Den europeiske union (EU) og dens nasjonale regjeringer reagerer på ankomsten de siste dagene av flere tusen desperate flyktninger til øya Lampedusa i Italia, ved massivt å trappe opp krigen mot migranter.
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen uttrykte solidaritet med Italias fascistiske statsminister Giorgia Meloni under en felles opptreden på Middelhavsøya søndag. Tiltakene som er planlagt minner om de dystreste tider i europeisk historie. De innebærer en fullstendig stenging av «Fortet Europa», massedeporteringer til krigsherjede land og katastrofesoner i Nord-Afrika, og militærets etablering av konsentrasjons- og deporteringsleirer.
Meloni, som skryter av å ha «et avslappet forhold til fascismen» og kaller Mussolini en «god politiker», truet på Lampedusa med å treffe «ekstraordinære tiltak». Så, på mandag, bestemte hennes regjering per dekret å skjerpe flyktningers forvaring i påvente av utvising og øke den maksimale varigheten av forvaringen til 18 måneder. Det italienske forsvarsdepartementet ble beordret til å opprette interneringssentre for migranter som hadde «kommet irregulært» inn i landet. Fasilitetene skal opprettes «i avsidesliggende områder, så tynt befolket som mulig», som enkelt kan holdes lukket og overvåket.
Meloni gjentok i tillegg i hennes oppfordring til en koordinert marineoperasjon mot flyktninger i Middelhavet. «Vi må stoppe tilstrømmingen av illegale migranter. Vi kan ikke finne en løsning som tjener ett land og ikke det andre,» sa hun. Om nødvendig må marinen settes inn for å stoppe flyktningebåtene på vei til Europa, sa hun. «Kampen mot illegal masseinnvandring og menneskesmuglere er en epokekamp for Italia og for Europa.»
Dette essensielt sett fascistiske angrep på flyktninger støttes av hele styringsklassen i Europa. Von der Leyen presenterte på en felles pressekonferanse med Meloni søndag en 10-punktsplan for «en koordinert respons fra de italienske og europeiske myndighetene». Hun sa hun hadde «tilbudt Italia støtte fra EU-kommisjonen og EUs Asylbyrå og Frontex, for å håndtere denne umiddelbare krisa.»
Von der Leyen etterlot ingen tvil om hva denne «støtten» besto av:
- Massedeporteringer: EU tilbød den italienske regjeringen «støtte fra Frontex for å sikre en rask retur av migranter til deres opprinnelsesland, dersom de ikke kvalifiserer for asyl». Personer «som ikke kvalifiserer for asyl kan ikke forbli i EU».
- Politi-militær aksjon mot flyktninger som allerede er i Afrika – i tett koordinering med de reaksjonære regimene på bakken: Det som trengs er «en felles tilnærming, for eksempel Frontex og Europol som engasjerer seg med Tunisia og langs [migrasjons]-ruta», forklarte von der Leyen.
- Militæroperasjon mot flyktninger på Middelhavet: «Vi skal trappe opp sjø- og luftovervåkingen». Også dette kan det notoriske grensebeskyttelsesbyrået Frontex overta. I tillegg støtter EU å «utforske alternativer for å utvide eksisterende marineoppdrag på Middelhavet, eller å arbeide med nye». I tillegg skal EU «akselerere forsyningen av Tunesias kystvakt med utstyr».
EUs politiske orienteringer er morderiske og kriminelle på mer enn én måte. Etter å ha ødelagt hele land med deres nykoloniale kriger i Afrika og Midtøsten, bestemte de ledende europeiske NATO-maktene og USA bevisst å la flyktninger drukne, for å avskrekke andre og holde dem vekk fra Europa. Ifølge offisielle tall har bare det siste tiåret over 20 000 mennesker druknet i Middelhavet.
Til tross for dette fortsetter EU å intensivere krigen mot flyktninger. Det er bemerkelsesverdig at von der Leyens ti-punktsplan utelukkende er innrettet på å avvise flyktninger og ikke inkluderer et eneste konkret «humanitært» tiltak. Dette til tross for at de to siste ukene har jordskjelv i Marokko og flomkatastrofen i Libya drept tusenvis og kastet hundretusener ut i enda større nød og elendighet.
Spesielt flommen i den libyske havnebyen Derna er ikke utelukkende en naturkatastrofe, men det direkte resultatet av NATOs bombekampanje i 2011, som i stor grad ødela landet. De europeiske regjeringene og de politiske kreftene som enten førte krigen eller rettferdiggjorde den som en «humanitær» intervensjon, har blod på deres hender. Nå trapper de opp NATO-krigen mot Russland i Ukraina med lignende propagandaargumenter.
Det er faktisk en direkte sammenheng mellom terroren mot flyktninger og den pågående krigsoffensiven. Jo mer aggressivt styringklassen pusher sin militaristiske politikk og de medfølgende sosiale angrepene, jo mer åpent baserer den seg på autoritære og fascistiske metoder for å undertrykke den voksende sosiale og politiske opposisjonen hjemme. Krigen mot flyktninger er rettet mot hele arbeiderklassen. Det som nå blir gjort mot flyktninger og migranter truer i morgen alle. Denne kursen støttes også av de nominelt venstreorienterte partiene.
Kansler Olaf Scholz (Sosialdemokratene, SPD) kunngjorde tidligere denne måneden hans reaksjonære «Tysklandspakt», der han eksplisitt oppfordret til en intensivert «kamp mot irregulær migrasjon» og en «utvidelse av internering i påvente av deportering». Det er nettopp disse tiltakene som nå iverksettes.
Pseudo-venstre Syriza-regjeringen i Hellas strammet i årene fra 2015 til 2019 betydelig inn migrasjonspolitikken i landet [engelsk tekst], og innførte i allianse med de høyreekstreme Uavhengige grekerne (Anel) i all hovedsak de samme tiltakene som nå pushes av Roma og Brussel. Disse tiltakene inkluderte interneringen av flyktninger i konsentrasjonsleirlignende «hotspots» som Moria, massedeporteringer og en militæroperasjon mot migranter på Egeerhavet.
I Spania bruker koalisjonsregjeringen sammensatt av det sosialdemokratiske Sosialistpartiet PSOE og pseudo-venstre-partiet Podemos, jevnlig militæret, spesialstyrker og opprørspoliti for å slå ned på migranter som flykter til Spania via Marokko. I Tyskland organiserer Die Linke (Venstrepartiet), der det sitter i delstatsregjering, brutale deporteringer. Samtidig agiterer spesielt partiets Wagenknecht-fløy mot flyktninger, på linje med det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD).
Det faktum at alle fraksjoner av styringsklassen tar til orde for terror mot flyktninger, understreker at arbeidere og ungdommen er konfrontert med revolusjonære oppgaver. Europeisk kapitalisme kan ikke reformeres, den må styrtes. Forsvaret av demokratiske rettigheter, som kampen mot krig og fascisme, krever revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program.
Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og dets søsterorganisasjoner slåss for over hele Europa. SGPs valgoppfordring til de kommende Europa-valgene slår fast: «Arbeidere må sette perspektivet for De forente sosialistiske stater av Europa opp mot et EU av banker og storselskaper, massedød og krig. ... Krigen kan ikke bli avsluttet, liv kan ikke reddes og lønningene kan ikke forsvares, uten å få brutt bankenes og selskapenes makt og få satt dem under demokratisk kontroll.»