjon, den såkalte Galicia-divisjonen. Denne divisjonen deltok i grufulle massakrer av jøder og polakker i løpet av årene 1943 og 1944.

Tsjomiak var medlem av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som samarbeidet tett med nazistene, deltok i utryddelseskrigen mot Sovjetunionen, og var involvert i hundretusenvis av polakkers og jøders død i Holocaust. OUN var en eksplisitt fascistorganisasjon som hadde som sitt mål å opprette en etnisk rein ukrainsk stat.

Fraksjonen Tsjomiak tilhørte, OUN Melnyk (M), tjente direkte nazi-okkupantene ved å integrere seg inn i administrasjons- og sikkerhetsapparatet til Generalguvernementet (det nazi-okkuperte Polen). Den andre fraksjonen, ledet av Stepan Bandera, OUN (B), fokuserte på å innlemme sine styrker inn i militæret, og hevdet å handle mer «uavhengig» av nazistene. Begge fraksjonenes aktiviteter, og deres framstøt for en «uavhengig» ukrainsk stat, var i realiteten fullstendig betinget av den tyske nazi-imperialismens beskyttelse.

Etter Det tredje rikes fall fant Tsjomiak, sammen med tusenvis av nazi-kollaboratører, tilflukt i Canada og USA. Tidligere medlemmer av fascistorganisasjonen OUN var blant de første rekrutteringer til det nyetablerte CIA, som under den kalde krigen framfor alt var opptatt av å rekruttere «antikommunistiske» krefter.

Canada framsto som en nøkkelspiller for å tilrettelegge for Hitlers medskyldiges hvitvasking av deres historie, og skrive et nytt narrativ om ukrainsk nasjonalisme, som at de kjempet for «frigjøring» på samme tid mot både nazi-Tyskland og Sovjetunionen. I tillegg til å tillate titusenvis av tidligere SS-medlemmer og andre nazi-kollaboratører å bosette seg i Canada, besørget Ottawa økonomisk støtte til en ideologisk kampanje for å legitimere høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme, blant annet gjennom den statlige sponsingen av Den ukrainsk-kanadiske kongress, Ukrainian Canadian Congress, og opprettelsen av Det kanadiske institutt for ukrainske studier, ved University of Alberta i Edmonton.

Staten intervenerte for å bistå høyreekstreme krefter tilknyttet OUN til å få kontroll over eiendom og andre eiendeler tilhørende grupper som representerte tidligere etablert ukrainsk diaspora, som før den andre verdenskrig hadde vært en høyborg for sosialisme og venstreorientert politikk. (Denne historien er presentert i detalj i WSWS-artikkelserien Den canadiske imperialismes fascistvenner)

Freeland vokste opp i dette miljøet. Etter at hun som student arbeidet på den såkalte «Encyclopedia of Ukraine», et prosjekt med målsetting å skjule de ukrainske nasjonalistenes aktive støtte til Hitler og nazistene, ledet av Krakivski Visti-utgiveren Volodymyr Kubiyovytsj, reiste Freeland til Sovjet-Ukraina på slutten av 1980-tallet for å fyre opp under den høyreekstreme ukrainske nasjonalismen hun hadde blitt skolert i.

Den kanadiske staten la i løpet av de påfølgende årene til rette for tilbakereisen til Ukraina for et stort antall eksilanter og deres etterkommere med tilknytninger til høyreekstreme nasjonalistgrupper, mange av dem som vokste fram som viktige figurer i etableringen av et uavhengig kapitalistisk Ukraina etter stalinistenes oppløsing av Sovjetunionen. Halyna Tsjomiak, Freelands mor, returnerte til Ukraina for å etablere Den ukrainske juridiske stiftelse, som var involvert i utarbeidingen av landets konstitusjon.

Den mest betydelige importen disse kreftene brakte med seg tilbake til Ukraina var ei virulent grein av høyreekstrem nasjonalisme. Som Freeland observerte i et essay fra 2015, med tittelen «Mitt Ukraina, Putins store løgn»: «Ukrainas nasjonale bevissthet var svak.» Den canadiske staten, støttet av den politisk innflytelsesrike organisasjonen Ukrainian Canadian Congress, besørget i løpet av de påfølgende årene et betydelig bidrag for gjenopplivingen av Stepan Bandera-kulten, med det resultat at dusinvis av statuer og andre minnesmerker over fascistlederen spratt opp på tvers av hele det vestlige Ukraina.

Denne historien forklarer langt på vei hvorfor Freeland har sikret seg en så prominent posisjon i den canadiske imperialismens forberedelser for og gjennomføring av den USA-ledede krigen mot Russland. Etter at det fascistledede Maidan-kuppet i 2014 brakte et pro-vestlig regime til makten i Kiev, som fikk Russland til å annektere Krim som respons, tok Washington og Ottawa føringen i re-organiseringen av Ukrainas væpnede styrker.

De førte tilsyn med integreringen av fascistmilitser, som den notoriske Azov-bataljonen, inn i deres rekker. Canadiske tropper involvert i et militært treningsoppdrag i Ukraina besørget instruksjoner til medlemmer av Azov og Centuria, ei elitegruppe av den ukrainske hærens fascistoffiserer. Canada ble samtidig med i NATOs massive oppbygging av militære styrker langs Russlands vestlige grense, ved å lede en av alliansens fremre bataljoner i Latvia. Utplasseringen av tilsvarende bataljoner til Estland, Litauen og Polen fortsatte den aggressive militæralliansens marsj østover, med målsettingen å omringe Russland, som begynte i kjølvannet av stalinistenes restaurering av kapitalisme i Russland og Øst-Europa.

Freeland fungerte som utenriksminister gjennom store deler av denne perioden, før hun etter det føderale valget i 2019 ble forfremmet av statsminister Justin Trudeau til stillingen som visestatsminister og finansminister. Da USA og landets NATO-allierte i februar lyktes med å egge Putin inn i hans reaksjonære invasjon av Ukraina, framsto Freeland som en av de førende stemmene for hensynsløse økonomiske sanksjoner, inkludert fjerningen av Russland fra det globale betalingsnettverket SWIFT. Hun har også fungert som en sentral samtalepartner og et mellomledd for den ukrainske regjeringen og imperialismens befalshavere, og har tidligere i år skrytt av at hun har daglige samtaler med Ukrainas statsminister og finansminister.

Det faktum at Freeland nå blir utpekt for NATOs toppjobb, understreker rovdyr-karakteren til imperialistkrigen USA og NATO fører mot Russland. Så langt fra at de vestlige maktene intervenerer for å forsvare Ukrainas «suverenitet» og «demokrati», som publikasjoner som Times uopphørlig hevder, handler konflikten om å plyndre Russlands rike naturressurser og å ta kontroll over den geostrategisk avgjørende betydningsfulle eurasiske landmassen.

Disse målene fordrer utplasseringen av hensynsløs militærstyrke i utlandet, som truer verden med en nukleær brannstorm, og ikke mindre brutale metoder for statsrepresjon hjemme for å knuse folkelig motstand mot underordningen av samfunnets ressurser til imperialistkrig og erobring. Dette er grunnen til at imperialistene har dyrket intime tilknytninger til fascistkrefter.

Freelands politiske nytte og anvendelighet for Times og avisas leserskare, overveiende fra middelklassen som utgjør en sentral støttebasis for imperialistkrig, er at hun forener hennes tette tilknytninger til ukrainsk fascisme med den nødvendige dosen identitetspolitikk.

For disse sosiale sjiktene er det av langt større betydning at Freeland kan bli «NATOs første kvinnelige generalsekretær» enn at hun er en erklært krigshauk og en høyreekstreme ukrainsk nasjonalist, som beskriver en vesentlig nazi-kollaboratør som en av hennes helter. Konfrontert i 2017 med bestefarens historikk som nazi-kollaboratør, avfeide Freeland det som «russisk desinformasjon». Hun har gjentatte ganger hyllet hennes morfar Tsjomiak for å ha lært henne om ukrainsk kultur og nasjonalisme.

I løpet av hennes tid som Canadas utenriksminister proklamerte Freeland at Ottawa førte en «feministisk utenrikspolitikk» da landet utplasserte tropper til Latvia, trente nynazister i Ukraina og deltok i «navigasjonsfrihet»-marineøvelser i Sør-Kinahavet. Freeland kunngjorde i 2017 en økning av Canadas militærutgifter på over 70 prosent i løpet av et tiår, og holdt en hovedtale om landets nye forsvarsstrategi som refererte både Russland og Kina som «trusler» mot den nasjonal sikkerhet.

Freeland opprettholder også nære bånd til fagforeningsbyråkratiet, som Canadas Liberal-regjering anser som en hovedpartner for å pålegge innstramminger for å betale for krig og undertrykke klassekampen. Siden krigen brøyt ut har Freeland blitt invitert til å tale på flere fagforeningers årsmøter, blant andre på Teamsters’ 2022-årsmøtet i juni.

Freelands utnevnelse til NATO-toppjobben er på ingen måte garantert. Siden alliansen ble dannet i 1949 har den tradisjonelt vært ledet av en europeer, mens en amerikansk general vanligvis innehar stillingen som de allierte styrkers øverstkommanderende i Europa.

Utsiktene til at en canadier og en amerikaner skal inneha NATOs to øverste posisjoner vil utvilsomt heve øyenbryn blant europeiske imperialister, spesielt under betingelser der Tyskland har grepet til krigen for å gjenopplive sine globale stormaktsambisjoner. Sett bort fra disse geopolitiske spenningene, kunne krigshisserne i Washington, Ottawa, Berlin og Brussel knapt finne en mer politisk relevant figur til å lede deres militærallianse for død og fordervelse, enn nettopp Chrystia Freeland.