Følgende er talen holdt av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, på arrangementet «Ei øy i sentrum av verdenshistorien: Trotskij på Prinkipo», søndag 20. august. Byen Prinkipo er på øya ved sammen navn, beliggende i Marmara-havet utenfor kysten av Istanbul, Tyrkia.
Minnemarkeringen hedret Trotskijs fire-år-lange eksil på øya, fra 1929 til 1933. Mer enn 160 personer fra hele Tyrkia var samlet for deres personlig deltakelse, og ble direktesendt på internett til seere over hele verden. Et fullstendig opptak er tilgjengelig på Trotsky.com [o. anm.: der tyrkiske innlegg sannsynligvis vil kunne auto-oversettes når YouTube-opptaket blir konfigurert for det].
Tillat meg å uttrykke, på vegne av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og organisasjonens medlemmer og supportere over hele verden, vår takknemlighet til ordfører Erdem Gül og til Iskender Özturanli, byrådsleder for kommunen Adalar, for å ha arrangert denne viktige hyllesten til Leo Trotskijs liv. Jeg vil også takke professor dr. Mehmet Alkan for at han aksepterte å moderere dagens begivenhet. Litt mer enn ni måneder har gått siden jeg i november 2022 møtte ordfører Gül og byrådsleder Özturanli for å diskutere muligheten for å minnes årene Trotskij tilbrakte på Prinkipo. De tok godt imot forslaget, og har arbeidet på en meget samvittighetsfull måte for å omsette forslaget til en handlingsplan, som dagens samling er resultatet av.
Dette møtet er også til minne om den tragiske avslutningen av Trotskijs liv. For nøyaktig 83-år-siden ble Trotskij den 20. august 1940 slått ned i Coyoacán, en forstad til Mexico By, av en stalinistisk leiemorder. Han døde dagen etter. Slaget slått mot Trotskij var ikke kun rettet mot én mann. Det var en kriminell handling av kontrarevolusjonær vold rettet mot den internasjonale arbeiderklassen, kampen for sosialisme og frigjøringen av menneskeheten fra kapitalistundertrykking.
Den revolusjonære lederen ble myrdet. Men partiet han grunnla, Den fjerde internasjonale, overlevde, og saken han kjempet for, den sosialistiske verdensrevolusjonens seier, videreføres og samler styrke.
Denne minnemarkeringen holdes under tittelen «Ei øy i sentrum av verdenshistorien: Trotskij i Prinkipo». Det er ikke den aller minste overdrivelse i denne tittelen. Fra Trotskijs ankomst i februar 1929 og til han forlot i juli 1933 besørget denne øya tilfluktssted for den største marxistiske teoretikeren og revolusjonære lederen i hans tid. Disse fire årene var forøvrig av enorm historisk konsekvens. To hendelser som skulle bestemme det 20. århundres framtidige kurs fant sted under Trotskijs Prinkipo-eksil: Wall Street-krasjet i oktober 1929, som markerte begynnelsen på den økonomiske verdensdepresjonen, og den eksplosive veksten av nazipartiet i Tyskland, som kulminerte med Hitlers tiltredelse til makten i januar 1933. Trotskijs analyser av disse hendelsene og deres implikasjoner var uten sidestykke. Der han bodde på ei lita øy, uten noen lett tilgang til en telefon, fulgte han verdensnyhetene fra aviser og brev som det tok uker å nå ham, og likefullt var Trotskijs forståelse av de aktuelle hendelsene uten sidestykke fra noen av hans samtidige. Hans observasjonsevne og strategiske visjon var på ingen måte begrenset av geografiske barrierer.
Trotskij ankom ikke Tyrkia frivillig. Siden januar 1928, i kjølvannet av hans utvisning fra Det russiske kommunistpartiet og Den kommunistiske internasjonale, hadde han vært forvist til Alma Ata, i det sovjetiske Kasakhstan. Stalin hadde håpet Trotskij, adskilt fra Moskva med tusenvis av kilometre, ville være for isolert til å kunne besørge noen ledelse for Venstreopposisjonen, som ble grunnlagt i oktober 1923.
Men den brutale forfølgelsen av Venstreopposisjonen kunne ikke ødelegge dens innflytelse. Trotskijs kritikk av Kommunistpartiets og sovjetstatens byråkratisering, ødeleggelsen av alle rester av arbeidernes demokrati, og de katastrofale politiske og økonomiske konsekvensene av Stalins autarkiske program for «sosialisme i ett land» – det vil si, forkastelsen av det internasjonalistiske programmet for permanent revolusjon som Oktoberrevolusjonen var basert på – ble gjentatte ganger bekreftet av hendelsenes gang.
Trotskij mottok 16. desember 1928 en advarsel fra en spesialutsending fra det sovjetiske hemmelige politi, GPU – faktisk fra Stalin – at med mindre han droppet alle hans politiske aktiviteter ville ytterligere tiltak iverksettes for fysisk å isolere ham. Trotskij reagerte umiddelbart på denne trusselen, med et skriftlig tilsvar adressert Kommunistpartiets sentralkomité og Den kommunistiske internasjonales presidium:
Forlangendet at jeg skal avstå fra politisk aktivitet er et krav om å gi avkall på kampen for det internasjonale proletariatets interesser, en kamp jeg har ført kontinuerlig i trettito år, gjennom hele mitt bevisste liv. Forsøket på å representere denne aktiviteten som «kontrarevolusjonær» kommer fra dem jeg overfor det internasjonale proletariatet anklager for å krenke de fundamentale prinsippene i Marx’ og Lenins lære, for å krenke verdensrevolusjonens historiske interesser, for å gi avkall på Oktober-revolusjonens tradisjoner og forskrifter, og for ubevisst, men desto mer faretruende, å forberede Thermidor [arbeiderstatens ødeleggelse].
For meg å avstå fra politisk aktivitet ville være ensbetydende med å avslutte kampen mot blindheten i Kommunistpartiets nåværende retning, som til de objektive vanskelighetene ved det konstruktive sosialistiske arbeidet legger byrdene av et stadig stigende antall politiske vanskeligheter, forårsaket av partiets opportunistiske manglende evne til å styre den proletariske politikken på en stor, historisk målestokk.
Konfrontert med denne gjenstridige holdningen kom Stalin – på det tidspunktet ute av stand til å myrde hans ubøyelige marxistfiende – på ideen at Trotskijs fullstendige fjerning fra Sovjetunionens jord ville bety at han ble eliminert som det byråkratiske regimets effektive opponent.
GPU, håndheveren av Stalins ordre, erklærte 18. januar 1929 at Trotskij skulle deporteres fra Sovjetunionen. Trotskij fordømte beordringen, etter å ha blitt informert om beslutningen, som «kriminell i substans og illegal i form».
Den 12. februar, etter ei strabasiøs reise som strakk seg over 22 dager, der Trotskij, hans kone Natalia Sedova og deres sønn Lev Sedov reiste nesten 6 000 kilometer, ankom den store revolusjonæren byen som den gang fortsatt het Konstantinopel. Han hadde fått innvilget visum av Tyrkias president Kemal Atatürk. Før han gikk av båten overleverte Trotskij en uttalelse til en regjeringsrepresentant, adressert til landets president. Der sto det:
Dear Sir: Ved Konstantinopels port har jeg den ære å informere deg at jeg ikke ankom den tyrkiske grensa etter eget valg, og at jeg vil krysse denne grensa bare ved å underkaste meg maktanvendelse. Jeg forespør deg, Mr. President, å akseptere mine relevante sentimenter.
L. Trotskij. 12. februar 1929
Trotskij tilbrakte de første ukene av hans eksil i Istanbul. Han flyttet i mars til Prinkipo, hvor han bodde, bare med korte avbrudd, fram til juli 1933.
Stalin innså snart at å ha plassert Trotskij utenfor GPUs direkte jurisdiksjon var en stor feilberegning. Men hvorfor hadde da Stalin på slutten av 1928 trodd han kunne gjøre Trotskij politisk hjelpeløs ved å forvise ham fra Sovjetunionen? Svaret ligger i regimets karakter, som Stalin var den brutale personifiseringen av. Makten Stalin rådde over var et massivt byråkratisk apparats makt. Stalin styrte gjennom byråkratiet. Han utøvde sin innflytelse gjennom det hemmelige politiet. Han svarte ikke hans motstandere med ideer og argumenter, men med arrestordre og dødsdommer.
Trotskij, om enn fratatt alle de konvensjonelle maktinstrumentene, fikk likevel de mest framskredne delene av arbeiderklassens og den sosialistiske intelligentsiaens oppmerksomhet. Trotskij var ikke ene og aleine et eksilert individ. Han personifiserte de revolusjonære arbeidernes regjering i eksil, og deres erobring av makten gjennom arbeiderklassens fornyede revolusjonære oppsving i Sovjetunionen, i imperialismens sentre og i de urolige koloniene, kunne ikke utelukkes.
Det var av den grunn at Trotskij forble en persona non grata i alle imperialistlandene. Trotskij ble først i 1933 endelig innvilget et visum for å kunne reise til Frankrike, og da kun under de mest restriktive vilkår.
Trotskij beskrev Prinkipo som «en øy av fred og glemsel» og «et flott sted å jobbe med ei penn, spesielt om høsten og vinteren når øya blir helt øde og snipene dukker opp i parken». Og, faktisk, i løpet av årene i Prinkipo strømmet det verk av ekstraordinær briljans fra hans penn.
Trotskij produserte et av verdenslitteraturens genuine mesterverk: Hans trebindsverk Historien om den russiske revolusjon, og forøvrig også verket Mitt liv, en av de vakrest skrevne, mest fascinerende, historisk objektive og ærlige av alle politiske selvbiografier. Der Trotskij besvarte kritikere fra de stalinistiske medreisendes miljø, som fordømte bokas «subjektivisme», bemerket han lakonisk at ingen forfatter noen gang hadde prestert å skrive en selvbiografi uten å nevne seg selv.
Men til tross for alt av disse to verks briljante og varige karakter, de blir til en viss grad overskygget, i en direkte politisk forstand, av Trotskijs kommentarer til de dagsaktuelle hendelsene som utspant seg i Tyskland. Atskilt fra Tyskland med 2 000 kilometer var Trotskijs analyser av nazibevegelsens raske framvekst, hans skoldende tiltale av både Det tyske sosialdemokratiske partiets og Det tyske kommunistpartiets politiske feighet – den tyske arbeiderklassens to masseorganisasjoner – i møte med fascistfaren, var uten sidestykke. Han advarte om konsekvensene av en naziseier og oppfordret til en forent front av arbeiderklassepartiene og deres organisasjoner, for å blokkere for Hitlers tiltredelse til makten.
«Arbeider-kommunister», skrev Trotskij i 1931, «dere er hundretusener, millioner; dere kan ikke reise noe som helst sted; det er ikke tilstrekkelig med pass for dere. Skulle fascismen komme til makten, da vil den ri over deres hodeskaller og ryggrader som en uhyrlig tanks. Deres frelse ligger i nådeløs kamp. Og bare et kampsamhold med de sosialdemokratiske arbeiderne kan bringe seier. Skynd dere, arbeider-kommunister, dere har veldig liten tid igjen!»
Det stalinistiske Kommunistpartiet (KPD) fordømte Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) som «sosialfascistisk», der KPD med dét mente det ikke eksisterte noen forskjell mellom en arbeiderklassens masseorganisasjon av reformister, og nazipartiet støttet av millioner av politisk forvirrede og reaksjonære småborgere, som sverget de sosialistiske og kommunistiske organisasjonenes total utslettelse. Stalinistorganisasjonens avvisning av en enhetlig defensiv aksjon mot nazistene betydde, i praksis, å snu ryggen til alle bestrebelser for å vinne de sosialdemokratiske arbeidernes støtte. Det lammet arbeiderklassen og ryddet Hitlers vei til makten, den 30. januar 1933.
Selv i kjølvannet av denne politiske katastrofen, som resulterte i etableringen av et barbarisk diktatur og den fullstendige ødeleggelsen av den massive tyske arbeiderbevegelsen, fortsatte stalinistregimet i Moskva og Den kommunistiske internasjonale å insistere på at politikken ført av Det tyske kommunistpartiet var korrekt og hevet over enhver kritikk.
Trotskijs program hadde, helt siden dannelsen av Venstreopposisjonen i oktober 1923, oppfordret til reform av Det russiske kommunistpartiet og Den tredje internasjonale [Den kommunistiske internasjonale]. Men stalinistpartienes avvising av å tillate enhver diskusjon om den tyske katastrofen førte til at Trotskij konkluderte med at politikken innrettet på en reform av Den tredje internasjonale hadde kjørt sitt løp, og var ved veis ende. Den 15. juli 1933, to dager før han forlot Prinkipo, utstedte Trotskij en oppfordring om å bygge en ny internasjonale. Han skrev:
Moskva-lederskapet har ikke bare erklært politikken som garanterte Hitlers seier for å være ufeilbarlig, men har også forbudt all diskusjon om hva som har funnet sted. Og dette skamløse forbudet ble verken overtrådt eller omstøtt. Ingen nasjonale kongresser; ingen internasjonal kongress; ingen diskusjon på partimøter; ingen diskusjon i pressen! En organisasjon som ikke ble vekket av fascismens torden, og som føyelig underkaster seg slike opprørende handlinger fra byråkratiets side, viser dermed at den er død og at ingenting kan gjenopplive den. Det å si dette åpent og offentlig er vår klare og direkte plikt overfor proletariatet og dets framtid. I alt av vårt påfølgende arbeid er det nødvendig å ta som vårt utgangspunkt den offisielle Kommunistiske internasjonales historiske kollaps.
Følgelig, på denne øya, nå for 90 år siden, begynte kampen for Den fjerde internasjonale. Oppfordringen utstedt av Trotskij igangsatte en prosess med programmatisk avklaring og organisatoriske forberedelser, som i september 1938 kulminerte med den offisielle grunnleggingen av Den fjerde internasjonale, som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon – World Party of Socialist Revolution.
Innen da hadde Stalin allerede iscenesatt de tre beryktede Moskva-rettssakene, som endte med å myrde alle de viktigste lederne av Oktoberrevolusjonen. Den stalinistiske terroren som feide over Sovjetunionen antok dimensjoner av et politisk genocid, et angrep systematisk rettet mot enhver betydelig representant for marxistisk politikk og kultur.
Men selv der antallet ofre steg til hundretusener avtok ikke Stalins frykt for Trotskijs innflytelse. Stalin var skrekkslagen for at utbruddet av krig med Nazi-Tyskland – en begivenhet hans egen katastrofale politikk hadde gjort så godt som uunngåelig – ville produsere ei flodbølge av folkelige krav om at Trotskij – Den røde armés grunnlegger og leder – skulle returnere fra eksil.
Stalins håndgripelige frykt for Trotskij ble dokumentert av general Dmitri Volkogonov, den post-sovjetiske historikeren og biografen, som fikk tilgang til diktatorens private papirer. Han skrev:
Trotskijs spøkelse kom ofte tilbake for å hjemsøke usurpatoren. … [Stalin] fryktet bare tanken på ham. … Han tenkte på Trotskij der han måtte sitte og lytte til Molotov, Kaganovitsj, Khrusjtsjov og Zhdanov. Trotskij var intellektuelt av et annet kaliber, med hans grep om organisasjon og hans talenter som taler og forfatter. Hn var på alle måter denne gjengen av byråkrater langt overlegen, men han var også Stalin overlegen, og Stalin visste det. … Da han leste Trotskijs verk, som Den stalinistiske skolen av forfalskning, Et åpent brev til Bolsjevik-partiets medlemmer, eller Den stalinistiske termidoren, mistet Lederen nesten fatningen.
Stalin kunne ikke tillate Trotskij å leve. Sovjet-regimet anvendte enorme ressurser for å myrde Oktoberrevolusjonens siste og største levende leder. Forbrytelsen ble endelig utført, i dag for 83 år siden.
Dagens minnemarkering ville vært fullt ut berettiget om den bare var for å hedre Trotskijs liv som en titanisk skikkelse i det 20. århundres fire første tiårs historie: Medlederen, sammen med Lenin, for Oktoberrevolusjonen, Den røde armés kommandant, teoretikeren for permanent revolusjon, den største taleren i hans tid, forfatteren av litterære og politiske mesterverk, stalinismens uforsonlige motstander, og den sosialistiske visjonæren som forutså muligheten for at alle mennesker kunne heve seg til et intellektuelt, kulturelt og moralsk nivå tidligere oppnådd bare av de største genier.
Men Trotskij er mer enn en historisk størrelse, hvis liv og verk studeres for å forstå fortiden. Mer enn 80 år etter hans attentat er Trotskij fortsatt en usedvanlig samtidig tilstedeværelse. Mer enn noen annen politisk leder i det forrige århundre beholder hans ideer deres uforminskede relevans. Leo Trotskijs skrifter forblir essensiell lesning, ikke bare for å forstå det 20. århundres omkalfatrende hendelser. De besørger et kritisk viktig og uunnværlig rammeverk for forståelsen av dagens virkelighet.
Trotskij var i løpet av hans levetid målskive for en uopphørlig kampanje av løgner og baktalelser, regissert av stalinistregimet og dets satellittpartier på tvers av hele verden. Disse løgnene fortsatte helt til Sovjetunionens slutt. Av alle Oktoberrevolusjonens store ledere, som ble forfulgt og myrdet av Stalin, sto Trotskij aleine igjen uten å bli «rehabilitert» av sovjetregjeringene etter Stalin. Mikhail Gorbatsjov fordømte offentlig Trotskij så seint som i 1987, på høydepunktet av glasnost, som en fiende av Sovjetunionen og sosialismen. Dét ble proklamert av Gorbatsjov der han på det tidspunktet selv sanksjonerte kapitalismens restaurering, og forberedte Sovjetunionens oppløsing.
I kjølvannet av Sovjetunionens likvidering ble praktisk talt alle stalinistenes antiTrotskij-løgner adoptert av akademikere i Vest-Europa og USA. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) ble tvunget til å vie betydelig tid til å avsløre og tilbakevise den nye bølga av antiTrotskij-bakvaskelser produsert av Den post-sovjetiske skolen av historieforfalsking.
Professor Robert Service fra Oxford University skrøyt etter publiseringen av hans bakvaskende biografi om Trotskij at han hadde klart å utføre et nytt attentat. Professor Service lyktes faktisk bare i å ødelegge hans eget profesjonelle renomé som historiker.
I et forsøk på å redegjøre for lidenskapen, både den støttende og den fiendtlige, framkalt bare ved å nevne hans navn, bemerket jeg at diskusjoner om Trotskij ikke bare er om fortiden. De handler like mye om våre dagers hendelser, og ikke sjelden, om hva som med sannsynlighet vil skje i framtiden.
Leo Trotskijs vedvarende innflytelse oppstår fra det faktum at han identifiserte og befattet seg med problemene, motsetningene og krisene i en historisk epoke som vi fortsatt lever i, en epoke som han definerte som «kapitalismens dødskramper». Til tross for alle de enorme framskritt innen teknologi, dagens verden er en verden Trotskij veldig godt ville ha forstått og kjent seg igjen i.
For det aller første, den største endringen i verdenspolitikken siden hans død i 1940 – oppløsingen av Sovjetunionen og kapitalismens restaurering – er en sak han forutså som det uunngåelige resultat av stalinismens nasjonale økonomiske autarki, kombinert med Kreml-regimets politiske svik.
På et enda mer dyptgripende nivå, det sentrale problemet som plager og forhindrer menneskehetens progressive utvikling – motsetningen mellom produktivkreftenes globale gjensidige avhengighet i en verdensøkonomi, og det kapitalistiske nasjon-stat-systemets opprettholdelse – av Trotskij klart identifisert så tidlig som i det 20. århundres første tiår. Trotskijs analyse av denne motsetningen antok eksepsjonell skarphet og presisjon i kjølvannet av den første verdenskrigen, som han anså som bare begynnelsen på en serie utbrudd av imperialistvold.
Trotskij advarte for at den viktigste hovedaktøren for imperialistvold ville bli den amerikanske styringsklassens streben for globalt hegemoni. Amerikansk kapitalismes dynamikk kunne ikke demmes opp innen USAs nasjonale grenser. Trotskij advarte i 1928, der han forventet ei stor økonomisk krises tilnærming, for at en slik utvikling ville forsterke, snarere enn moderere, amerikansk imperialismes aggressive karakter. Han skrev:
USAs hegemoni vil i en periode av krise operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i perioden med boom. USA vil bestrebe seg for å overvinne og komme seg ut av sine egne vanskeligheter og plager først og fremst på Europas bekostning, uavhengig av om det skulle finne sted i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia, eller i Europa selv, eller hvorvidt dette skulle finne sted fredfullt eller gjennom krig.
Trotskij advarte i 1931, der han fra Prinkipo observerte verdens anliggender:
Amerikansk kapitalisme går inn i en epoke med monstrøs imperialisme, av uavbrutt vekst i bevæpning, av intervensjon i hele verdens anliggender, med militære konflikter og krampetrekninger.
Og tre år seinere tilbød Trotskij denne minneverdige og profetiske sammenligningen mellom amerikansk og tysk imperialisme:
Amerikansk kapitalisme står opp mot de samme problemene som i 1914 presset Tyskland ut på krigsstien. Er verden delt? Den må ominndeles. For Tyskland var det et spørsmål om å «organisere Europa». USA må «organisere» hele verden. Historien bringer menneskeheten ansikt til ansikt med amerikansk imperialismes vulkanutbrudd.
Trotskijs profeti er dagens realitet. «Vulkanutbruddet» forutsett av Trotskij har pågått lenge, og dets hvitglødende lava omslutter hele kloden. Det viktigste strategiske problemet den amerikanske imperialismens ledere står overfor er å kalkulere antallet kriger den kan føre på samme tid. Er det mulig, spør Biden hans CIA- og Pentagon-rådgivere, å føre krig mot Russland og Kina samtidig, eller er det tilrådelig først å få ødelagt Russland og plyndre landets enorme naturressurser, før man legger ut på et korstog, med alle Wall Streets demokratiske bannere utfoldet, mot Kina?
Den ukrainske tragedien er bare åpningsspillet i en konflikt som truer med å eskalere til en tredje verdenskrig. Det å sette ens håp om en rasjonell deeskalering av krisa er, på nåværende tidspunkt, en eksersis i selvbedrag.
For tre tiår siden forkynte utallige borgerlige politikere, journalister og akademikere at Sovjetunionens oppløsing markerte begynnelsen av en ny æra av fred, velstand og demokrati. En spesielt dristig spåmann ved navn Francis Fukuyama forkynte, der han kikket dypt inn i hans krystallkule, «historiens ende». Kapitalismen, hevdet han, hadde brakt menneskeheten til endepunktet for sosial evolusjon, hvorfra ingen videre framgang kunne gjøres.
Men historien fortsatte, og helt og holdent i tråd med hvordan Trotskij forutså det. De 30 siste årene vil leve i historien som tiår med endeløse kriger, fascismens gjenoppblomstring, økonomiske katastrofer, svimlende nivåer av sosial ulikhet, kulturell forfall, en global pandemi som har drept millioner, og en raskt utfoldende økologisk katastrofe.
Vi konfronterer i dag nettopp den situasjon beskrevet av Trotskij i grunnlagsdokumentet for Den fjerde internasjonale, som han skrev i 1938, bare ett år før utbruddet av den andre verdenskrig: «Foruten en sosialistisk revolusjon, og da i den neste historiske perioden, truer en katastrofe hele menneskehetens kultur.»
Den katastrofen Trotskij forutså fant faktisk sted. Den grufulle kostnaden i menneskeliv som den andre verdenskrigen forøvde var bare begrenset av teknologinivået som eksisterte på den tiden.
Når USA og landets NATO-allierte proklamerer at deres operasjoner i Ukraina ikke vil holdes tilbake av trusselen om atomkrig, da kan det bare bety at de er beredt til å risikere planetens ødeleggelse for å oppnå deres mål.
Men Trotskij var ikke en profet av uunngåelig undergang. Han var en strateg for verdens sosialistiske revolusjon. Nettopp de samme motsetningene som driver kapitalismen mot katastrofe genererer også betingelsene for verdens sosialistiske revolusjon. Hans skrifter og utrettelige bestrebelser for å bygge Den fjerde internasjonale manifesterte hans overbevisning om at den internasjonale arbeiderklassen er ei revolusjonær kraft som har makt til å kunne sette en stopper for kapitalismen, og rekonstruere verden på sosialistiske fundamenter.
Trotskij var overbevist om at sosialismens og dermed også menneskehetens skjebne var betinget av byggingen av det revolusjonære verdenspartiet, basert på et vitenskapelig fundert program, dypt forankret i arbeiderklassen og i besittelse av den besluttsomhet, mot og det initiativ som er nødvendig for å gjøre opp regnskap med det historisk utdaterte kapitalistsystemet.
Trotskij vaklet aldri i hans overbevisning om at Oktoberrevolusjonen, som han sammen med Lenin ledet – til tross for alt av dens strev og omskiftelser – bare var begynnelsen på en verdensprosess som til slutt ville triumfere. Det var nødvendig å opprettholde et historisk perspektiv. Som han skrev i hans selvbiografi:
Revolusjonen er et eksperiment i et nytt sosialt regime, et eksperiment som vil gjennomgå mange endringer, og sannsynligvis vil bli gjenskapt på nytt nettopp fra dets fundamenter. Den vil anta en fullstendig forskjellig karakter på grunnlag av de nyeste tekniske oppnåelser. Men etter noen tiår og århundrer vil den nye sosiale orden se tilbake på Oktoberrevolusjonen slik den borgerlige orden gjør på Den tyske reformasjonen eller Den franske revolusjonen. Dette er så klart, så uomtvistelig klart, at selv historieprofessorene vil forstå det, men først etter mange år.
I dag, 90 år etter hans avreise fra Prinkipo og 83 år etter hans død, møtes vi på denne vakre øya, og hyller ikke bare en stor mann, men henter fra hans arbeid fornyet styrke og inspirasjon til å møte utfordringene reist av den globale kapitalismens krise, og det internasjonale oppsvinget av arbeiderklassens kamp.
Tillat meg å konkludere med å uttrykke håpet at villaen der Trotskij bodde vil bli fullstendig restaurert, og bli til et internasjonalt senter for studiet av Trotskijs enorme politiske og intellektuelle arv.
Ved å gjennomføre et slikt prosjekt, med den nødvendige internasjonale støtten, vil Prinkipo ikke bare bekrefte sin plass i verdenshistorien, men også besørge et betydelig bidrag til menneskehetens framtid.