Frifinnelsen av skuespilleren Kevin Spacey for alle anklager om seksuelle krenkelser i en rettssal i London er et betydelig og fullt fortjent slag mot #MeToo-heksejakta, som har pågått i snart seks år.
Den avslører at den antidemokratiske påstanden at beskyldere «må bli trodd» ikke aksepteres av breie lag av befolkningen, som forblir overbevist om at de beskyldte også har rettigheter, inkludert retten til å konfrontere og avhøre deres beskyldere.
Frifinnelsen for alle anklager demonstrerer slående at det sosiale sjiket overbevist om Spaceys skyld og perfiditeten i alle #MeToo-korstogets målrettede ofre, ofte på grunnlag av ville og ubegrunnede påstander, er smalt, privilegert, selvmedlidende og politisk reaksjonært. Spaceys reinvasking er uten tvil en kjærkommen utvikling.
Rettsbeslutningen «ikke skyldig» i Spaceys sak er samtidig en tiltale av et ny-McCarthyistisk system av skyld bestemt av media, av sladder og insinuasjoner, ofte fra anonyme informanter, som har ødelagt utallige liv og karrierer.
Det er en tiltale mot avisene New York Times, Guardian, Washington Post, magasinene New Yorker og New York, Nation, Jacobin, Det demokratiske partiet og Demokratiske sosialister i Amerika, pseudo-venstre-siden generelt, alle de prinsippløse, råtne media og politiske tendenser som har holdt #MeToo-gryta sydende av deres egne egoistiske, høyreorienterte grunner, uansett hva det måtte koste reint menneskelig.
Juryen sammensatt av 12 personer i London-domstolen Southwark Crown Court trodde åpenbart ikke på Spaceys beskyldere, og deres påstander som skuespilleren avviste som «galskap» og «lyving for penger». Den prisbelønte kunstneren, en av de beste skuespillerne i hans generasjon, har nå møtt flere beskyldere i retten. Alle deres påstander har blitt tilintetgjort. Spacey har insistert på å forsvare seg selv, inkludert i en utenlandsk rettssal, og har blitt berettiget på hvert punkt. Han har reinvasket sitt navn fullt og helt.
Men til hvilken pris? Han er «konkurs», ifølge skuespilleren selv, og står overfor enorme juridiske kostnader. Dessuten er det fortsatt uklart om han har betalt $ 31 millioner til produsentene av Netflix-serien House of Cards. Etter å ha sparket ham i november 2017, gikk produsentene hen til å saksøke Spacey med den begrunnelse at hans påståtte seksuelle misgjerninger hadde ført til at den siste programsesongen av House of Cards ble forkortet fra 13 episoder ned til åtte, og de derfor var berettiget til titalls millioner dollar i skadeerstatninger!
Spacey forklarte i retten i forrige uke, med henvisning til utbruddet av skandalen seint 2017: «Min verden eksploderte.» Det «var et stormløp for å dømme meg, og før det første spørsmålet ble stilt eller besvart, mistet jeg min jobb, mitt renomé, i løpet av få dager mistet jeg alt».
«Med noen få unntak har jeg ikke vært i stand til å arbeide de fem, seks siste årene,» sa Spacey. «Jeg har ikke hatt noen penger kommende inn, og jeg har hatt masse juridiske regninger og ting å slåss imot, og jeg har ikke betalt ned alt, så jeg skylder fortsatt penger.»
Netflix avsluttet faktisk på slutten av 2017 selskapets relasjon med Spacey «i løpet av noen dager», International Academy of Television Arts & Sciences skrotet i all offentlighet deres planer om å hedre ham med deres International Emmy Founders Award, og London-teatret Old Vic – der han fra 2004 til 2015 fungerte som kunstnerisk direktør – kastet ham til ulvene. Kort deretter, for å legge fornærmelse til skadene, kuttet regissøren Ridley Scott Spacey ut fra hans allerede fullførte film, All the Money in the World, og tok opp 22 scener på nytt med Christopher Plummer i Spaceys rolle.
Kunstneren, uunngåelig beskrevet som «den vanærede skuespilleren Kevin Spacey», ble en paria. Det er åpenbar og dypt personlig tragedie her.
Vil Spacey igjen finne arbeid i Hollywood, den etiske og intellektuelle avløpsbrønnen som smykker seg med sine høye moralske verdier, som årlig tar imot millioner av dollar fra de profesjonelle morderne ved CIA og Pentagon, men svartelister Woody Allen, Roman Polanski og Spacey?
Det er vanskelig å si. Ifølge sladdernettstedet Page Six, må kanskje Spacey «holde seg til å arbeide i Europa – ettersom Hollywood ikke er bebredt til å tilgi eller glemme [!]», ifølge «flere Tinseltown-kilder». Den samme nettsiden refererte Spaceys kommentarer til et tysk magasin tidligere denne måneden: «Jeg vet at det er mange akkurat nå som er klare til å leie meg inn i det øyeblikk jeg blir reinvasket for disse anklagene i London ... Det sekund dét finner sted er de beredt til å gå videre.» Men på spørsmål om Spaceys karriereframtid, sa «en velplassert Hollywood-kilde til Page Six: ‹Se på alle disse mennene beskyldt for sexforbrytelser, fra Woody Allen til Roman Polanski, alle av dem arbeider de i Europa.›» Hvilket monstrøst hykleri.
#MeToo-kampanjen er nå snart seks år gammel. I tillegg til Spacey har dens promotører gjort alt i deres makt for å ødelegge karrierene og livene til James Levine, Charles Dutoit, Geoffrey Rush, Jeffrey Tambor, Louis C.K., Placido Domingo, Garrison Keillor, Craig McLachlan, Frank Langella, Bill Murray, Blake Bailey, Ryan Adams, Aziz Ansari, Casey Affleck, James Franco, Johnny Depp og mange andre, ingen av dem dømt for en eneste forbrytelse.
Spaceys 40-år-lange karriere innen film og teater ble ødelagt av én påstand, om en hendelse som det ble påstått skulle ha skjedd flere tiår før. WSWS argumenterte den gangen for at Spacey «bringer inn betydelig intelligens og dybde, ofte kombinert med ironi og sluhet, til både klassiske og populære sjangere,» og spurte: «Er det i det hele tatt tvil om at film, fjernsyn og teater ville vært vesentlig fattigere uten hans tilstedeværelse i løpet av de siste tjuefem årene?»
«Den pågående offentlige piskingen av Spacey er like skammelig som den er avskyelig,» hevdet vi. «Den universelle opphopingen av skinnhellige kommentarer og hyklerske ‘tweets’ … er vanskelig å tåle. Når det gjelder media er det ikke mye å velge mellom annet enn fascistiske Breitbart News, som gnir sine hender over anklagene mot homofile eller det liberale og ofte jødiske Hollywood, og New York Times, med sine kåte og degenererte redaktører.»
«Sexskandaler har alltid vært ytre høyres doméne,» insisterte WSWS. «Ingenting tilnærmelsesvis progressivt vil komme ut av dette. … Nok en gang er det ‹skurkenes tid›. Filmverdenen, viser det seg nå, har ikke lært noe fra McCarthyisme-perioden. Essensiellt det samme modus operandi utspiller seg: Tysting, skyld ved assosiasjon, vitner som ikke kan bli stilt spørsmål, høyrekreftene stikker nesa inn, studioene som umiddelbart svarte-lister de anklagede.»
Vi konkluderte med å si: «Vi legger ikke skjul på vår sympati med Kevin Spacey og vår forakt for dem som oppfordrer til fordømmelser, og som pisker opp heksejakt-hysteriet.»
Som WSWS også i 2017 argumenterte, i artikkelen «Amerikas seneste seksualmoralske hysteri» [originaltittel: «America’s latest ‹Scarlet Letter› moment»]: «#MeToo-kampanjen er reaksjonær til sin innerste kjerne. Den har ikke noe progressivt innhold. Det er mange former for seksuell trakassering, som strekker seg fra det irriterende til der juridiske inngrep er relevante og til det direkte kriminelle. Men et stort spekter av aktiviteter, inkludert mange som gjenspeiler tvetydighetene og kompleksiteten i menneskelige interaksjoner, blir beskrevet som ondsinnede og til og med kriminelle.»
Drivkraften bak denne bestrebelsen har vært et velstående sjikt av den øvre middelklassen, hevngjerrig, antidemokratisk og autoritær i sine instinkter og metoder.
Den nylige saken som frikjente Johnny Depp, og nå Spacey-frifinnelsen for alle anklager er skjærkomne utviklinger. Som bemerket, det er en utbredt mistillit til #MeToo-kampanjen og de selvsentrerte Hollywood-typene som primært promoterer den. Den totale fiaskoen hva publikumsoppslutning angår for filmene She Said og Women Talking er ytterligere bevis for dette. Men seksualheksejakta er drevet av sterke sosiale strømninger. De forskjellige fiendtlige responsene på utfallet av Spacey-rettssaken gjør det klart at disse kreftene ikke trekker seg frivillig.
The Cut, en seksjon av magasinet New York, responderte med å publisere, i sensasjonelle detaljer, alle påstandene som har blitt framsatt mot Spacey, de fleste som har blitt motbevist eller er avvist av retten. Kat Tenbarge, en teknologi- og kulturreporter for NBC News, meldte i en tweet: «Fire menn vitnet under ed at Kevin Spacey forgreip seg seksuelt mot dem. En jury med mannlig flertall tok ikke parti for noen av dem, og frikjente Spacey for alle anklager. En påminnelse om hvordan menn behandler andre menn også, når de kommer med påstander om seksuelle overgrep.» Margo Lindauer, direktør for Domestic Violence Institute ved Northeastern University’s School of Law, sa til media: «Når det er rettssaker som dette har det en klart skremmende og kjølende effekt, når det er kjente overgripere som til stadighet ikke blir stilt til ansvar,» osv.
WSWS har i sin analyse av #MeToo-fenomenet identifisert disse viktigste sosiale og politiske motivene bak promoteringen av seksualheksejakta:
1. Å avledet oppmerksomhet fra veksten av sosial ulikhet, helt spesielt. Målet er å redusere og avstumpe klasse-hat og -fornemmelser, splitte menn og kvinner, og å demobilisere så langt som mulig og så lenge som mulig arbeiderklassens uavhengige politiske og sosiale handling.
2. Å gjete sosial motstand inn bak rammeverket av borgerlig politikk. #MeToo oppsto som et virkemiddel for å konsolidere Det demokratiske partiets grep over deler av den velstående middelklassen besatt av kjønnsanliggender, og kanalisere opposisjon mot Donald Trump langs høyreorienterte retningslinjer.
3. Å fremme de sosiale interessene til sjikt av fagprofesjonelle, engasjert i heftige innbyrdes konflikter om posisjoner og privilegier på ulike felt, ikke minst på universiteter, i media, underholdningsbransjen, i fagforeninger og andre steder.
4. Å svekke eller ødelegge elementære demokratiske rettigheter. Vi har sett vedvarende angrep på den juridisk behørige rettsprosessen og formodningen om uskyld, som kommer fra «venstre» og denne antidemokratiske øvre middelklassen. McCarthyistiske lynch-mobb-holdninger har blitt oppmuntret.
5. Å oppildne de mest tilbakestående sosiale sjiktene, på grunnlag av bigott antihomofili og antisemittisme. Valget av de mest prominente ofre har ikke vært uskyldig eller tilfeldig.
6. Å underbygge og gi en ekstra dimensjon og berettigelse til kravene om militær intervensjon rundt om på kloden under påskudd im «kvinners rettigheter». Dette er «Hillary-doktrinen», ett av uttrykkene for «menneskerettighetsimperialisme».
Spacey-dommen er en kjærkommen utvikling, men de politiske kreftene på gang, spesielt de pseudo-venstre i media, på campusene og andre steder, må systematisk avsløres og diskrediteres.