Den russiske milliardæroligarken Jevgenij Prigozjin døde 23. august i da hans privatfly styrtet under uavklarte omstendigheter. Krasjet drepte også en betydelig del av toppledelsen i Wagner Group, den russiske private militærkontraktøren Prigozjin ledet, inkludert gruppas militærsjef, Dmitrij Utkin.

Prigozjins fly forlot Moskva for St. Petersburg og hadde vært underveis i 30 minutter da det erfarte en katastrofal svikt sammenlignbart med en eksplosjon, som fikk flyet til å stupe ned fra himmelen.

Wagner Group ble dannet i 2014, og har spilt en vesentlig rolle i russiske militære og diplomatiske operasjoner, der den ikke bare har besørget krigere for krigene i Syria og Ukraina, men også private militære tjenester for regjeringer over hele Afrika og Midtøsten. Prigozjin og Wagner ledet den vellykkede russiske innsatsen i mai for å erobre den ukrainske byen Bakhmut, på russisk kjent som Artyomovsk.

To måneder før flystyrten hadde Prigozjin, tidligere en mangeårig alliert av Vladimir Putin, utført et kuppforsøk med hans Wagner-styrker, som marsjerte fra Ukraina og okkuperte byen Rostov-ved-Don før de rullet mot Moskva og forlangte hærledelsens avskjedigelse. Prigozjins kuppforsøk var det mest åpne uttrykket så langt for pågående, intense interne kamper innen det russiske statsapparatet og styringsklassen.

For å begynne med det åpenbare, ingen vet på nåværende tidspunkt hvorfor flyet styrtet eller hvem som var ansvarlig. Der er det like mange muligheter som man ville finne i en Agatha Christie-roman. Selv årsaken til styrten er ikke fastslått. Men gitt hvem Prigozjin var, er det imidlertid rimelig å veie ens antakelser i retning konklusjonen at dette ikke var ei ulykke.

Gitt antakelsen at krasjet var resultat av bevisst handling, reiser dette det mer komplekse spørsmålet om hvem som var ansvarlig. Amerikanske media og regjeringen hastet imidlertid umiddelbart til å proklamere at Prigozjin ble myrdet av Russlands president Vladimir Putin. En anonym britisk embetsfunksjonær fulgte den velprøvde og erkjente metoden, og fortalte Wall Street Journal at den russiske regjeringen var den «mest sannsynlige mistenkte». Andre store aviser, deriblant New York Times og Washington Post, proklamerte denne antagelsen som et etablert faktum.

USAs president Joe Biden erklærte han «ikke var overrasket» over Prigozjins død, og la til: «Det er ikke mye i Russland Putin ikke har en finger med i.»

Det er selvfølgelig en mulighet som ikke uten videre kan avskrives. Det kan ikke utelukkes at flystyrten som drepte Prigozjin er etterskjelvet fra det som skjedde i det forsøkte kuppet for nøyaktig to måneder siden.

Men da må spørsmålet stilles, dersom Putin var ute etter å eliminere Prigozjin, hvorfor skulle han da gjøre det på denne måten?

Der han innledningsvis fordømte kupplederne som forrædere offentlig, konstruerte Putin deretter en tilnærming med Prigozjin, droppet kriminalanklager og opptrådte sammen med ham ved offentlige diplomatiske tilstellinger.

Hvorfor drepe ham med ei bombe om bord på et fly, sammen med 9 andre individer, i stedet for bare å arrestere og rettsforfølge ham? Dersom Putin skulle være så bekymret for muligheten for et nytt kupp, hvorfor tillot han Prigozjin fritt bevege seg fra Moskva til St. Petersburg, og sågar til å forlate landet og dirigere hans styrker i Afrika, hvor de bidro til militærkuppet i Niger?

Selv med tanke på muligheten for at en russisk aktør var involvert ville Putin neppe være den eneste mistenkte. Prigozjin hadde mange fiender, både i det regulære militæret, der hærledelsen var i siktene for hans kuppforsøk, og blant de russiske milliardæroligarkene.

Men dersom man stiller spørsmålet «qui bono?» – «hvem tjener på det?» – da utvides lista med mange andre ikke-russiske mistenkte, fra Ukraina til USA, eller til og med Frankrike og Storbritannia. Wagner Group’s operasjoner både i Ukraina og Afrika har i løpet av de siste årene i seriøs grad undergravd imperialistmaktenes geopolitiske interesser.

Dette perspektivet ville bidra til å forklare den ukrainske presidenten Zelenskyjs kryptiske bemerkning til journalister: «Da Ukraina ba verdens folk om hjelp med flymaskiner, var det ikke dette vi hadde i tankene.»

Ledende figurer i det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet og media ønsket konsekvensene attentatet ville få velkomne, samtidig som de universelt forkynte at Putin var ansvarlig for Prigozjins død. Alexander Vindman, en tidligere mbetsrepresentant i Det nasjonale sikkerhetsrådet og en ledende amerikansk krigspropagandist, reagerte på Prigozjins død i en ytringskronikk i Daily Beast, der han erklærte at attentatet kunne «framskynde fred i Ukraina». Vindman skrev: «Elimineringen av Wagner svekker nasjonalistfløyen som presser på for en mer aggressiv krig – og vil kunne lette presset på Putin for en fortsatt utvidet krig.»

«Krigsherrens bortgang er faktisk veldig gode nyheter for Ukraina,» skriver Maksym Skryptsjenko, president for Transatlantic Dialogue Center, ei ukrainsk pro-NATO tankesmie. «Prigozjins død, sammen med Wagner-gruppas beryktede førstesjef Dmitrij Utkin, vil sannsynligvis besørge ukrainske styrker en fordel på slagmarka i flere måneder framover.»

«Med Prigozjin ute av bildet, kan den russiske opinionen også vende seg mot Putin,» la han håpefullt til. «Om vi leser tegnene rett kan den mystiske flystyrten som eliminerte Russlands leiesoldatboss en dag bli husket som høydepunktet av den forseggjorte tragedien Putins Ukraina-invasjon er.»

Amerikanske mediekommentatorer pekte også på Wagners betydelige rolle i russiske militære og diplomatiske relasjoner. «Wagner-gruppa var Kremls framskutte operasjonelle arm i Afrika, militært og politisk,» sa NBC-korrespondenten Richard Engel. «Jeg så det med egne øyne i Den sentralafrikanske republikken (CAR), ambassaden der var Wagner, det var Wagner som var på patrulje i gatene. Jeg spurte guvernøren om det, jeg spurte presidenten, ‹du sa vi trengte beskyttelse, vi ville ha russisk sikkerhetsbeskyttelse, og de sendte Wagner.›»

Times skrev, der avisa bemerket at Prigozjin hadde tilbrakt hans siste dager på reise til afrikanske land, hvor han «har bidratt til å gjøre leiesoldatgruppa til en av Russlands mest mektige og mest gjenkjennelige assets på kontinentet» at «Wagner ble i løpet av noen få år en sikkerhetspartner for noen autokratiske regjeringer i Afrika, og snudde opp ned på maktbalansen i allerede skjøre regioner, og oppnådde deres egen politiske innflytelse i prosessen... Wagners styrker bidro til å styrke kriserammede regjeringer og krigsherrer i land som har inkludert Den sentralafrikanske republikk, Mali, Libya og Sudan.»

Wagners tilstedeværelse i Ukraina, og enda mer i Afrika, var med andre ord en seriøs hindring for imperialistmaktenes militære og geopolitiske mål i disse regionene.

Et annet poeng: Wall Street Journal erklærer, i en artikkel med overskriften «Gudfaren i Kreml», at attentatet «framhever utviklingen av Russland til en mafiastat». Da må imidlertid spørsmålet stilles: Dersom drapet av ledende politiske figurer gjør Russland til en «mafiastat», hva gjør det USA til? Eller for den del, Ukraina?

Prigozjins død følger opp en serie attentater rettet mot ledende pro-krig personer i Russland utført av ukrainske styrker, medregnet Daria Dugina i august i fjor, og den russiske militærbloggeren Vladlen Tatarskij i april. Etter drapet på Dugina var New York Times rask ute med å hevde «det var ingen bevis for at angrepet var tilknyttet krigen i Ukraina». Ikke desto mindre rapporterte Times bare to måneder seinere, i oktober: «USA tror ukrainere sto bak et attentat i Russland.»

Bare tre dager før attentatet på Dugina publiserte Times-korrespondenten Andrew Kramer en artikkel som berømmet pro-ukrainske attentatsgrupper som opererer inne i Russland, i en artikkel med tittelen «Bak fiendens linjer forteller ukrainere russerne: ‹Dere er aldri trygge›»

Utenriksminister Antony Blinken ble spurt, etter et droneangrep på Kreml tidligere i år, om USAs holdning til et angivelig forsøk på å «myrde president Vladimir Putin». Blinken erklærte: «Dette er beslutninger for Ukraina å ta, om hvordan landet skal forsvare seg.»

Ei samling lekkede Pentagon-dokumenter avslørte tidlige i år Pentagon-strategenes enorme bekymring over Wagners voksende innflytelse i Afrika, der det var listet opp et dusin potensielle «koordinerte amerikanske og allierte forpurringstiltak» mot Wagner, inkludert «kinetiske» alternativer som involverer attentatet mot gruppas lederskap.

Ingen av disse realitetene blir diskutert i mediedekningen av Prigozjins død, som i all vesentlig grad er drevet av den amerikanske regjeringens propagandabehov. Amerikanske media gjør alt hva de kan, konfrontert med økende folkelig motstand mot en katastrofal krig, for å demonisere Russland og Putin-regjeringen.

Men ord har konsekvenser. Denne samordnede propagandabestrebelsen har sin egen logikk, og blir selv en faktor i opptrappingen av krigen.