1. Feiringen av det nye årets begynnelse blir kortvarig. Det gamle året har gått over i historien, men dets kriser vedvarer og vil intensiveres. Når 2023 begynner går Covid-19-pandemien inn i dens fjerde år, uten en ende i sikte. USA-NATO-krigen mot Russland fortsetter å eskalere. Den kapitalistiske verdensøkonomien er rammet av samtidig ruinerende inflasjon og resesjon. Det borgerlige demokratiets institusjoner i de framskredne kapitalistlandene – først og fremst i USA – bryter sammen. Det amerikanske politiske systemet hanskes, uten særlig hell, med etterskjelvene som oppsto fra oppstanden den 6. januar 2021. Bevegelser av høyreorienterte og nyfascister vinner over hele verden stadig terreng. Samtidig som de arbeidende massenes levestandarder faller globalt intensiveres klassekampen, og bryter ut av de offisielle fagforeningenes kontroll.

2. Det akkumulerende trykket fra de kryssende elementene i kapitalismens verdenskrise nådde i 2022 det som tilsvarer kritisk masse: Det vil si, det har nådd det punkt der krisas dynamikk har passert regjeringers evne til å kontrollere forflyttingen i retning av en sosial katastrofe. De styrende klassene er ikke i stand til å kontrollere eller begrense krisa; deres politiske disposisjoner – økonomisk, politisk og sosialt – er av en stadig mer hensynsløs og til og med irrasjonell karakter. I deres promotering av «flokkimmunitet» som en legitim respons på pandemien, og i deres akseptering av å risikere atomkrig i en konfrontasjon med Russland, viser imperialistmaktene en morderisk forakt for den store massen av verdens befolknings liv. Bare arbeiderklassens intervensjon, bevæpnet med et internasjonalt program for sosialisme, kan besørge menneskeheten en vei ut av katastrofen kapitalismen har skapt.

Covid-19-pandemien

3. Framveksten av omikron-varianten i november 2021 ble av kapitalistregjeringer ønsket velkommen, anført av USA under Biden-administrasjonen, som et påskudd for å forlate avbøtende tiltak som bremser spredningen av Covid-19. Regjeringens «teori» – som det ikke var noe troverdig vitenskapelig grunnlag for – var at omikron ville være en «levende virusvaksinasjon,» der spredning ville besørge et visst nivå av immunitet, og på det grunnlaget ville koronaviruset gradvis bli borte.

4. Styringsklassen forlangte at amerikanere måtte «lære å leve med viruset,» med det falske løftet at det ville bli «endemisk» og ikke farligere enn sesonginfluensaen. En mediekampanje promoterte slutt på bruk av munnbind, testing, kontaktsporing, isoleringen av infiserte pasienter og systematisk rapportering av tilfeller og dødsfall. Biden proklamerte at «pandemien er over» og at livet kunne gå tilbake til det normale, og avvæpnet befolkningen for Covid-19s pågående farer.

5. Dette narrativet var basert på løgner og propaganda. Det ignorerte den vitenskapelige sannheten at Covid-19-reinfeksjoner, som har blitt vanlige, forsterker den infiserte personens risiko for sykehusinnleggelse og død. Kapitalistiske massemedia viet praktisk talt ingen oppmerksomhet til Long Covid og helsetilstandens vedvarende innvirkning på en betydelig prosentandel av dem som pådrar seg viruset. De løy om faren, fastslått av virologer, for at den kontinuerlige og raske utviklingen av nye varianter undergraver effektiviteten av vaksiner og immunitet oppnådd av tidligere infeksjoner. Året sluttet med avsløringen at [den føderale folkehelseetaten] US Centers for Disease Control and Prevention (CDC) for andre gang på tre måneder har dekket over spredningen av en farlig ny omikron-subvariant. Varianten XBB.1.5 har raskt blitt dominerende over hele USA, etter først å ha blitt dominerende og forårsaket ei bølge av infeksjoner og sykehusinnleggelser i hele den nordøstlige regionen av landet.

6. «Å leve med viruset» har betydd å akseptere svimlende nivåer av død og svekkelse under uendelige bølger av infeksjon og ny infeksjon. Den globale forventede levealder har gått ned for første gang siden den andre verdenskrig. Mer enn 10 millioner barn på tvers av verden har mistet en forelder eller primær omsorgsperson av Covid-19. Hundrevis av millioner mennesker lider av Long Covid, som kan påvirke nesten alle kroppens organer.

7. Ifølge estimater for overtallige dødsfall har på tre år mer enn 21 millioner mennesker dødd, direkte eller indirekte, av Covid-19 – anslagsvis likt det totale antallet militære og sivile tap i løpet av de fire årene av den første verdenskrigen. En nylig studie over overtallige dødsfall, publisert av Verdens helseorganisasjon (WHO), fant at Covid-19 i 2020 var den tredje ledende dødsårsaken globalt, og verdens ledende dødsårsak i 2021. Det var i 2022 rundt 5,1 millioner overtallige dødsfall globalt, som førte til at den «milde» omikron-varianten var den tredje ledende dødsårsaken. Regjeringene tillot et nytt virus spre seg globalt og bli en av verdens verste mordere.

8. I 2022 var det bare i USA 270 000 bekreftede Covid-19-dødsfall og mer enn 350 000 overtallige dødsfall. Disse dødsfallene har i vesentlig grad rammet eldre individer. Tre fjerdedeler av Covid-19-dødsfallene i 2022, eller 186 000 mennesker, var over 65 år, og prosentandelen økte gjennom året. En ny Malthusianisme har grepet styringsklassen, som ser de eldres bortgang med en svimlende likegyldighet. Ordene til Scrooge i Charles Dickens’ klassiker er nå finansoligarkiets mantra: «Om de heller ville dø, da bør de gjøre det, og redusere overskuddsbefolkningen.»

9. Kina fulgte fram til november 2022 en politisk strategi for «Zero Covid», det vil si implementeringen av de velkjente folkehelsetiltakene som er nødvendige for å stoppe spredningen av viruset. I pandemiens tre første år begrenset denne politisk strategien Covid-19-dødsfallene i Kina til litt over 5 000, av en befolkning på 1,4 milliarder, eller 0,1 prosent av USAs dødsrate i løpet av samme periode. Zero-Covid-strategien stoppet i perioden fra mars til juni 2022 et utbrudd av subvarianten omikron BA.2 i Shanghai, hvilket beviser at den var effektiv for å bekjempe selv denne svært smittsomme varianten.

10. Kinas tiltak, uansett hvor korrekte de var i seg selv, led av én fundamental og fatal mangel: Den globale pandemien kan ikke stoppes på grunnlag av en nasjonal strategi. Statsgrenser kan ikke gjøres ugjennomtrengelige. Det å forhindre virusets infiltrasjon i Kina var en Sisyfos-oppgave. Regjeringer og media i de store kapitalistlandene gjennomførte forøvrig en aggressiv kampanje for å forlange at Kina skulle droppe deres Zero-Covid-strategi, med den begrunnelse at tiltakene som ble tatt undergravde globale handels- og forsyningskjeder – det vil si, de var skadelige for transnasjonale selskapers profittinteresser. Apple, Nike og andre storselskaper truet å flytte deres produksjonsanlegg til andre land.

11. Som respons på dette økonomiske og geopolitiske presset forlot det regjerende Kinas Kommunistparti (KKP) fra og med november deres Zero-Covid-strategi. I løpet av én måned opphevet partiet alle nedstenginger, all massetesting og kontaktsporing, så vel som alle karantene- og isolasjonsprotokoller og reiserestriksjoner.

12. Bare i løpet av de tre første ukene av desember anslås det at 248 millioner mennesker i Kina ble smittet av Covid-19, 100 ganger antallet smittet i løpet av pandemiens tre første år. Flertallet av Kinas 1,4 milliarder mennesker forventes å være smittet innen mars 2023. Estimater over antall mennesker som vil dø varierer fra 1 til 2 millioner. Sykehus i byer over hele Kina oversvømmes av pasienter, og likhus suspenderer begravelsestjenester som respons på opphopingen av lik. Det antas at tusenvis dør hver dag over hele landet.

13. Oppheving av Zero-Covid-strategien i Kina og adopteringen av orienteringslinja «Covid for alltid» markerer et nytt og potensielt enda farligere stadium i pandemien. Forskere har advart for at masseinfeksjon øker sannsynligheten for at nye varianter vil utvikle seg. Verdens styrende kapitalisteliter spiller russisk rulett med samfunnet, hvilket øker faren for at en mer smittsom, immunresistent og dødelig variant kan utløse ei enda mer dødelig global bølge av infeksjoner.

14. Det er ingen presedens i moderne historie for at regjeringer som ikke er åpent fascistiske implementerer politiske orienteringer som det er kjent vil resultere i massesykdom og død. Men det er nøyaktig hva alle de kapitalistiske statene har gjort i løpet av pandemien.

15. Responsen på pandemien kan ikke etterlate noen tvil om at kapitalistregjeringer ikke vil reagere noe annerledes på den enda større trusselen reist av klimaendringer. Ikke engang faren for masseutryddelse vil avskrekke styringselitene fra deres destruktive jakt på selskapsprofitter og personlig rikdom. Det siste året så en kraftig intensivering av klimakrisa, inkludert forferdelige flommer i Pakistan og i store deler av Afrika, ødeleggende tørkebetingelser over hele Europa, Kina og Øst-Afrika, orkanen Ian og vinterens bombesyklon i USA og andre ekstreme værhendelser over hele verden. Forskere har advart for at klimaendringer vil fortsette å forverre den globale matkrisa, drepe millioner av mennesker, fordrive ytterligere hundrevis av millioner og øke sannsynligheten for framtidige pandemier.

USA-NATO-krigen mot Russland

16. USA-NATO-krigen mot Russland er en milepæl i den fortløpende utviklingen i retning av en tredje verdenskrig. En krigs essensielle årsak og karakter bestemmes ikke av hvilket land som «avfyrte det første skuddet,» men av de sosioøkonomiske og geopolitiske interessene til klassene som kontrollerer landene involvert i konflikten. Ukraina har blitt stilt til disposisjon for amerikansk og europeisk imperialisme i en proxy-krig, av sitt korrupte kapitalistoligarki. Krigens mål er Russlands nederlag, der formålene er 1) Å splitte opp dette enorme landet og sikre kontroll over dets enorme mengder kritisk viktige naturressurser; 2) Å fjerne alle hindringer for imperialismens herredømme, under USAs ægide, over det eurasiske subkontinentet; og 3) Å fullføre omringingen av Kina, og landets underordning til amerikansk imperialisme, gjennom en kombinasjon av økonomiske og militære tiltak.

17. Kapitalistmedias propaganda, bygget rundt påstanden om Russlands «uprovoserte invasjon» av Ukraina den 24. februar 2022, er basert på løgner, halvsannheter og undertrykkingen av essensielt viktig informasjon. Den skiller konflikten fra hele dens forutgående historie, og de siste 30 årene med USA-ledede kriger og invasjoner.

18. USA anså oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 som en anledning til å bruke sin militærmakt til å etablere et ikke-utfordret herredømme over hele verden. Det ble glorifisert av imperialismens propagandister som et «unipolart øyeblikk» der USA ville diktere en «ny verdensorden» i Wall Street’s interesser. Et Pentagon-strategidokument fra 1992 proklamerte at USAs strategi måtte være basert «på å utelukke framveksten av enhver potensiell framtidig global konkurrent».

19. Den samme regjeringen som nå fordømmer Russland for «genocid» i Ukraina ødela hele samfunn og drepte hundretusener i sitt prosjekt for global erobring. Den første krigen mot Irak i 1990 og 1991 startet i Sovjetunionens siste år, og ble etterfulgt av demonteringen av Jugoslavia gjennom 1990-tallet, som kulminerte med krigen mot Serbia i 1999. De samme imperialistmaktene som nå insisterer på Ukrainas territorielle integritet og forlanger tilbakeføringen av Krim hadde ingen innvendninger mot å rive Kosovo løs fra Serbia.

20. Angrepene den 11. september 2001 ble grepet til for å proklamere en «krig mot terror» og det president George W. Bush kalte «det 21. århundres kriger». USA invaderte i 2001 Afghanistan og ledet i 2003 en andre krig mot Irak. Deretter, under Obama-administrasjonen, førte landet i 2011 en krig mot Libya og orkestrerte en borgerkrig i Syria. Hver av disse krigene ble på en eller annen måte rettferdiggjort på grunnlag av at USA kjempet for «demokrati» og «frihet» mot en eller annen djevel som måtte avsettes.

21. Blodbadet orkestrert og ledet av amerikansk imperialisme mislyktes imidlertid i å nå sitt mål: Ikke-utfordret kontroll over Midtøsten, Sentral-Asia og den eurasiske landmassen. I tiltakende grad begynte amerikanske geopolitiske strateger å diskutere nødvendigheten av en direkte konflikt med Russland, som opptakten til en konflikt med Kina. Da Biden i august 2021 kunngjorde tilbaketrekkingen av amerikanske tropper fra Afghanistan hevdet han at han avsluttet «for alltid krigen». Det er nå åpenbart at dette var i forberedelse til krig mot Russland – som han har lovet å fortsette «så lenge som det tar».

22. USA og de europeiske stormaktene oppildnet til denne krigen gjennom tiår med NATO-ekspansjon østover, opp til Russlands grenser. I årene som førte fram til invasjonen, spesielt etter det USA-orkestrerte kuppet i Ukraina i 2014, som skøyv ut en pro-Russland regjering, sluset USA og NATO våpen for titalls milliarder dollar inn i Ukraina, som i alle henseender har blitt omdannet til et NATO-medlem, alt annet enn formelt.

23. Den tidligere tyske kansleren Angela Merkel glapp fra seg sannheten da hun i forrige måned fortalte Die Zeit: «Minsk-avtalen av 2014 [etter kuppet i Ukraina] var et forsøk på å besørge Ukraina tid. Landet brukte også denne tiden til å bli sterkere, som du kan se i dag.»

24. Planene for krig mot Russland ble i 2022 gjort operasjonelle. WSWS advarte, syv uker før krigsutbruddet:

Det nye året begynner med at Biden-administrasjonen fører an med en hensynsløs NATO-støttet militæroppbygging i Ukraina, og ansporer den høyreorienterte ukrainske regjeringen til å utplassere 125 000 soldater til grensa til Russland, og advarer Russlands president Vladimir Putin om at USA ikke vil «godta noens røde linjer». Så langt fra å holde igjen Ukrainas regime synes Biden-administrasjonen innstilt på å oppmuntre til et militært sammenstøt. Demokrat-senatoren Chris Murphy truet i desember med at «Ukraina kan bli det neste Afghanistan for Russland, dersom landet velger å gå videre.»

25. Som i enhver krig ført av USA og landets NATO-medskyldige, er de endeløse påstander om at konflikten med Russland er en kamp til forsvar av demokrati. Men det er ikke å finne noen som helst henvisning i media til de økonomiske interessene som ligger til grunn for imperialistmaktenes handlinger. Dette anliggendet ble imidlertid grundig undersøkt av World Socialist Web Site i en detaljert artikkel publisert på norsk 29. mai 2022, med tittelen «Kritisk viktige ressurser, imperialisme og krigen mot Russland». Den forklarte:

Russland er verdens største land. Mens landets økonomi er av en relativt mindre størrelsesorden sammenlignet med imperialistmaktenes, spenner dets landmasse over to kontinenter, med en total størrelse på 17,09 millioner kvadratkilometer. De neste plassene, Canada (9,84 km²), Kina (9,58 km²) og USA (9,32 km²) ligger betydelig bak hva angår størrelse. Russland aleine utgjør 11 prosent av hele verdens landmasse.

I denne enorme landmassen finnes ei rekke viktige mineraler og ressurser.

Russland produserer rundt regnet 40 prosent av EUs naturgass og nesten 12 prosent av verdens olje. Russland er også den nest største innehaveren av kullreserver i verden, med 175 millioner tonn. Disse ressursene spiller en nøkkelrolle i den pågående konflikten. Midt under tilstrammende globale energiforsyninger er disse ressursene en vesentlig forhindring for amerikansk imperialisme globalt, og spesielt i dens bestrebelse for å forhindre Kinas framvekst.

I tillegg til hydrokarboner besitter Russland enorme mengder grunnleggende metaller. Russland er den tredje største innehaveren av jernmalmforekomster, 25 milliarder tonn. Landet har også den nest største gullreserven (6 800 tonn) og er nesten på en delt femteplass hva sølv angår. Landet er også den største produsenten av diamanter, og produserte det siste tiåret i gjennomsnitt rundt en tredjedel av verdens diamanter.

Mens hver av disse ressursene fortjener oppmerksomhet for å forstå USA og landets alliertes geostrategiske ambisjoner, ser denne artikkelen på et mindre kjent aspekt ved global ressurspolitikk: Kritisk viktige mineraler. Kritisk viktige mineraler refererer til ei rekke metaller og mineraler som blir stadig viktigere for den globale produksjonen, og som etterspørselen etter er forventet å eksplodere i løpet av de to neste tiårene. Russland sitter på betydelige kilder til et mangfoldig utvalg av kritisk viktige mineraler, som USA tror vil bli avgjørende for global økonomisk og politisk makt i det 21. århundret.

26. På grunnlag av en grundig gjennomgang av Russlands strategiske ressurser, konkluderte artikkelen:

Det å stykke opp Russland og underlegge landet amerikansk kapitals dominans ville være et strategisk springbrett i den amerikanske styringsklassens bestrebelser for å påtvinge verden et «nytt amerikansk århundre», gjennom mer bredt å underordne Kina og Eurasia til sine mål. Ressurser spiller en rolle i dette. Midt under det vedvarende behovet for olje og naturgass, så vel som det raskt voksende behovet for kritisk viktige mineraler, blir Russland ansett som en essensiell landmasse med et stort utvalg av naturrikdommer.

27. Den imperialistiske karakteren av krigen ført av NATO rettferdiggjør imidlertid ikke Russlands invasjon av Ukraina, enn si at den besørger den noen progressiv karakter. I online-samlingen mot krigen, som International Youth and Students for Social Equality holdt den 10. desember 2022, fordømte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) utvetydig Putin-regimets handlinger:

Den russiske invasjonen av Ukraina den 24. februar 2022 var, til tross for USA-NATO-alliansens sentrale ansvar for iverksettingen av krigen, en reaksjonær og desperat handling utført av Putin-regimet, der det handlet på vegne av det styrende kapitalistoligarkiet som kom til makten i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991.

Putin-regimets bestrebelser for å rettferdiggjøre krigen ved å påberope seg tsarismens reaksjonære arv og nystalinistisk nasjonalsjåvinisme representerer en foraktelig historisk regresjon. NATOs provokasjoner ville ikke vært vellykket om det ikke var for det faktum at Putin-regimet er resultatet av den totale forkastelsen av de framsynte demokratiske prinsippene som Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker (USSR) ble grunnlagt på i 1922, fem år etter Oktoberrevolusjonen. Bolsjevikregjeringen, ledet av Lenin og Trotskij, grunnla Sovjetunionen som en frivillig union, og var konstitusjonelt forpliktet til demokratisk likhet for alle nasjonale og etniske grupper. Den bevisste oppmuntringen av nasjonalsjåvinisme i Russland – som finner sitt åpent fascistiske motstykke i Ukraina – skapte de ideologiske forutsetningene for brodermordskonflikten mellom massene i begge land, som har blitt krigens ofre.

USA-NATO-krigen i Ukraina beviser igjen, når den undersøkes i dens essensielle historiske perspektiv, nødvendigheten av å få slutt på kapitalismen og nasjon-stat-systemet den er innebygd i. Krigen er, faktisk, bare én manifestasjon av den fatale uforenligheten mellom kapitalistisk privat eierskap av produksjonsmidlene og oppdelingen av verden inn i fiendtlige nasjon-stater, med menneskehetens progressive utvikling, og til og med dens overlevelse.

28. Krigen er nok en tragisk konsekvens av oppløsingen av Sovjetunionen. Alle påstandene som kom fra Gorbatsjov, Jeltsin og deres støttespillere innen den privilegerte middelklassens Nomenklatura om de spektakulære fordelene en gjenoppretting av kapitalismen ville være opphav for har blitt tilbakevist av de siste 30 årenes hendelser. I stedet for fred, velstand og demokrati har avvisningen av hele Oktoberrevolusjonens arv og alle dens monumentale sosiale og kulturelle oppnåelser ført til brodermordskriger, massefattigdom og autokratiske regimer.

29. Regimene i Kiev og Moskva, begge produkter av oppløsingen av Sovjetunionen, henter deres ideologiske inspirasjon fra den politiske reaksjonens kloakk. Fascisten Stepan Bandera, lederen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) som kollaborerte med nazistene i massemordet av jøder og polakker under den andre verdenskrig, hedres nå som en grunnlegger av Ukraina. For hans del representerer Putin den politiske og sosiale typen Lenin beskrev i 1922, med Stalin i tankene, som «den virkelig russiske mannen, den stor-russiske sjåvinisten, i all hovedsak en slyngel og en tyrann, som den typiske russiske byråkraten er.» [Samlede verk, bind 36]

30. Blant de mest reaksjonære konsekvensene av proxy-krigen har vært normaliseringen av atomvåpen som et legitimt instrument for geopolitisk konflikt. Den gjentatte påstanden at NATO-maktene ikke vil la seg «avskrekke» av mulig bruk av atomvåpen kan bare bety at de er fast bestemt på å fortsette deres krig til en fullført seier over Russland og, når den tid kommer, over Kina, selv om det skulle bety å risikere milliarder av menneskers liv.

31. Der krigen nå går inn i sitt andre år fortsettes logikken for militær eskalering ubønnhørlig, underbygget av behovet for å oppnå et avgjørende gjennombrudd, basert på urealistiske mål og katastrofale feilberegninger. Krigens farlige utviklingsforløp ble vist av Ukrainas angrep i nyttårshelgen på en bygning i Donetsk som innkvarterte russiske soldater, og drepte mange, muligens hundrevis, av rekrutter. Dette massive angrepet fant sted bare ei uke etter Ukrainas president Zelenskyjs besøk til USA, med det åpent uttalte formål å sikre ytterligere våpen og militær støtte.

32. Angrepet den 1. januar ble utført med missiler avfyrt av det avanserte artillerisystemet HIMARS som er levert av USA. Gitt USAs kommanderende rolle i dirigeringen av krigen og dette rakettsystemets sofistikerte innretninger, er det hevet over enhver tvil at angrepet ble autorisert av Biden-administrasjonen, og at amerikanske militærteknikere var direkte involvert i målrettingen av de russiske soldatene, og i utskytingen av missilene.

33. Det er ikke klart hvorvidt Biden-administrasjonen bestreber seg for å framprovosere en drastisk russisk reaksjon, eller om den tror Putin-regimet vil unngå en eskalering av krigen med NATO. Men enten det var gjennom bevisst provokasjon eller en feilaktig vurdering av russisk politikk, Det hvite hus tar risikoer som kan føre til en global katastrofe. USA og de andre store NATO-maktene, som bruker ukrainere som kanonfôr og sjakkbønder, er fast bestemt på å oppnå en militær seier og søker intet mindre enn en russisk kapitulasjon. Som Financial Times, britisk finanskapitals hovedorgan, uttalte i en lederartikkel publisert 2. januar: «Ukrainas suksesser på slagmarka betyr ikke at landets allierte kan lette på deres støtte … Dette er heller ikke tiden for å underholde ideen om våpenhviler eller forhandlinger.»

34. De andre vesentlige imperialistmaktene forbereder seg også på verdenskrig. De massive militærbudsjettene som det siste året ble vedtatt av Tyskland og Japan er krigsbudsjetter. Og, som det ble bemerket på IYSSEs online-samling, mens stormaktene for øyeblikket er forente i konflikten med Russland og Kina: «NATO-alliansen og de tilhørende militærpaktene, som inkluderer land i Asia og Asia-Stillehavet, utgjør ikke et ‘Band of Brothers’ men ei hule av imperialisttyver og halshuggere. Logikken i interimperialistiske rivaliseringer vil i en ikke altfor fjern framtid føre til bitre konflikter blant dagens midlertidig allierte. Fortidens fiendskap, eksempelvis den mellom USA og Tyskland, vil uunngåelig dukke opp igjen.»

6. januar-kuppet og det amerikanske demokratiets krise

35. USAs utenrikspolitikks hensynsløshet kan ikke forstås bare i relasjon til den amerikanske imperialismens geopolitiske interesser. En sentral faktor er den ekstreme innenlandskrisa i USA selv. Til tross for alle dens drømmer om global erobring, den amerikanske styringsklassen presiderer over et stadig mer dysfunksjonelt politisk system. Den internasjonale komitéen (IC) har advart, så langt tilbake som til Clintons riksrettskrise i 1998 og 1999, og til Høyesteretts intervensjonen i 2000 for å undertrykke opptellingen av stemmesedler og tildelingen av presidentskapet til George W. Bush, for at den amerikanske styringsklassen beveget seg mot diktatoriske styreformer.

36. Denne langtrukne prosessen av antidemokratisk degenerering kulminerte den 6. januar 2021 med Donald Trumps forsøk på å gjennomføre et fascistisk kupp for å blokkere for maktoverføringen og etablere et presidentdiktatur. Dette kuppet hadde støtte fra flertallet av Det republikanske partiet og fra betydelige elementer innen styringsklassen og militær-statsapparatet.

37. Representantenes hus’ spesialkomité som etterforsket den 6. januar avholdt det siste året en serie høringer, som beviste: 1) At Trump konspirerte for å lede og dirigere kuppet; og 2) Kuppet var svært nært ved å lykkes. Høringene konkluderte i desember med henvisninger til justisdepartementet om at Trump skulle arresteres og siktes for en «konspirasjon for å oppfordre til, bistå eller hjelpe en oppstand».

38. [Den britiske tankesmia og forskningsinstituttet] International Institute for Strategic Studies (IISS) pekte i sin årlige Strategic Survey for 2022 på skjørheten i amerikansk politikk. Studien sier:

Selv om Trumps komplott mislyktes var bramfriheten og frekkheten i forehavendet en revolusjon i bevissthet og forventninger om hvorvidt framtidige valgresultater kan bli avvist og reversert. Et slikt resultat er bare tenkelig på grunn av det ekstraordinære nivået av politisk polarisering som i 2021 og 2022 er underliggende for atferden blant politiske eliter i Washington og i alle USAs delstatshovedsteder, og fordi amerikanerne selv har blitt mer sosialt og politisk differensierte fra hverandre enn noen gang tidligere i nyere minne…

Det er en akademisk debatt om hvorvidt USA kan konfrontere borgerkrig i det kommende tiåret. Svaret kan avhenge av definisjoner. Vold har gjenoppstått som et prominent karaktertrekk av amerikansk politikk.

39. Trump representerer på ingen måte den eneste faren for fascistisk autoritarisme i amerikansk politikk. Det republikanske partiet avviser i vesentlig grad tradisjonelle demokratiske normer, og søker å skape en autoritær stat som vil hensynsløst undertrykke politisk opposisjon, som vist ved framveksten av slike figurer som guvernøren Ron DeSantis i Florida. Høyesterettsavgjørelsen om å omgjøre Roe vs. Wade har utløst ei bølge av antidemokratiske delstatslover som kriminaliserer abortinngrep. Lokalt politi fortsetter å drepe mer enn 1 000 mennesker hvert år. Og bak alle disse manifesteringene av demokratiets erosjon er det en kontinuerlig vekst av maskineriet for innenlandsk undertrykking: Massive agenturer for overvåking og undertrykking, som NSA og FBI, og deres motstykker i hver eneste delstat og storby.

40. Demokratiets sammenbrudd og den voksende politiske innflytelsen fra høyreekstreme og fascistiske bevegelser er et globalt fenomen. Partiet Brødre av Italia (FdI), etterfølgeren til fascistbevegelsen Den italienske sosialbevegelsen (MSI) og arvingene til fascistdiktatoren Benito Mussolini, kom i oktober til makten, ledet av statsminister Georgia Meloni. Nyfascistkandidaten Marine Le Pen vant i mars i Frankrike 45 prosent av stemmene i presidentvalgets andre runde mot Emmanuel Macron. I Tyskland, der nazi-diktaturet var ansvarlig for 1900-tallets verste forbrytelser, avslørte i desember et politiraid fascistterroristers konspirasjon for å gripe makten med militære midler. «Reichsbürger»-bevegelsen har tette tilknytninger til det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), og nynazistbevegelsen har intime relasjoner innen etterretnings- og militærapparatet.

41. På tvers av hele Europa har fascistpartier blitt politisk legitimerte, og besørger kritisk viktig politisk støtte for promoteringen av militarisme, opphevingen av folkehelsetiltak, angrep på immigranter og flyktninger, og framfor alt forberedelser til en konfrontasjon med arbeiderklassen.

42. Fascismens betydning som en respons fra styringsklassene på trusselen om sosialistisk revolusjon har blitt fastslått av historisk erfaring. Mussolini og hans skvadroner av fascisti i 1923 ble av det italienske borgerskapet satt ved makten for voldelig å undertrykke arbeiderklassens bevegelse. Hitler og hans nazister ble anvendt, med enda større brutalitet, for samme formål i Tyskland. Formene fascistbevegelser antar har variert fra land til land. I noen tilfeller, som i Tyskland og Italia, oppnådde de praktisk talt absolutt kontroll over den kapitalistiske staten. I andre land – og faktisk, oftere – har fascistorganisasjoner fungert som paramilitære hjelpeinstrumenter for statlig undertrykking, og assistert hæren og politiet (som de for eksempel gjorde i Spania, Argentina, Chile, Indonesia) i det blodige arbeidet med statsstyrt kontrarevolusjon.

43. Den objektive krisas trykk driver i den nåværende situasjonen styringseliten til å forlate demokratiske styreformer og til å gå for et forebyggende slag mot arbeiderklassens framvoksende bevegelse.

Den amerikanske kapitalismens og verdenskapitalismens økonomiske krise

44. Den ekstreme politiske ustabiliteten er i siste instans drevet av den stadig mer ustabile økonomiske og finansielle situasjonen. Det sentrale elementet i styringsklassens politikk de tre siste tiårene har vært tilførselen av stadig større summer likviditet til markedene. Dette begynte i kjølvannet av «Volcker-sjokket» i 1979 – perioden da US Federal Reserve under styreleder Paul Volcker hevet styringsrentene kraftig for å skape en resesjon og øke arbeidsledigheten. Den vedvarende perioden med lave renter som fulgte, fra begynnelsen av 1990-tallet og som strakk seg gjennom de to første tiårene av 1900-tallet, sluset penger inn i finansmarkedene og underbygde stigende aksjekurser.

45. Den amerikanske styringsklassen responderte på den økonomiske og finansielle nedsmeltingen i 2008 med en redningsaksjon for Wall Street. USAs statsgjeld ble doblet praktisk talt over natta for å finansiere Federal Reserves oppkjøp av spekulative eiendeler for hundrevis av milliarder dollar. Dette ble gjentatt av en enda større målestokk i 2020, i løpet av de første månedene av Covid-19-pandemien, som dreiv aksjekursene opp til rekordnivåer midt under massedød og sosial elendighet.

46. Styringsklassens politikk, anført av USA, var å blåse opp finanseiendeler gjennom trykking av penger, samtidig som lønningene ble holdt lave gjennom undertrykking av klassekampen. Rikdommen – til selskaps- og finanseliten, men også betydelige deler av den øvre middelklassen – ble i økende grad skilt fra selve produksjonsprosessen.

47. Den mest ekstreme formen for denne spekulative manien fant sted i markedet for kryptovaluta, en fiktiv valuta for fiktiv kapital, som eksploderte i verdi i tiåret etter 2008-krisa. Prisen for en Bitcoin, som ble opprettet i 2009, steg på sitt høyeste i 2021 til mer enn $ 64 000. I november 2021 toppet det totale kryptomarkedet – medregnet Bitcoin og andre – mer enn $ 3 billioner, opprettholdt av den massive tilførselen av kontanter inn i det totale finansmarkedet.

48. Denne politikken nådde i løpet av det siste året ei blindgate. Verdensøkonomien ble rammet av de høyeste nivåene av monetær inflasjon på fire tiår, resultat av sentralbankers operasjoner med pengetrykking, forsterket av pandemiens innvirkninger og USA-NATO-krigen mot Russland, på de globale forsyningskjedene.

49. Anført av US Federal Reserve har sentralbankene respondert med de kraftigste rentehevingene siden tidlig på 1980-tallet. Tiltakene iverksatt som respons på inflasjonen forsterker imidlertid bare den økonomiske krisa, samtidig som de tilspisser de sosiale spenningene som produserer et oppsving av klassekampen.

50. Hevingen av styringsrentene har allerede hatt en betydelig innvirkning på finansmarkedene. NASDAQ-børsen har i løpet av året falt nesten 35 prosent, mens S&P 500 har falt med 20,6 prosent og Dow Jones med 9,5 prosent. Markedsverdien til selskaper som Tesla, Google, Amazon, Microsoft og mange andre som har vært basert på spekulasjon, har falt. Totalverdien av markedet for kryptovaluta falt med mer enn 60 prosent, fra $ 2,3 billioner til litt over $ 800 milliarder. Sam Bankman-Frieds arrestasjon i desember, grunnleggeren av den kollapsede kryptovalutabørsen FTX, er bare det mest nakne uttrykket for finanskapitalens spekulative manis deflasjon.

51. Det er tiltakende indikasjoner på at verdensøkonomien i 2023 vil gå inn i en resesjon. I oktober anslo Det internasjonale pengefondet (IMF) at den globale veksten i år ville falle til 2,7 prosent, det laveste vekstnivået siden 2001, sett bort fra krisa i 2008 og 2009, og pandemiens første år. Denne vurderingen synes imidlertid alt for optimistisk. Finansmagasinet Economist skrev i november at en global resesjon i 2023 er «uunngåelig,» med henvisning til innvirkningen av «permakrisa» forårsaket av geopolitisk konflikt, stigende råvarepriser og «tapet av makroøkonomisk stabilitet,» på grunn av stigende rentenivåer.

52. Fra styringsklassens ståsted blir rentehevingenes innvirkning på aksjemarkedet ansett som et nødvendig onde for å nå det viktigere strategiske målet: Det å slå tilbake motstanden i arbeiderklassen mot den svimlende nedgangen i deres levestandarder i løpet av det siste året. Da Fed-styreleder Jerome Powell i august kunngjorde det ikke ville bli noen lettelser i rentehevingene understreket han at det var nødvendig å skape «mykere arbeidsmarkedsrelasjoner» – det vil si, å skape massearbeidsledighet – som ville «medføre noe smerte for husholdninger og selskaper.»

53. Den høye inflasjonen har hatt en ødeleggende innvirkning på arbeideres levekår over hele verden. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) falt reallønningene i 2022 med nesten 1 prosent, og markerte den første slike globale nedgangen på flere tiår. I EU, der inflasjonen på årsbasis i oktober 2022 nådde 11,5 prosent, falt reallønningene med hele 2,4 prosent i første halvår av 2022, sammenlignet med året før.

54. Samtidig som reallønningene har gått ned har arbeidsproduktiviteten fortsatt å vokse, hvilket indikerer at arbeiderklassens utbytting når uante nivåer. Som resultat er selskapsanalytikere redde for at streiker og sosiale protester i 2023 vil dominere i både framskredne land og i utviklingsland. En Bloomberg Law-analyse av amerikanske arbeidsrelasjoner bemerker at «minst 150 store fagforeningskontrakter er satt til å utløpe neste år, som potensielt varsler mer arbeidsuro midt under skyhøy inflasjon og økende selskapsprofitter. De utløpende avtalene representerer minst 1,6 millioner arbeidere, mer enn befolkningen i [storbyen] Philadelphia.»

Arbeiderklassens framvoksende nye globale offensiv

55. Oppsvinget av prisene har akselerert de underliggende prosessene som driver fram en vekst av klassekamp over hele verden. Den lange perioden med påtvungen stagnasjon gjennom mekanismen med fagforeningsapparatet møter massemotstand. I land etter land er det en fornyelse av arbeiderklassens militans. Som Trotskij en gang skrev: «Historiens lover er mektigere enn det byråkratiske apparatet.»

56. En vesentlig faktor i veksten av sosial uro har vært de stigende levekostnadene, inkludert de skyhøye prisene på grunnleggende livsnødvendigheter. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) økte prisen på hvete fra april 2020 til desember 2021 med 80 prosent da den globale Covid-19-pandemien tok tak, som sendte matvareprisene til de høyeste nivåene siden 1970-tallet. Hveteprisene gikk i 2022 til værs med 37 prosent, og mais med 21 prosent. Futures-prisene i hvetemarkedet er 80 prosent høyere enn for seks måneder siden, og mais er opp 58 prosent.

57. På Sri Lanka begynte i slutten av mars demonstrasjoner mot regjeringen som fortsatte gjennom april og mai, og kulminerte i tre massive generalstreiker som tvang president Gotabhaya Rajapakse, som flyktet fra landet, til å trekke seg. Store demonstrasjoner sentrert om mat- og drivstoffpriser fant også sted i Ecuador, Peru, Libanon, Pakistan og andre land.

58. I Tyrkia har det vært ei rekke spontanstreiker i desember og inn i januar, som har involvert stålarbeidere, papirarbeidere, skoarbeidere, jernarbeidere og bygningsarbeidere.

59. I Iran begynte antiregjeringsprotester i september etter Mahsa Amins død, som ble arrestert av moralpolitiet Guidance Patrol for angivelig brudd på den obligatoriske hijabloven. De første protestene involverte først og fremst sjikt av middelklassen motivert av fiendtlighet mot det borgerlig-geistlige regimet til Ayatollah Khamenei. Amerikansk imperialisme søker også å utnytte den innenlandske krisa i Iran, for å fremme sine egne interesser i Midtøsten.

60. Sjikt av den iranske arbeiderklassen deltok i desember som del av demonstrasjonene, deriblant petrokjemiarbeidere, stål- og sementarbeidere og bussjåfører, i en tre-dager-lang «nasjonal streik». Utviklingen av protestene i en progressiv retning – i opposisjon mot den borgerlige regjeringen i Iran, uten å støtte amerikansk imperialismes regimeskifteoperasjoner – er betinget av byggingen av en trotskistledelse i arbeiderklassen.

61. Inflasjonen har en enorm innvirkning på utviklingen av klassekampen i Afrika. Tjuetre av Afrikas 54 land er avhengige av Russland og Ukraina for mer enn halvparten av deres import av hovedvarer. Prisstigningen forverrer sulten under betingelser der de fleste afrikanske land ikke har noe sosialt sikkerhetsnett. Innvirkningen er spesielt ekstrem i landene som importerer mesteparten av deres matvarer og der de økonomiske konsekvensene av Covid-19 rammer hardest, deriblant Nigeria, Kenya, Ghana, Rwanda og Egypt. Antallet mennesker som sulter i Afrika er forventet å nå mer enn 500 millioner av kontinentets 1,2 milliarder mennesker.

62. Arbeidere over hele Afrika har gått inn i kamp til tross for fagforeningsapparatets bestrebelser. Kenyanske helsetjenestearbeidere trosset en rettskjennelse og gikk 9. desember til streik. Nigeria så også streiker fra universitetslektorer, bussjåfører og sivile embetsfunksjonærer. Av spesiell betydning var streiken til grunnplanets bussjåfører i Lagos i Nigeria, som trosset byråkratiene i deres offisielle fagforening, National Union of Road Transport Workers.

63. Sør-Afrika så også streiker, som strakk seg fra Makro-arbeidere som streiket over lønninger til sparkede sørafrikanske strømforsyningsarbeidere fra Eskom, som streiket med krav om gjeninnsetting. I Sør-Afrika konfronterer grunnplanets arbeidere sentralorganisasjonsbyråkratiet til fagorganisasjonen Congress of South African Trade Unions, som er i en trepartsallianse med det regjerende borgerlige partiet African National Congress (ANC) og det stalinistiske South African Communist Party (SACP). Tusenvis av sørafrikanske regjeringsarbeidere deltok i november i landsdekkende demonstrasjoner med krav om en 10 prosent økning av deres lønninger. Dette førte til en én-dags generalstreik i hele den offentlige sektor.

64. Latin-Amerika, som for tre år siden var scenen for massive opprør mot sosial ulikhet og regionens råtne politiske regimer, var i 2022 vitne til ei ny bølge av klassekamp. Argentina registrerte i 2022 mer enn 9 000 gateprotester, drevet av generalstreiker av havnearbeidere, dekkarbeidere, lærere, sykepleiere, transportarbeidere og andre, som gjorde året til det med høyest antall «piquetes» i landets historie. I Brasil resultert ei bølge av lønnskamper i det første halvåret til 75 prosent flere streiker, og til dobbelt så mange tapte arbeidstimer som i samme periode året før.

65. Massive protester mot de stigende levekostnadene eksploderte i ei rekke latinamerikanske land, spesielt etter de økonomiske sjokkene forårsaket av den USA-NATO-initierte krigen i Ukraina, mer enn 9 600 kilometer unna. Både åpent høyreorienterte regjeringer – som de til Ariel Henry på Haiti og Guillermo Lasso i Ecuador – og de fra den pseudo-venstre-støttede «Rosabølga» – som Pedro Castillo i Peru og Gabriel Boric i Chile – reagerte på disse demonstrasjonene med brutal statsundertrykking.

66. I Europa ble president Emmanuel Macrons franske regjering rystet av oljeraffineriarbeidernes rekke av streiker. Etter å ha truet med å rekvirere de streikende, for å tvinge dem tilbake i arbeid, sikret Macron seg til slutt CGT-fagforeningenes tjenester for å få kvalt offensiven. Utviklingen i Tyskland var også preget av arbeiderklassens radikalisering, som kom til uttrykk i ei rekke streiker. Sist høst ble metallarbeiderforeningen IG Metall tvunget til å kalle hundretusenvis av arbeidere til en varselsstreik for å få kontrollert arbeidernes voksende harme over innvirkningen av inflasjonen og den tyske regjeringens krigspolitikk. Andre betydelige streiker fant sted gjennom året i sektorene helsepleie og luftfart, og sist sommer blant havnearbeiderne.

67. I Storbritannia har jernbanearbeidere, havnearbeidere, telekommunikasjonsarbeidere, postutleveringsarbeidere og andre deler av arbeiderklassen engasjert seg i ei rekke kamper som spilte en vesentlig rolle i å destabilisere den britiske regjeringen, som har sett tre statsministre i løpet av ett år, for første gang siden 1924. Det siste året ble avsluttet med at fagforeningene forsøkte å legge lokk på stigende krav om en generalstreik, i det media har kalt den nye «misnøyens vinter» i Storbritannia.

68. I Australia har arbeidskampen nådd nivåer som ikke har vært sett på mer enn et tiår, til tross for fagforeningsapparatets bestrebelser for å begrense og splitte streiker. Valget av Labor-regjeringen til statsminister Albanese i mai 2022 ble etterfulgt av et oppsving av streikeaksjoner fra sykepleiere, lærere, arbeidere på jernbanene, sektorene maritim og transport og andre, mot utålelige arbeidsbelastninger og fallende lønninger på grunn av inflasjon. Responsen fra både Albanese-regjeringen og delstatsregjeringene har vært å intensivere antistreikelovene og tiltakene som i mer enn fire tiår har vært anvendt for å undertrykke arbeiderklassens kamper.

69. På New Zealand, med en inflasjon på 7,2 prosent, gikk breie lag av arbeidere inn i kamper over levekostnader og press generert av Covid-krisa. Brannbekjempere streiket over hele landet for første gang på 20 år, sammen med akademikere, produksjons- og servicearbeidere, mens sykepleiere på offentlige sykehus nektet å jobbe overtidsskift, i opposisjon til statsminister Arderns Labor-regjerings oppheving av midlertidige «vinterbonus»-kompensasjoner.

70. I Canada trosset 55 000 støttearbeidere i utdanningsvesenet i Ontario en antistreikelov, som skapte bred støtte i arbeiderklassen for en generalstreik mot den høyreekstreme provinsregjeringen til Doug Ford, en aksjon som bare ble blokkert av fagforeningenes nedstenging av streiken.

71. Til slutt, noen av de mest eksplosive klassekampene finner sted i USA, verdenskapitalismens sentrum, der antallet streiker i 2022 økte betydelig i forhold til året før, faktisk med 40 prosent ifølge en database opprettholdt av Cornell University. Dette omfattet streiker av oljearbeidere, sykepleiere og andre helsetjenestearbeidere, produksjonsarbeidere og lærere og andre utdanningsarbeidere. Året ble avsluttet med nedleggelsen av en kraftfull streik av 48 000 akademiske arbeidere ved utdanningssystemet University of California, basert på konsesjonskontrakter akseptert av deres fagforening United Auto Workers (UAW).

72. Antallet streiker uttrykker imidlertid ikke fullt ut status for opposisjonen i arbeiderklassen. En mye breiere kamp har blitt holdt tilbake av det byråkratiske apparatet, som har jobbet i tett kollaborering med selskapene og regjeringen i en desperat bestrebelse for å begrense den sosiale harmen. Dette tok form av undertrykkingen av kampen til 100 000 jernbanearbeidere, der deres fagforeninger blokkerte streiker til tross for gjentatte avstemminger for å avvise kontrakter og autoriseringer for streikeaksjoner. Dette kulminerte med regjeringens direkte intervensjon i desember for å bannlyse en streik, et tiltak i det alt vesentlige av en fascistisk karakter som gikk uimotsagt – ja, som faktisk ble støttet – av fagforeningsapparatet.

ICFI i tiåret for sosialistisk revolusjon

73. Utviklingen av den globale klassekampen representerer et vesentlig historisk vendepunkt. Den nedadgående skråningen av klassekampens grafiske tidslinje, som går tilbake til slutten av 1970-tallet, har klart og tydelig endret retning og tenderer nå oppover.

74. Det revolusjonære partiets rolle og praksis er i denne nye objektive situasjonen av avgjørende betydning. Socialist Equality Party (USA) identifiserte på partiets Sommerskole i 2019 den kvalitative endringen i den politiske situasjonen, basert på en analyse av kapitalismens objektive krise og Den fjerde internasjonales historie. Partiet bemerket at den nåværende perioden vil bli preget av «skjæringspunktet mellom den internasjonale arbeiderklassens nye revolusjonære oppsving og Den internasjonale komitéens politiske aktivitet.»

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har begynt den femte fasen av trotskistbevegelsens historie. Dette er scenen som vil bevitne en enorm vekst av ICFI som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon. De objektive prosessene med økonomisk globalisering, identifisert av Den internasjonale komitéen for mer enn 30 år siden, har gjennomgått ytterligere et kolossalt utviklingstrinn. Kombinert med framveksten av nye teknologier som har revolusjonert kommunikasjonene har disse prosessene internasjonalisert klassekampen i en grad som ville vært vanskelig å forestille seg for bare 25 år siden. Arbeiderklassens revolusjonære kamp vil utvikle seg som en sammenflettet og enhetlig verdensbevegelse. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) skal bygges som det bevisste politiske lederskapet av denne objektive sosioøkonomiske prosessen. Opp mot den kapitalistiske politikken for imperialistkrig vil partiet sette den klassebaserte strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette er den essensielle historiske oppgaven i dette nye stadiet av Den fjerde internasjonales historie.

75. Med utgangspunkt i analysen WSWS skrev i Nyttårsuttalelsen publisert den 3. januar 2020 [på norsk 4. januar] om at det kommende tiåret ville bli «tiåret for sosialistisk revolusjon». Vi skrev: «Veksten av arbeiderklassen og framveksten av klassekamp på en internasjonal målestokk er det objektive grunnlaget for revolusjon. Arbeideres spontane kamp og deres instinktive bestrebelser etter sosialisme er imidlertid i og for seg selv utilstrekkelig. Transformasjonen av klassekampen til en bevisst bevegelse for sosialisme er et spørsmål om politisk lederskap.»

76. Det politisk lederskapets utfordring er å analysere kapitalistkrisas objektive logikk, og på dette grunnlaget utvikle initiativer som hever arbeiderklassens bevissthet, øker dens selvtillit og undergraver kapitalistpartienes politiske innflytelse.

77. ICFI lanserte i november 2021 Globale Arbeideres Gransking av Covid-19-pandemien – Global Workers’ Inquest into the Covid-19 Pandemic – da omikron-varianten så vidt begynte dens globale spredning. Granskingen har i sitt første år samlet inn uttalelser fra dusinvis av forskere og arbeidere som dokumenterer styringsklassens kriminelle respons, og utarbeider en vitenskapelig og framfor alt politisk strategi for en gang for alle å få slutt på pandemien.

78. International Youth and Students for Social Equality, ICFIs student- og ungdomsbevegelse, holdt den 10. desember 2022 en global online-samling for å igangsette en global bevegelse av unge mennesker. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), den tyske seksjonen av ICFI, startet i november en aggressiv kampanje i Berlin-valgene, som avholdes i januar og februar 2023. SGP er det eneste partiet som slåss for å mobilisere arbeiderklassen mot USA-NATO-krigen mot Russland.

79. På Sri Lanka lanserte Socialist Equality Party i juli et initiativ som oppfordret til en Demokratisk og sosialistisk kongress av arbeidere og landsbygdmassene, i opposisjon til det politiske etablissementets konspirasjoner for å erstatte den forhatte Rajapakse-regjeringen med en ny regjering som er like forpliktet til å gjennomføre innstrammingene forlangt av Det internasjonale pengefondet (IMF).

80. De korporatistiske fagforeningene er ei sentral blokkering for arbeiderklassens kamper i alle land, som har spilt en betydningsfull rolle i å håndheve tiår med tiltakende sosial ulikhet, og har støttet styringsklassens krigspolitikk og under pandemien implementerte kampanjen tilbake-til-arbeid. ICFIs oppfordring til etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – er måten å forene arbeidernes kamper over hele verden. I opposisjon mot alle som insisterer på det eksisterende korporatistiske fagforeningsapparatets ukrenkelighet tar Den internasjonale komitéen (IC) til orde for byggingen av organisasjoner bestående av og kontrollert av arbeiderne selv.

81. Kampen for at arbeidere bryter seg løs fra fagforeningsbyråkratiets grep ble i løpet av det siste året kraftfullt uttrykt i Will Lehmans valgkampanje for president for USAs fagforening United Auto Workers (UAW), innledet i juni. Kampanjen fikk bred støtte fra grunnplanets arbeidere, som responderte på hans oppfordring om den fullstendige avskaffelsen av fagforeningsapparatet og for overføringen av makt til arbeidere på fabrikkgulvet.

82. Kampanjen avslørte den enorme sosiale kløfta som eksisterer mellom grunnplanets arbeidere og UAW-apparatet, som er bemannet av tusenvis av individer med inntekter som plasserer dem i de øverste 5 prosent, og til og med den øverst 1 prosent av befolkningen. UAW-apparatet, som ble tvunget til å avholde et direkte valg på grunn av den massive korrupsjonsskandalen som oppslukte fagforeningen, responderte med en bevisst kampanje for velgerundertrykking.

83. Den ekstremt lave valgdeltakelsen, på bare 9 prosent, var resultat av den kampanjen, kombinert med grunnplanarbeidernes fremmedgjøring fra apparatet. Til tross for det relativt lille antallet avgitte stemmer, avslører de rundt 5 000 stemmene avgitt for Lehman tilstedeværelsen av et veldig stort velgergrunnlag i arbeiderklassen for sosialistisk politikk. Kampanjen la grunnlaget for utviklingen av et nettverk av komitéer i bilfabrikker og andre arbeidsplasser over hele landet.

84. Byggingen av grunnplankomitéer, i enhver bransje og i hvert et land, er avgjørende nødvendig for den videre utviklingen av klassekampen, som i sin tur er det nødvendige grunnlaget for en bevegelse ikke bare mot utbytting og ulikhet, men også mot krig, styringsklassenes pandemipolitikk og pådriveren i retning av fascisme og diktatur.

World Socialist Web Site, og hundreårsjubiléet for trotskisme

85. Trotskij skrev ved grunnleggingen av Den fjerde internasjonale at bortsett fra dette partiet «finnes det ikke en eneste revolusjonær strømning på denne planeten som virkelig fortjener navnet». Den samme vurderingen kan gjøres om Den internasjonale komitéen for Den fjerde internasjonales rolle i den globale klassekampen, og forberedelsen av arbeiderklassen for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) er ikke én av mange «fraksjoner» som hevder å være trotskister. ICFI er det eneste politiske partiet som arbeider i den marxistiske tradisjonen og som opprettholder Den fjerde internasjonales historiske kontinuitet som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon. Dette er ikke tomt skryt. Det er underbygget av ICFIs teori, program og praksis.

86. World Socialist Web Site markerer den 14. februar 2023 nettstedets 25-årsjubiléum for grunnleggelsen i 1998. ICFI opprettet WSWS for å anvende den nye internett-kommunikasjonsteknologien, som den internasjonale sosialistbevegelsens første genuint globale publikasjon. Den revolusjonerende teknologien besørget mulighetene og midlene for utviklingen av en slik publikasjon. Men det vesentlige grunnlaget for WSWS – som muliggjorde dens daglige publisering over en periode på 25 år – var dens forankring i hele Den fjerde internasjonales teoretiske og politiske arv. Omfanget av World Socialist Web Site’s dekning av politiske, sosiale, kulturelle og intellektuelle begivenheter og prosesser har bevitnet den marxistiske analysemetodens kraft og trotskismens historiske perspektiv.

87. WSWS har ved å trekke på lærdommene fra det 20. århundres sentrale revolusjonære og kontrarevolusjonære erfaringer, rapportert og analysert alle sentrale politiske hendelser i det 21. århundre. Der nettstedet har motvirket de kapitalistiske medienes sinnslammende og svikefulle propaganda, har det for en hel generasjon av arbeidere, studenter og ungdom besørget en intellektuelt frigjørende og revolusjonær orientering. Mens WSWS har besørget den mest politisk avanserte analysen av hendelser, har nettstedet nådeløst bekjempet miljøet av kulturell tilbakeståenhet og intellektuelt bedrag og sjarlataneri.

88. Det er nok et jubiléum det til høsten i år vil innledes feiring av. Oktober 2023 vil markere hundreårsdagen for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, under ledelse av Leo Trotskij. Den markerte begynnelsen av den trotskistiske motstanden mot stalinistbyråkratiet og regimet, som med dets svik mot Oktoberrevolusjonens prinsipper resulterte i den internasjonale arbeiderklassens historiske nederlag og, til slutt, i Sovjetunionens ødeleggelse og restaureringen av kapitalisme.

89. Ett hundre år etter grunnleggelsen av Venstreopposisjonen har trotskistbevegelsens perspektiv og program blitt stadfestet av historien. Stalins og stalinismens rolle som «revolusjonens graver» er nedtegnet i deres utallige forbrytelser mot sosialistbevegelsen og arbeiderklassen.

90. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, er i det 21. århundre den eneste representanten for revolusjonær marxisme. Alle de forskjellige Pabloistiske, statskapitalistiske og andre pseudo-venstre-organisasjoner har blitt avslørt som imperialismens agenter, forsvarere av fagforeningsapparatet og arbeiderklassens motstandere.

91. Marxismen er basert på en historisk materialistisk forståelse av de objektive lovene og prosessene som gir opphav til revolusjonære massebevegelser. Teorien om permanent revolusjon, utviklet av Trotskij, er fortsatt det vesentlige strategiske grunnlaget for den sosialistiske verdensrevolusjonen. ICFIs perspektiv er gjennomsyret av en politisk optimisme som er basert på en vitenskapelig fundert forståelse av arbeiderklassens revolusjonære kapasitet til å sette en stopper for kapitalismen. Men denne optimismen er ikke den til en passiv observatør som henter trøst fra ideen om at «historien er på vår side». Det er sant at kapitalismens krise vil føre til revolusjon. Men revolusjonen må forberedes og kjempes for. Den sosialistiske løsningen av kapitalismens krise fordrer løsningen av krisen for arbeiderklassens lederskap.

92. Der vi begynner det nye året oppfordrer vi arbeidere og ungdommer til å trekke veksler på det siste årets lærdommer, så vel som av historiens lærdommer, og erkjenne at kapitalismen har nådd enden av ei blindgate. Menneskehetens framtid avhenger av sosialismens triumf. Vi oppfordrer dere til å bli med i denne kampen, og bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og til å delta i Globale Arbeideres Gransking av Covid-19-pandemien – Global Workers’ Inquest into the Covid-19 Pandemic – og til å å øke sirkulasjonen av World Socialist Web Site, og framfor alt til å ta beslutningen om å melde dere inn i Socialist Equality Party i deres land, og bidra til arbeidet med å bygge Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale (ICFI) som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.