Disse kommentarene ble levert av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd og for Socialist Equality Party (USA), på et møte til ære for 100-årsmarkeringen for Venstreopposisjonens stiftelse, som ble arrangert av Den unge garde av bolsjevik-leninister – Young Guard of Boshevik Lenisists (YGBL) – den 15. oktober 2023. YGBL er en trotskistisk ungdomsorganisasjon i Russland, Ukraina og flere andre tidligere sovjetrepublikker, som har erklært sin politiske solidaritet med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

På vegne av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og Socialist Equality Party i USA, tillat meg å overbringe revolusjonære hilsener til kameratene fra Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL).

Betydningen av dette møtet oppstår fra det faktum at det fastslår, nøyaktig 100 år etter Venstreopposisjonens stiftelse, at trotskismen lever i den tidligere Sovjetunionen. Prinsippene og tradisjonene som ligger til grunn for kampen initiert av Trotskij og hans medtenkere – de mest framskredne og politisk bevisste delene av Bolsjevikpartiet – blir gjenopplivet og kjempet for av en ny generasjon revolusjonære i Russland og Ukraina, og alle de forskjellige komponentene i den tidligere Sovjetunionen.

Trotskij ble en gang beskrevet som en «mann av historie». Den fjerde internasjonale, som oppsto ut fra Venstreopposisjonen, er et parti av historie. Vår bevegelse inneholder og er et konsentrert uttrykk for arbeiderklassens store og ofte tragiske revolusjonære erfaringer, gjennom en hel historisk epoke. Vi kan ikke unngå å være bevisste denne store arven når vi møtes her i dag.

På denne dagen for hundre år siden sendte Leo Trotskijs medtenkere i Bolsjevikpartiets lederskap, innen Det russiske kommunistpartiet, et brev til sentralkomitéens politbyrå – Erklæringen fra de 46 – som kritiserte framveksten av byråkratisme og den feilaktige politikken som ble ført, og som satte den nyetablerte arbeiderstatens overlevelse i fare.

Det er viktig å erkjenne at de ikke bare kritiserte et gitt sett av politiske orienteringer, men hele skrotingen av en metode, den marxistiske metoden, som er grunnlaget for en korrekt politikk for arbeiderklassen, og det eneste grunnlaget en korrekt politikk kan formuleres på. De kritiserte byråkratismen som en metode som representerte fiendtlige klassekrefter, som kvalte det indre partidemokratiet og som kuttet av muligheten for genuint teoretisk arbeid og politisk analyse. De erkjente at denne falske metoden, som var forankret i fiendtlige klassekrefter og imperialismens press på arbeiderstaten, konfronterte arbeiderklassen med store farer.

Ingen kunne i 1923 ha forutsett at dette dokumentet markerte begynnelsen på en politisk kamp som skulle vise seg å bli den mest konsekvensfulle i moderne historie. Og likevel forstår vi nå veldig godt, i det historiske tilbakeblikket, at resultatet av kampen innen Bolsjevikpartiet, som etterhvert utviklet seg i en internasjonal målestokk, skulle få enorme konsekvenser for den internasjonale arbeiderklassen og for menneskeheten i sin helhet.

Venstreopposisjonens nederlag for det stalinistiske byråkratiet var hovedårsaken til de forferdelige nederlagene arbeiderklassen led på 1900-tallet. Dersom Venstreopposisjonen hadde seiret i sin kamp mot den stalinistiske fraksjonen – mot byråkratismens framvekst, mot nasjonalismens gjenoppblomstring – da ville den sosialistiske verdensrevolusjonen vært vellykket fullført i det forrige århundre. Men, det skjedde selvfølgelig ikke.

Hvorfor lyktes det ikke? Trotskij og hans supportere initierte kampen mot stalinismen under ugunstige betingelser. Den måneden grunnleggerne av Venstreopposisjonen først reiste banneret for politisk opposisjon mot det framvoksende apparatet, var samme måned Den tyske revolusjonen led et massivt politisk nederlag. Nederlaget til den mektigste arbeiderklassen i Europa, som bare 10 år seinere skulle følges opp av fascismens katastrofale seier i Tyskland, fikk dyptgripende konsekvenser for kampen for marxisme innen Sovjetunionen selv. Det må aldri glemmes at stalinismen, i siste instans, var resultatet av arbeiderklassens nederlag både i Russland og internasjonalt.

Trotskij ga aldri etter for politisk pessimisme. Alle hendelsene i den perioden ble gjort til gjenstand for marxistisk analyse, og fra disse erfaringene trakk Trotskij de mest vidtrekkende politiske lærdommer. Trotskij erklærte at det store problemet i den historiske epoken, epoken av kapitalismens dødssmerter, som han kalte det, var arbeiderklassens lederskaps krise.

Marxismen ble ikke motbevist av 1920- og 1930-tallets begivenheter. Snarere ble dens vesentlige rolle i arbeiderklassens frigjøring bekreftet, om enn i en tragisk form. Der kapitalismen i den perioden vaklet fra den ene krisa til den neste, fortjente den fullt ut den beskrivelsen Trotskij tildelte den. Den var i sine dødssmerter. Ikke desto mindre, det store problemet forble det proletariske lederskapet. Det var problemet som måtte løses. Men han var overbevist om at det kunne løses.

Trotskismens sentristiske motstandere sa det var prematurt å grunnlegge Den fjerde internasjonale. Man kunne ikke grunnlegge en Internasjonale annet enn fra «store begivenheter», der de mente en Internasjonale bare kunne grunnlegges på basis av en vellykket sosialistisk revolusjon. Den oppfatningen var imidlertid helt feilaktig, da den antydet at en vellykket sosialistisk revolusjon var forut for byggingen av et marxistisk lederskap. Om så var tilfelle, da ville det ikke i det hele tatt ikke være nødvendig med et revolusjonært parti. En Internasjonales eneste formål ville da bare være å samle folk for å feire allerede oppnådde seire.

Trotskij repliserte først og fremst ved å påminne hans kritikere om at selv Den tredje internasjonale, om den enn avholdt sin Første kongress i 1919, faktisk hadde blitt grunnlagt i august 1914, i det umiddelbare kjølvannet av utbruddet av den første verdenskrig, da Lenin forlangte et brudd med den diskrediterte og politisk bankerotte Andre internasjonale.

Trotskij sa at Den fjerde internasjonale faktisk ble grunnlagt på «store begivenheter», faktisk på de største nederlagene i arbeiderklassens historie. Men de nederlagene, i den grad lærdommene ble trukket, måtte legge grunnlaget for arbeiderklassens nye internasjonale revolusjonær omgruppering. Han handlet med full tillit til kraften i den marxistiske tenkningen, det marxistiske programmet og arbeiderklassens revolusjonære kapasiteter. Og han forsto, til tross for det sovjetiske byråkratiets hensynsløshet og makt, at det politisk var dømt til undergang. Stalinismen var revolusjonens reaksjonære utvekst, og dens seier ville være kortlivet. Dens nasjonale program, forankret i det falske konseptet «sosialisme i ett land», var i strid med de grunnleggende tendensene i den verdenshistoriske utviklingen, og den kunne ikke løse sosialismens problem i Sovjetunionen, enn si på verdensbasis.

Trotskijs oppfordringer om den politiske revolusjonen skulle vise seg å bli berettiget. Han sa mange ganger at om ikke det stalinistiske byråkratiet ble omveltet, da ville byråkratiet ødelegge Sovjetunionen (USSR). Det var nettopp det som skjedde. Men oppløsingen av Sovjetunionen var ikke slutten for marxisme. Den politiske utviklingen i dag viser faktisk det fenomenale framsynet og den store klarheten i Trotskijs tenkning, og Den fjerde internasjonales program.

Spørsmålet oppstår: Hvorfor skal det legges slik vekt på denne 100-årsmarkeringen? Er det kun et spørsmål om historiske studier? Hva er denne historiens relevans i dag?

Jeg mener dette spørsmålet kan besvares både på teoretisk og politisk grunnlag.

For det første, Venstreopposisjonens kamp demonstrerer, og det har blitt omfattende dokumentert, spesielt i kamerat Vadim Rogovins bøker, at det faktisk var et alternativ til stalinismen, og at Sovjetunionens skjebne ikke var forhåndsbestemt, at stalinismen ikke var den naturlige og nødvendige utveksten av Oktoberrevolusjonen og Bolsjevismen, men snarere dens negasjon; og at det alledred den gang var en kraftfull opposisjon med et omfattende utviklet program, som korrekt analyserte og besørget en helt annen orientering for Sovjetunionens videre utvikling. Det programmet, om det hadde vunnet fram, ville ha ført til et helt annet resultat. Det er det første poenget vi kommer med, og insisterer på.

For det andre, innen konteksten av den nåværende verdenssituasjonen kan det demonstreres at alle anliggender reist av Venstreopposisjonen inneholdt, om enn i embryonal form, anliggender arbeiderklassen i dag står overfor, innen den tidligere Sovjetunionen og nå på verdensbasis.

Anliggendet som spilte en sentral rolle i framveksten av Venstreopposisjonen, for eksempel, og som opptok Lenin de siste månedene av hans aktive politiske liv, var spørsmålet om nasjonalitetene. Lenin kom til å innse at Stalin mer og mer åpenlyst representerte en farlig og reaksjonær nasjonalistisk tendens innen Bolsjevik-partiet, en tendens han var fast bestemt på å erklære krig mot, og ville ha erklært åpen krig mot på den planlagte Tolvte partikongressen i april 1923, om han ikke hadde bukket under for et hjerneslag.

Dokumentene fra perioden er essensielle for å forstå røttene til den tragiske brodermordskampen som har brutt ut mellom Russland og Ukraina. Krigen ble igangsatt av amerikansk og europeisk imperialisme. Men denne krigen er samtidig det historiske resultatet av det stalinistiske regimets avvising av sosialistisk internasjonalisme.

De politiske orienteringene til Putin i Moskva og Zelenskyj i Kiev – regimer som begge oppsto som følge av Sovjetunionens oppløsing, og restaureringen av kapitalismen – er forankret i det stalinistiske byråkratiets sjåvinisme, som oppildnet til nasjonale splittelser.

Eller la oss ta de nåværende tragiske hendelsene som utspiller seg i Israel og Gaza. Man kan ikke unngå å bli slått av i hvilken grad disse hendelsene fullt ut berettiger Trotskijs advarsler fra 1938 og 1939, at en bestrebelse for å løse det som ble kalt «jødespørsmålet» var umulig annet enn på grunnlag den sosialistiske revolusjonen. Vel, palestinske og jødiske arbeidere betaler nå prisen for stalinismens tragiske svik, og de erfarer håpløsheten i deres bestrebelser for å løse et slikt historisk spørsmål uten å se det i kontekst av kampen for sosialisme, og arbeiderklassens sosialistiske internasjonalisme.

Vårt parti bygger sitt program og utfører sitt arbeid innen arbeiderklassen på en verdensmålestokk, på grunnlag av arbeiderklassens strategiske erfaringer gjennom det siste århundret. Ingen andre partier har noe å tilby arbeiderklassen. Ett hundre år etter at Venstreopposisjonen ble grunnlagt, hvilket alternativ har dukket opp til trotskismens program? Hvor er de andre og bedre svarene å finne på vår tids store politiske spørsmål? I skriftene til Gramsci? Mao Zedong? Fidel Castro? Frankfurtskolen? Alle disse variasjonene av borgerlig ideologi, som presenterer småborgerlig politikk og nasjonalistiske perspektiver, er svindel og bedrag. Ingen av disse individene og tendensene har etterlatt seg et program og en arv som svarer på vår tids problemer. Bare Trotskijs verk, som det er videreutviklet av Den fjerde internasjonale, har vist seg verdig den historiske perioden.

Jeg vil konkludere med å understreke at vi i år markerer to merkedager. Den første er årsdagen vi i dag hyller, hundreårsdagen for grunnleggelsen av trotskistbevegelsen. Neste måned, 16. november, vil vi også markere 70-årsdagen for grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen (IC). Disse merkedagene er tett sammenflettet. De svarer på vår tids to store spørsmål.

Det første spørsmålet er: «Var det et alternativ til stalinisme?» Og det besvares av gjennomgangen av Venstreopposisjonens historie.

Men så snart dét spørsmålet er bekreftende besvart har man har fastslått at trotskisme var alternativet til stalinisme, og da oppstår det annet spørsmål: «Hvem er så trotskistene?» Finnes det en bevegelse i dag som legitimt kan hevde å være basert på trotskismens arv? Det spørsmålet besvares ikke mindre entydig av grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Av de 100 årene med trotskisme har 70 av disse årene utviklet seg under Den internasjonale komitéens banner. I «Det åpne brevet» skrevet av James P. Cannon, som ble utstedt i november 1953 og var et åpnet brudd med pabloismen, fastslo Canon på nytt de grunnleggende prinsippene som trotskistbevegelsen var grunnlagt på. Alle av dem har siden blitt berettiget. Flere måneder seinere, i mars 1954, gjentok Cannon at bare Den internasjonale komitéen opprettholdt det revolusjonære partiets leninistisk-trotskistiske teori.

De 70 siste årene har vært år med uopphørlig kamp mot dem som ville revidere og skrote prinsippene som Venstreopposisjonen og Den fjerde internasjonale ble grunnlagt på. Disse doble merkedagene – 100-årsdagen for Venstreopposisjonen og 70-årsdagen for utstedelsen av Det åpne brevet – får derfor enorm historisk og politisk betydning i den nåværende situasjonen.

Vi innser alle at vi går gjennom ei global økonomisk, sosial, politisk og intellektuell krise. Ikke desto mindre skaper denne situasjonen, som er karakteristisk for en revolusjonær epoke, muligheten for transformasjonen av samfunnet på grunnlag av sosialisme. Den gamle orden brytes ned, og en ny og høyere form for sivilisasjon vokser fram.

Vi ser over hele verden gjenoppblomstringen av revolusjonær opposisjon. Den er enda ikke bevisst sine oppgaver. Men vår bevegelse vil bringe inn i den voksende kampprosessen en bevissthet og forståelse av de politiske oppgavene den står overfor. Dette er en epoke hvor det er mulig å oppnå den enheten i den internasjonale arbeiderklassen som alltid har vært hovedmålet for vår bevegelse. Dette er trotskismens epoke. Ingen annen bevegelse, ingen andre partier, ingen annen tendens har forberedt seg på den situasjonen vi står overfor i dag.

Jeg må til slutt få si dere, kamerater, som en som har vært aktiv i trotskistbevegelsen i mer enn et halvt århundre, bare det faktum at vi nå feirer 100 år med trotskisme sammen med våre kamerater i Russland, Ukraina og andre av Sovjetunionens komponenter, det er ikke bare en berettigelse av trotskismens kamp, men også en kilde til enorm optimisme. Trotskismen lever. Dens innflytelse utvides over hele verden. Den fjerde internasjonale vil i praksis vise seg å bli Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

Lenge leve Den fjerde internasjonale!

Lenge leve Den internasjonale komitéen!

Lenge leve kampen for den sosialistiske verdensrevolusjonen!