Will Lehman, bilarbeider og sosialist, innmeldte mandag 3. juli et søksmål mot Biden-administrasjonens arbeidsdepartement (DOL), der han forlangte at UAW-valget av direksjonsrepresentanter på nasjonalt nivå må gjennomføres på nytt med alle kandidatenes navn på stemmeseddelen, på grunn av UAW-byråkratiets massive valgerundertrykking.

Lehmans søksmål, anlagt for den føderale domstolen i det østlige distriktet i Michigan, kommer dager etter at arbeidsdepartementet (DOL) avviste hans utfordring av gjennomføringen av UAW-valget i en beslutning på tre setninger som ikke en gang forsøkte å respondere på argumentene han reiste, eller bevisene han la fram. «En uttalelse som framlegger grunnlaget for denne beslutningen vil bli tilsendt deg på et seinere tidspunkt,» konkluderer beslutning.

Dette er andre gang på mindre enn et år at Lehman går til en føderal domstol for å forsvare grunnplanets rettigheter. Lehman anla i november 2022 et søksmål i det samme juridiske distriktet, før avstemmingen i den første valgrunden var avsluttet, der han forlangte at dommer David Lawson skulle forlenge valgfristen for å avgi en stemme, og forlangte at UAW skulle iverksette tiltak for å varsle medlemskapet.

Lehman advarte i søksmålet i 2022: «Dersom utsendingen av stemmesedler fortsetter med denne raten hver dag til og med fristen 28. november, vil totaltallet avgitte stemmer i valget bli rundt regnet 104 000 – nesten 40 000 stemmesedler færre enn i fjorårets referendum.»

Lehman siterte denne forutsigelsen i det nyligste søksmålet, der han sier:

Det er ikke lenger noe spekulativt om anliggendene Lehman reiste i november. Gjennom en kombinasjon av svik, inkompetanse og forsettelige forsinkelser ble dette valget effektivt sett avholdt bak ryggen til massene av grunnplanmedlemmer og pensjonister. Til og med avtroppende UAW-president Ray Curry erkjente 16. mars 2023 at valget var preget av «UAW-velgeres omfattende berøvelser». Dette er en ekstraordinær innrømmelse fra toppsjefen for byråkratiet selv, som bekrefter de mange innvendingene Will Lehman kom med gjennom hele valgperioden.

Lehmans nye søksmål begynner med å forklare at «det forankrede byråkratiet systematisk underslo hundretusenvis av grunnplanmedlemmers og pensjonisters rettigheter, ved bevisst å unnlate å besørge tilstrekkelig varsel om at et valg fant sted. Den dag i dag er mange av fagforeningens medlemmer uvitende om at det var et valg der de hadde stemmerett. Av 1,1 millioner stemmeberettigede var det bare 104 776 som stemte, mens rundt 1 000 000 ikke gjorde. Denne valgdeltakelsen – 9 prosent – er den laveste i noe nasjonalt fagforeningsvalg i USAs historie.»

Lehmans klage forklarer detaljert hvordan og hvorfor UAW-byråkratiet systematisk undertrykte avstemmingen.

Byråkratiet førte kampanje mot at det skulle avholdes direkte valg, og hadde et motiv for å undertrykke avstemmingen. Byråkratiet fryktet at valget skulle gi grunnplanarbeidere som Will Lehman en anledning til å bestride dets tidligere uinnskrenkede kontroll over fagforeningens besittelser og finanseiendeler, bygget opp av generasjoner av arbeideres kontingenter, så vel som forpurre byråkratiets privilegier og hyggelige relasjoner med selskapsledelsen.

Klagen utdyper hvordan UAW besørget orientering til byråkratiet, men bestrebet seg for i størst mulig grad å ekskludere grunnplanet.

Byråkratiet behandlet valget som et privat, internt anliggende. Under den første avstemmingsrunden foretok det tiltak for å informere sitt støttenettverk av funksjonærer og representanter på lokalt og nasjonalt nivå om at et valg fant sted, samtidig som det sikret minst mulig valgdeltakelse fra medlemmene på grunnplanet. Denne strategien ble reflektert av den vesentlige anvendelen av kommunikasjonssystemet Local Union Information System («LUIS») for å varsle om valget, som historisk sett bare har vært anvendt til kommunikasjon mellom nasjonale og lokale fagforeningsfunksjonærer. Denne strategien sørget for at den andre avstemmingsrunden ekskluderte Lehman, og var begrenset til en konkurranse mellom representantene for to hovedfraksjoner av selve byråkratiet: «Administration Caucus» ledet av Ray Curry, og «Members United» caucus ledet av Shawn Fain.

Søksmålet oppsummerer den massive mengden bevismateriale Lehmans kampanje mottok fra arbeidere på grunnplanet, der det forklarer at UAW i den sentraliserte nasjonale administrasjonen og ute i lokalavdelingene ikke evnet å oppdatere deres e-postlister, og systematisk nektet å minne arbeiderne om å oppdatere deres adresser slik at de kunne motta en stemmeseddel. Dette beviset, så vel som responser fra en rundspørring gjennomført av mer enn 100 medlemmer fra over 20 prosent av alle lokalvdelingene, har aldri blitt motbevist verken av valgets monitor, UAW eller arbeidsdepartementet.

Blant punktene som understrekes i søksmålet er kontrasten mellom hvordan UAW-byråkratiets nekting av å informere grunnplanmedlemmer «understrekes av de langt mer avanserte og profesjonelle bestrebelsene som samtidig ble foretatt for å informere og påminne alle medlemmene og pensjonistene om deres rett og anledning til å stemme for Det demokratiske partiet i midtperiodevalgene 22. november, som ble avholdt samtidig med første runde av fagforeningsvalget». Søksmålet besørger detaljer som viser at UAW sendte ei rekke meldinger som innstendig oppfordret arbeidere til å stemme i midtperiodevalgene, som «beviser at UAW hadde virkemidlene til å besørge adekvat varsling til medlemmene, men at fagforeningen bevisst valgte ikke å anvende dem».

Klagen avslører også rollen spilt av de to advokatfirmaene anbefalt av UAW-byråkratiet for å føre tilsyn med valget: Jenner & Block og Crowell & Moring. «Advokatfirmaene i rollen som Monitor, Crowell & Moring og Jenner & Block, er mangeårige advokater og lobbyister for bilselskapene,» bemerkes det. «Disse advokatfirmaene representerer for tiden selskaper som sysselsetter titusenvis eller hundretusenvis av UAW-medlemmer, deriblant hos GM, Dana, CAT, Bosch, Bridgestone, og andre. Disse advokatfirmaenes selskapsklienter hadde en direkte interesse i å sikre at grunnplanarbeidernes stemmer ble undertrykt i valget, for å sikre valget av et føyelig lederskap som ville videreføre UAW-byråkratiets tiår-lange kollaborering med selskapene i å undertrykke grunnplanets interesser og øke selskapsprofittene.»

Arbeidsdepartementets beslutning om å avvise Lehmans klage, uten engang å bry seg om å forklare hvorfor det gjorde det, avslører Biden-administrasjonens påstander om å forsvare «demokratiet» i USA, Ukraina eller noe som helst annet stede. Helheten av det politiske etablissementet har ikke annet enn forakt til overs for arbeidernes demokratiske rettigheter.

Organisasjoner som Democratic Socialists of America (DNS) og publikasjonen Labour Notes hevder på deres side feilaktig å slåss for «demokrati i fagorganisasjonene». De har imidlertid spilt en avgjørende rolle i å dekke opp for grunnplanarbeidernes frarøvelse av deres rettigheter, og de har opprettholdt en skyldig taushet om Lehmans bestrebelser for å sikre en rettferdig avstemming gjennom hele valgkampen. Disse kreftene fra den øvre middelklassen taler for byråkratiet, utgjør i økende grad rekrutteringsgrunnlag for dets ledende personell, og opererer som del av Det demokratiske partiet.

Som klagen kraftfullt fastslår: «Dette valget har vært karakterisert av en total forakt for rettighetene til arbeidere på grunnplanet som Will Lehman, fra alle de institusjoner som har hatt ei hånd med i å føre tilsyn med det. Den mest grunnleggende rettigheten til mer enn én million arbeidere og pensjonister – retten til å stemme – har blitt behandlet som totalt uviktig...»

Som respons på innmeldingen av søksmålet fortalte Lehman World Socialist Web Site: «Dette søksmålet er for alle de 1,1 millioner medlemmene, uansett hvem de stemte på, eller om de visste at det var et valg i det hele tatt. I lys av de overveldende bevisene på UAWs velgerundertrykking og innblanding i valget, er Biden-administrasjonens avslag på å handle på min klage et slag i ansiktet for arbeidere overalt. Dette valget var et bedrageri, og lederskapet som kom til makten som resultat av det er å anses som illegitim med mindre valget gjennomføres på nytt med reell varsling av alle.»

Gitt det faktum at Lehmans søksmål i november i fjor ble kastet ut av domstolen mens det enda var tid igjen til å øke valgdeltakelsen, burde ikke arbeidere ha illusjoner om at domstolen nå vil intervenere for å beskytte deres rettigheter. Den primære bekymringen for hele det politiske etablissementet er å styrke det råtnende UAW-byråkratiet, nå ledet av den mangeårige byråkraten Shawn Fain.

Målet med denne selskap-regjering-konspirasjonen er å avlevere et innledende lammende slag mot bilarbeidere og hele arbeiderklassen, før de kommende kontraktskampene til 178 000 amerikanske og canadiske bilarbeidere på Big Three-fabrikkene [GM, Ford og Stellantis] i september. Fain har allerede avslørt seg like mye som et redskap for selskapene som Curry, ved å isolere streiken hos Clarios og banke gjennom en utsalgskontrakt, og ved å nekte å gjøre noe for å beskytte arbeiderne som har vært tvunget til å holde seg på produksjonslinjene og forgiftes av røyk fra de canadiske skogbrannene.

Lehmans kampanje var basert på kampen for å etablere grunnplanets makt, ved å avskaffe fagforeningsapparatet og utvikle et nettverk av komitéer kontrollert av arbeiderne selv. Dette er den fundamentale forutsetningen for å gjennomføre en reell kamp mot selskapene og styringseliten. Nødvendigheten av en slik bevegelse ble vist i måten valget ble gjennomført på, gjennom arbeidernes systematiske frarøvelser begått av byråkratiet, Biden-administrasjonen og bilselskapenes advokatfirmaer, som strippet dem for deres rettigheter.