Lørdagens nettmøte «Krigen i Ukraina og hvordan få stoppet den: En nettdiskusjon om sosialistisk antikrigstrategi» var et vesentlig bidrag i kampen for å bygge en internasjonal antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen.
Paneldiskusjonen, som var med-sponset av World Socialist Web Site og International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), besørget et perspektiv som ikke er å finne noe annet sted. Det som kom fram gjennom eventet var den dype sammenhengen mellom den historiske analysen av krigens årsaker og det sosialistiske og internasjonalistiske programmet for å kunne bekjempe den.
Både i form og innhold var diskusjonen internasjonal av karakter. Paneldeltakere talte fra tre forskjellige land, der de henvendte seg til et publikum av hundrevis av arbeidere og ungdommer fra Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland, Sri Lanka, India, Russland, Ukraina, Romania, Australia, Brasil, Canada, Tyrkia og dusinvis av andre land.
Joseph Kishore, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (USA), som modererte eventet sammen med WSWS-skribent Andrea Peters, understreket som åpning av møtet at der krigen nå går inn i sitt andre år finner det sted en rask opptrapping av konflikten. WSWS-skribent Andre Damon understreket på hans side som en oppsummering av konfliktens nåværende tilstand, at det er den største krigen i Europa siden slutten av den andre verdenskrig.
Damon uttalte at USA og landets europeiske imperialistallierte «fullt og helt har satset deres prestisje og troverdighet på Russlands militære nederlag», en krig som så langt har drept mer enn 200 000 og truer med å utvikle seg til en nukleær brannstorm. Christoph Vandreier, styreleder for Tysklands Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), bemerket at landet har tredoblet militærbudsjettet og har gjenopplivet en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk for å utfordre for globalt hegemoni.
Den nåværende krigens historiske opprinnelser
Diskusjonen fokuserte raskt på krigens underliggende historiske og politiske røtter.
David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, adresserte dette spørsmålet der han sa:
Dekningen i media er dominert av et totalt fravær av ethvert historisk perspektiv. Fra krigens første dag var narrativet fastlagt i media. Slagordet var Putins «uprovoserte» krig, som snart nok ble like generisk for å forklare denne krigen som «masseødeleggelsesvåpen» i sin tid var for krigen i Irak.
North forklarte at alle kriger oppstår ut fra komplekse historiske, sosiale, politiske og økonomiske betingelser. Han tilbakeviste medias besettelse av spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet, og bemerket at ingen krig noen gang har blitt forklart på dette grunnlaget. Den første verdenskrig begynte for 108 år siden, og debattene om de reelle faktorene som forårsaket den fortsetter den dag i dag.
North sa at viktigere enn Putins motivasjon er spørsmålet om interessene som styrer imperialistmaktene. «Det er bemerkelsesverdig at i helheten av diskusjonen om denne krigen, i det minste slik den presenteres i media og slik den har blitt akseptert av det feige akademiske brorskapet – historikere som har glemt historie – er det ingen som vil snakke om noen av krigene USA har ført i løpet av de 30 siste årene siden oppløsingen av USSR.»
USAs mangeårige kampanje for å kontrollere den eurasiske landmassen blir behandlet som om den er irrelevant for USA-NATO-krigen mot Russland. Norths kommentar var, som kontrast til dette: «Trotskistbevegelsen er en historisk bevegelse. Den har et historisk minne, og den baserer sine politiske orienteringer på en forståelse av epokens motsetninger.»
Nick Beams, en mangeårig leder av Socialist Equality Party i Australia og ekspert på marxistisk politisk økonomi, fokuserte hans kommentarer på de økonomiske faktorene som er pådrivere for amerikansk imperialisme. Hans sa 1900-tallets to verdenskriger ble utkjempet for å avgjøre «hvem som skulle oppnå globalt overherredømme». USA framsto etter den andre verdenskrig som den dominerende kapitalistmakten og bestrebet seg for å få regulert de globale relasjonene, blant annet gjennom Bretton Woods-systemet, som var basert på Washingtons gullbakking av dollaren. Kapitalismens motsetninger brøyt imidlertid igjen opp til overflata, og så kraftfullt at president Nixon bare 27 år etter at Bretton Woods-avtalen trådte i kraft ble tvunget til å oppheve den.
Beams understreket at det massive angrepet på arbeiderklassen som ble lansert på 1970-tallet, og den uhemmede veksten av finansspekulasjon fra 1980-tallet og framover, bare forsterket krisa. Han konkluderte: «En av faktorene som driver USA til denne stadig mer aggressive militærholdningen ... er landets forverrede og svekkende økonomiske posisjon.»
«Amerikansk imperialisme bestreber seg for å få løst sin krise, slik den har forsøkt å gjøre det tidligere, ved å utvikle nye ressurser, nye erobringsområder, nye virkemidler for utbytting, spesielt erobringen av den europeiske landmassen, og også mot det den anser som dens voksende trussel i Kina. ... Dette er åpningsfasen av en ny global konflikt, der USA ... må bestrebe seg for å knuse alle mulige og potensielle rivaler.»
Konsekvensene av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen
Et vesentlig fokus i diskusjonen om konfliktens historiske bakgrunn var på betydningen av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991.
WSWS-skribent Clara Weiss understreket at trotskistbevegelsen på den tiden erkjente at oppløsingen av Sovjetunionen markerte «et nytt stadium i imperialismens krise og for kapitalistsystemet som helhet», ved å peke på ei WSWS-tidslinje om slutten av Sovjetunionen.
Weiss refererte til to fundamentale utviklingstrekk etter 1991, med relevans for den nåværende krigen: «Det første er at kapitalismens restaurering i disse landene førte til kriminelle oligarkiske regimers styre, nå ved makten både i Russland og Ukraina. … Det andre er at det virkelig åpnet flomportene for en veritabel eksplosjon av amerikansk militarisme over hele kloden.» En av stalinistenes siste svikelfulle handlinger før oppløsingen av USSR var deres godkjenning av USAs bombardement av Irak tidlig i 1991, som markerte begynnelsen på 30 år med uavbrutt krig.
Kapitalismens restaurering skapte forutsetningene for det ukrainske borgerskapets gjenoppliving av deres fascistiske tradisjoner, en prosess imperialistmaktene bisto og støttet. Weiss gjennomgikk Stepan Banderas historikk, den ukrainske fascisten som under den andre verdenskrigen ledet Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) da den kollaborerte med nazistene og deltok i massakreringen av hundretusenvis av jøder og polakker. Hun bemerket at dagens øverstkommanderende for den ukrainske hæren er en erklært beundrer av Bandera.
North påpekte, i hans diskusjon om konsekvensene av kapitalismens gjenoppretting i Sovjetunionen, den katastrofale feilberegningen begått av byråkratiet og dets støttespillere innenfor intelligentsiaen, som mente Russland på fredelig vis kunne integreres inn i verdensøkonomien. North mintes hans besøk til USSR like før unionens oppløsing, sa: «Det man møtte, blant en grundig desorientert, naiv, useriøs intelligentsia … var en nesten svimmel forestilling om at kapitalismens gjenoppretting ville føre til demokrati, med en universell velstand der penger ville vokse på trær i hele den tidligere Sovjetunionen, og med universell fred og brorskap.»
North sa, der han dreide over til Putin-regimets politikk: «Det første man må forstå fra et sosialistisk ståsted er at Putin ikke er engasjert i et forsvar av det russiske folk, den russiske arbeiderklassen. Han representerer en vesentlig fraksjon av det russiske oligarkiet som kom til makten på grunnlag av plyndringen av USSRs eiendeler i kjølvannet av 1991. … Han ønsker, på vegne av dette sjiktet, å bli tillatt å utbytte og plyndre Russlands massive ressurser uten å bli forhindret av imperialismen.»
«Denne krigen kan gå i to retninger. Den kan føre til total katastrofe eller den kan føre til sosialistisk revolusjon.»
Gjennomgangen av krigens historiske bakgrunn førte direkte til en diskusjon om det politiske programmet som den må motarbeides med. Paneldeltakerne tok spesielt opp en internasjonal tendens av desorienterte middelklasseelementer som hevder det er mulig å opponere mot krig på grunnlag av en koalisjon med de mest høyreekstreme, og sågar med fascistiske organisasjoner.
Vandreier rettet oppmerksomhet mot en demonstrasjon for «fred» avholdt samme dag i Berlin, arrangert blandt andre av politikeren Sahra Wagenknecht fra Die Linke (Venstrepartiet). «En av de sentrale organisererne og talerne i dag er den høyreekstreme eks-generalen Erich Vad», bemerket Vandreier. «Han er en erklært fan av naziadvokaten Karl Schmitt. … Han er en forfekter av opprusting. De ønsker å rette denne opprustingen mer åpent mot USA. … Wagenknecht gjorde det helt klart før denne demonstrasjonen at politikere fra fascistpartiet AfD (Alternative für Deutschland) er velkomne.»
Vandreier slo fast: «Med disse menneskene bygger man ikke en antikrigbevegelse, man bygger en bevegelse for krig.»
North adresserte en tilsvarende koalisjon under utvikling i USA, med stevnet «Rage against the war machine».
«Bedre var kanskje om de hadde kalt det stevnet for raseri mot tenkning, raseriet mot sosialistiske politiske orienteringer», kommenterte North. «Konseptet med en venstre-høyre-koalisjon mot krig stenger av på forhånd og utelukker enhver mulighet for å basere kampen mot krig på en forståelse av krigens opprinnelser, og det utelukker enhver mulighet til å organisere en kamp mot krig på grunnlag av en kamp mot kapitalisme.» Han fortsatte:
Kampen mot krig betinger først og fremst at man identifiserer dens årsaker. Man kan ikke kurere en politisk sykdom med mindre man forstår dens opprinnelser. Man kan ikke motsette seg en krig om man ikke forstår årsakene ...
Hva er den sosiale kraften, objektivt sett, i ethvert land, som har en interesse, en objektiv interesse, hvorvidt den forstår den fullt ut eller ikke? Det er arbeiderklassen, den internasjonale arbeiderklassen. Denne sosiale kraften som nå drives fram av katastrofal inflasjon, konsekvensene av pandemien som har krevd millioner på millioner av liv, det er denne sosiale kraften som må mobiliseres.
North konkluderte diskusjonen ved igjen å referere til historiens lærdommer. «Lenins store innsikt i 1914 … under betingelser der hele Den andre internasjonale (Sosialdemokratene) hadde kapitulert for deres respektive regjeringer da krigen begynte» var at han «sa dette er en imperialistkrig, og det er nødvendig å konstruere arbeiderklassens politiske orientering på grunnlag av en forståelse av motsetningene som førte til krigen. … Han insisterte på at det måtte forstås at selve motsetningene som førte til krigsutbruddet i 1914 … ville generere revolusjon over hele verden, og det var nettopp det som skjedde. Den brøyt først ut i Russland, og utvidet seg så raskt over hele verden.»
North hevdet de samme betingelsene er til stede i dag, på grunn av «vindene av ei eskalerende sosial krise av kulings styrke». Den avgjørende oppgaven er å bevæpne denne framvoksende bevegelsen, fordi «fra politisk klarhet kommer stor handling».
Han konkluderte med de fundamentale oppgavene som følger av denne forståelsen:
Vi skal utdanne arbeiderne, og de av dere i publikum som er på utkikk etter en måte å kunne slåss på, som forstår hva som historisk står på spill, og som er villige til å akseptere det faktum at det ikke finnes enkle svar, ingen enkle løsninger på store historiske spørsmål, dere må engasjere dere i Den internasjonale komitéens seksjoner.
Denne krigen kan gå i to retninger. Den kan føre til total katastrofe eller den kan føre til sosialistisk revolusjon. … Er resultatet garantert? Nei, det vil bli bestemt i kamp.
Diskusjonen som helhet besørget den politiske klarheten som «stor handling» må baseres på. Møtet ble avsluttet med en oppfordring til alle som deltok og lyttet om å tilslutte seg Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens ungdomsorganisasjon International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), og ta kampen opp for å bygge en internasjonal sosialistbevegelse av arbeiderklassen mot imperialistkrig og kapitalistsystemet.