World Socialist Web Site oppfordrer til den breiest mulige støtten til og deltakelse i protestdemonstrasjonene det har blitt oppforet til over hele verden for torsdag 9. november, i opposisjon mot Israels genocid på Gaza-stripa. Det er verdt å merke seg at arrangørene av «Steng det ned for Palestina» – «Shut It Down for Palestine» – deriblant Studenter for rettferdighet i Palestina, Students for Justice (SfJ), og Palestinsk ungdomsbevegelse, Palestinian Youth Movement (PYM), innstendig oppfordrer arbeidere til å involvere seg i streiker og arbeidsnedleggelser.
Det er overveldende opposisjon i den internasjonal arbeiderklassen mot genocidet, og en støtte for arbeidslivskamp for å stanse tilførselen av våpen og finansiell bistand til det israelske militæret (IDF) og staten Israel. Dette omfatter resolusjoner fattet av fagforeningene i Belgia og Spania om å nekte å håndtere israelsk militærcargo, så vel som åpne brev og resolusjoner som sirkuleres blant arbeiderne selv.
Omfanget av protestene som har brutt ut over hele verden gjenspeiler den militante bølga av arbeiderklasseaksjoner som har feid over hele verden, fra USA til Europa, Midtøsten, Afrika og Asia. Kampen i Gaza er ikke bare det som nå gjøres av de kriminelle i den israelske regjeringen; det er en kamp som må føres mot styringsklassene i alle land.
Det er kritisk viktig at arbeidere og ungdommer som er motstandere av Israels handlinger forstår de fundamentale anliggendene bak angrepet på Gaza, for at denne bevegelsen kan bli styrt av en strategi for å få satt en stopper for det.
Det israelske militærets respons på de globale protestene, de største antikrigdemonstrasjonene på en generasjon som allerede har involvert titalls millioner mennesker, har vært å eskalere deres genocidale handlinger. Det bekreftede dødstallet på Gaza-stripa har nå passert 10 000, nesten halvparten av dem barn. Israels væpnede styrker, Israel Defence Forces (IDF), har nå beleiret Gaza by som forberedelse for en blodig bakkeinvasjon. Ei massiv humanitær krise tar nå tak på tvers av Gaza fordi hele befolkningen i en måned har vært nærmest totalt avskåret fra drivstoff, mat og reint vann, og der IDF bevisst sikter deres angrep mot sykehus og andre sivile bygninger.
Innen det israelske regimet snakkes det stadig mer åpent om planene for massemord og etnisk rensing, inkludert en uttalelse fra den høyreekstreme kulturarvministeren Amihai Eliyahu om at anvendelsen av atomvåpen er et alternativ for Gaza, med de overlevende spredt «til Irland eller ut i ørkener», og formeningen at det palestinske folket «ikke burde få leve på jordas overflate».
Men Israel er ikke en uavhengig aktør. Denne staten fungerer som et instrument for verdensimperialismen, som den har gjort siden dens grunnleggelse i 1948. USA har gjort det klart at de ikke har noen «røde linjer» for Israel, en formulering gjentatt tirsdag av John Kirby, Det hvite hus’ talsperson for nasjonal sikkerhet. Amerikansk imperialisme omringer hele Midtøsten med dusinvis av krigsskip og en økning av militært personell, som ryggstøtte for Israels handlinger.
USA, sammen med USA-NATO-aksens andre makter, anser angrepet på Gaza som bare én front i en framvoksende tredje verdenskrig, som de bevisst oppildner til.
USA støtter genocidet fordi det er tilknyttet deres stadig mer åpne forberedelser til krig med Iran. Utenriksminister Antony Blinkens provoserende besøk i Irak i forrige uke, kombinert med utplasseringen av en ubåt av Ohio-klassen bestykket med ballistisk missiler i stand til å ødelegge alle større byer i Iran, gjør det klart at det palestinske folket blir ofret for Washingtons bestrebelser for sin uimotsagte dominans over Midtøsten.
En annen vesentlig front i denne framvoksende tredje verdenskrigen er den pågående krigen mot Russland i Ukraina, der USA og NATO anvender landets befolkning som kanonfôr. USA-NATO-støtten til den etniske rensingen av Gaza viser at Ukraina-krigens virkelige mål ikke har noe å gjøre med landets suverenitet eller noen bekymring for «menneskerettigheter», men snarere er om dominansen over den eurasiske landmassen og ødeleggelsen av USA-NATOs viktigste strategiske rivaler. Selv mens Gaza brenner forberedes det aktivt en tredje front i Asia, mot Kina, sentrert rundt øya Taiwan.
Krig er styringsklassens respons på USAs og verdenskapitalismens mest alvorlige krise siden utbruddet av den andre verdenskrig i 1939. President Biden forklarte mest nakent de strategiske motiveringene for det globale utbruddet av amerikansk militarisme, der han nylig sa: «Vi var i 50 år i en etterkrigstid hvor det funksjonerte ganske bra, men det har nå på en måte gått tomt for damp. Det trengs på en måte en ny verdensorden, akkurat som det var en verdensorden.»
Men en ny «verdensorden», akkurat som med den gamle etablert etter den andre verdenskrigen, kan bare etableres på én måte: Gjennom massiv militær konflikt. I atomvåpnens tid truer dette livet til enhver person på planeten. Ingenting kunne mer grelt vise at kapitalistsystemet, med dets endeløse nasjonalkonflikter og imperialistkamper for dominans over verdens ressurser, ikke bare har blitt utdatert, men også utgjør den mest dystre trussel mot den menneskelige sivilisasjon.
De verdensomspennende demonstrasjonene til Gazas forsvar er en kritisk viktig utvikling. Men disse protestenes kraft, og deres evne til å stoppe genocidet, står i direkte relasjon til omfanget av mobiliseringen av arbeiderklassen, og dens framvekst som den ledende sosiale og politiske kraften i kampen mot det israelske regimet og dets imperialistiske betalere.
Derfor er det essensielt viktig at kampen mot krig forankres i arbeiderklassen, og oppnår en utpreget antikapitalistisk og internasjonal sosialistisk karakter. Den globale arbeiderklassens interesser er tilknyttet det palestinske folkets interesser, ikke bare fra et moralsk imperativs standpunkt, men på grunn av arbeiderklassens kamp mot kapitalistsystemet og for den sosialistiske omorganiseringen av planeten.
Den framvoksende tredje verdenskrigen har karakter av en global krig mot arbeiderklassen, med en kritisk viktig front som befinner seg i alle imperialistmaktenes hjemland. Kapitalismen blør arbeiderne tørre for å kunne betale de billioner av dollar som trengs for krig, så vel som for å støtte opp det vaklende finanssystemet. Styringsklassen prøver også å piske opp et krigshysteri for å kriminalisere alle former for sosial og politisk opposisjon, som demonstrert av tiltakene for å forby grupper som opponerer mot Israels genocid og for svartelisting av individer som snakker ut mot sionismen.
Fagforeningsapparatet, som lenge har støttet imperialistkrig og CIA-intriger, spiller en viktig rolle for å håndheve «arbeidsfred» på hjemmefronten, der det stadig mer åpent slutter rekkene med regjeringen mot arbeiderne.
President Biden har de to siste årene vært personlig og direkte involvert i alle store nasjonale arbeidskontrakter, fra oljeraffineriarbeiderne og havnearbeiderne til arbeiderne på cargojernbanene, UPS-arbeiderne og nå bilindustriens arbeidere. I hver eneste av disse kampene har byråkratiet arbeidet bevisst for å forhindre eller begrense streiker, og har pålagt kontrakter som begrenser lønnsveksten og baner vei for omfattende tap av arbeidsplasser.
Mens det er en utbredt sympati for palestinerne i arbeiderklassen og en opposisjon mot krig, utstedte [den amerikanske sentralorganisasjonen] AFL-CIO i forrige måned en uttalelse som fordømmer palestinsk «terrorisme» og gjorde entydig klart sentralorganisasjonens støtte til Israel. AFL-CIO-president Liz Shuler utstedte et direktiv som forbyr lokale fagforeningsorganer å vedta resolusjoner til støtte for Palestina.
Byråkratiet har i mellomtiden fortsatt å la våpen og utstyr strømme til den israelske krigsmaskina.[Bilarbeidernes fagforening] United Auto Workers har eksempelvis nettopp banket gjennom en kontrakt hos forsvarskontraktøren General Dynamics. UAW-president Shawn Fain oppfordret i en nylig tale til et nytt «Arsenal of Democracy» (eufemismen for amerikansk våpenproduksjon under den andre verdenskrig) til støtte for den amerikanske krigsmaskina, og hevdet falskt at det vil bety flere arbeidsplasser og bedre lønninger for amerikanske arbeidere.
Kampen mot Israels genocid i Gaza krever en kamp ført av arbeidere for å frigjøre seg fra det proimperialistiske fagforeningsbyråkratiet. Will Lehman, en bilarbeider og sosialist som i fjor stilte til valg for UAW-president på en plattform for å avskaffe, ikke reformere, fagforeningsapparatet, har utstedt en uttalelse som oppfordrer arbeidere til å iverksette tiltak for å blokkere produksjon og forsendelse av militært utstyr til Israel.
Dette er et internasjonalt fenomen: Arbeidere konfronterer arbeiderbyråkratier som er «absolutt fast bestemte» på å blokkere enhver bevegelse. I alle land er arbeiderbyråkratiene på linje med deres imperialistregjeringer, som TUC i Storbritannia, CGT i Frankrike og IG Metall i Tyskland.
Dette gjelder også i landene i Midtøsten med borgerlige nasjonalistiske statsledere, som til tross for alle deres krokodilletårer felt for palestinerne, frykter at en massebevegelse utvikler seg i deres egne land, langt større enn deres egen opposisjon mot forbrytelsene begått av det israelske regimet.
Denne kampen må ikke baseres på å legge trykk på regjeringer, men i en kamp mot dem alle. Mens en avgjørende rolle må spilles av arbeidere i USA og de andre imperialistlandene, har responsen til de forskjellige borgerlige regimene i Midtøsten vært dominert av regelrett medvirkning. Genocidet avslører ikke bare den historiske fallitten for det sionistiske perspektivet for en etnisk jødisk stat, det avslører også Midtøstens borgerlige nasjonalistiske regimers bankerott, som i flere tiår har brukt det palestinske folket som brikker i deres prinsippløse diplomatiske manøvrer med imperialismen.
Opposisjon må også bygges innen arbeiderklassen i Israel selv, et land med noen av verdens aller høyeste nivåer av sosial ulikhet, og som raskt blir åpent forvandlet til et politidiktatur. Perspektivet for en slik bevegelse må være sionismens fullstendige avvisning, avvæpningen av den israelske styringsklassen og etableringen av en multinasjonal stat, med like rettigheter for palestinere og jøder, som del av en sosialistisk føderasjon i det breiere Midtøsten, og i verden forøvrig.
Menneskehetens skjebne vil avgjøres av svaret på det følgende spørsmål: Hva vil utvikle seg raskere, pådriveren for verdenskrig og kjernefysisk utslettelse eller arbeiderklassens sosialistiske bevegelse mot krig? Svaret på dette spørsmålet vil komme fra den aktive kampen for å mobilisere og utvikle arbeiderklassen som en uavhengig og insternasjonalt forent revolusjonær kraft.