Eks-president Donald Trump framsatte i en uttalelse lørdag, først på hans sosialmedieplattform og deretter samme kveld i en valgkamptale i New Hampshire, hans mest eksplisitte trussel så langt om å fengsle eller drepe hans politiske motstandere om han vender tilbake til Det hvite hus, og fordømte «venstreradikale bøller som lever som utøy.»

I de endelige ordene av en nesten to-timer-lang tale erklærte Trump: «Vi lover dere, vi vil rykke opp med rota alle kommunistene, marxistene, fascistene og de radikale venstrebøllene som lever som utøy innen vårt lands grenser, som lyver og stjeler og jukser ved valg. De vil gjøre hva som helst, hvorvidt lovlig eller ulovlig, for å ødelegge Amerika og ødelegge Den amerikanske drømmen.»

Han fortsatte med å gi uttrykk for den amerikanske kapitalistklassens reelle frykt, som er at dens farligste fiende er innenfor USA, ikke utenfor: «Den reelle trusselen er ikke fra det radikale høyre. Den reelle trusselen er fra det radikale venstre, og den vokser hver dag, hver eneste dag, trusselen fra eksterne krefter er langt mindre uhyggelig, farlig og alvorlig enn trusselen innenfra. Vår trussel er innenfra.»

Det faktum at Trump, den tidligere presidenten og nåværende frontløperen i Det republikanske partiets primærvalg, offentlig kunngjør planer om å etablere et presidentdiktatur må tas som en advarsel av arbeidere og unge mennesker. Seksjoner av den amerikanske styringsklassen, konfrontert med ei voksende streikebølge og masseprotester mot krig, favoriserer opprettelsen av et fascistdiktatur.

Trumps tale på Veteranenes dag var hans mest åpne bruk av hitlersk språk, med trusler om å ødelegge hans fiender om han kommer tilbake til makten. En serie kommentarer i selskapspressen har bemerket likhetene mellom talene hans og de fra 1930-tallets fascistledere. Én spalte i Washington Post siterte passasjer fra Mein Kampf og deres paralleller i Trumps nylige taler, inkludert beskrivelsen av opponenter som «utøy», som karakteriserer ei målrettet gruppe (jøder for Hitler, migranter for Trump) som «forgiftning av nasjonens blod», og advarer for at nasjonens farligste fiende var innen grensene, i det sosialistiske og kommunistiske venstre, ikke utenfor.

Ingen av disse kommentarene antydet imidlertid at Trumps etteraping av Hitlers taler ikke er en tilfeldighet, men er bevisst og med hensikt. Han har lenge vært en beundrer av 1900-tallets mest monstrøse figur. Minst ei av hans eks-koner fortalte en biograf at Trump hadde ei bok med Hitlers taler ved sengekanten. Hans far Fred var KKK-medlem og var kjent for å ha nazisympatier, som han ga videre til sønnen, sammen med en milliard dollar.

Lørdag var heller ikke første gang Trump kom med slike bemerkninger. Så lenge siden som i en tale i oktober 2019 til et publikum i Minnesota, som stort sett besto av polititropper, erklærte han at hans politiske opponenter var skyldige i «forræderi», han truet med «borgerkrig» og skrøyt av at han ville sitte i embetet i «16-år-til».

Gjennom hele året 2020 søkte Trump etter et påskudd for å lansere et militær-politi-kupp mot den amerikanske befolkningen, først som respons på masseprotestene over politidrapet av George Floyd 25. mai i Minneapolis, for deretter, etter hvert som sannsynligheten for hans nederlag i presidentvalget vokste, for å omstøte resultatet av den kommende avstemmingen. Etter valget sparket han forsvarsministeren, som hadde motsatt seg bruken av Oppstandsloven for å erklære krigsrett, og installerte hans egne lojalister i førende posisjoner i Pentagon. Hans bestrebelser for å forbli ved makten kulminerte i fascistangrepet på Capitol den 6. januar 2021, som kom en hårsbredd fra å ta til fange visepresident Mike Pence eller House Speaker Nancy Pelosi, og til å få forpurret maktoverføringen til Biden.

Alle disse faktaene er velkjente i det offisielle Washington, og kommenteres av og til i selskapsmedia. Men det som er helt utelukket fra slike diskusjoner er det mest grunnleggende spørsmålet: Hva sier det om Amerika i 2023, at en fascistisk figur som Trump spiller en så prominent rolle i det politiske landskapet? Hvordan er det mulig at en eks-president, som for mindre enn tre år siden forsøkte å omstøte Konstitusjonen for å forbli ved makten, er den desidert ledende kandidaten for Det republikanske partiets presidentnominasjon, og for øyeblikket i mange meningsmålinger er favorisert å ville beseire Det demokratiske partiets president Joe Biden i 2024-valget, nå mindre enn ett år unna?

Hovedansvaret for denne tilstanden ligger hos Det demokratiske partiet og Biden selv, som i løpet av de tre siste årene har kommet med den ene innrømmelser etter den andre overfor Det republikanske partiet, for å oppnå tverrpartistøtte for Biden-administrasjonens sentrale mål: Forberedelser for, og gjennomføringen av et program for militær aggresjon som har brakt menneskeheten til randen av en tredje verdenskrig.

President Bidens viktigste beslutning kom innen dager etter at han kom inn i Det hvite hus: Det ville ikke bli noen seriøse tiltak for å holde Trump og Republikanerne ansvarlige for det politiske kuppforsøket den 6. januar, eller det breiere angrepet på demokratiske rettigheter. Transformasjonen av Det republikanske partiet til en stadig mer fascistisk organisasjon ble tolerert, til og med imøtekommet.

To tredjedeler av kongressrepublikanerne stemte for ikke å sertifisere Biden som vinneren av 2020-valget, bare timer etter at den Trump-inspirerte mobben hadde blitt spredt fra Capitol-området. Likevel har Biden i det uendelige forsøkt å komme til enighet med kongressrepublikanerne gjennom innrømmelser på innenrikspolitikken, forutsatt at de støtter antiRussland-politikken som har vært Det demokratiske partiets fokuspunkt siden en proNATO-bande av fascistsympatisører grep makten i Ukraina, i Maidan-kuppet i 2014.

Den USA-støttede NATO-utvidelsen opp til Russlands grenser lyktes endelig i å provosere fram Putins reaksjonære invasjon av Ukraina i 2022, som har ført til det nåværende militære dødvannet. Utbruddet av krigen mellom Israel og Gaza har blitt påskuddet for en ytterligere eskalering av amerikansk militarisme, denne gangen rettet mot Iran og landets allierte, deriblant Syria, Houthiene i Jemen og Hizbollah i Libanon. En regional krig truer overhengende. Det ultimate målet for amerikansk imperialisme er Kina, og krigene i Ukraina og Gaza er bare byggesteiner for en enda mer forferdelig krig mellom USA og Kina, som vil true menneskehetens overlevelse.

Trump er spesielt rå og ubehøvlet i hans streben etter diktatur, men dette er en klassepolitikk, ikke en personlig en. Den høylytte milliardæren gir kun stemme til langt dypere tendenser, som også kommer til uttrykk gjennom Det demokratiske partiet. Pådriveren til krig fordrer undertrykkelse av demokratiske rettigheter hjemme, og at krigskostnadene pålegges arbeiderklassen.

Biden-administrasjonen og Demokratene fordømmer for tiden enhver kritikk av den israelske regjeringen som antisemittisme, og krever effektivt sett at den blir forbudt. Anklagen om antisemittisme er fullstendig falsk og fungerer som et politisk dekke. Den reelle betydningen av slike argumenter er å angripe det amerikanske folkets demokratiske rett til å kritisere den amerikanske regjeringens utenrikspolitikk. Kritikk i en krigstid vil bli fordømt som forræderi, og bli kriminalisert.

Den amerikanske styringsklassen vil i siste instans bestrebe seg for å hanskes med sin mektigste fiende hjemme – arbeiderklassen – med de metodene Benjamin Netanyahu for tiden anvender i Gaza. Det vil ikke være noen «røde linjer» for å holde igjen bruken av politiet og militæret i den innenlandske undertrykkelsen. Det demokratiske partiet representerer ikke en genuin opposisjon til Trump, bare en annen vei til det samme målet, med autoritært styre og voldelig undertrykkelse av demokratiske rettigheter.

Foreløpig er det forskjeller mellom Biden og Trump når det gjelder metodene som skal anvendes for å forsvare den kapitalistiske styringselitens interesser. Trump favoriserer umiddelbar bruk av makt, på de mest blodige nivåer. Biden tar til orde for, som en tryggere kurs, å basere seg på fagforeningene for å demme inn og undertrykke klassekampen, og på «venstre»-sikkerhetsventiler som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez for å holde arbeiderklassen politisk bundet til Det demokratiske partiet, og gjennom det, til kapitalistsystemet.

Men disse instrumentene for å kontrollere og avlede klassekampen blir stadig mer diskrediterte. Arbeidere trosser fagforeningene ved å avvise kontrakter og tvinge fram streiker. De begynner å organisere seg uavhengig, der de følger ledelsen angitt av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rang-and-File Committees (IWA-RFC) – opprettet på initiativ av den trotskistiske verdensbevegelsen.

Det demokratiske partiet går inn i et presidentvalgår med en breit foraktet 80-år-gammel sittende makthaver, som med hans personlige forfall gjenspeiler tilstanden til det kapitalistiske topartisystemet som helhet, og helt spesielt Demokratenes reformistiske pretensjoner. Millioner av arbeidende mennesker og ungdommer ser på utsiktene til en Biden-Trump-omkamp med forakt og avsky. De vil ha et reelt alternativ, som besørges av Socialist Equality Party.