Regissør Agnieszka Hollands nye film Den grønne grensa (Zielona Granica) åpnet for visninger på polske kinoer 22. september. Traileren kan sees her. Den første weekenden skal mer enn 137 000 ha sett filmen. I forkant av filmens visning i Polen lanserte den polske staten og ytrehøyre-regjeringspartiet PiS (Lov og rettferdighet), en uforlignelig ondsinnet kampanje mot filmen, med antisemittiske og fascistiske undertoner.

Den grønne grensa skildrer på en gripende måte den grusomme virkeligheten av EUs ytre grenser, og i denne sammenhengen til Belarus. Flere tusen flyktninger, de fleste fra Irak og Afghanistan, forsøkte i 2021 å komme inn i EU via Belarus. EU-medlemmenes og NATO-statenes representanter fordømte alle det den gang som et «hybridangrep på demokratiet».

Polen og nabolandet Litauen reagerte med å erklære unntakstilstand og utplassere tusenvis av soldater og de opprettet en tre kilometer brei eksklusjonssone der de grunnleggende demokratiske rettighetene, inkludert pressefriheten, ble suspendert. Etter oppføringen av en midlertidig grensemarkering med piggtrådgjerder, som i filmen blir gjenskapt, ble byggingen av et fem meter høyt grensegjerde fullført i 2022.

WSWS skrev den gangen om hendelsene: «EU og NATO instrumentaliserer noen få tusen hjelpeløse flyktningers skjebne, som de har omringet på Belarus-grensa til Polen og Litauen for å true Belarus og Russland med krig, der de mobiliserer tropper, suspenderer elementære menneskerettigheter og hisser opp en høyreorientert fascistmobb.»

Den vurderingen har blitt rikelig bekreftet. Ukraina-krigen, provosert fram over lang tid, som begynte med Russlands reaksjonære invasjon i februar 2022, og som blir dramatisk eskalert av NATOs og EUs Festning Europa-politikk, antar i tiltakende grad form av en «krig mot flertallet av menneskeheten».

Den høyreekstreme regjeringskampanjen mot Agnieszka Holland

Den statsorganiserte svertekampanjen mot Agnieszka Holland og hennes film kan bare forstås i denne konteksten. Den er en direkte komponent av den bevisste styrkingen av høyreekstreme krefter, mot bakteppet av imperialistkrigen mot Russland og de intensiverende klassekampene i Europa.

Angrepet på Den grønne grensa ble innledet i starten av september, etter filmens verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia, der den fikk juryens spesialpris. Innen den hadde premiere på polske kinoer hadde medlemmer av hele Polens politiske etablissementet tilsluttet seg kampanjen med svertinger og angrep.

Åpningsskuddet ble avfyrt av Polens høyreekstreme justisminister Zbigniew Ziobro, som sammenlignet Den grønne grensa med nazipropagandafilmer. Ziobro, fra partiet Solidarna Polska som er juniorpartner i den høyreekstreme PiS-regjeringen, skrev 4. september på hans X-konto: «Under Det tredje riket produserte tyskerne propagandafilmer, der polakker ble framstilt som banditter og mordere. I dag har de Agnieszka Holland for dette formålet.»

Stanisław Żaryn, statsminister Mateusz Morawieckis statssekretær for digital sikkerhet, referete til medieoppslag i Belarus om filmen på hans X-konto, der han kommenterte: «Belarus-propagandaen er ganske så fornøyd med A. Holland.»

Holland forlangte deretter innen syv dager en offentlig unnskyldning fra Ziobro, men han forskanset seg bare på hans kommentarer. Over de påfølgende dagene ble det sluppet løs en enestående kampanje av bakvaskelser i media, som involverte Polens tre høyest rangerte politikere.

Statsminister Morawiecki erklærte: «Alle som ikke tar avstand fra denne filmen besudler den polske uniformen, og vanærer polakkers gode navn og renomé.»

President Andrzej Duda erklærte: «I lys av det faktum at fru Holland på en slik måte viser polske offiserer som gjør deres arbeid for det polske samfunn, for vår alles sikkerhet, jeg blir ikke overrasket når grensevakter som ser denne filmen responderer med samme slagordet vi kjenner fra naziokkupasjonens tid, da nazipropagandafilmer ble vist på våre kinoer: ‹Bare svin sitter i kinoen.›»

Og Jarosław Kaczyński, PiS-partileder og regjeringens nestleder, erklærte til slutt for å toppe det hele: «Dette er en hån. En skammelig motbydelig hån jeg ikke vil karakterisere i for mange detaljer. (...) Hatet mot vårt hjemland, som er typisk for mange personer fra dette miljøet, må på det sterkeste fordømmes. Spesielt i den situasjonen Polen i dag befinner seg i.»

Błażej Poboży kunngjorde én dag før filmens premiere, på vegne av innenriksdepartementet, at det måtte vises et spesialbilag på alle polske kinoer før filmen blir vist, «som ærlig presenterer forløpet og konteksten for hybridoperasjonen Belarus-regimet til [Alexander] Lukasjenko lanserte mot Polen.» Berettigelsen gitt for visingen av spesialbilaget var den påståtte «ekstremt urettferdige, ikke-autoriserte og skadelige måten» som «grensevakter» blir framstilt på i filmen. Ifølge medierapporter har kinokjeden Helios til hensikt å nekte å vise dette regjeringsinnlegget, og det er fortsatt uklart om innenriksdepartementet vil håndheve påbudet under trussel om bøter.

Utdanningsminister Przemysław Czarnek erklærte at filmen er like «antisosial» og «antimenneskelig» som Hitlers Mein Kampf, og erklærte at filmens «fornærmelse» av den polske hæren og landets grensevakter er «rett og slett forrædersk».

Han fortsatte deretter, bemerkelsesverdig, med å fordømme lærere som vil la deres elever se filmen, som et «forsøk på å ideologisere unge mennesker». Czarnek refererte til et tilfelle fra videregåendeskolen Kędzierzyn-Koźle, der en lærer er kandidat for det viktigste opposisjonspartiet, Borgeres Platform (PO). Skolen avlyste sitt planlagte kinobesøk etter en kampanje ført av PiS-supportere. Włodzimierz Bernack, statssekretær i utdanningsdepartementet og professor ved Jagiellonian Universitet, proklamerte på hans høyreekstrem måte at en «såkalt intellektuell elite» arbeider for å «gjenopprette en skammens pedagogikk».

Dette uttrykket er integrert i den offisielle kampanjen Czarnek aggressivt pusher. Begrepet «skammens pedagogikk» refererer til enhver seriøs gransking av antisemittisme eller høyreorientert ekstremisme i Polen, som helt spesielt inkluderer de autoritære fascisttendensene til regimene ledet av Józef Piłsudski og Edward Rydz-Śmigły, som regjerte Polen før den andre verdenskrig.

Det faktum at filmregissør Holland er datter av den jødiske kommunisten Henryk Holland, som sloss mot fascismen, først i den polske hæren, deretter i Den røde armé og siden igjen i den polske hæren, mens andre av familiemedlemmene omkom i Holocaust, inngir hele kampanjen en spesielt frastøtende dimensjon. Insinuasjonen om «forræderi mot fedrelandet» og å arbeide på vegne av «fienden» samsvarer med antisemittiske troper, som nedverdiger jøder til «fremmede elementer» som begår «forræderi».

Ett tiltenkt resultat av den statsorganiserte bakvaskingskampanjen er oppildningen av en fascistmobb som øser ut sitt skitt på sosiale medier under hashtaggen #MuremZaPolskimMundurem (For den polske uniformen). Denne gruppa fordømmer Holland som et «kommunistsvin» og har organisert protestsamlinger foran kinoer.

Opposisjonspartiet POs og EUs rolle

Kampanjen mot filmen er ikke begrenset til det polske regjeringspartiet PiS. Tomasz Siemoniak, forsvarsminister fram til 2015 under tidligere statsminister Donald Tusk (Borgeres Plattform, PO), hånet i et fjernsynsintervju også filmen, og sammenlignet dens troverdighet med Star Wars.

Tusk selv har gjentatte ganger i den pågående valgkampen uttalt seg mot «ukontrollert migrasjon», og har angrepet PiS-regjeringen fra høyre. Som respons på landets nyligste korrupsjonsskandale som har involvert salg til noen migranter av offisielle visum, sirkulerte opposisjonen en rasistisk propagandavideo som hevdet det er en ubehindret masseinnvandring av hundretusener, hovedsakelig muslimer, fra Afrika og Asia. PiS har respondert med å beskrive PO som en smuglermafia.

Tusk forholdt seg taus i flere dager om kampanjen mot Holland. Til slutt, på en pressekonferanse i Kalisz, uttalte han unnvikende at man ikke kan dømme en film man ikke har sett. Han snakket om en «motbydelig kampanje», men unngikk eksplisitt å forsvare Holland. Han erklærte i stedet: «Dersom noen fornærmer grensevakter er det PiS», som har tillatt «nesten 300 000 personer» å komme inn i landet.

Mens soldater og grensevakter systematisk avviser migranter fra landet, med illegale tilbakeskyvinger, lar dem dø gjennomvåte i kulda eller mishandler dem i interneringsleirer, plaprer lederen av Polens angivelig «demokratiske opposisjon» om grensevaktenes «vanskelige tjeneste»: «De risikerer deres helse, ofte også deres rykte når de ikke slipper inn ei kvinne med barn, bare fordi de ikke har betalt utenriksdepartementet.» Tusk beskyldte regjeringen for «i årevis å ha spyttet soldater og grensevakter i ansiktet, og har lurt dem og utsatt dem for lidelser».

På tvers av hele Europa har ikke én eneste politiker som har reist seg til forsvar for Holland – og det er slett ikke tilfeldig. PiS’ ytrehøyre-flyktningepolitikk, og den tilhørende styrkingen av fascistkrefter, er samme politikken som gjennomføres av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som jobber i tett samarbeid med Italias fasciststatsminister Giorgia Meloni, en åpent erklært beundrer av fascistdiktatoren Benito Mussolini.

Forsvar Agnieszka Holland!

Angrepene på Agnieszka Holland er del av den hysteriske og reaksjonære valgkampen som føres for parlamentsvalgene som skal avholdes 15. oktober. De skaper fruktbar grobunn for det åpent erklærte fascistpartiet Konfederacja, som valgkommentatorer allerede tilskriver rollen som kongeskaper etter valget. Samtidig er mer fundamentale internasjonale utviklingstrekk involvert.

PiS har arbeidet systematisk for å styrke fascistideologi og ytrehøyrekrefter siden de i 2015 kom til makten. Historisk forskning på polsk antisemittisme under Holocaust har i Polen vært forbudt ved lov siden 2018. Polske historikere som spesialiserer seg på jødisk historie og polsk antisemittisme er regelmessig ofre for bakvaskingskampanjer i landets presse og på internett, og i tiltakende grad også ofre for fysiske angrep.

Grzegorz Braun, styreleder for fascistpartiet Konfederacja, stormet i mai opp på podiet på det tyske historiske instituttet i Warszawa for å avbryte et foredrag holdt av historikeren Jan Grabowski, en av de mest anerkjente ekspertene på polsk antisemittisme. Braun, som satt på første rad, hoppet opp på podiet ved begynnelsen av forelesningen der han gikk hen til å knuse mikrofonen, og ropte ut: «Nok av dette», og «Kom deg ut av Polen», før sikkerhetskontrollen fikk ham fjernet. Grabowski er professor i historie ved University of Ottawa og medlem av Royal Society of Canada.

Grabowski forklarte seinere i et intervju: «Den mikrofonen kunne like gjerne ha blitt knust mot mitt hode. Jeg følte meg som om jeg var i 1930-tallets Polen.» Mens denne hendelsen forårsaket alarm i internasjonale akademiske kretser, der mange fagkolleger så vel som Holocaust-minnestedet Yad Vashem fordømte angrepet, var det ingen nevneverdig protest fra polske politiske kretser.

Oppildningen av et ekstremt høyreorientert, pogromlignende klima i Polen og Europa når nye høyder med statskampanjen mot Holland. Den finner sted under betingelser der Canadas parlament hyller en ukrainsk nazikollaboratør, tyske historieprofessorer som Jörg Baberowski med statsstøtte rehabiliterer Hitler, fascister sitter i ei rekke europeiske regjeringer, og store deler av programmet til det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) adopteres og realiseres av regjeringspartiene i Tyskland.

Den målrettede styrkingen av ytrehøyrekrefter og kampanjen mot Holland er ikke bare rettet mot filmregissøren og andre kritiske intellektuelle, men framfor alt mot arbeidere og ungdommer som motsetter seg krig, fascisme, militarisme og sosial ulikhet. Sammen med elitene i Tyskland og Frankrike anvender den polske styringsklassen krigen i Ukraina som et påskudd for massiv opprusting. Den bestreber seg for å gjøre Polens hær til den største landstyrken i Europa. Til tross for voldsomme konflikter mellom PiS og PO om utenrikspolitikken, spesielt overfor Tyskland, er alle fraksjoner av den polske styringseliten samlet i deres krigspolitikk rettet mot Russland.

Dette er hvorfor oppildningen av rasisme og antisemittisme går hånd i hånd med etableringen av et repressivt klima for å kneble alle som på noen måte skader den «nasjonale saken» og statsmaktene. Dersom Den grønne grensa kan fordømmes som «forrædersk», da er det ikke vanskelig å forestille seg de samme virkemidlene anvendt på streiker og demonstrasjoner mot regjeringens politikk for sosiale nedskjæringer og krig.

Spesielt bemerkelsesverdig med PiS-kampanjen mot Holland er den offentlige fordømmelsen av landets lærere. Det var i 2019 i Polen en landsdekkende lærerstreik som skaket regjeringen. Betingelsene i landets utdanningssektor er fortsatt katastrofale etter at fagforeningsbyråkratiet den gang solgte ut lærernes kamp, og lærere er generelt sterkt kritiske til regjeringens ytrehøyrepolitikk.

Styringsklassen i Polen og Europa er vel inneforstått med Hollands empati for flyktninger, og hennes opposisjon mot den høyreorienterte regjeringspolitikken, der hun besørger et kunstnerisk uttrykk for de breiere sentimentene i arbeiderklassen og blant unge mennesker. Arbeidere, intellektuelle, kunstnere og unge mennesker i Polen og over hele Europa må stille til forsvar for Holland, mot den polske statens høyreorienterte svertekampanje, og koble denne kampen med kampen mot krig, fascisme og diktatur, som alt av det er forankret i kapitalistsystemet.